Kiwi, Rema, Byggmakker, Fargerike er eksempler på seriøse utgaver av franchise-forretningsvirksomhet. Rema i Trondheim bestemmer vareutvalg, butikkinnredning,priser og markedsføring. Innen disse fast-tømrede vegger må den lokale Rema-forhandler stå på så godt han kan. Han har bunnsolide Rema i ryggen og kan konsentrere seg om å selge mye og tjene solid. Mange forhandlere i Rema og Kiwi gjør nettopp det.
Men så finnes det også haier i dette havet som heter franchise. Her er det ikke snakk om likeverdighet mellom partene (som i Kiwi, Rema m.fl), men kun snakk om å lure intetanende og troskyldige amatører inn i opptil 10 års økonomisk fangenskap. Jeg har sett nærmere på betingelsene til en av franchise "leverandørene".
1.Butikkdriveren har tiårige uoppsigelige kontrakter. (Du sitter i rottefella).
2. Butikkdriveren må stille personlige garantier for å få kjøpt varer. (Pant i huset.)
3.Butikkdriveren må betale fire prosent av reell omsetning i avgift og markedsføringsstøtte. (Mesteparten ren netto i lommen til leverandøren) fordi
4.Butikkdriveren må i tillegg bruke minst 3,5 prosent av budsjettert omsetning på annonsering i lokalmarkedet.
5.Butikkeier forplikter seg å kjøpe varer i henhold til et budsjett SATT OPP AV LEVERANDØR, og må kjøpe minst 90 % av varene av leverandørens egne merker. Butikkeier har null inflytelse!
6. Opptil 40 % av varene er såkaldte fordelingsvarer som leverandør sender ut når det passer ham! (Om den stakkars mottaker ikke har verken plass eller kunder til flere varer spiller ingen rolle!)
7.Butikkerieren har svært små sjanser til å returnere varer han ikke får solgt.
Så kan man jo tenke seg til hva slags økonomisk mareritt franchise-kjøperen befinner seg i hvis han i tillegg leier lokaler i et shoppingsenter med ti års rådyr (og uoppsigelig) leiekontrakt. I leiekontrakten er også innbakt at hvis ikke de meget lange åpningstidene ikke følges på minuttet, så vanker det store bøter! Og lange åpningstider betyr mer betjening. Som skal ha skikkelig lønn selv om kundene uteblir. Du snakker om å sitte mellom barken og veden!
Det moderne økonomiske slaveriet kommer sannelig i stadig nye innpakninger.
Fagforeningspampene med millonlønn, garanterte livsvarige stillinger med maks pensjon kunne jo prøvd seg et par år i den situasjonen jeg har beskrevet overfor. Så ville det fort funnet ut at for mange er den norske "trygge" velferdsstaten en syk vits og tragisk bløff! Det skal gudene vite!
fredag 30. januar 2015
lørdag 24. januar 2015
Sex- Tro - Åpningstider - Politikk
Når de levende og stadig fornyende elementer forsvinner på viktige områder i et menneskes liv, da er det den drepende rutinen setter inn. Og akkurat rutinen er selve drepen for det levende liv.
Fra mitt ståsted har jeg erfart akkurat samme mønster, hva enten det gjelder sex, tro,butikkenes åpningstider, politikk og i det hele tatt.
Når det gjelder det religiøse område så er det vanen og rutinen som er blitt avguden. Og især de lokale sterktroende sekter er stjerneeksempler på avgudsdyrkelse og horeri av og med den utvendige gudstjeneste. De som leder slike sekter har redusert kirkebygningen til en kombinasjon av åndelig bordell og mental narkotikabule. Det er vanen som driver dem, og aldeles ikke noen som helst form for levende tro. Erik Pontoppidan var krystallklar på dette, uten at det har hjulpet det minste. Dette mønster går igjen i hele kristenheten, i større eller mindre grad. Når den sanne levende kristendom forsvinner, så må de ytre seremonier tilsvarende forsterkes !!!! Den overdådige påskeseremonien jeg overvar i Peterskirken i Roma er et stjerneeksempel i så måte. Hvis stakkars Jesus hadde kommet ridende inn på sitt esel, der og da, ville han følt seg helt fortapt blandt denne banden av overfladiske hyklere.
Samme mønster ses i politikken, og da i særdeleshet på vestresiden. Når velfødde byråkrater og toppolitikere får seg til å synge sin "kampsang:" Opp alle jordens bundne treller, som sulten knuget har osv.", så må det jo vrenge seg inne i noen og hver som opplever dette politiske hykleriet. Det er ingenlunde den solidariske arven overfor "de på gølvet" det dreier seg om, men tvert imot hvem som kan karre til seg mest toppbetalte byråkratiske posisjoner. Og da må denne egoismen skjules med "sosialistiske, solidariske" kampsanger på maks styrke! Og så er det viktig å vise seg ofte nok på rutinemessige politiske møter, uten det minste anstrøk av selvstendig tenking og senere praktisering av de store ord i det levende liv. Akkurat som på "religiøse" møter. Samme svada, samme overfladiske rutiner, samme hykleri, samme glatthet, samme tomhet, samme meningsløshet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Så var det dette med sexen da! Når folket i gallupper blir forespurt om sitt sexliv, så har selvsagt alle de forespurte fantastisk sex og mye sex, hele tiden! Men nøyere undersøkelser viser et helt annet bilde. Folket er så stresset fra alle kanter, oppkavet og tidspresset at den sex det eventuelt blir tid til er hastverks-rutinesex. Hvis den lille tid paret har til overs da ikke brukes på å pleie sitt kjæreste eie, IPhonen! Britiske undersøkelser viser at tilnærmet 100 % av damene på flekken avbryter et eventuelt samleie hvis Iphonen ringer. For denne kombinasjon av avgud og narkotika er selvsagt innen en halv meters rekkevidde hele tiden!
Når det gjelder sentrumbutikkenes åpningstider sitter de samme butikker fastlåst i samme rutinemønster som for 50 år siden. Disse fantasiløse butikkeiere har visst ikke forstått at samfunnet har endret seg så til de grader. Har de hørt om netthandel (åpent døgnet rundt)? Har de hørt om shoppingsentere med laange åpningstider hver eneste dag? Har de ikke forstått at spesialiserte opplevelses-butikker er eneste redningen hvis de skal overleve? Og da kan de ha spesialiserte salgstider som ingen andre. Er butikkene interessante og spesialiserte nok , så tilpasser kundene seg dette. I kundenes egen interesse! For ellers forsvinner denne spesialbutikk og kommer aldri igjen. Og kundene står igjen som de store tapere! Tenk nytt!
