Om min reise til Haukeland i Bergen skal jeg utførlig komme tilbake siden. I ettertid ser jeg at det medmenneskelig var et av mitt livs lysende kapitler. Men jeg hadde noen døgn i sist uke i et smertehelvete jeg aldri før kunne forestille meg. Og da nytter det ikke å legge seg på kne og be om hjelp fra Vår Herre der han surrer rundt oppi tåkeskyen. Hjelper ingenting!
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.
