Et av mitt livs lengste og mest berikende kapitler heter Hovlandsheia i Helleland. Der var det fiskevann, multemyrer, blåbær og tyttebær i uendelige mengder, harer, ryper, orrfugler, ørner , hauker og mere til pluss en eventyrlig utsikt fra Bentjafjellets topp på rundt 440 m.o.h. Og inngangsportalen til dette eventyrrike het Heiagrinda der den sto i all sin rustne prakt og skuet over den veldige naturgryte som heter Ualand.
Jeg kunne skrevet en bok om alle de eventyrlige minner som knytter seg til denne barndommens, ungdommens og manndommens grind. Da jeg nærmet meg 50 års alderen var eventyrkapittelet over. Ikke var der mer fisk i vannene og hele området rundt grinda var overgrodd. Landskapet hadde gradvis skiftet karakter. Tenke seg til at snaue Dalane fra 1950 tallet skulle femti år senere være så tett av skog at det flere steder ligner en jungel!
En septemberlørdag i fjor tok jeg meg en tur inn til "min barndoms grønne dal". Heiagrinda var tatt av hengslene, og lå slengt bak en stein med hele nettingen borte, grunnet rust. Det var et bedrøvelig syn. Mitt søskenbarn hadde utvidet grindområdet for å gjøre plass til sitt terrenggående kjøretøy, og dessuten var det ikke bruk for grinda mere. Saueholdet på garden var over. På 1950 tallet var det nesten 500 sau som gresset på Hovlandheias vidder.
Jeg vandret gjennom nostalgiens overjordiske dal på vei ned til Hovland gard. Jeg spurte om mitt søskenbarn kunne få grinda til gards , slik at jeg kunne ta siste del av transporten selv til det endelige hvilested- nemlig det tidligere sauehus i bunnen av butikken som jeg nå kaller Saloon Kakadu.
Nå lørdag hentet jeg grinda, og Rudolf var rommelig nok til at Heiagrinda fikk plass i stasjonsvognens bagasjerom/pluss kupe med nedslåtte seter.
Og nå er Heiagrinda på plass lenket med saueklaver (m/bjeller) til Markaleet. Først skulle saueflokken gjennom markaléet på vårens heiaferd, for senere i høyden å loses gjennom Heiagrinda. Markaléet er laget i eik rundt 1925 og ble reddet av meg rundt 1970.
Så mens jeg overmåte takknemlig vandrer ( i ånden) ned minnenes sti hører jeg samtidig i mitt indre melodien fra Lyckliga Gatan og Ferdaminne av Åsmund Olavson Vinje: " No seg eg atter slike fjell og dalar, som deim eg i min fyrste ungdom såg, og same vind den den heiti panna svaler og gullet ligg på sno som før det låg.
Det er eit badnamål som til meg talar, det gjær meg tankefull, men endå fjåg. Med ungdomsminne e den tale blanda, det strøymer på meg så eg knapt kan anda."
Med dette radarpar av noen kulturminner fra en annen, og (på mange måter) rikere tid, skal mine siste livets kapitler bli ekstra interessant. Jeg husker aller første gang jeg gikk gjennom heiagrinda. Det var en junidag i 1950 , og borte på en knatt satt gauken og gol. Den høres krystallklart i dette øyeblikk mens jeg blogger dette. Jeg hører også good old Sigvart synge og Kvikk (hunden) gjø og -ikke minst- den overjordisk (for meg) klokkeklang av sauebjødlene. Og bak grinda der oppe venter bergene de blå......... Eia var vi der!!
mandag 29. april 2013
torsdag 25. april 2013
Et overjordisk bilde fra et magisk landskap i et eventyrlig land.
På min tur til Vancouver leste jeg på flyet en interessant reiseartikkel i Time Magazine om en av jordklodens absolutt mest eventyrlige kjørestrekninger. Og det var strekningen Hokitika- Wanaka på New Zealand. Den blaserte verdensreporteren ble slått helt i bakken da han kjørte gjennom det aldeles enestående varierte landskapet.
"Hvor andre steder på jorden kan du på samme dag , på samme kjørestrekning, oppleve tropiske strender, regnskog, isbreer , eventyrlige store innsjøer og et alpelandskap med snødekte, spisse tinder", spurte journalisten seg selv. Jeg kan gi han svaret. Du finner det ikke noen andre steder på kloden, så variert og så konsentrert.
Jeg har kjørt strekningen 3 ganger, og jeg er like overveldet hver eneste gang. Første gang jeg kjørte gjennom denne naturmagien måtte jeg stoppe flere ganger underveis og gå ut av bilen for å konstatere at dette ikke bare var en magisk drøm..
Da jeg siste gang var i min kjære hovedbase Wanaka, kom jeg over et vidvinklet luftfoto over Wanaka med tilliggende herligheter. Jeg kjøpte kortet for å få det forstørret til 300x60 cm.
I dag var Kristian Fughlseth innom og leverte det magiske, knivskarpe foto overført på blikkplate. De har gjort et aldeles fremifra fagarbeid hos Fuglseth Trykkeri.
Nå er bildet på veggen i Saloon Kakadu, og jeg inviterer hvem det måtte passe av mine facebookvenner til å komme innom for å beskue underverket. Egentlig hører det hjemme i et galleri hvor det måtte fått sin egen vegg.
Jeg er helt sikker på at fotografen der oppe i helikopteret har hatt hjelp av høyere makter. Du må nemlig være utstyrt med ekstraordinære evner for å prestere noe slikt.