Denne humoristiske utblåsingen er en, i praksis, solidarisk støtte til de modige i magsinet Charlie i Paris som ga sitt liv for retten til å krenke i alle retninger. Jeg gir fullstendig f i om noen føler seg krenket!
Fra mitt ståsted har jeg erfart akkurat samme mønster, hva enten det gjelder sex, tro,butikkenes åpningstider, politikk og i det hele tatt.
Når det gjelder det religiøse område så er det vanen og rutinen som er blitt avguden. Og især de lokale sterktroende sekter er stjerneeksempler på avgudsdyrkelse og horeri av og med den utvendige gudstjeneste. De som leder slike sekter har redusert kirkebygningen til en kombinasjon av åndelig bordell og mental narkotikabule. Det er vanen som driver dem, og aldeles ikke noen som helst form for levende tro. Erik Pontoppidan var krystallklar på dette, uten at det har hjulpet det minste. Dette mønster går igjen i hele kristenheten, i større eller mindre grad. Når den sanne levende kristendom forsvinner, så må de ytre seremonier tilsvarende forsterkes !!!! Den overdådige påskeseremonien jeg overvar i Peterskirken i Roma er et stjerneeksempel i så måte. Hvis stakkars Jesus hadde kommet ridende inn på sitt esel, der og da, ville han følt seg helt fortapt blandt denne banden av overfladiske hyklere.
Samme mønster ses i politikken, og da i særdeleshet på vestresiden. Når velfødde byråkrater og toppolitikere får seg til å synge sin "kampsang:" Opp alle jordens bundne treller, som sulten knuget har osv.", så må det jo vrenge seg inne i noen og hver som opplever dette politiske hykleriet. Det er ingenlunde den solidariske arven overfor "de på gølvet" det dreier seg om, men tvert imot hvem som kan karre til seg mest toppbetalte byråkratiske posisjoner. Og da må denne egoismen skjules med "sosialistiske, solidariske" kampsanger på maks styrke! Og så er det viktig å vise seg ofte nok på rutinemessige politiske møter, uten det minste anstrøk av selvstendig tenking og senere praktisering av de store ord i det levende liv. Akkurat som på "religiøse" møter. Samme svada, samme overfladiske rutiner, samme hykleri, samme glatthet, samme tomhet, samme meningsløshet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Så var det dette med sexen da! Når folket i gallupper blir forespurt om sitt sexliv, så har selvsagt alle de forespurte fantastisk sex og mye sex, hele tiden! Men nøyere undersøkelser viser et helt annet bilde. Folket er så stresset fra alle kanter, oppkavet og tidspresset at den sex det eventuelt blir tid til er hastverks-rutinesex. Hvis den lille tid paret har til overs da ikke brukes på å pleie sitt kjæreste eie, IPhonen! Britiske undersøkelser viser at tilnærmet 100 % av damene på flekken avbryter et eventuelt samleie hvis Iphonen ringer. For denne kombinasjon av avgud og narkotika er selvsagt innen en halv meters rekkevidde hele tiden!
Når det gjelder sentrumbutikkenes åpningstider sitter de samme butikker fastlåst i samme rutinemønster som for 50 år siden. Disse fantasiløse butikkeiere har visst ikke forstått at samfunnet har endret seg så til de grader. Har de hørt om netthandel (åpent døgnet rundt)? Har de hørt om shoppingsentere med laange åpningstider hver eneste dag? Har de ikke forstått at spesialiserte opplevelses-butikker er eneste redningen hvis de skal overleve? Og da kan de ha spesialiserte salgstider som ingen andre. Er butikkene interessante og spesialiserte nok , så tilpasser kundene seg dette. I kundenes egen interesse! For ellers forsvinner denne spesialbutikk og kommer aldri igjen. Og kundene står igjen som de store tapere! Tenk nytt!
Denne humoristiske utblåsingen er en, i praksis, solidarisk støtte til de modige i magsinet Charlie i Paris som ga sitt liv for retten til å krenke i alle retninger. Jeg gir fullstendig f i om noen føler seg krenket!
fredag 23. januar 2015
Språk og penger er ørnens vinger
Etter at jeg installerte siste utgave av NRK sin riksboks, med muligheter for å ta opp programmer, har jeg for øyeblikket fått helt dilla på den tyske krimserien Derrich (NRK 2). For en drøy menneskealder + siden dominerte den i Norge. Da hadde vi bare NRK og fasttelefon. Internett og smartphones var det ingen som hadde hørt om.
I mitt siste Derrich-opptak gikk historien ut på at 4 damer og en herre på et alderspensjonat sørget for å robbe postkontorer. Da det ble tatt, unnskyldte lederen av denne gråhårede bande seg med at de var ikke interessert å eksistere uten vinger sine siste år på de triste firemannsrommene på pensjonatet. Med sine bittesmå vinger (minstepensjonen) kom de knapt opp fra bakken. Men med nok penger ville de få ørnens vinger til å fly høyt og virkelig leve i opplevelsens magiske verden.
Dette ga meg sandelig noe å tenke på. Al Pacino (Gudfaren) uttalte en gang at for han hadde penger i seg selv ingen egenverdi. Det var hva du kunne bruke pengene til som var det avgjørende. Med andre ord som en billett (vinger) inn en annen og helt annen berikende verden. Så hr. Pacino og de fem pensjonister hadde virkelig forstått at penger NOK er noen av billetten og vingene ut av kjedelig og trist eksistens.
Men- så er det snakk om ambisjonene for din vingeflukt. Og det er her språket kommer inn. Filosofen Wittgenstein uttalte en gang:" Grensene for mitt språk er grensene for min verden". Behersker du kun norsk er det begrenset hva du kan oppleve i ditt liv i forhold til eksempelvis å beherske verdensspråket engelsk.
Med kun norsk kan du reise rundt i den store verden som deltaker i en reisegruppe med norsk guide. Men da opplever du kun det guiden viser deg. Reiser du med solide engelskkunskaper , og fysisk alene, blir det en helt annen og intens totalopplevelse.
Reiser du gjennom livet kun basert på andres tanker og ideer så blir det som Oscar Wilde sier: " Livet- det finnes ikke noe mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer bare."
Så det må bety at har du akkurat nok reisepenger (ikke mer), gode engelskkunskaper og evnen til personlig observasjon og egen tankevirksomhet, ja så har du faktisk sjansen til å komme deg ut av den grå eksistens og begynne et spennende og fargerikt LIV.
Ha et strålende liv! Og husk at den aller, aller viktigste reise du foretar deg er den som skjer inne i deg. Og den reise behøver ikke penger som vinger, men tanker og drømmer som er helt gratis.
Og som lyriker Olav H. Hauge uttrykte det: "Tanke og draum er himmelske kjøretyg". Amen. Og måtte alle mine facebookvenner ha en strålende ferd gjennom livet uansett størrelsen på vingene og type kjøretøy!!!
