Den katastrofale politisk-økonomiske hjelpesløshet

For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil. Økonomisk hjelpesløse politikere er like farlig for samfunnsøkonomien som korrupte politikere. For hva er egentlig forskjellen når sluttresultatet blir det samme.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater  i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse.  2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.

Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og  i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.


 

Møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania

Et menneskeliv er en fortelling som består av alle de historier (kapitler) som oppstår i møtet mellom andre mennesker. Desto sterkere personligheter man møter, desto sterkere historier.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans  var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.

Merkverdigheten Dalane Kristne Skole

Når jeg "hamrer" løs på lokalsektene en gang i mellom, er det ingenlunde noe personangrep. Jeg angriper systemet. De sterktroende lokalt er stort sett en humørfyllt gjeng , og skolenes bygningsmessige standard pluss tekniske hjelpemidler må være den offentlige skoles våte drøm.

Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!

For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.

Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.

Repetisjon av de sju dødssynder

Jeg kom nettopp over en interessant utlegning av de sju dødssynder, og med et glimt i øyet, vil jeg dele denne interessante konklusjon, uten aller, aller minste moralsk belæring.
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.

Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig  til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.

Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus  egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.

Konklusjon ?  Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".

Hindrer Facebook din sosiale utvikling?

" Nå er det så mye stakkarslig pjatt på Facebook at jeg har gitt opp hele greia. Nei, takke seg til en samtale ansikt til ansikt!" Min venn var oppgitt. Han hadde ventet så mye mer "dypt og berikende" på dette medium som nå er like nødvendig for "alle" som oksygen er det.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.

Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.

Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn!  For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.

John F. Kennedy og Alfred Hauge

Rogalandsforfatteren Alfred Hauge avsluttet sin kjente 17.maitale i Stavanger flere tiår tilbake med følgende sats: " Det mål på regnskapets dag som skal måle oss alle, er om vi har et stort hjerte." Vise ord, men er det nok? Jeg har fundert over dette gjennom årene ettersom, for meg, det har vært noe som manglet.
I dag fant jeg svaret da jeg ryddet opp i reiseregningene fra Australia. I plastposen lå også et avisutklipp med noen sitater fra den legendariske president John F. Kennedy. " Når historien skal dømme hver enkelt av oss, blir spørsmålet, var vi personer med virkelig mot? Jeg tenker ikke da på det fysiske mot, men det moralske mot. Det mot som kreves for å foreta (for deg) de riktige avgjørelser og handlinger, selv om nesten alle rundt deg er imot deg."
John F.Kennedy traff spikeren på hodet, i alle fall for meg. Det var den faktor som manglet  i Hauges tale.
Når du utfordrer det mangehodete troll ved navn bygdedyret, så må du sandelig ha viljestyrke, mot og fandenivoldskhet- og et stort hjerte! Bare et stort hjerte er ikke nok, spesielt hvis dette "store hjerte" er kamuflert feighet. Det kan medføre unnlatelsessynder. Og ifølge min opplæring skal unnlatelsessynder straffes hardere på regnskapets dag enn vanlige synder.
Det jeg fra mitt utsiktspunkt nå oppdager til min himmelropende forskrekkelse er at det moderne menneske nå er i ferd å bli en robot og en "pakke" i glanset papir. For å få jobb i framtidens hysterisk oppjagede samfunn, må vi være glatte, strøkne og veltilpassede, og aldeles ikke ha selvstendig tankegang! Og man må hele tiden være endringsvillig i en grad så ettertrykkelig at man utsletter seg selv som menneske. Og hva er da vitsen med det hele?
Et robot kan aldri bli et menneske, men et menneske kan bli en robot! Og for første gang i menneskehetens historie tilber hele menneskerasen den samme gud, terroriseres av den samme diktator og nyter daglig forskrekkelige mengder med det samme dop.Og guden, diktatoren og dopet har samme navn- Iphone!
Og når dopet og guden blir borte (selv for en kort stund) er det bare forvirring og tomhet tilbake. Spør folket i Lærdal hvor hjelpeløst de følte seg når den katastrofale brannen fikk nettet til å opphøre å fungere.
Den store svenske forfatter August Strindberg uttalte en gang følgende: " Det er ikke det at vi er perfekte som gjør oss til mennesker, MEN  FEILENE!
Lenge leve de uperfekte! Lev og la leve! Det skaper et varmere og rikere live i en verden som er i ferd med fullstendig å gå av hengslene. Jeg foretrekker en verden hvor det er unormalt å være normal, eller omvendt! 

Derfor er detaljhandelen grå og nitrist

I tenårene var det to faktorer jeg ønsket dit pepperen gror. Og det var min barndoms religiøse sekt, og det var den sportsforretning omstendighetene hadde tredd ned over hodet mitt. Ikke hadde jeg startet sekt, og ikke hadde jeg startet forretning. Men jeg ble minnet på begge hele tiden som om jeg hadde ansvaret for begge. Derfor var jeg i konstant forsvarsposisjon.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.