Nok snakk. Mesterverket taler for seg selv og vil forhåpentligvis glede mange i resten av min tilmålte tid.
"Hvor andre steder på jorden kan du på samme dag , på samme kjørestrekning, oppleve tropiske strender, regnskog, isbreer , eventyrlige store innsjøer og et alpelandskap med snødekte, spisse tinder", spurte journalisten seg selv. Jeg kan gi han svaret. Du finner det ikke noen andre steder på kloden, så variert og så konsentrert.
Jeg har kjørt strekningen 3 ganger, og jeg er like overveldet hver eneste gang. Første gang jeg kjørte gjennom denne naturmagien måtte jeg stoppe flere ganger underveis og gå ut av bilen for å konstatere at dette ikke bare var en magisk drøm..
Da jeg siste gang var i min kjære hovedbase Wanaka, kom jeg over et vidvinklet luftfoto over Wanaka med tilliggende herligheter. Jeg kjøpte kortet for å få det forstørret til 300x60 cm.
I dag var Kristian Fughlseth innom og leverte det magiske, knivskarpe foto overført på blikkplate. De har gjort et aldeles fremifra fagarbeid hos Fuglseth Trykkeri.
Nå er bildet på veggen i Saloon Kakadu, og jeg inviterer hvem det måtte passe av mine facebookvenner til å komme innom for å beskue underverket. Egentlig hører det hjemme i et galleri hvor det måtte fått sin egen vegg.
Jeg er helt sikker på at fotografen der oppe i helikopteret har hatt hjelp av høyere makter. Du må nemlig være utstyrt med ekstraordinære evner for å prestere noe slikt.
Nok snakk. Mesterverket taler for seg selv og vil forhåpentligvis glede mange i resten av min tilmålte tid.
onsdag 24. april 2013
Problemstillingen rundt Evangeliehuset
En god venn av meg var innom i dag og tenkte litt høyt omkring Evangeliehuset i Åsane. Han kunne ikke forstå at det gikk an å tjene Gud og mammom samtidig. Han likte heller ikke at huseierne markedsfører huset under navnet Egersund Arena. Han syntes det er en tilsnikelse når det vitterlig står med store bokstaver EVANGELIEHUSET på frontveggen.
For min egen del har jeg undret meg over at det skal drives forretningsvirksomhet i "Guds hus". For å arrangere konserter og ta inngangsbilletter er vitterlig forretningsvirksomhet. Det samme med salg av annonseplasser.
Tenk deg at på veggen på Eik sitt klubblokale på Husabø sto det EVANGELIEHUSET. Ville ikke Eik-supporterne blitt meget forvirret? Hva er det egentlig vi driver med her på Husabø? Gudstjenester eller idrettsvirksomhet?
Det er derfor jeg er meget forvirret på hva de egentlig driver med der i EVANGELIEHUSET i Åsane. Dette er ingenting i nærheten av sur kritikk av noen som helst. Jeg er meget imponert over hva de har fått til der ute. Det var bare det at min gode venn med sin høyttenking satte i gang litt tankevirksomhet inne i min bolle....
For min egen del har jeg undret meg over at det skal drives forretningsvirksomhet i "Guds hus". For å arrangere konserter og ta inngangsbilletter er vitterlig forretningsvirksomhet. Det samme med salg av annonseplasser.
Tenk deg at på veggen på Eik sitt klubblokale på Husabø sto det EVANGELIEHUSET. Ville ikke Eik-supporterne blitt meget forvirret? Hva er det egentlig vi driver med her på Husabø? Gudstjenester eller idrettsvirksomhet?
Det er derfor jeg er meget forvirret på hva de egentlig driver med der i EVANGELIEHUSET i Åsane. Dette er ingenting i nærheten av sur kritikk av noen som helst. Jeg er meget imponert over hva de har fått til der ute. Det var bare det at min gode venn med sin høyttenking satte i gang litt tankevirksomhet inne i min bolle....
Ansvarlige fagforretninger trenger ingen underholdning i tillegg.
"Shopping gjør deg lykkelig, men lykken er kortvarig." Dette står på prent dagens utgave av Dagens Næringsliv. Videre står det i artikkelen at folk nå bruker mer penger på opplevelser. Folket er tydeligvis gått lei av garasjer som er så fulle av ting og tang at de knapt har plass til bilen der inne.
Sist fredag kveld ville ikke Rudolf (min 24 år gamle Peugeot 405) starte. Batteriet var helt flatt. Normalt hadde jeg kjørt opp til min bil-fastlege Dalane Bil med Sølvpilen (min 14 år gamle Peugeot 406) for å få nytt batteri.Imidlertid er det stengt der oppe på Tengs lørdag. Så jeg besøkte Biltema på Eie kl 0900 lørdag morgen. Jeg fikk flott service, ble kvitt det utladete batteri, monterte det nye og Rudolf (han er rød på nesen) startet med den største selvfølge. Poenget med dette at jeg trengte ikke underholdning i tillegg. Jeg skulle kun ha et batteri som fungerte. Underholdning ville bare forstyrret.
Jeg har i dag i den sammenheng to type yrker. Det ene er det mekaniske på avdeling sykkelverksted. Folk leverer inn sykler som skal repareres og nøkler som skal kopieres. Det folket da er interessert i, er at sykkel og nøkler fungerer perfekt etter den "mekaniske" behandling. Underholdende opplevelse i tillegg kan de klare seg uten. Det siste har de ikke bedt om.
