torsdag 31. mai 2012

VINDMØLLENE I HVIDE SANDE

En eventyrlig oval pinse i Danmark er tilbakelagt. Hvide Sande er samme drøm av en opplevelse som i fjor. Det samme er hele Limfjordlandskaper. Nok en gang- hvilke dimensjoner over naturen!
I år var jeg, utenom de fagforretninger jeg skulle besøke, ekstra opptatt av vindmøller. Og i Hvide Sande fikk jeg svaret vedrørende de påstander  Dalanes lokale vindmøllemotstandere har om ødeleggende støy. I Hvide Sande befinner seg 3 mega vindmøller av siste modell på rekke og rad ved stranden. Og så er det i tillegg en mindre av forrige generasjon som står helt alene skuende utover Ringkøbing Fjord.
Denne siste produserte en del støy fra avstand rundt 200 meter. Når det gjaldt de tre store gikk jeg helt inntil den ene og hadde de to andre til henholdsvis høyre og venstre for meg. Null støy! Jeg spurte en som arbeidet i en bedrift rundt snaut 200 meter fra disse tro meeget høye møllene om de ansatte var plaget av støy.  Overhodet ikke! Med den nye generasjon støysvake møller var dette problem så godt som eliminert.!
Og det er disse toppmoderne møller som planlegges bygget i Norge i klynger tilstrekkelig langt fra bolighus til at de representerer noe som helst miljøplage.
Enkelte jeg snakket med i Danmark fremhevet solglimt og skygger som klart minus med vindmøller. Til det er å svare er at da jeg i strålende pinsevær sto under mega-vindmøllen klarte jeg ikke å oppdage et eneste solglimt fra møllevingene. Kanskje de bruker matt lakk for å forhindre sjenerende og vedvarende solglimt?
De nye vindmøller med virkelig store blader roterer meget langsomt ettersom de utnytter prinsippet om kraftX arm.  Vindmøllene med kortere blader stresser mye mer og lager derfor tildels absolutt plagsomt lyd. Men disse er i mine øyne allerede museumsgjenstander og kommer ikke til vår region i Dalane.
Når det gjaldt de megamøllene i Hvide Sande var det faktisk en vitalisering og forskjønnelse av  den fysiske ramme rundt denne koselige blanding av bygdesentrum, fiskerihavn og koselig liten by . Det er bare å reise ned og sjekke selv!

lørdag 26. mai 2012

Vindmøller og trusselen fra Facebook

Jeg vil opplyse minne blogglesere at jeg  reiser i morgen tidlig til Hvide Sande i Danmark. I egnen der har jeg visse forretningsmessige etterretningsoperasjoner å utføre. I tillegg skal jeg studere mulige negative effekter av vindmøller. Resultatet kommer både på blogg og i lokalavisen.
Men det som mest opptar meg for øyeblikket er den redselsrapporten jeg leste i Dagens Næringsliv vedrørende det uhyggelige faktum at Facebook vet antagelig mer om ditt eget liv enn du gjør selv. Rapporten (flere sider) i denne Norges journalistisk mest ypperlige lørdagsavis kunne skremme vatnet av noen og enhver. Det burde være pliktlesing for alle facebookbrukere.
Prøv å fordøye denne:
Hvis en tung kriminell eller mistenkt terrorist ønsker deg som facebookvenn så kan følgende skje. SELV OM DU IKKE SVARER, KAN DU FOR RESTEN AV DITT LIV BLI NEKTET ADGANG TIL USA. VEDKOMMENDES  FORESPØRSEL  ER  NEMLIG  REGISTRERT.    OG  DERMED KOPLET TIL DITT NAVN!!!!!!!!

Det er mye mer i artikkelen som kan gi intetanende facebookvenner svettetokter!

Ha i øvrig en strålende pinse!

onsdag 23. mai 2012

BLUESFESTIVALEN MEGA EGERSUNDSREKLAME

Mitt forhold til bluesmusikk er at jeg setter dette i samme klasse som kattejamring.  Samme oppfatning har jeg av jazz. For meg er det mest forsonende med jazz at det brukes saksofon. Dette instrument passer ypperlig når svenske dansband drar dansefoten ut på golvet.
Så fra dette primitive musikkståstedet er det ikke å undres over at jeg i sin tid lurte på hva i all verden vi skulle med en festival for " skjærende kattejamring" i Egersund. Vi hadde jo tross alt den meget berømte visefestival. Jeg regnet med at dette var et stunt for SÆRDELES spesielt interesserte. Dette kunne aldri gå. Min innstilling var med andre ord typisk for det jeg alltid har hatet med det typisk egersundske. Kommer noen opp med spenstige forslag skal det møtes med maksimal negativ surhet og avvisning. Og nå bedrev jeg sannelig min hatt denne ytterst bakstreverske virksomhet selv så det suste!