Så- nå fikk jeg i alle fall foretatt meg noe meningsfullt denne dag hvor Egersund Sentrum er helt utdødd.
I mitt siste Derrich-opptak gikk historien ut på at 4 damer og en herre på et alderspensjonat sørget for å robbe postkontorer. Da det ble tatt, unnskyldte lederen av denne gråhårede bande seg med at de var ikke interessert å eksistere uten vinger sine siste år på de triste firemannsrommene på pensjonatet. Med sine bittesmå vinger (minstepensjonen) kom de knapt opp fra bakken. Men med nok penger ville de få ørnens vinger til å fly høyt og virkelig leve i opplevelsens magiske verden.
Dette ga meg sandelig noe å tenke på. Al Pacino (Gudfaren) uttalte en gang at for han hadde penger i seg selv ingen egenverdi. Det var hva du kunne bruke pengene til som var det avgjørende. Med andre ord som en billett (vinger) inn en annen og helt annen berikende verden. Så hr. Pacino og de fem pensjonister hadde virkelig forstått at penger NOK er noen av billetten og vingene ut av kjedelig og trist eksistens.
Men- så er det snakk om ambisjonene for din vingeflukt. Og det er her språket kommer inn. Filosofen Wittgenstein uttalte en gang:" Grensene for mitt språk er grensene for min verden". Behersker du kun norsk er det begrenset hva du kan oppleve i ditt liv i forhold til eksempelvis å beherske verdensspråket engelsk.
Med kun norsk kan du reise rundt i den store verden som deltaker i en reisegruppe med norsk guide. Men da opplever du kun det guiden viser deg. Reiser du med solide engelskkunskaper , og fysisk alene, blir det en helt annen og intens totalopplevelse.
Reiser du gjennom livet kun basert på andres tanker og ideer så blir det som Oscar Wilde sier: " Livet- det finnes ikke noe mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer bare."
Så det må bety at har du akkurat nok reisepenger (ikke mer), gode engelskkunskaper og evnen til personlig observasjon og egen tankevirksomhet, ja så har du faktisk sjansen til å komme deg ut av den grå eksistens og begynne et spennende og fargerikt LIV.
Ha et strålende liv! Og husk at den aller, aller viktigste reise du foretar deg er den som skjer inne i deg. Og den reise behøver ikke penger som vinger, men tanker og drømmer som er helt gratis.
Og som lyriker Olav H. Hauge uttrykte det: "Tanke og draum er himmelske kjøretyg". Amen. Og måtte alle mine facebookvenner ha en strålende ferd gjennom livet uansett størrelsen på vingene og type kjøretøy!!!
Så- nå fikk jeg i alle fall foretatt meg noe meningsfullt denne dag hvor Egersund Sentrum er helt utdødd.
onsdag 21. januar 2015
Facebook og blogg fenomenale dansepartnere
De første omtaler jeg hørte om facebook var at det var et sted "idiotene med tomme hoder" opptrådte. De skulle angivelig plage sin facebookvenner med hva de hadde hatt til middag og hvor mange ganger de hadde vær på do den dagen. På det nivået!
Så jeg var ytterst skeptisk da min åndsfrende Arnt Olav Klippenberg sa at jeg måtte få meg blogg og komme meg på facebook. "For det er der "alle" er, og facebook går ut på å DELE!", sa Arnt Olav. Lite ante jeg at denne kombinasjonen blogg og facebook skulle bli et til de grader viktig kapittel i mitt livs begynnende høst.
Men jeg hadde fra dag en bestemt at jeg på ingen måte skulle bli facebook-narkoman. Like lite som jeg skulle bli Iphone-narkoman. Det har jeg ikke blitt, på tross av at daglig besøk på facebook og kontakt med mine venner der har blitt en helt naturlig rytme i hverdagen,akkurat som mat og drikke. Men "idiotene med tomme hoder" har jeg ennå ikke funnet. Tvert i mot et fargerikt- og ikke minst berikende- felleskap på tvers av alder og kjønn.
Et levende og berikende vennskap er nemlig det som hele tiden gjensidig inspirerer og utvikler deg som menneske. Men du må på ingen måte gjøre deg helt avhengig av dine venner. Du må tåle ditt eget selskap og sørge for egenutvikling. Det er da du har overskuddet til - i beste facebook-ånd- å ha noe interessant å dele med de samme facebook-venner. Skal du få noe ut av livet- og facebook- så må du sannelig også yte noe- ut fra dine egne forutsetninger. Vi er alle forskjellige- og takk for det. De som har problemer med å skrive (lange) innlegg, kan eksempelvis være fremragende fotografer.
Og nettopp bildene som deles på facebook var en dimensjon jeg i starten ikke var oppmerksom på. Det er jeg nå- til de grader.Det var en grunnene til at jeg kjøpte I-phone. For å fotografere og sende bildene videre. Og det har jo gått rimelig greit.
Tenke seg til at jeg som i ungdommen danset mye, nå har tatt dansen opp igjen. Og denne gangen med de mest spennende dansepartnere i mitt liv- blogg og facebook!
De som ikke har lært seg den magiske dansetakt med facebook har virkelig gått glipp av en eventyrlig dimensjon i livet!
Arnt Olav! Jeg vekselvis står i givakt, takker og bukker!!!
Så jeg var ytterst skeptisk da min åndsfrende Arnt Olav Klippenberg sa at jeg måtte få meg blogg og komme meg på facebook. "For det er der "alle" er, og facebook går ut på å DELE!", sa Arnt Olav. Lite ante jeg at denne kombinasjonen blogg og facebook skulle bli et til de grader viktig kapittel i mitt livs begynnende høst.
Men jeg hadde fra dag en bestemt at jeg på ingen måte skulle bli facebook-narkoman. Like lite som jeg skulle bli Iphone-narkoman. Det har jeg ikke blitt, på tross av at daglig besøk på facebook og kontakt med mine venner der har blitt en helt naturlig rytme i hverdagen,akkurat som mat og drikke. Men "idiotene med tomme hoder" har jeg ennå ikke funnet. Tvert i mot et fargerikt- og ikke minst berikende- felleskap på tvers av alder og kjønn.
Et levende og berikende vennskap er nemlig det som hele tiden gjensidig inspirerer og utvikler deg som menneske. Men du må på ingen måte gjøre deg helt avhengig av dine venner. Du må tåle ditt eget selskap og sørge for egenutvikling. Det er da du har overskuddet til - i beste facebook-ånd- å ha noe interessant å dele med de samme facebook-venner. Skal du få noe ut av livet- og facebook- så må du sannelig også yte noe- ut fra dine egne forutsetninger. Vi er alle forskjellige- og takk for det. De som har problemer med å skrive (lange) innlegg, kan eksempelvis være fremragende fotografer.