Den andre type yrke er en kombinasjon jeg har rendyrket, nemlig Historieforteller, Hovmester og (når det monne pass) Underholdningsartist. Dette driver jeg på med daglig for å holde meg fortløpende sosial kompetent. Og ettersom det står "Rogalands Severdighet nr. 16" på butikkdøren har jeg et konstant positivt press på meg. Jeg må jo kunne forsvare dette hele tiden, ellers er det "en skam for byen". Jeg kan jo framstå som en bløff i så måte!
Da jeg for rundt 25 år siden så ingen som helst forretningsmessig framtid for meg personlig i det hele tatt, måtte jeg helt ned i kjelleren og tenke helt nytt for i det hele tatt å overleve økonomisk.
Jeg ser med glede at flere av sentrumsbutikkene i Egersund oppgraderer innredningen i sine butikker. Men det spørs om det hjelper noe som helst hvis de ansvarlige ikke samtidig oppgraderer tankegangen når det gjelder å posisjonere seg i et marked som(over hele verden) er overfyllt av unødvendige ting og tang og butikker, og hvor de ansatte går på tomgang mye av tiden.
Spesialforretningen Egersund Vinmonopol tilpasser betjeningen etter som det er behov for dem. Derfor er det, utenom sjefen, stort sett deltidsstillinger der. Å betale solid fastlønn til underbeskjeftige ansatte er jo strake kursen mot avvikling for private butikker. Da er man jo i dødens posisjon.
Den vanvittige situasjon har jeg i alt for mange år selv vært i , så jeg vet til de grader hva jeg skriver om.
Som det nå er, befinner jeg meg i et helt annet univers. Jeg driver nå et ekstremt spesialisert enkeltmannsforetagende som er en kombinasjon av arbeide og hobby. I en alder av 69 unge år ser jeg meget lyst på framtiden. For 25 år siden så jeg bekmørkt på den samme framtid. Men etter så mange års vandring i "den økonomise dødskyggens dal" setter jeg desto mer pris å kunne stenge to ganger i året for å reise på verdensekspedisjoner, uten å ofre salg og økonomi en eneste tanke. Folk som er født til rikdom (aldeles ikke jeg!) vil aldri kunne oppleve denne økonomiske luksusfølelse jeg har nå.
Det er bare så synd at tiden (for oss som har levd en stund) nå går fortere og fortere, og at farten fordobles for hvert tiende år vi har levd. Kan ikke noen finne opp en pauseknapp??
Sist fredag kveld ville ikke Rudolf (min 24 år gamle Peugeot 405) starte. Batteriet var helt flatt. Normalt hadde jeg kjørt opp til min bil-fastlege Dalane Bil med Sølvpilen (min 14 år gamle Peugeot 406) for å få nytt batteri.Imidlertid er det stengt der oppe på Tengs lørdag. Så jeg besøkte Biltema på Eie kl 0900 lørdag morgen. Jeg fikk flott service, ble kvitt det utladete batteri, monterte det nye og Rudolf (han er rød på nesen) startet med den største selvfølge. Poenget med dette at jeg trengte ikke underholdning i tillegg. Jeg skulle kun ha et batteri som fungerte. Underholdning ville bare forstyrret.
Jeg har i dag i den sammenheng to type yrker. Det ene er det mekaniske på avdeling sykkelverksted. Folk leverer inn sykler som skal repareres og nøkler som skal kopieres. Det folket da er interessert i, er at sykkel og nøkler fungerer perfekt etter den "mekaniske" behandling. Underholdende opplevelse i tillegg kan de klare seg uten. Det siste har de ikke bedt om.
Den andre type yrke er en kombinasjon jeg har rendyrket, nemlig Historieforteller, Hovmester og (når det monne pass) Underholdningsartist. Dette driver jeg på med daglig for å holde meg fortløpende sosial kompetent. Og ettersom det står "Rogalands Severdighet nr. 16" på butikkdøren har jeg et konstant positivt press på meg. Jeg må jo kunne forsvare dette hele tiden, ellers er det "en skam for byen". Jeg kan jo framstå som en bløff i så måte!
Da jeg for rundt 25 år siden så ingen som helst forretningsmessig framtid for meg personlig i det hele tatt, måtte jeg helt ned i kjelleren og tenke helt nytt for i det hele tatt å overleve økonomisk.
Jeg ser med glede at flere av sentrumsbutikkene i Egersund oppgraderer innredningen i sine butikker. Men det spørs om det hjelper noe som helst hvis de ansvarlige ikke samtidig oppgraderer tankegangen når det gjelder å posisjonere seg i et marked som(over hele verden) er overfyllt av unødvendige ting og tang og butikker, og hvor de ansatte går på tomgang mye av tiden.
Spesialforretningen Egersund Vinmonopol tilpasser betjeningen etter som det er behov for dem. Derfor er det, utenom sjefen, stort sett deltidsstillinger der. Å betale solid fastlønn til underbeskjeftige ansatte er jo strake kursen mot avvikling for private butikker. Da er man jo i dødens posisjon.
Den vanvittige situasjon har jeg i alt for mange år selv vært i , så jeg vet til de grader hva jeg skriver om.
Som det nå er, befinner jeg meg i et helt annet univers. Jeg driver nå et ekstremt spesialisert enkeltmannsforetagende som er en kombinasjon av arbeide og hobby. I en alder av 69 unge år ser jeg meget lyst på framtiden. For 25 år siden så jeg bekmørkt på den samme framtid. Men etter så mange års vandring i "den økonomise dødskyggens dal" setter jeg desto mer pris å kunne stenge to ganger i året for å reise på verdensekspedisjoner, uten å ofre salg og økonomi en eneste tanke. Folk som er født til rikdom (aldeles ikke jeg!) vil aldri kunne oppleve denne økonomiske luksusfølelse jeg har nå.