Jeg bråvåknet i så måte da jeg i går leste i Aftenbladet at Bluesfestivalen er blitt den store musikkgreia i Egersund for øyeblikket. Visefestivalen er blitt lillebror. Forklaringen jeg har fått på dette er at arrangørene av Visefestivalen er blitt redde og forsiktige når det gjelder satsing på de store navn. Det helt motsatte gjelder arrangørene av bluesfestivalen. Her tråkkes til så det suser!
For det er nemlig slik på alle livets områder, forretning, kjærlighet, teater, kunst og musikkfestivaler m.m. - tar du ikke nok sjanser så dør du. Å leve på gamle bravader og minner er sikreste vei mot utslettelse.
Det er bare å bøye seg i støvet for ildsjelene bak bluesfestivalen. De har fortjent dette kanonværet som vi får nå til helgen. Det er bare for framtiden å huske på at " sikter du mot stjernene er det stor sjanse for at du når tretoppene". Ellers blir det spasering på det jevne på bakkenivå. Og DET drar iallefall ikke publikum fra viden om.!
Gratulerer med utholdenhet og stahet. Så får jeg selv heller holde meg til Beatles, Elvis, Bruce, Emmelou og de store operakomponistene. For meg er fortsatt bluesmusikk "kattejamring" som opera er "kattejamring" for blues-entusiastene. Takk Skaperen for at vi alle har forskjellig smak. 
Jeg står i giv akt i respekt for staheten og vidsynet til de idealistiske sjeler bak bluesfestivalen. Stå på videre og bry der ikke det minste om musikksmaken til enkelte forssiler.

tirsdag 22. mai 2012

MADEIRA GLEMMER DU ALDRI

Jeg besøkte Madeira påsken 1994 og har opplevelsene med meg i mitt indre til min siste bevisste time. Jeg forstår godt de som reiser tilbake år etter år.  Noe mer variert natur på 737 kvadratkilometere ( Bjerkreim 660) finnes ikke på kloden. Madeira kan med godvilje kalles et rektangel og er 60 km fra spiss til spiss i lengderetning og 24 km fra nord mot sør.
De mest ihuga Mallorcafans bor på samme hotell (helst samme rom) i hovedstaten Funchal år etter år. For meg  hadde dette blitt for kjedelig. Her måtte leiebil til. Første to netter overnattet jeg i Machico helt øst. Derfra hadde jeg en halsbrekkende tur ut til Ponta De São Lourenco. Dette er en halvøy med en adkomst så smal at Besseggen (har vært der) er rene autostradaen i sammenlikning. Jeg glemmer aldri da jeg balanserte på den drøyt en meter brede sti med havet buldrende dypt under på begge sider! Sandelig ingen øvelse for folk med høydeskrekk!
Er det noe som kjennetegner Madeira i tillegg til den aldeles enorme variasjonen i topografi, så er det sandelig levadaene.Dette er vannkanaler som leder vannet fra det regnfulle nord til det helt tørre sør. Uten disse helt avgjørende vannårene hadde sannsynligvis sørsiden vært folketom helt fram til vår tid. Dette er ingeniørkunst i absolutt verdensklasse. Det er en gåte hvordan de klarte å beregne fallet på millimeteren over flere mil. Levadaene ble hogget inn i fjellsidene av slaver hengende i kurver med  avgrunn som Prekestolen under seg!
Fra byen Santana kjørte jeg opp til en av levadaene, plasket i vannet noen små kilometer gjennom tunneller til jeg sto ved selve avgrunnen, Caldeirão do Inferno, (helvetesgryta). Dette var som å skue inn i grønneste jungelen med vann fossende ned fra alle sidet mot avgrunnen dyyypt der nede.
Fra dette fryktinngydende djup er det snaut 10 km i luftlinje vestover til ørkenen Paul Da Serra. Det som om du skulle kjøre fra Amazonas til Sahara på samme strekning som Egersund-Krossmoen!
Ferden gikk videre langs nordkysten São Vicente- Seixal- Porto -Moniz. Jeg må fraråde bilførere med svake nerver å kjøre strekningen. Flere steder var det havet laaangt under deg uten sikringsvern av noe slag! Og i den retningen kjørte jeg på utsiden hele tiden på en meget smal vei. Når biler kom mot meg og passerte var det nok bare en nokså snau meter mellom min leiebil og avgrunnen!
I São Vicente hadde jeg to overnattinger med overdådig utsikt mot havet. Det jeg husker i tillegg derfra var min vandring mellom baren og kirken på 1. påskedag. Fra kirkedøren til baren i smauet rett bak kan det hæ vært drøyt 10 meter. Landsbykirken var fyllt av enkle bondefamilier i moderat påkledning. Jesus ville følt seg helt hjemme her.  Jeg fant et fint personlig opplevelsesmøsnster akkurat her. Jeg deltok i gudstjenesten så godt jeg kunne med å lalle med i salmene på et slags portugisisk. Da det ble opphold i salmesangen og prestene overtok, sprintet jeg over til baren og hadde meg et par solide drinker mens jeg pablet på portugisisk/engelsk/norsk med barkeeperen som hadde vært sjømann på et norsk skip. Ifølge han var norsk klippfisk  en av favorittene på matbordene på Madeira. Så begynte salmesangen igjen, og dermed rask spurt inn i kirken for å synge med nok en gang. Dette mønsteret gjentok seg i flere omganger. Og da den siste salme var sunget var jeg helt sikker på at jeg behersket syngende portugisk perfekt!
Mer i neste nr.