Og nettopp bildene som deles på facebook var en dimensjon jeg i starten ikke var oppmerksom på. Det er jeg nå- til de grader.Det var en grunnene til at jeg kjøpte I-phone. For å fotografere og sende bildene videre. Og det har jo gått rimelig greit.
Tenke seg til at jeg som i ungdommen danset mye, nå har tatt dansen opp igjen. Og denne gangen med de mest spennende dansepartnere i mitt liv- blogg og facebook!
De som ikke har lært seg den magiske dansetakt med facebook har virkelig gått glipp av en eventyrlig dimensjon i livet!
Arnt Olav! Jeg vekselvis står i givakt, takker og bukker!!!
fredag 16. januar 2015
Far til Egersund Vinmonopol var en racersykkel!
Nå er den opprinnelige førsterekka tilbake på Egersund Vinmonopol. Anne Marie, Gunhild og Vigdis har vært i førsterekka i alle disse 27 (!) år. I førsterekka var også solstrålen Marte fra Helleland med fra starten. Men etter rundt 10 år flyttet hun seg til Vinmonopolene i Stavangerområdet. Men nå er hun tilbake! Og hjertelig takk for det! Førsterekka er igjen komplett- forhåpentligvis for årevis framover!
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.
torsdag 15. januar 2015
El-sykler og gammeldagse reparatører
I godt voksen pensjonsalder har jeg nå mitt tidligere aktive sykkelverksted først og fremst som et miljørom hvor jeg sliper nøkler , snekrer litt når Saloon Kakadu skal få nye attraksjoner og- reparerer "gammeldagse" sykler en gang innimellom. Det er derfor som sykkelreparatør i solnedgang med avslappet distanse jeg kan betrakte den totale sykkel-revolusjon som el-sykkelen innebærer.
Gammeldagse sykkelreparatører har like små muligheter til å reparere disse kompliserte syklene som gammeldagse bilmekanikere (ca 25 år siden) har til å reparere nymoderne biler. Moderne biler er nemlig " en rullende datamaskin på hjul". Det samme gjelder , i adskillig mindre grad, men dog- også elsykler. De fire viktigste komponentene på en el-sykkel er: motoren, batteriet, data/kontrollboksen, displayet pluss ledninger.
Dette krever jo en helt annen kompetanse enn den "selvlærte", som tusenvis sykkelreparatører av mitt slag har praktisert gjennom årene. Men- det er fortsatt bruk for denne type sykkelreparatører. Hvorfor? Det er fordi El-sykler ikke konkurrerer med "vanlige" sykler, men derimot med buss,bane, bil og moped. Derfor er det interessant å observere at de største forhandlere av el-sykler i Norge nå kutter ut vanlige sykler. Salgspotentialet i Norge er meget stort.Det selges kun for øyeblikket 5 % el-sykler, mens det i det i Mellom-Europa selges ca. 30 %! Og prisen varierer fra kr. 10000 til 50000.
Og da er kompetansen på sykkelverkstedet helt avgjørende for hvor du bør kjøpe sykkel. Men min egen bunnsolide sykkelbakgrunn hadde jeg ikke engang vurdert å kjøpe en el-sykkel fra 15000 kr. og oppover uten at selgere hadde kompetente reparatører som teknisk sikkerhet. Å kjøpe el-sykler på nettet må jo være det reneste galimatias, spør du meg.
Som jeg ser det vil vi få tre typer sykkelverksteder i framtiden.1. De som utelukkende tar seg av El-markedet. 2. De som er store nok til mekanikere til "pedalkraftsykler" -og- Elsykler. 3. De som utelukkende konsentrerer seg om "pedalkraftsykler".
De årene jeg reparerte sykler vurderte jeg alltid grunnstrukturen i sykkelen. Er den solid kan du trygt gradere den opp for adskillige hundrelapper forutsatt at reperatøren er seriøs og ansvarlig. Den viktigste kunnskapen en gammeldags sykkelreparatør må besitte er å kunne levere fra seg snorrette hjul. Snor-rette hjul uten sleng er nemlig helt avgjørende for sykkelens kjøreegenskaper. Desverre er dette en kompetanse som er i ferd med å forsvinne. Syklene er nå så billige i forhold til inntekten at kjøperne kjøper heller nytt og fancy. Akkurat som med moteklær! Og da er det ikke bruk for hjulmakere som før.
Så hvis jeg var noenlunne ung i dag og skulle ha tre sykler til rådighet ville det vært følgende:
En el-sykkel til og fra jobb ( opptil 10 km). Og den skulle låses inn i arbeidstiden! En fullblods racer til verkelig å oppleve landeveien.
En rusten gammel sykkel i topp teknisk stand hvis jeg skulle pendle med tog (avstand opptil 6-7km.til Eie). En gammel rusten sykkel er det ingen som stjeler. Skulle jeg hatt en fjerde måtte det blitt en virkelig mountain bike.. Lykke til, og glem aldri disse magiske ord:
PEDALKRAFT ER LIVSKRAFT !!! Og så trenger du ikke bruke tusenvis på et treningssenter!
Gammeldagse sykkelreparatører har like små muligheter til å reparere disse kompliserte syklene som gammeldagse bilmekanikere (ca 25 år siden) har til å reparere nymoderne biler. Moderne biler er nemlig " en rullende datamaskin på hjul". Det samme gjelder , i adskillig mindre grad, men dog- også elsykler. De fire viktigste komponentene på en el-sykkel er: motoren, batteriet, data/kontrollboksen, displayet pluss ledninger.
Dette krever jo en helt annen kompetanse enn den "selvlærte", som tusenvis sykkelreparatører av mitt slag har praktisert gjennom årene. Men- det er fortsatt bruk for denne type sykkelreparatører. Hvorfor? Det er fordi El-sykler ikke konkurrerer med "vanlige" sykler, men derimot med buss,bane, bil og moped. Derfor er det interessant å observere at de største forhandlere av el-sykler i Norge nå kutter ut vanlige sykler. Salgspotentialet i Norge er meget stort.Det selges kun for øyeblikket 5 % el-sykler, mens det i det i Mellom-Europa selges ca. 30 %! Og prisen varierer fra kr. 10000 til 50000.
Og da er kompetansen på sykkelverkstedet helt avgjørende for hvor du bør kjøpe sykkel. Men min egen bunnsolide sykkelbakgrunn hadde jeg ikke engang vurdert å kjøpe en el-sykkel fra 15000 kr. og oppover uten at selgere hadde kompetente reparatører som teknisk sikkerhet. Å kjøpe el-sykler på nettet må jo være det reneste galimatias, spør du meg.