Det er bare så synd at tiden (for oss som har levd en stund) nå går fortere og fortere, og at farten fordobles for hvert tiende år vi har levd. Kan ikke noen finne opp en pauseknapp??
mandag 22. april 2013
Tysk Bundesliga og meningen med vår korte tilværelse.
SHOPPINGTERROR kalles nå av eksperter det vi blir utsatt når vi vandrer rundt blandt de usigelig kjedelige kjedebutikkene i shoppingsenterne. Jeg forstår utmerket hvor de vil hen. Det er bare å vandre rundt i hvilket som helst senter. Det er så usigelig tomt og meningsløst (for meg) det hele.
Det er imidlertid like tomt og kjedelig å se på de trøtte fotballkampene i norsk tippeliga. Så hvem går av med seieren i konkurransen om blodfattig meningsløshet? Shoppingsenterne eller norsk fotball?
Jeg så en interessant analyse om hvorfor tysk toppfotball (Bundesliga) går så det griner for tiden. Fulle tribuner ( opptil 80000 pr. kamp) og en stemning som gjør det ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Tyskerne har forstått at ( was bleiben will, muss sich endern) det som skal forbli, må endre seg. De har lykkes med å kombinere gårdsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustri. Og akkurat DEN kombinasjonen må enhver frittstående forretning få med seg hvis de vil overleve på den lille flate mellom internett og de monstrume shoppingsenterne.
Oppskriften er å føle at vi bidrar med noe større enn oss selv, som å utvikle gode produkter, fornøyde kunder, skape en bedre verden- eller rett og slett gjøre NOEN litt gladere.
Legg merke til at jeg skriver frittstående forretninger. For meg subjektivt er drift av kjedebutikker intet annet enn moderne slavehandel. Her er det absolutt ikke minst mulighet for selvstendig tenking og original innredning. For meg er disse kjedebutikkene den moderne utgave av de gammeldagse hvite bedehus. Begge har til gode å gjøre noen virkelig glade.
Når det gjelder det evige spørsmål "om meningen med livet", så er det bare å snu på flisa. Det er DU som skal gi LIVET mening! Og det mest meningsfyllte er å gjøre ANDRE noe gladere på vår felles reise på moder jord.
De to magiske maskene jeg kjøpte i Vancouver danderer nå veggene på Skrifterommet ved inngangen til Saloon Kakadu. Jeg kan love at disse maskene gjorde adskillige besøkende glade nå på lørdag. Det skal ikke mere til. Hadde noe stakkars underkuede ledere av kjedebutikker dristet seg til noe slikt, ville de sporenstreks mistet jobben. Folk skal nemlig ikke bli glade og smilende i kjedebutikkene. De skal nemlig kjøpe varer hele tiden. Og derfor skal det ikke være forstyrrende elementer der som kan minske kjøpepresset!
Shoppingsenterne har nemlig samme kyniske strategi som lavpris-flyselskapene. Flyene skal være effektive pengemaskiner for eierne. Den kosen og ekstraservice som passasjerene i eks. Singapore Airlines og British Airways får inkludert i prisen må du betale for i lavprisselskapene.
Da jeg fløy med British Airways nå i påsken ( fire etapper) kunne jeg få et lite glass rødvin på strekningen Sola - Heathrow som koselig service! Det gjorde meg meget GLAD. Servicen var like upåklagelig fram og tilbake over Atlanteren og helt fram til Sola. Og hele betjeningen var i storform og hadde det gøy på jobb. Dette smittet over på passasjerene.
Delt glede med EN person er DOBBEL glede.Delt glede med MANGE, er MANGEDOBBEL glede. Så hvis bare noen få har hatt glede å lese dette, bli undertegnede MEGET GLAD.
Det er imidlertid like tomt og kjedelig å se på de trøtte fotballkampene i norsk tippeliga. Så hvem går av med seieren i konkurransen om blodfattig meningsløshet? Shoppingsenterne eller norsk fotball?
Jeg så en interessant analyse om hvorfor tysk toppfotball (Bundesliga) går så det griner for tiden. Fulle tribuner ( opptil 80000 pr. kamp) og en stemning som gjør det ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Tyskerne har forstått at ( was bleiben will, muss sich endern) det som skal forbli, må endre seg. De har lykkes med å kombinere gårdsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustri. Og akkurat DEN kombinasjonen må enhver frittstående forretning få med seg hvis de vil overleve på den lille flate mellom internett og de monstrume shoppingsenterne.
Oppskriften er å føle at vi bidrar med noe større enn oss selv, som å utvikle gode produkter, fornøyde kunder, skape en bedre verden- eller rett og slett gjøre NOEN litt gladere.
Legg merke til at jeg skriver frittstående forretninger. For meg subjektivt er drift av kjedebutikker intet annet enn moderne slavehandel. Her er det absolutt ikke minst mulighet for selvstendig tenking og original innredning. For meg er disse kjedebutikkene den moderne utgave av de gammeldagse hvite bedehus. Begge har til gode å gjøre noen virkelig glade.
Når det gjelder det evige spørsmål "om meningen med livet", så er det bare å snu på flisa. Det er DU som skal gi LIVET mening! Og det mest meningsfyllte er å gjøre ANDRE noe gladere på vår felles reise på moder jord.