mandag 21. mai 2012

FARSUND ER SANDELIG EN REISE VERDT

I det flotte været på søndag startet jeg med frokost på Maritim i Flekkefjord før jeg turnerte sentrum og sturderte butikkdøden i Kirkegata og øvrige sentrum. Videre bar det til idylliske Farsund for å studere butikkdøden der. Den er enda mer påtrengende enn i Flekkefjord. Flekkefjord sentrum er i likhet med Egersund sentrum nokså flatt mens det i gamle Farsund sentrum er bakker,bakker.
Nå har imidlertid Farsund utvidet sitt sentrum med en større holme hvor vinmonopol og andre butikker har etablert seg. Fordelen for besøkende er at her er det mange parkeringsplasser. Parkometere finnes ikke i Farsund i likhet med Egersund. Mens jeg hadde min byvandring i Farsund måtte jeg sammenlikne Egersund, Flekkefjord og Farsund. Alle tre er idylliske, men med klare forskjeller. Egersund har to elver som munner ut i Vågen. Dette er muligens enestående i Norge. I tillegg har vi mektige Strandgaten, en majestet blandt gater i Norge. Strandgaten er alt for lite påaktet av lokalbefolkningen! Og i tillegg har vi selvsagt "byfjellet" Varberg (125 m.o.h.) med sitt veldige rundskue.
Når det gjelder konsentrert trehusidyll er Flekkefjord i særklasse. Men nå bygges det voldsomt rundt den nedlagte jernbanestasjonen som svekker trehusprofilen. Imidlertid føles Flekkefjord mye trangere og mindre luftig enn Egersund.
Det gjør imidlertid ikke Farsund. Med storslåtte Kjørrefjord på ene siden omgitt av mektig landskap og fjorden-mot-havet på den andre, føler du at du virkelig får puste her. Så kan du jo vandre litt i gamle sentrums bakker og få enda bedre utsikt.
Så vil du ha en kompakt opplevelse av det blide Sørland er Farsund sandelig en reise verdt. For min egen del forlenget jeg Sørlandsopplevelsen via Lyngdal ut til Korshavn. Anbefale også. Selve Lyngdal sentrum derimot er ingen reise verdt sett fra mitt ståsted. Her finnes ikke idyll i det hele tatt, men moderne og gudsjammerkjedelige moderne kjedebutikker i fleng. Styr unna!