Som jeg ser det vil vi få tre typer sykkelverksteder i framtiden.1. De som utelukkende tar seg av El-markedet. 2. De som er store nok til mekanikere til "pedalkraftsykler" -og- Elsykler. 3. De som utelukkende konsentrerer seg om "pedalkraftsykler".
De årene jeg reparerte sykler vurderte jeg alltid grunnstrukturen i sykkelen. Er den solid kan du trygt gradere den opp for adskillige hundrelapper forutsatt at reperatøren er seriøs og ansvarlig. Den viktigste kunnskapen en gammeldags sykkelreparatør må besitte er å kunne levere fra seg snorrette hjul. Snor-rette hjul uten sleng er nemlig helt avgjørende for sykkelens kjøreegenskaper. Desverre er dette en kompetanse som er i ferd med å forsvinne. Syklene er nå så billige i forhold til inntekten at kjøperne kjøper heller nytt og fancy. Akkurat som med moteklær! Og da er det ikke bruk for hjulmakere som før.
Så hvis jeg var noenlunne ung i dag og skulle ha tre sykler til rådighet ville det vært følgende:
En el-sykkel til og fra jobb ( opptil 10 km). Og den skulle låses inn i arbeidstiden! En fullblods racer til verkelig å oppleve landeveien.
En rusten gammel sykkel i topp teknisk stand hvis jeg skulle pendle med tog (avstand opptil 6-7km.til Eie). En gammel rusten sykkel er det ingen som stjeler. Skulle jeg hatt en fjerde måtte det blitt en virkelig mountain bike.. Lykke til, og glem aldri disse magiske ord:
PEDALKRAFT ER LIVSKRAFT !!! Og så trenger du ikke bruke tusenvis på et treningssenter!
mandag 12. januar 2015
Livets fire rom
I Dagbladets Magasinet nå lørdag var det en meget lærerik artikkel om livets fire rom. Overfor mine facebook-venner vil jeg skriftlig gjøre mine betraktninger rundt dette særdeles interessante tema.
Og det er at de mennesker som har de mest tilfredsstillende og meningsfullte liv er de som klarer å finne en likevekt og balanse mellom disse fire og viktige rom som hjørnesteiner i den menneskelige grunnmur.
Først har vi det offentlige rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du er ute fysisk i det offentlige rom. Og der skal du kunne ferdes uten den minste antydning til sosial frykt, verden over. Avdeling B er når du opptrer på de sosiale medier. Der skal du også kunne opptre med trygghet og fryktløshet. Det er ytringsfriheten som regjerer i dette viktige rom, det offentlige rom. Både A og B!!
Neste er det sosiale rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du sosialiserer med din bekjentskapskrets fysisk i det offentlige rom, som eksempelvis kafeer. Avdeling B er når du sosialiserer med den samme krets i sosiale medier, som eksempelvis facebook.
Så kommer det private rom. Dette rom er forbeholdt dine aller nærmeste, som eksempelvis din nære familie og nære omgangskrets. Eller bare deg selv om du lever alene (som millioner gjør det). Her har ingen adgang uten nære familie og uten å være invitert!
Og så har vi det fjerde, og meget viktige rom, NEMLIG DET PROFESJONELLE ROM!
Å ha en jobb å gå til som betyr mye, ikke bare for deg selv, men for mange av dine medmennesker at nettopp du bekler jobben, er særdeles avgjørende for din livskvalitet. Svikter det her, så blir livskvaliteten i de tre andre rom kraftig redusert! En gundig amerikansk studie viste at tilfredshet med jobben er helt avgjørende for et menneskes totale livskvalitet.
Å ha en helt utilfredsstillende jobb betyr at du virkelig sliter. Det er det samme som et dårlig ekteskap. Kom deg ut , jo fortere, jo heller! Hvis ikke, kan det ende med sykemelding og i neste omgang permanent uførhet. Å ha ingen jobb å gå til i arbeidsfør alder er jo heller ingen ønskesituasjon. Bare spør de millioner av arbeidsledige ungdommer i Europa som aldri vil få sjanse til å komme inn i arbeidslivet.
Hvis et menneske har bygget hele sin idenditet gjennom sitt yrke, kan det bli en brutal overgang når vedkommende ved oppnådd pensjonsalder blir tvunget ut av jobben. Spesielt hvis vedkommende er til de grader oppegående både fyskisk og mentalt. Har du ingen hobbyer da, og liten omgangskrets, kan du eldes veldig hurtig.
Hvis du stortrives i det sosiale, offentlige og private rom er det store sjanser for at du ved oppnådd pensjonsalder vil klare å erstattet det forsvundne profesjonelle rom (fjerde hjørnestein) med aktiv innsats for andre og hele tiden fortsatt være nysgjerrig på livet og utviklingen av det interessante samfunn vi nå lever i.
Jeg er så previligert at jeg som syttiåring omsider har oppnåd den optimale balanse mellom livets fire rom. En ekstra kvalitet er at en mine aller beste venner på 84 år (tyve år i hjernen) er et lysende eksempel på at hvis du er aktiv nok, og hele tiden på hogget hva angår levende interesse for alt som foregår i dagens samfunn, så holder du deg sandelig ung! En fantastisk sparringpartner som ikke smisker det aller minste, men gir kontinuerlig kontante tilbakemeldinger. Det perfekte vennskap er nemlig som det perfekte demokrati. Uten saftige uenigheter og engasjerte diskusjoner, vil demokratiet og vennskapet langsomt visne hen.
Og det er at de mennesker som har de mest tilfredsstillende og meningsfullte liv er de som klarer å finne en likevekt og balanse mellom disse fire og viktige rom som hjørnesteiner i den menneskelige grunnmur.
Først har vi det offentlige rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du er ute fysisk i det offentlige rom. Og der skal du kunne ferdes uten den minste antydning til sosial frykt, verden over. Avdeling B er når du opptrer på de sosiale medier. Der skal du også kunne opptre med trygghet og fryktløshet. Det er ytringsfriheten som regjerer i dette viktige rom, det offentlige rom. Både A og B!!
Neste er det sosiale rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du sosialiserer med din bekjentskapskrets fysisk i det offentlige rom, som eksempelvis kafeer. Avdeling B er når du sosialiserer med den samme krets i sosiale medier, som eksempelvis facebook.
Så kommer det private rom. Dette rom er forbeholdt dine aller nærmeste, som eksempelvis din nære familie og nære omgangskrets. Eller bare deg selv om du lever alene (som millioner gjør det). Her har ingen adgang uten nære familie og uten å være invitert!