De to magiske maskene jeg kjøpte i Vancouver danderer nå veggene på Skrifterommet ved inngangen til Saloon Kakadu. Jeg kan love at disse maskene gjorde adskillige besøkende glade nå på lørdag. Det skal ikke mere til. Hadde noe stakkars underkuede ledere av kjedebutikker dristet seg til noe slikt, ville de sporenstreks mistet jobben. Folk skal nemlig ikke bli glade og smilende i kjedebutikkene. De skal nemlig kjøpe varer hele tiden. Og derfor skal det ikke være forstyrrende elementer der som kan minske kjøpepresset!
Shoppingsenterne har nemlig samme kyniske strategi som lavpris-flyselskapene. Flyene skal være effektive pengemaskiner for eierne. Den kosen og ekstraservice som passasjerene i eks. Singapore Airlines og British Airways får inkludert i prisen må du betale for i lavprisselskapene.
Da jeg fløy med British Airways nå i påsken ( fire etapper) kunne jeg få et lite glass rødvin på strekningen Sola - Heathrow som koselig service! Det gjorde meg meget GLAD. Servicen var like upåklagelig fram og tilbake over Atlanteren og helt fram til Sola. Og hele betjeningen var i storform og hadde det gøy på jobb. Dette smittet over på passasjerene.
Delt glede med EN person er DOBBEL glede.Delt glede med MANGE, er MANGEDOBBEL glede. Så hvis bare noen få har hatt glede å lese dette, bli undertegnede MEGET GLAD.
lørdag 20. april 2013
Tre minneverdige ordspråk over visdommens benk.
På veggen bak Visdommens benk ( to avdelinger, høy og dyp), henger tre ordspråk.
" Når et menneske hevder at man kan kjøpe alt for penger, kan man være helst sikker på at vedkommende aldri har hatt noen". Aristotele Onassis.
" De fleste ville hatt mye å glede seg over, hvis de bare hadde hatt tid". K. Steincke.
" Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi". Hellbillies
Hvis du leser disse visdomsord langsomt og tenker etter, vil du oppdage at de henger nøye sammen. For det som har blitt et knapphetsgode i disse oppjagede tider, er nettopp TID. Og TID er den eneste luksus som alle og enhver har fått tildelt likelig, 24 timer i døgnet.
Knips med fingrene. DET brøkdelen av et sekund kan du ALDRI NOENSINNE kjøpe tilbake for alle de rikdommer som måtte finnes på kloden.
Livet er nå. Du har ikke minste garanti for noe som helst i morgen.
Og for å avslutte med på kav Bjerkreimsmål:
" Living fearless and well is, the ultimate revenge".
" Når et menneske hevder at man kan kjøpe alt for penger, kan man være helst sikker på at vedkommende aldri har hatt noen". Aristotele Onassis.
" De fleste ville hatt mye å glede seg over, hvis de bare hadde hatt tid". K. Steincke.
" Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi". Hellbillies
Hvis du leser disse visdomsord langsomt og tenker etter, vil du oppdage at de henger nøye sammen. For det som har blitt et knapphetsgode i disse oppjagede tider, er nettopp TID. Og TID er den eneste luksus som alle og enhver har fått tildelt likelig, 24 timer i døgnet.
Knips med fingrene. DET brøkdelen av et sekund kan du ALDRI NOENSINNE kjøpe tilbake for alle de rikdommer som måtte finnes på kloden.
Livet er nå. Du har ikke minste garanti for noe som helst i morgen.
Og for å avslutte med på kav Bjerkreimsmål:
" Living fearless and well is, the ultimate revenge".
fredag 19. april 2013
Internett vet tydeligvis alt
I pinsen skal jeg på en kort forretningstur til Danmark, og planlegger i den anledning å ha mitt hovedkvarter i værelse 119, Hvide Sande. Det er strategisk plassert. Jeg kan da rekke å besøke ørten spesialforretninger på de få dager jeg har til rådighet.
Grunnen til at jeg blogger dette er at den nye eier av Hvide Sande Hotel fortalte meg i telefonen , hvor han bekreftet bestillingen, at han hadde sjekket meg på Google. ( Det er ikke alltid godt å vite hva slags folk som kommer rekende).
Han hadde googlet Eivind Andreas Endresen , og da fikk han (jrf. ham selv) mye underholdning, inklusive innslag på U - TUBE!
Nå er jeg ikke så veldig komfortabel med Internett, men jeg måtte jo (for første gang) sjekke det selv.
Jeg fikk jo helt bakorversveis!
Du snakker om vindunderlig nye verden hvor alle snart vet alt om alle! Her må man faktisk tenke seg om maaange ganger hva man slipper ut på nettet! Google vet jo alt!
Så- et godt råd! Hold lav profil. For min egen del har jeg kommet i den alder at jeg gir fullstendig blanken. Mitt livs motto nå er : Still crazy after all these years.
Grunnen til at jeg blogger dette er at den nye eier av Hvide Sande Hotel fortalte meg i telefonen , hvor han bekreftet bestillingen, at han hadde sjekket meg på Google. ( Det er ikke alltid godt å vite hva slags folk som kommer rekende).
Han hadde googlet Eivind Andreas Endresen , og da fikk han (jrf. ham selv) mye underholdning, inklusive innslag på U - TUBE!
Nå er jeg ikke så veldig komfortabel med Internett, men jeg måtte jo (for første gang) sjekke det selv.
Jeg fikk jo helt bakorversveis!
Du snakker om vindunderlig nye verden hvor alle snart vet alt om alle! Her må man faktisk tenke seg om maaange ganger hva man slipper ut på nettet! Google vet jo alt!