FARSUND ER SANDELIG EN REIS VERDT

lørdag 19. mai 2012

KIRKENS FOLK KAN OGSÅ FORTELLE GROVISER

Det har vært noen travle dager både på verksted og i Saloon Kakadu, så det har blitt så som så med bloggingen. Jeg sitter akkurat nå og erindrer en scene på Soknatun under en kulturdialog for få år siden. Jeg var så heldig å få sitte på scenen ved siden av en fremtredende representant for presteskapet i den norske kirke. Han er forøvrig en av de medmenneskelige giganter i mitt liv som har vært styrtrikt på bekjentskaper og vennskap fra mange nasjoner. Han  har en helt egen stjerne i min indre stjernesystem.
Salen var stappfull (500-600) , og på første rad satt de kristelige damer fra Sokndal sirlig oppkledd på en måte som fikk nostalgien til å flomme i mitt indre. Det var som en reise tilbake i tid når man virkelig kledde seg opp til festlige anledninger. Og dessuten skulle de høre på presten.
Jeg hadde på forhånd avtalt med denne humørfyllte kirkens mann at jeg skulle fortelle en noe vovet og lettere grovis hvis ikke kirkens mann ville fortelle den selv. Vitsen kunne han utenat etter at jeg hadde repetert den mange ganger i bilen på vei til Sokndal.
For min egen del sjokkerte jeg forsamlingen med å fortelle at vår kirkefader Luther en gang uttalte at "djevelen trives best blandt sure folk".
Litt senere ut i forestillingen ga presten det avtalte nikket til meg som betydde at han skulle fortelle forsamlingen den vovede vits.
" Tre attraktive damer rundt 25 ble spurt om hvordan de ville takle det å være alene på en øde øy i fem år med 50 mannfolk i sin mest kraftfulle og virile alder. Damen fra Oslos beste vestkant fortalte at hun øyeblikkelig ville valgt ut den som kunne beskytte henne og i øvrig oppfylle alle hennes behov.
Damen fra Sørlandet ville øyeblikkelig lagt seg på kne, trukket stakken over hodet og bedt Vår Herre om hjelp og veiledning.
Damen fra et sted noe lenger nord svarte følgende på spørsmålet: " Æ sjønne spørsmålet, men ka e egentlig probleme? "
Det jeg aldri glemmer resten av min tid er de absolutt totalt sjokkskade ansikter til disse gudelige og tekkelig kledte damer på første benk. For et syn fra scenen og ned!!
Hvis jeg har blogget om dette før viser det seg bare at det er slik det begynner når alderdommen glemsomhet trenger på.
Det minner meg forøvrig om de tre aldrende herrer (midt på åttitallet) som diskuterte alderdommens skrøpeligheter. Den ene hadde fått dårlig syn. Den andre hadde sviktende hørsel. Den tredje la ut om følgende. "  Jeg var frampå for å få sex med min noe yngre og tiltrekkende frue etter at vi hadde gått til ro for natten. Da brølte hun av full hals: " Vi har jo hatt 4 timelange stunder med voldsom sex tidligere i dag så det får holde for deg din kåte gamle gris". Så dere skjønner at min hukommelse er ikke helt som før. "
Ha en strålende helg med forhåpentligvis alle sanser i god behold! 

onsdag 16. mai 2012

BUTIKKER UTEN HISTORIE ER SJANSELØSE

Min umistelige venn Arnt Olav Klippenberg var innom i dag for å se  til at Jostein Petrus AKU-AKU CÆSAR var vel installert i det magiske rom. Som det geni han er så han at majesteten burde ha et saueskinn mellom seg og den mørke fornemme skifer i gulvet. Det er nå gjordt. Et praktfullt spælsauskinn gir hans trone nå en utvidet dimensjon.
Men Arnt Olav hadde noe viktigere på lager. Han hadde hørt et radioprogram i dag hvor kåsøren sa at i løpet av 3-5 år ville vanlige butikker i bykjernene forsvinne en etter en. Internettet ville drepe den siste rest etter at shoppingsenterne har filleristet dem i flere år. Og han er inne på noe. En butikkdriver i Egersund sentrum opplevde i går dette. Først var det inne et par damer og spurte etter et visst produkt i en viss farge og størrelse. Han var utsolgt, men kunne skaffe det i løpet av få dager. Damene hadde ikke tid til å vente. Den ene sjekket via sin Iphone på stedet hvem som hadde produktet på lager. Det fant hun ut av og bestilte på stedet produktet for levering dagen etter!
Litt senere var det inne en ung herremann. Det samme gjentok seg. Produkt/størrelse/farge var ikke på lager. Men butikken ville ikke supplere ettersom 20 enheter var minimum for etterbestilling. " Ingen problem", sa herren. Hvorpå han også på stedet sjekket via smarttelefonen hvem som hadde produktet på lager og i likhet med damen bestilte varen via den samme smarttelefon varen på stedet (butikken).

Og dette gjentar seg i større og større grad  blandt hele klodens moderne shoppere. Dette må jo skremme vatnet av noen hver. Selv opplevde jeg problemstillingen i dag. En ung dame var inne og spurte etter en Fjellreven kåpe. ( Fjellreven har det nå). Jeg svarte at etter 40 år har Fjellreven og jeg i siviliserte former skillet lag. Hun kunne jo derfor prøve Fjellrevens nettbutikk. " Å joda, der hadde hun tenkt å kjøpe Fjellreven. Men det var bare det at hun hadde et sentrumskort hun gjerne skulle bruke".
Så Fjellreven dolker sine egne forhandlere i ryggen ved å tilby hele sortimentet på nettet. Det som skjer er at ingen tør ha et eneste produkt fra Fjellreven i sin butikk. Det vil nemlig tiltrekke seg den nye type butikktyver. Og det er de som stjeler tid og oppmerksomhet. Når de har vite gratis det de trenger å vite bestiller de på nettet. Og så dør den gamle handelskulturen i de gamle bysentra ut langsomt og sikkert.