Dårlig samvittighet overfor Bluesfestivalen

Da enkelte ildsjeler dro i land Bluesfestivalen i Egersund oppførte jeg meg som en egersunder når han er på sitt absolutt verste og mest bakstreverske.Sur og negativ er bare fornavnet. Hånlige uttrykk som "kattejammer" osv. osv. Slik oppfører ukulturelle idioter seg. Jeg gremmes i dag og skal nå balansere min konto overfor ildsjelene som startet det hele. Til de grader!!!!
Jeg har jo registrert at Bluesfestivalen i 2013 faktisk hadde mer "trøkk" enn visefestivalen hvis jeg ikke tar helt feil. Samtidig registrerer jeg at Bluesfestivalen nå spiller på et mye større repetoar enn "kattejammer". En hendelse i 2013 under visefestivalen ga meg en ide. Lørdag under visefestivalen var den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu pakket med artister. De fikk et show de nok husker noen år. Bare spør dem.
I går hadde jeg besøk av sympatiske Daniel Tengs, styremedlem i Bluesfestivalen. Jeg luftet en tanke for ham som han skulle bringe videre til styret.
Ideen går ut på følgende:
De kvinnelige artister som deltar under Bluesfestivalen benker seg på dinglebenken med dinglende bein og det hele. Og så etter tur opptrer de mannlige artister på verdens mest originale Cat Walk i et tidligere sauehus. ( Denne catwalk har egen soundtrack- et kor av sauebjøller).
Opptredenen består av at manne-artistene skal blåse med fullt trøkk gjennom de tre magiske didgeridoor ved samlenavnet De Tre Musketerer.  Så skal damene gi karakterer utfra det samlede lydvolum artisten klarer å få ut av disse tre world-class-didgeridooer. Den som står igjen som vinner skal få den store ære å blåse gjennom selveste The Heavenly Trumphet, en didgeridoo som er i en klasse helt for seg selv på kloden.
Alle artistene skal selvfølgelig få lov å berøre Marcus Aurelius, den over 3 meter høye gigant som må være et resultat av englers verk in outer space.
 I Saloon Kakadu befinner seg en av klodens mest unike hyrdestaver. Den er laget av en vridd einerstamme. Da den ble installert fikk jeg en telefon fra Sankt Peter. Moses hadde sett bildet av min fantastiske hyrdestav og hadde nå fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år uten å klare å lose Israels stamme til Kanaens lovede land.  Han hadde ikke hatt den rette staven! Jeg lovet at han skulle få berøre staven. Det hjalp!
Så etter happeningen med kåringen av den mest kraftfulle blåser av De Tre Musketerer avsluttes seansen med følgende. Alle stiller opp på linje på Cat Walken. Undertegnede først med hyrdestaven. Som nr. 2 vinneren av blåsekonkurransen sammen med The Heavenly Thrumpet. Deretter alle de andre artistene på rekke og rad. Så leder jeg Bluesfestivalens Stamme mot det lovede land (sommernatten i Egersund), mens vinneren blåser av all kraft mens vi vandrer fra Saloon Kakadu ut butikkdøren til Rogalands Severdighet nr. 16.
Da må jeg ha forståelse for at jeg til de grader har rettet opp mitt opprinnelige idioti og gitt Bluesfestivalen et solid dytt i retning legendestatus og "snakkis" i hele Norges artistmiljø.

Et minne fra Egersund Realskole 1959

Min fader hadde bestemt at jeg skulle inn på realskolen i Egersund. Det var stikk i strid med offisiell politikk i min barndoms religiøse sekt som praktiserte noe hutle-tutle-greier som gikk under betegnelsen "den eneste rette lære", og som best kunne karaktiseres som organisert sinnsykdom.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
 På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende  ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde?  Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet  til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.

Et minne fra Gamleveien skole

Mine sju år på Det Almindelige Samfunds skole på Gamleveien etterlater mange minner. Et trer spesielt fram.
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid -  Orden-  Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le.  "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.

Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig?  Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??

Skjønnheten og borgermesteren

Jeg kom forleden over en fornøyelig historie fra Stavanger rundt 1930 som involverer aldeles storartet selvironi.
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT!  Og det på flyvende flekken!"

"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!

Sats på et fargerikt og levende 2014

Jeg vil med dette innslag på bloggen ønske alle mine blogglesere og facebookvenner en offensiv inngang i det nye året. Jeg skal prøve enkelt å forklare forskjellen mellom  en rutinetilværelse og et vågalt farverikt liv.
Hvis jeg kan klare å plante et forståelig bilde inne i hodet på mine lesere er jeg fornøyd med mine pedagogiske evner.
Når folket kommer inn og skal kopiere nøkler regner jeg med i utgangspunktet at de skal ha en standard i blank utgave. Enkelte spør imidlertid etter noe mer fargerikt, og det er da at jeg drar fram en platikkplate påmontert 1 standar grå utgave og rundt 30 meget farverike i forskjellige mønstre.

Det viser seg at denne samling må være et av verdens mest effektive læremidler når det gjelder enkelt og øyeblikkelig å forstå forskjellen en trygg og "grå" tilværelse og et vågalt spennende liv. Jeg har testet læremiddelet når folks sitter på dinglebenken og jeg opptrår som foreleser. Jeg peker da på den grå nøkkelen som illustrasjon på en trygg tilværelse innenfor gitte rammer. Hvis du ikke våger spranget blir du der, og mange trives med det.
Våger du derimot å ta spranget ut i det ukjente (første farverike nøkkel) så setter dette i gang en kjedereaksjon. Du opplever en stadig mer spennende (og noe farlig) verden med spennende mennesker utenfor din vante krets (farvenøkler).
Ser dere nå montasjen med nøkler for dere inne i hodet? Den grå nøkkel forestiller den trygge og noe kjedelige tillværelse. De rundt 30 nøkler med oppkvikkende mønstre og farver representerer det vågale livets muligheter.

Var dette enkelt å forstå, eller ble det for teoretisk.

Uansett- jeg ønsker dere alle et magisk 2014.