Så- et godt råd! Hold lav profil. For min egen del har jeg kommet i den alder at jeg gir fullstendig blanken. Mitt livs motto nå er : Still crazy after all these years.
torsdag 18. april 2013
Sentrum som en kulisse over en død sivilisasjon
Hvis en person som bor i pulserende Vancouver downtown hadde tatt seg en tur til Egersund sentrum torsdag 18.4 kl . 1400 , ville vedkommende lurt på om svartedauen hadde gjennoppstått. Helt dødt og blåst for mennesker.
Dette er et mønster som gjentar seg i alle bysentrum i Norge i dag. Det er bare å reise til Stavanger Sentrum så får du det bekreftet. For meg som har bodd i sentrum all min dag er det vemodig å tenke på det liv og røre som en gang var. Bare i det hus hvor jeg nå residerer alene bodde det på 1950-tallet 15 personer. Som bygdene tømmes for mennesker, så skjer også det samme i småbyenes butikkstrøk. Det har kommet inn en ensom dimensjon over det hele.
For min egen del så jeg for lenge siden hva som var i anmarsj når det gjelder samfunnsutvikling. For å greie seg økonomisk, må begge foreldre være i arbeid. Derfor er det en selvfølge at varekjøpene gjøres om kvelden på kjøpesenterne som har lange åpningstider og gratis parkeringsplass. Mot dette har sentrumshandel med gammel tenking lite å stille opp. Det nytter ikke med ny leppestift, hvis "den gamle hora" er akkurat den samme innenfor sminken. Aldeles ikke!
Alle som ruster opp sine sentrumsbutikker i småbyer har min fulle sympati. Men det spørs om det hjelper det minste hvis de fortsatt driver etter et gammelt tankemønster. For meg er det litt steinalder over det å kjøpe inn trøtte varer, med trøtt presentasjon i en like trøtt butikk.
Folk vil nemlig ha opplevelser med i tillegg. Hvis de besøkende ikke husker din butikk som noe ekstra i en verden overfyllt av unødvendige varer og unødvendige butikker, lever du farlig.
I gamlebyen Gastown i Vancouver yret det av mennesker som overalt ellers i mangemillionbyen. Jeg var innom et utall butikker der som alle stort sett var overfyllt av ting og tang. Jeg husker kun tre av dem. Den ene hadde det største utvalg av cowboystøvler jeg noensinne har sett. Bare det å studere alle disse håndlagede kunstverk bortover hyllene, fra tak til golv, var en opplevelse i seg selv.
Den andre jeg husker var i to etasjer fyllt med masker, totempåler og kunstverk i tre av indianske kunstnere. Jeg var der i timevis. Det var som et galleri med gratis entre. Blandt et hundretalls masker, kjøpte jeg de to som hadde en ekstra magisk dimensjon. De er nå på plass i Saloon Kakadu som med dette er blitt enda mer interessant.
Den tredje butikk som jeg husker var en skokunstner som startet for seg selv som skofabrikant i 1970. I hans utrolig, magisk innredede butikklokale hadde han et konsentrert utvalg av sine egenproduserte skinnsko til begge kjønn.Det var kun her i hele verden du kunne få dem. Prisene var ikke avskrekkende. Jeg kjøpte et par som er et under av "gammeldags" fag og skinnkvalitet. På bæreposen i tøy var det følgende tekst (oversatt). " Hold deg alltid til sannheten. Ikke la andre påvirke deg i så måte. Ikke kompromisser for kortsiktig karslighet. Hold deg borte fra flokken, som er oversvømmet av normalitet, ved å stå fjellstøtt. Aldri vingle i din kjærlighet eller tro, og i alt du gjør, vennnligst bruk mine sko".
På innsiden av "tungen" står det :" SOLID OG TROVERDIG". Og intet ord beskriver kvalitet bedre enn troverdighet. Er indianermaskene et syn for guder, så er sandelig også dette kunstverk av noen sko det. De er her til beskuelse for noen og enhver.
Dette er et mønster som gjentar seg i alle bysentrum i Norge i dag. Det er bare å reise til Stavanger Sentrum så får du det bekreftet. For meg som har bodd i sentrum all min dag er det vemodig å tenke på det liv og røre som en gang var. Bare i det hus hvor jeg nå residerer alene bodde det på 1950-tallet 15 personer. Som bygdene tømmes for mennesker, så skjer også det samme i småbyenes butikkstrøk. Det har kommet inn en ensom dimensjon over det hele.
For min egen del så jeg for lenge siden hva som var i anmarsj når det gjelder samfunnsutvikling. For å greie seg økonomisk, må begge foreldre være i arbeid. Derfor er det en selvfølge at varekjøpene gjøres om kvelden på kjøpesenterne som har lange åpningstider og gratis parkeringsplass. Mot dette har sentrumshandel med gammel tenking lite å stille opp. Det nytter ikke med ny leppestift, hvis "den gamle hora" er akkurat den samme innenfor sminken. Aldeles ikke!
Alle som ruster opp sine sentrumsbutikker i småbyer har min fulle sympati. Men det spørs om det hjelper det minste hvis de fortsatt driver etter et gammelt tankemønster. For meg er det litt steinalder over det å kjøpe inn trøtte varer, med trøtt presentasjon i en like trøtt butikk.
Folk vil nemlig ha opplevelser med i tillegg. Hvis de besøkende ikke husker din butikk som noe ekstra i en verden overfyllt av unødvendige varer og unødvendige butikker, lever du farlig.