Det er ikke noe å bejamre seg over. Hest-og-kjerre-kulturen i det gamle bondesamfunnet er forlengs historie. Og det produseres like mye mat i Norge i dag som den gang- med en brøkdel av bønder! Det som er sikkert er at de frittstående butikker som skal overleve framtiden bør ha følgende på plass:
Et lokale med innredning som finnes bare et sted på kloden.
Et vareutvalg som finnes bare et sted på kloden og som ikke kan kjøpes på nettet.
En historie å fortelle som er helt enestående og gir produktene kjøpt akkurat i denne helt spesielle butikken en spesiell identitet og derfor forsterker og utvider kjøperens identitet.
(Verden drukner jo i produkter som er de samme kjedelige verden over).
Så skader det jo ikke heller om du i tillegg kan tidvis gi kjøperne kalas gratisunderholdning.
Jeg leser nå en dansk bok om nettopp det å møte framtidens handelsmarked og overleve.

Titelen er :  VERDEN  ER  TIL  AT  FORANDRE.
Undertitelen er : Kjernen i forandring er viten om de unike . (  Unikt betyr som kjent enestående).
Konklusjon: Kjedelige mannfolk drar ikke damer. Kjedelige butikker drar ikke kjøpere.

tirsdag 15. mai 2012

JOSTEIN PETRUS AKU-AKU CÆSAR

Verdens mest spesielle skriftestol er nå blitt avkristnet og skal ha en annen funksjon i framtiden. En  skriftestol er som kjent et rom.
 I dette rom er nå flyttet inn en statue skåret ut av en eikestamme. Den ligner perfekt på statuene på påskøya. Kunstneren er en mann ved navn Jostein.
På veggen utenfor blir nå hengt  opp et skilt designet av en annen kunstner. Teksten er som følger.

I rommet fra Kosmos, bevoktet av kongeørnene befinner seg muligens historiens mest magiske og grensesprengende keiserrike.
Der inne residerer og regjerer suverent den utilnærmelige, diktatoriske, uutgrunnelige og  FULLSTENDIG  STORMANNSGALE overkeiser

                                               Jostein  Petrus

                                              AKU - AKU

                                              C  Æ  S  A  R

Den eminente kunstner, tegner og maler Harald Sørensen har klart å få en gammelmodig patina over skiltet.
Så nå har vi fått en ny severdighet i Egersund i absolutt verdensklasse. Det er jo bare der at du finner en person som er gal nok til å komme opp med dette.
Døra står nå på gløtt i låst posisjon vid nok til at du kan titte inn og fornemme magien i verdens garantert mest enestående rom.

Særdeles bra jobbet, Jostein og Harald!   Dere har vært med på å skrive historie!

                                         

fredag 11. mai 2012

Seattles legendariske REI Flagstore

Det professjonelle hovedmål for min reise til Seattle var først og fremst legenden REI flagstore. Det er en av verdens mest berømte butikker for Outdoor Life. Og det kan jeg forsikre mine blogglesere om at var et meeget interessant bekjentskap.
REI ligger på toppen av et par bakker i utkanten av sentrum. Dette til tross- det var en konstant strøm  av  besøkende i denne regelrette turistattraksjon.  Eierne har vært så geniale at de har reist et tilbygg og "forrom" med en gigantisk konstruksjon innvendig strebende mot himmels i mere enn en etasje. Denne voldsomme "fallos" er en klatrevegg. Her mottar REI grupper som får kyndig veiledning av proffer i fjellklatringens vanskelige kunst. Genialt!
Ikke bare selger de allverdens spesialprodukter for friluftsfolket, men i tillegg har de dette trekkplaster som gjør REI til en av de store turistattraksjonene i Seattle. Selve den øvrige butikk var DIGER i to meget luftige etasjer.  Det jeg ikke var forberedt på var den aldeles enorme sykkelavdeling. Så kom ikke her og si at Seattle ikke har en aktiv befolkning! Sykkelverkstedet var så ryddig og organisert at bare DET burde gi alle sykkelreparatører i Norge skjelling grunn til å reise over there for å lære.
Blandt alle teltene, ryggsekkene, fjellstøvlene, soveposene og øvrig friluftsutstyr fant jeg en avdeling for - tro det eller ei- damekjoler for friluftsbruk ! De var luftige og relativt korte. Jeg døpte dem minikjoler. Ja hvorfor ikke? Vanetenking er som kjent en skikkelig uvane!
Et annet element jeg husker krystallklart var vandreveien i avdeling for fjellstøvler. Alle som tenkte på å kjøpe fjellstøvler måtte først følge stien opp og ned i krinkler og kroker i den kunstig konstruerte steinur. Jeg studerte med interesse de potensielle kjøpere der de utsatte støvlene for allverdens påkjenninger i den simulerte "villmark". Sandelig eksempel til etterfølgelse! Å kjøpe fjellstøver etter å ha vandret et par ganger på et flatt butikkgulv er jo å be om gnagsår.
REI hadde selvfølgelig også en stor avdeling for friluftsbøker, kart og reisetips. Restaurant pluss "barnehave" var også på plass.
Etter å ha planlagt dette besøk i mange år kan jeg trygt slå fast at REI flagstore er en reise over Atlanteren verdt- hva enten du er butikkproff eller ikke.