Og så har vi det fjerde, og meget viktige rom, NEMLIG DET PROFESJONELLE ROM!
Å ha en jobb å gå til som betyr mye, ikke bare for deg selv, men for mange av dine medmennesker at nettopp du bekler jobben, er særdeles avgjørende for din livskvalitet. Svikter det her, så blir livskvaliteten i de tre andre rom kraftig redusert! En gundig amerikansk studie viste at tilfredshet med jobben er helt avgjørende for et menneskes totale livskvalitet.
Å ha en helt utilfredsstillende jobb betyr at du virkelig sliter. Det er det samme som et dårlig ekteskap. Kom deg ut , jo fortere, jo heller! Hvis ikke, kan det ende med sykemelding og i neste omgang permanent uførhet. Å ha ingen jobb å gå til i arbeidsfør alder er jo heller ingen ønskesituasjon. Bare spør de millioner av arbeidsledige ungdommer i Europa som aldri vil få sjanse til å komme inn i arbeidslivet.
Hvis et menneske har bygget hele sin idenditet gjennom sitt yrke, kan det bli en brutal overgang når vedkommende ved oppnådd pensjonsalder blir tvunget ut av jobben. Spesielt hvis vedkommende er til de grader oppegående både fyskisk og mentalt. Har du ingen hobbyer da, og liten omgangskrets, kan du eldes veldig hurtig.
Hvis du stortrives i det sosiale, offentlige og private rom er det store sjanser for at du ved oppnådd pensjonsalder vil klare å erstattet det forsvundne profesjonelle rom (fjerde hjørnestein) med aktiv innsats for andre og hele tiden fortsatt være nysgjerrig på livet og utviklingen av det interessante samfunn vi nå lever i.
Jeg er så previligert at jeg som syttiåring omsider har oppnåd den optimale balanse mellom livets fire rom. En ekstra kvalitet er at en mine aller beste venner på 84 år (tyve år i hjernen) er et lysende eksempel på at hvis du er aktiv nok, og hele tiden på hogget hva angår levende interesse for alt som foregår i dagens samfunn, så holder du deg sandelig ung! En fantastisk sparringpartner som ikke smisker det aller minste, men gir kontinuerlig kontante tilbakemeldinger. Det perfekte vennskap er nemlig som det perfekte demokrati. Uten saftige uenigheter og engasjerte diskusjoner, vil demokratiet og vennskapet langsomt visne hen.
fredag 9. januar 2015
Terroren i Paris har sin forklaring
Jeg har ofte hevdet at ingen skulle få ha fremtredende stillinger i det offentlige hvis de ikke har hatt bakgrunn fra en hjernevaskende sekt. Sekter og fanatisme kan teoretisk forstås utenfra. Men hvis du ikke selv har opplevd hjernevasking innenfra, bør du være ytterst varsom med å kommentere det som skjer i Paris nå. Da slår nemlig ordspråket mening uten kunnskap er helt meningsløst inn for fullt.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300 "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen" gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300 "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen" gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.
Sørstatsgeneral Lee og hesten Traveller
På min første tur til USA i 1999 sto på mitt reiseprogram et besøk på museum og minnesmerkene over et av Den Amerikanske Borgerkrigens viktigste slag. Det var i Gettysburg. De fleste militære eksperter regner det som selve vendepunktet i borgerkrigen. Det var et meget bevegende og minnerikt besøk. Jeg anbefaler alle mine blogglesere og facebookvenner, hvis de en gang er på de kanter,å besøke Gettysburgs slagmarker. Det blir garantert et minne for livet.
For meg var det sterkeste minne statuen av sørstatsgeneralen Robert Edward Lee sittende på sin kjære ridehest, Traveller. Denne statuen dominerte til de grader. Og det viser også storheten og generøsiteten i den amerikanske folkesjel. Nordstatene vinner krigen, og sørstatene taper den samme krigen. Og så setter vinneren opp en gedigen statue av lederen for taperne, General Lee!!!!
General Lee nøt nemlig den største respekt fra Nordstatenes generalstab. Hvis du har kjøpt DVDen Lincoln (anbefales) så kan du se scenen der general Lee underskriver kapitulasjonsdokumentet i nærvær av hele generalstaben fra Nordstatene. Den samlede generalstab sto i giv akt der general Lee på sin kjære Traveller red inn i historien.
Gettysburg forbindes også med et annet fenomen. Og det er president Lincolns legendariske tale. Den varte i kun to minutter, men den er mulig blitt. den mest berømte tale i menneskehetens historie. Gå inn på internett og les talen selv. Så forstår du at det går an å kommunisere med relativt få ord noe særdeles viktig hva angår mennesket i seg selv og menneskets begrensede opphold på Moder Jord.
I Lincoln ånd skal jeg gjøre dette blogginnslag kortere enn vanlig. Less is more!
For meg var det sterkeste minne statuen av sørstatsgeneralen Robert Edward Lee sittende på sin kjære ridehest, Traveller. Denne statuen dominerte til de grader. Og det viser også storheten og generøsiteten i den amerikanske folkesjel. Nordstatene vinner krigen, og sørstatene taper den samme krigen. Og så setter vinneren opp en gedigen statue av lederen for taperne, General Lee!!!!
General Lee nøt nemlig den største respekt fra Nordstatenes generalstab. Hvis du har kjøpt DVDen Lincoln (anbefales) så kan du se scenen der general Lee underskriver kapitulasjonsdokumentet i nærvær av hele generalstaben fra Nordstatene. Den samlede generalstab sto i giv akt der general Lee på sin kjære Traveller red inn i historien.
Gettysburg forbindes også med et annet fenomen. Og det er president Lincolns legendariske tale. Den varte i kun to minutter, men den er mulig blitt. den mest berømte tale i menneskehetens historie. Gå inn på internett og les talen selv. Så forstår du at det går an å kommunisere med relativt få ord noe særdeles viktig hva angår mennesket i seg selv og menneskets begrensede opphold på Moder Jord.
I Lincoln ånd skal jeg gjøre dette blogginnslag kortere enn vanlig. Less is more!
mandag 5. januar 2015
Shoppingsenterne bør lære av Bundesliga
Hvis jeg hadde hatt milliarder nok til å bygge framtidens shoppingsenter, ville jeg satt klare krav til underholdning fra hver enkelt butikk. For det første skulle det ikke være en eneste kjedebutikk i framtidens shoppingsenter. Alle butikkene skulle være så særeget innredet at det fantes bare en eneste i hele verden- nemlig i shoppingsenteret Dream and Fantasy. Hver enkelt butikk måtte romme minst en originalt underholdningselement som ikke fantes andre steder på kloden. Vareutvalget hos hver enkelt butikk skulle være av samme kaliber. Dette vareutvalg finnes kun her, og det skal være ordentlige saker. Ikke noe masseprodusert dill og dall. Og hver enkelt butikk skulle med berettigelse kunne kalle seg destinasjonsbutikker som var en reise verdt i seg selv. "Salg" og 99 priser helt forbudt. Den slags "lureri" kommer overhodet ikke på tale i Dream and Fantasy. Men det skulle markedsføres effektivt på jungeltelegrafen at det er hos Dream and Fantasy du til enhver tid får mest igjen for pengene!