I gamlebyen Gastown i Vancouver yret det av mennesker som overalt ellers i mangemillionbyen. Jeg var innom et utall butikker der som alle stort sett var overfyllt av ting og tang. Jeg husker kun tre av dem. Den ene hadde det største utvalg av cowboystøvler jeg noensinne har sett. Bare det å studere alle disse håndlagede kunstverk bortover hyllene, fra tak til golv, var en opplevelse i seg selv.
Den andre jeg husker var i to etasjer fyllt med masker, totempåler og kunstverk i tre av indianske kunstnere. Jeg var der i timevis. Det var som et galleri med gratis entre. Blandt et hundretalls masker, kjøpte jeg de to som hadde en ekstra magisk dimensjon. De er nå på plass i Saloon Kakadu som med dette er blitt enda mer interessant.
Den tredje butikk som jeg husker var en skokunstner som startet for seg selv som skofabrikant i 1970. I hans utrolig, magisk innredede butikklokale hadde han et konsentrert utvalg av sine egenproduserte skinnsko til begge kjønn.Det var kun her i hele verden du kunne få dem. Prisene var ikke avskrekkende. Jeg kjøpte et par som er et under av "gammeldags" fag og skinnkvalitet. På bæreposen i tøy var det følgende tekst (oversatt). " Hold deg alltid til sannheten. Ikke la andre påvirke deg i så måte. Ikke kompromisser for kortsiktig karslighet. Hold deg borte fra flokken, som er oversvømmet av normalitet, ved å stå fjellstøtt. Aldri vingle i din kjærlighet eller tro, og i alt du gjør, vennnligst bruk mine sko".
På innsiden av "tungen" står det :" SOLID OG TROVERDIG". Og intet ord beskriver kvalitet bedre enn troverdighet. Er indianermaskene et syn for guder, så er sandelig også dette kunstverk av noen sko det. De er her til beskuelse for noen og enhver.
mandag 15. april 2013
Vancouver Airport som en uvirkelig drøm
Da jeg sto i køen som skulle gjennom passkontrollen i Seattle, fortalte min sidepassasjer fra Finland at han trengte 4 timer i kø i Chicago for å komme gjennom det hysteriske sikkerhetsapparatet der. I Seattle trengte vi en snau time.
Da jeg etter en uke i Seattle grytidlig om morgenen fløy til Vancouver, lurte jeg litt på hvor lang tid jeg måtte stå i kø der. Det tok to minutter! Mer avslappet atmosfære har jeg sjeldent opplevd på en flyplass. Og da jeg skulle reise tilbake strekningen Vancouver-London tok det et drøy minutt til å bli klarert med samme avslappede holdning fra sikkerhetsvaktene ! Det må være tilnærmet verdensrekord! Et minutt! Undernes tid er ennå ikke forbi.
Og selve flyplassen i Vancouver må være på verdenstoppen i behagelig, effektiv og avslappet arkitektur. Changi Airport i Singapore er flere ganger kårer til verdens beste flyplass hva oversikt og komfort angår. Det forstår jeg etter å ha vært der mer enn en gang. Men Vancover da! Har de som kårer de beste flyplasser fullstendig glemt denne "herligheten".
Flyplasser er jo i utgangspunktet dønn kjedelige og uoversiktlige. Bare prøv Frankfurt og London, så forstår du hva jeg mener.
Vancouver har spandert en liten "park" med en rennende "elv" med foss midt i avgangshallen. I den ene enden av "parken" er det digert golv-til-tak akvarium. I andre enden er det to gedigne treskulpturer i form og tema fra "the first nations" (indianerstammene). Det var så besettende vakkert og berikende at det gjorde ingenting om flyet var to timer forsinket. Den bongen som vi forsinkede fikk for å kjøpe mat i den koselige kafeen ved siden av "parken" ble brukt på villaks som smakte perfekt.
Etter denne kulinariske utskeielsen satte jeg meg ved siden av "fossen" og betraktet livet i akvariumet og i det hele tatt.
Da jeg to timer forsinket kom til London hadde jeg kun en halvtime på meg. Jeg regnet med at jeg ikke kom med flyet til Sola. Men der sto det en mørkhudet og smilende vertinne fra British Airways og ventet på meg. Hun geleidet meg forbi alle og sørget for at jeg nådde det akkurat. Bedre service har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Så British Airways har fra nå en ekstra stjerne i min bok.
Servicen fra British Airways var forøvrig førsteklasses på begge krysninger av Atlanteren. Og da jeg forsiktig ymtet frampå i Vancouver til damen fra British Airways om jeg kunne få en aisle (midtgangsplass), ettersom jeg har problemer med krampe, var hun vennligheten selv. Hun tastet både vel og lenge på tastaturer med furer i pannen inntil hun lyste opp. Der var et ledig midtgangssete igjen!
Nok en gang, det at jeg lærte meg skikkelig engelsk som en av de ikke altfor mange av min generasjon, det har jeg fått betalt for.
Mitt internasjonale liv ville i dag vært helt utenkelig uten å beherske engelsk. Så for all del til dere som er unge, lær engelsk grundig! Ellers er mange spennende og utviklende yrker fullstendig utenfor rekkevidde.
Da jeg etter en uke i Seattle grytidlig om morgenen fløy til Vancouver, lurte jeg litt på hvor lang tid jeg måtte stå i kø der. Det tok to minutter! Mer avslappet atmosfære har jeg sjeldent opplevd på en flyplass. Og da jeg skulle reise tilbake strekningen Vancouver-London tok det et drøy minutt til å bli klarert med samme avslappede holdning fra sikkerhetsvaktene ! Det må være tilnærmet verdensrekord! Et minutt! Undernes tid er ennå ikke forbi.