torsdag 10. mai 2012

SYKKELVERKSTEDET I HIPPIE-BYDELEN FREEMONT

Da alle mine forretningsgjøremål i Seattle var unnagjordt  hadde jeg omsider tid til å besøke den meget omtalte bydel Freemont. Og jeg kan allerede nå anbefale en dag der på det aller sterkeste. En av de geografiske kvaliteter i Seattle er du har den ikke helt lille sjø ved navn Lake Union beliggende mellom havnen og den digre sjøen Lake Washington.  Og langs Unionsjøens vestre bredd vandret jeg mot Freemont og over broen som krysser kanalen mellom Union  og Puget Sound.
Det som slo meg øyeblikkelig var roen i denne "hippielandsbyen" sammenliknet med trafikkinfernoet downtown. Jeg fant meg den kafeen med best utsikt over nedre Freemont. Servicen og maten var fremragende og persongalleriet meget underholdende. Jeg ser krystallklart for meg det ene paret rett over meg. Damen var en grotesk overvektig ballong og stappet i seg mengder som sto i stil. Mannen hadde tydeligvis gitt opp det hele. Sjeldent har jeg sett et mer resignert blikk, og sjeldent har jeg sett et mer lite tiltrekkende par hva fysikk og utstråling angikk.
Kontrasten til paret ved den andre nærmeste bord kunne ikke vært større. Mannen var filmstjerneflott og når det gjelder damen er det ikke ord som kan beskrive hennes  totale deilighet. De rålekre solbrillene sto helt i stil. Sandelig er det både roser og mindre attraktive vekster i VårHerres have. Og alle pablet de ustoppelig i mobilen! De par-tre timene jeg tilbrakte her var i seg selv en reise verdt. Mye storartet gratis underholdning hvis man bare har evne- og ikke minst TID- til å ta det inn.
Så bar det mot øvre Freemont. Reklamen hadde ikke overdrevet. På begge sider av den lange hovedgate var det et vell av virkelig originale forretninger. De var så langt fra de drittkjedelige norske kjedebutikker som det går an å komme. Som jeg vandret gatelangs ble jeg oppmerksom på et skilt med Quality Bicycles and professional wheelbuilders. Professjonelle hjulbyggere!!! Her måtte jeg inn.
Det som slo meg øyeblikkelig var den totalt uamerikanse avslappede atmosfjære. Det viste seg at dette var et slags kollektiv hvor hver sykkelmekaniker var sin egen sjef og leide plass av eieren av lokalet som jeg øyeblikkelig kalte Big Boss.  Vi fant tonen med ene eneste gang. Han hadde i sin tid importert og solgt svenske Crescent. ( Min damesykkel Anna Lovinda er Crescent).
Faktisk ante jeg litt av den samme atmosfære som på det sykkelverksted jeg var vokset opp med på 1950 tallet og hvor det var flere sykkelreparatører samtidig. Jeg måtte også sammenlikne et av de store sykkelverkstedene downtown Seattle hvor det hele var ekstremt ryddig og effektivt organisert. Reparatørene sto på rekke og rad og skulle ikke forstyrres. I motsetning til Big Boss og hans "medarbeidere" var det sterilt her og uten sjel.
Og sjel hadde også det rotete sykkelvekstedet jeg var innom i "norske" Ballard. I den mest rotete og overfyllte " hummer og kanari" sportsforretning jeg har vært i befant seg sykkelvekstedet i et hjørne. Mekanikerne her hadde også tid til å slå av en prat. Men profesjonelle hjulbyggere hadde de ikke. Det krevdes det eksperter til. (I all beskjedenhet må jeg tilføye at jeg selv har bygget adskillige racerhjul. Det er som med orvslått. Har du lært det grundig så sitter det for resten av din tid.)
Den timen hos hjulbyggerne i "hippilandsbyen" var sammen med besøket hos REI Flagstore det profesjonelle høydepunkt for meg i Seattle. Mer om sensasjonen REI senere.