Samtlige butikksjefer måtte iflg. kontrakten forplikte seg til en gang i året i samlet flokk å oppleve en fotballkamp i Bundesliga. Bundesliga har nemlig lykkes med å kombinere gårsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustrien. Her er det kanskje ikke så store stjerner som i England og Spania, men likevel ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Og akkurat det skulle vært siktemålet med Dream and Fantasy. Det skulle være ekstremt underholdende både for mor, unger og ikke minst far å besøke dette magiske land. Det skulle være en opplevelse for livet, enten du besøkte det alene, med familien eller med venner og vennepar.
Som det nå er det (iallefall for far) en sann lidelse å vandre rundt i de store shoppingsenterne over hele verden. Ikke et eneste originalt og underholdende innslag. Bare en haug med produkter overalt. Jeg vet hva jeg blogger om. Så pass mye har jeg reist rundt omkring ute i den store verden.
Jeg skal sitere fra en avisartikkel:"Av hver hundrelapp vi nordmenn bruker på å handle, ender 80 kronerr i kassen til en butikk som deltar i en kjede. Hvor kjedelig blir det da å være forbruker?" (Uthevet av meg).
Nok et sitat fra en avis:" Mulighetenee for å yte god service og ha den gode kundefølelsen er færre i kjeder enn i spesialbutikkene, der kvalitet,service og fagkunnskap er verdsatt høyere enn lave priser og pakkeløsninger. Den kompetente staben ser på jobben som en teaterscene der de inntar ulike roller i arbeidstiden." (Uthevet av meg.)
Nå er jeg i den luksusposisjon at jeg i min ekstremt spesialiserte geskjeft kan leve ut mange roller daglig. Det være seg historieforteller, underholningsartist, hovmester, organisator, ansvarlig fagmann osv. Nå slipper jeg helt den forbannelsen som hviler over alle detaljister, og det er det evige salgspresset. Som pensjonist slipper jeg dette helt. Hvis noen er interessert i den australske menyen min, så kan jeg som hovmester forklare hvordan den er sammensatt og hvor råvarene kommer fra. Men selve selgingen, se det må produktene klare selv. Det blir som med barna dine. Som de vokser til er det helt unødvendig å "selge" dem på ekteskapsmarkedet. Er de attraktive nok, så går dette av seg selv.
Hovedmålet med virksomheten min er først og fremst det sosiale. Det å daglig treffe nye og spennende mennesker skal holde meg konstant sosialt oppdatert og "ung i hodet" i så mange år som mulig.
Samtlige butikksjefer måtte iflg. kontrakten forplikte seg til en gang i året i samlet flokk å oppleve en fotballkamp i Bundesliga. Bundesliga har nemlig lykkes med å kombinere gårsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustrien. Her er det kanskje ikke så store stjerner som i England og Spania, men likevel ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Og akkurat det skulle vært siktemålet med Dream and Fantasy. Det skulle være ekstremt underholdende både for mor, unger og ikke minst far å besøke dette magiske land. Det skulle være en opplevelse for livet, enten du besøkte det alene, med familien eller med venner og vennepar.
Som det nå er det (iallefall for far) en sann lidelse å vandre rundt i de store shoppingsenterne over hele verden. Ikke et eneste originalt og underholdende innslag. Bare en haug med produkter overalt. Jeg vet hva jeg blogger om. Så pass mye har jeg reist rundt omkring ute i den store verden.
Jeg skal sitere fra en avisartikkel:"Av hver hundrelapp vi nordmenn bruker på å handle, ender 80 kronerr i kassen til en butikk som deltar i en kjede. Hvor kjedelig blir det da å være forbruker?" (Uthevet av meg).
Nok et sitat fra en avis:" Mulighetenee for å yte god service og ha den gode kundefølelsen er færre i kjeder enn i spesialbutikkene, der kvalitet,service og fagkunnskap er verdsatt høyere enn lave priser og pakkeløsninger. Den kompetente staben ser på jobben som en teaterscene der de inntar ulike roller i arbeidstiden." (Uthevet av meg.)
Nå er jeg i den luksusposisjon at jeg i min ekstremt spesialiserte geskjeft kan leve ut mange roller daglig. Det være seg historieforteller, underholningsartist, hovmester, organisator, ansvarlig fagmann osv. Nå slipper jeg helt den forbannelsen som hviler over alle detaljister, og det er det evige salgspresset. Som pensjonist slipper jeg dette helt. Hvis noen er interessert i den australske menyen min, så kan jeg som hovmester forklare hvordan den er sammensatt og hvor råvarene kommer fra. Men selve selgingen, se det må produktene klare selv. Det blir som med barna dine. Som de vokser til er det helt unødvendig å "selge" dem på ekteskapsmarkedet. Er de attraktive nok, så går dette av seg selv.
Hovedmålet med virksomheten min er først og fremst det sosiale. Det å daglig treffe nye og spennende mennesker skal holde meg konstant sosialt oppdatert og "ung i hodet" i så mange år som mulig.
fredag 2. januar 2015
Fortrengt frykt gir farlig høyt blodtrykk
Først og fremst ønsker jeg alle mine blogglesere et kanonår i 2015. På alle mulige positive måter.
For min egen del starter jeg året i et vanlig topphumør, men året kunne startet med den dypeste depresjon for mitt vedkommende. Jeg blogger dette kun for at alle mine lesere skal mulig lære noe nytt om et lite påaktet område. Og det er at fortrengt frykt kan resultere i et MEGET farlig høyt blodtrykk!
Personlige helseforstyrrelser er helt uinteressant for andre, og er det siste jeg like å blogge om, men jeg føler at det er faktisk min simple plikt , denne gang, å videresende (blogge) om en meget viktig erfaring..
Plagene og smertene i den øvre ryggregion har vært stressende og frustrerende hele desember. De ville ikke gi seg. Det gikk ut over nattesøvnen og trivselen. Imidlertid klarte jeg på det profesjonelle området å fortrenge dette så grundig at ingen av alle de besøkende i butikken merket den aller minste i reduksjon av humøret.