onsdag 9. mai 2012

Storartet opptakt til Seattle på Schiphol

Jeg trodde jeg hadde god tid på Amsterdams gedigne flyplass Schiphol mellom landing fra Sola til avgang Seattle. Jeg gikk derfor inn i avslapningsavdelingen hvor det istedet for musikk var et orkester av vårens fuglelyder. Sandelig et eksempel til etterfølgelse for alle butikker som er så usikre på den totale kvaliteten av de driver på med at de må drukne kundene i skjærende katzenjammer.
Jeg dormet hen og glemte meg helt bort. Så da jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen var det DEN køen. Det tok sin tid og jeg begynte å bli nervøs ettersom klokka gikk. For framtiden skal jeg gjennom kontrollen med en eneste gang om jeg har aldri så god tid til rådighet.
Etter at pliktøvelsen var gjennomført havnet jeg direkte i køen for innsjekking til Seattle. Sandelig er jeg glad for at jeg ikke dormet lenger. Da kunne det blitt kritisk vedrørende tid nok til rådighet.
I denne kø ble jeg stående ved siden av en smilende dame som prøvde å holde kontroll på 4 viltre smårollinger.
Vi kom i prat, og hun ble overmåte interessert da jeg fortalte at jeg var fra Norge. Hun hadde forfedre derfra. Enda mer interessert ble hun da jeg fortalte om at et av hovedmålene for mitt besøk i Seattle var den legendariske Outdoor Shop ved navn REI Flagstore. Hennes bestefar hadde vært med på å starte den. Etter hva jeg forsto var det i starten et slags koperativ.
Denne smilende, sprudlende og entusiastiske dame var USA på sitt beste. Hun informerte meg om alle severdighetene. Og ikke minst måtte jeg besøke bydelen Freemont. Hun var også overmåte stolt over at ingen by i de sammenhengende 48 stater i USA hadde lignende vaktmann som Seattle hadde i 4392 meter høye Mount Rainier.
Det var i det hele en direkte ærlig ekthet over hele damens sprudlende adferd som gjorde at jeg ga meg ende over. Hun kunne levd av å komme til Norge og bare være seg selv på scenen. 500 kroner hadde vært passe pris for å få overført noe av hennes overdådig varme og inspirerende personlighet. Jeg glemmer henne aldri ! Hun var som en utskytingsramp mot Seattle.
Den damen jeg hadde som sidepassasjer på flyet var også en varm, om noe mer dempet personlighet. Hun var også fra Seattle og var på sin side stolt over hovedkvarterene til Boeing, Starbuck, Windows og Amazon var i hennes egen by.
Og også hun ga beskjed at jeg måtte for all del besøke bydelen Freemont.
Mer om REI og Freemont etterhvert.

tirsdag 8. mai 2012

TRAGISKE LØKKEN OG MAJESTETISKE RUBJERG

Etter at min forretningsekspedisjon i området Aalborg var unnagjordt kjørte jeg vei 559 mot Store Vildmose. Der kan du kjøre 10 km. rett fram på paddeflat vei og lure på om du er på den amerikanske prærie. Noe lignende finnes ikke i Norge. Det er i det store og hele en misforståelse i Norge om at Danmark "er så lite". Det være så langt derifra. Og jeg vet. Jeg har gjennom de siste 30 år fartet vårt blide naboland på kryss og tvers. Jeg blir stadig imponert av dimensjonene og ikke minst variasjonen!

For unge partyturister har Løkken vært et begrep. Det er på samme måte som Queenstown på New Zealand. Begge steder er berømte for å være berømte. Begge steder bør unngås hvis du vil ha originale opplevelser fra landet du besøker.
For få år siden besøkte jeg Løkken og husker det som ikke noe særlig verdt å besøke. Jeg stakk innom denne gang på vei til ferjen i Hirtshals. Jeg bare sier: "Du gru og skrekk". Butikkene var overfyllte av trøstesløse varer, og alt var med 50 % rabatt. Hele Løkken virket som en dumpingplass for masseprodusert og unødvendig dill og dall. Fra mitt høyst subjektive ståsted var hele Løkken en eneste lang tristesse. Vil folk bruke sin kostbare ferietid og sine penger der sier jeg bare: " Lykke til".

Særdeles trist i sinn på vegne av turistdanmark kjørte jeg videre oppover og etter bare 10 km. opplevde jeg noe aldeles annerledes. Dette var noe annet! Der tronet 72 meter høye Rubjerg Knude overfor sandstrendene og fyret delvis dekket av sand som det naturlige midtpunkt på toppen. Og denne opplevelse hadde jeg ikke blitt oppmerksom på før nå! På tross av at jeg hadde vært i området mange ganger før. Bilen ble parkert , og det ble en vandring på et par snaue kilometerne mot sanddynene som lignet på de vi så i filmen Lawrence of Arabia.
Etter å ha passert en større saueflokk bar det oppover ankeldypt i sanden mot toppen. Og utsikten fra den toppen kan bare beskrives med ett ord. GOTT-A-BANEN! Å stå på Varbergtoppens 125 meter høyde og skue utover havet, Egersund havn og heiene er en mektig opplevelse. Men dette var av en annen divisjon. De milevide strendene langs Jammerbukten, det paddeflate, milevide landskapet dandert med vindmøller alle vegne, Arabialiknende sanddyner kilomervis i begge retninger - det er den råeste og mektigste naturopplevelse jeg har hatt i Danmark til nå.
Gå inn i ditt nærmeste reisebyrå og få med det brosjyren Mit Nordjylland. Blandt sidene finner du et meget detaljert kart. Tegn en rød ring rundt Rudbjerg Knude midt mellom Løkken og Hirtshals. Bruk en hel dag i området. Har du noe sans for mektig natur så vil den særskilte opplevelsen følge deg resten av din tid!
Bestem deg i dag!