Men så leste jeg i DT at en profilert, relativt ung dalbu hadde fått vedvarende ryggsmerter som ikke ville gi seg. Det viste seg desverre å være alvorlig kreft. Det slo ned som en atombombe inne i meg. Skyldtes mine ryggsmerter - gru og skrekk- alvorlig kreft. Jeg måtte bare fortrenge redselen så godt jeg kunne, men etter svære smerter (igjen) lille nyttårsaften, måtte jeg bare av hensyn til psyken få en avklaring der og da!
Min fantastiske fastlege, Ole Gunnar Jensenius, ryddet plass til meg samme ettermiddag. Han gjorde diverse undersøkelser og ble mer og mer alvorlig. Her var det noe som "ikke var helt bra", for å uttrykke seg forsiktig. Det voldsomme blodtrykket uroet ham. Han ville ha meg innlagt på akutten på SUS på flekken.
Jeg reagerte lynraskt, pakket snippsekken i ekspresstempo, og halvannen time senere satt jeg på ventesalen i akutten. Det ble venting, før jeg ble geleidet inn av en smilende dame for bl.a, å ta blodprøve, sjekke blodtrykk og mere til. Blodtrykket viste seg å være rett over 200! (Burde vært for meg i min alder rundt 150). Damen så bekymret ut.
Det ble noe mer venting før blodprøven var klare. En sykepleier trillet meg inn på undersøkelsesrommet, og ny test av blodtrykket ble tatt. Rundt 200 fortsatt! Og så skjer det himmelsk forløsende! En blid sykepleierske kommer inn rett etter og forteller " at din blodprøve var helt fin"!! Altså ingen kreft! Det er kun mennesker som har vært i en slik sitasjon som fullt ut kan forstå den aldeles ubeskrivelige lettelse!!!
En time etter ble det ny test av trykket som nå var nede i 170! Den påfølgende morgen var det nede i 150!
Jeg er ikke i minste tvil at redselen for kreft hadde presset trykket opp i mot 200.
Etter frokosten bar det ned til røntgenundersøkelse. Bildene må ha vært tilfredsstillende. Tilslutt var det å prøve hjertet ved hjelp av den berømte damesykkelen som skulle teste hjertet, trykket og det hele. Damen i rommet var en mørk skjønnhet fra Persia (Iran) og doktoren er den mest fantastisk underholdende lege jeg noen sinne har vært borti. Det gikk ikke det minste utover hans faglige kompetanse. Jeg har noensinne trodd at det legebesøk kunne være mer underholdende enn en gjennomsnittsrevy. Testresultatet var meget tilfredsstillende. Hjertet tikket som et urverk,selv under stress, og kondisen var så pass at lege og sykepleireske kikket megetsigende på hverandre. Det ble utskriving på flekken, og jeg var hjemme i Egersund tidlig på ettermiddagen nyttårsaften. Og Anna Lovinda uttrykte denne fantastiske setning: " Slike damesykler kan du gå i seng med så ofte du vil". Virkeligheten overgår fantasien!!
For min egen del starter jeg året i et vanlig topphumør, men året kunne startet med den dypeste depresjon for mitt vedkommende. Jeg blogger dette kun for at alle mine lesere skal mulig lære noe nytt om et lite påaktet område. Og det er at fortrengt frykt kan resultere i et MEGET farlig høyt blodtrykk!
Personlige helseforstyrrelser er helt uinteressant for andre, og er det siste jeg like å blogge om, men jeg føler at det er faktisk min simple plikt , denne gang, å videresende (blogge) om en meget viktig erfaring..
Plagene og smertene i den øvre ryggregion har vært stressende og frustrerende hele desember. De ville ikke gi seg. Det gikk ut over nattesøvnen og trivselen. Imidlertid klarte jeg på det profesjonelle området å fortrenge dette så grundig at ingen av alle de besøkende i butikken merket den aller minste i reduksjon av humøret.
Men så leste jeg i DT at en profilert, relativt ung dalbu hadde fått vedvarende ryggsmerter som ikke ville gi seg. Det viste seg desverre å være alvorlig kreft. Det slo ned som en atombombe inne i meg. Skyldtes mine ryggsmerter - gru og skrekk- alvorlig kreft. Jeg måtte bare fortrenge redselen så godt jeg kunne, men etter svære smerter (igjen) lille nyttårsaften, måtte jeg bare av hensyn til psyken få en avklaring der og da!
Min fantastiske fastlege, Ole Gunnar Jensenius, ryddet plass til meg samme ettermiddag. Han gjorde diverse undersøkelser og ble mer og mer alvorlig. Her var det noe som "ikke var helt bra", for å uttrykke seg forsiktig. Det voldsomme blodtrykket uroet ham. Han ville ha meg innlagt på akutten på SUS på flekken.
Jeg reagerte lynraskt, pakket snippsekken i ekspresstempo, og halvannen time senere satt jeg på ventesalen i akutten. Det ble venting, før jeg ble geleidet inn av en smilende dame for bl.a, å ta blodprøve, sjekke blodtrykk og mere til. Blodtrykket viste seg å være rett over 200! (Burde vært for meg i min alder rundt 150). Damen så bekymret ut.
Det ble noe mer venting før blodprøven var klare. En sykepleier trillet meg inn på undersøkelsesrommet, og ny test av blodtrykket ble tatt. Rundt 200 fortsatt! Og så skjer det himmelsk forløsende! En blid sykepleierske kommer inn rett etter og forteller " at din blodprøve var helt fin"!! Altså ingen kreft! Det er kun mennesker som har vært i en slik sitasjon som fullt ut kan forstå den aldeles ubeskrivelige lettelse!!!
En time etter ble det ny test av trykket som nå var nede i 170! Den påfølgende morgen var det nede i 150!
Jeg er ikke i minste tvil at redselen for kreft hadde presset trykket opp i mot 200.
Etter frokosten bar det ned til røntgenundersøkelse. Bildene må ha vært tilfredsstillende. Tilslutt var det å prøve hjertet ved hjelp av den berømte damesykkelen som skulle teste hjertet, trykket og det hele. Damen i rommet var en mørk skjønnhet fra Persia (Iran) og doktoren er den mest fantastisk underholdende lege jeg noen sinne har vært borti. Det gikk ikke det minste utover hans faglige kompetanse. Jeg har noensinne trodd at det legebesøk kunne være mer underholdende enn en gjennomsnittsrevy. Testresultatet var meget tilfredsstillende. Hjertet tikket som et urverk,selv under stress, og kondisen var så pass at lege og sykepleireske kikket megetsigende på hverandre. Det ble utskriving på flekken, og jeg var hjemme i Egersund tidlig på ettermiddagen nyttårsaften. Og Anna Lovinda uttrykte denne fantastiske setning: " Slike damesykler kan du gå i seng med så ofte du vil". Virkeligheten overgår fantasien!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)