 

lørdag 5. mai 2012

VÆRELSE NR. 122 PÅ BRØNDUMS HOTELL I SKAGEN

Room nr. 510 , Best Western Executive, Seattle og værelse nr. 122, Brøndums Hotell, Skagen.
To forskjellige sivilisasjoner i to forskjellige stjernesystem.
Room nr. 510 , gedigent, to svære dobbeltsenger, 40" flatskjerm, bad, dusj, utsyn til the Space Needle og iøvrig trøstesløs arkitektur omgitt av mye, mye trafikk.
Værelse 122, knøtt lite, en enkeltseng, håndvask. tregulv, bord og stol fra hundre år tilbake, vindu og vindushemper likedan. Utsyn til Skagens særegne arkitektur med røde taksteiner sammenføyet med hvit sement, måker som flyver, fugler som synger og forøvrig luksuriøs fred og ro.
Jeg ankom Skagen søndag 30.4 rundt middagstider. Før innsjekking bar det bort til den lokale baker for innkjøp av Jyllandsposten, Berlingse Tidende, Politiken, NordJyskStiftstidende. Alle gedigne søndagsutgaver. Tilsammen veide de "flere kilo".
Værelset var ikke klar før kl. 1400. Det ble to timers ventetid. Det gjorde ingenting. Jeg fikk kulturopplevelse av ypperste verdensklasse fra "en lengst forsvunnet tid". Jeg satt i den største av de ærverdige stuer med tilhørende møblement og fulgte de stramt og overmåte stilige kelnerne (tjenere på dansk) servere de like elegant kledde gjester som omkranset bordene med hvite duker dekket med sølvtallerkener og bestikk. Stil, kultur og historie i en magisk forening. Så langt fra McDonald og fastfood som det går an å komme.
Så var rommet klart. Puter og dyne stablet sammen i vinkelen mot veggen som støtte for den kulturelle avislesing og fordøying av de berikende aviskronikker. På det området utklasser Danmark vår fedreland Norge fullstendig. Smak på en av titlene: " Kernen i forandring er viden om det unikke." For å spisse den danske stemning ble det selvfølgelig inntatt "en lille" eller to eller tre.
Rundt kl 1700 var det klart for vandring til Bodilles Kro. Den ligger i samme kulinariske klasse som Brøndum, men er noe mer "folkelig" i den forstand at det ikke finnes hvite duker og at det lune miljø med masse malerier fra Skagen tilsier en mer avslappet kleskode.  ( Men for all del, jeg observerte flere av gjestene i restauranten hos Brøndum iført jeans og joggesko!!)
Fyllt spetteflyndre med reker er Bodille Kros spesial. Og for en som ikke drikker øl i Norge var det mørke ølet nesten på nivå med det svarte øl på New Zealand.
For meg er kombinasjonen Brøndums Hotell og Bodilles Kro det eneste som duger i Skagen ettersom jeg er "godt voksen" og mistrives med ståk og støy. Imidlertid er utbudet av hoteller og spisesteder i Skagen så omfattende at enhver vil kunne finne noe som faller i vedkommendes spesielle smak.

Men det som  må være et absolutt mål for alle som besøker Skagen er å gå ut på Grenen. På den korte strekningen på Kattegat-siden er det som regel meget folksomt. Fortsetter du imidlertid vesteover på Skagerak-siden kan du gå lenge uten å treffe ene eneste sjel. Det anbefales på det sterkeste!
Hvis moderne mennesker hadde fått valget mellom å bo en hel måned enten på Room nr. 510 eller værelse 122, hadde alle som en uten betenkning valgt 510 som også er det riktige valg med hensyn til praktisk komfort.
For meg ( og andre solo særinger) er det imidlertid ikke den ringeste tvil.  Ikke minst for de harmoniske omgivelsene som moderne mennesker ikke har tid til å nyte. Iphonen tar jo hele deres tid.





torsdag 3. mai 2012

MELDING TIL MINE BLOGGLESERE

Jeg kom hjem fra Danmark i natt. Det en del interessant å berette. Det kommer fortløpende. Det har vært så mye å gjøre på verksted og butikk i dag at tidsskjemaet er sprengt. Jeg gleder meg til å berette for dere Danmarks sensasjonelle og ukjente natursensasjon. Og ikke minst turist-Danmark aller største bløff.
Mer i neste nr.