Og selve flyplassen i Vancouver må være på verdenstoppen i behagelig, effektiv og avslappet arkitektur. Changi Airport i Singapore er flere ganger kårer til verdens beste flyplass hva oversikt og komfort angår. Det forstår jeg etter å ha vært der mer enn en gang. Men Vancover da! Har de som kårer de beste flyplasser fullstendig glemt denne "herligheten".
Flyplasser er jo i utgangspunktet dønn kjedelige og uoversiktlige. Bare prøv Frankfurt og London, så forstår du hva jeg mener.
Vancouver har spandert en liten "park" med en rennende "elv" med foss midt i avgangshallen. I den ene enden av "parken" er det digert golv-til-tak akvarium. I andre enden er det to gedigne treskulpturer i form og tema fra "the first nations" (indianerstammene). Det var så besettende vakkert og berikende at det gjorde ingenting om flyet var to timer forsinket. Den bongen som vi forsinkede fikk for å kjøpe mat i den koselige kafeen ved siden av "parken" ble brukt på villaks som smakte perfekt.
Etter denne kulinariske utskeielsen satte jeg meg ved siden av "fossen" og betraktet livet i akvariumet og i det hele tatt.
Da jeg to timer forsinket kom til London hadde jeg kun en halvtime på meg. Jeg regnet med at jeg ikke kom med flyet til Sola. Men der sto det en mørkhudet og smilende vertinne fra British Airways og ventet på meg. Hun geleidet meg forbi alle og sørget for at jeg nådde det akkurat. Bedre service har jeg aldri opplevd i hele mitt liv. Så British Airways har fra nå en ekstra stjerne i min bok.
Servicen fra British Airways var forøvrig førsteklasses på begge krysninger av Atlanteren. Og da jeg forsiktig ymtet frampå i Vancouver til damen fra British Airways om jeg kunne få en aisle (midtgangsplass), ettersom jeg har problemer med krampe, var hun vennligheten selv. Hun tastet både vel og lenge på tastaturer med furer i pannen inntil hun lyste opp. Der var et ledig midtgangssete igjen!
Nok en gang, det at jeg lærte meg skikkelig engelsk som en av de ikke altfor mange av min generasjon, det har jeg fått betalt for.
Mitt internasjonale liv ville i dag vært helt utenkelig uten å beherske engelsk. Så for all del til dere som er unge, lær engelsk grundig! Ellers er mange spennende og utviklende yrker fullstendig utenfor rekkevidde.
torsdag 11. april 2013
På Starbuch i Seattle og Vancouver
Det amerikanske fenomen ved navn Starbuch startet i Seattle og brer seg nå over hele verden. Starbuck er en slags sosial kafe hvor kvalitets-kaffe er i høysetet, med någo attåt.
Men, det er forskjell på Starbuch. Flere av de jeg så i Seattle i fjor syntes ikke hadde noes spesiell atmosfære. Men så reiste jeg ut til den "norske" forstaden Ballard, og DER, på et hjørne fant jeg en Starbuck som jeg trivdes i maksimalt og øyeblikkelig! Kaffen var meget god, det var ryddigt, oversiktlig og meget effektivt. Besøkende av begge kjønn og alle voksne aldersgrupper trivdes tydeligvis til de grader. For de oppholdt seg, lik meg, der inne i det lyse og trivelige lokale "i evigheter". De samtalte, sjekket mailer , brukte laptoppen og i det hele tatt. Jeg hadde forståelsen av at "deres" Starbuck var en sentral del i deres liv. Starbuck har knekket koden!
Nå i påsken var jeg i Ballard igjen. Etter å ha fått skrellet håret (kr. 80,-) av en trivelig dame nær de åtti i en like trivelig frisørsalong, bar det over til Starbuch-hjørnet. Samme sosiale dimensjonen som fra påsken før, og samme gode kaffe! Jeg tror jeg brukte 3 timer på to maksikrus med Americano uten sukker og fløte! Sterk, rett fram kruttsterk kaffe. Sjelden har jeg vært så tilstede i mitt voksne liv!
Ankommet everntyrbyen Vancouver de to ukene etter Seattle kartla jeg Starbucks i sentrum. Jeg var ikke noe særlig imponert. Men så!
Jeg ruslet på stranden ikke så langt fra hotellet retning Stanley Park fjerde dag i Vancouver. Og på hjørnet hvor Davie- og Denman street møtes var den plassert, selveste hjørne-Starbucken i metropolen! Og der inne fant jeg Starbuckfølelsen fra Ballard! Utsynet mot havnen var gedigent. Det pulserende folkelivet i begge gatene var et skue verdt. I tillegg var den trekantformede parken rett nedenfor utstyrt med "de leende menn". Det var fjorten bronsefigurer av overdimensjonerte menn som vred seg i krampelatter i ymse kroppsstillinger. En av Vancouvers store turistattraksjoner.
Jeg gjorde det til vane , før alle butikkbesøkene, å tilbringe et par timer på formiddagn der inne i den helt egenartede menneskelige atmosfære. Husk at dette er Canada, og ikke overfladiske California-USA. Her var det levende mennesker, akkurat som i Ballard.
Men det som imponerte meg nok en gang var effektiviteten. Det gikk på skinner, smokk,smokk! Ingen slinger i valsen overhodet. Sjelden har jeg bivånet en så effektiv organisering. Samtidig lå det en uforstyrrelig ro over det hele. Effektivt og avslappet.
Det virket på meg som de ansatte stortrivdes på sin post i likhet med klientellet. De blide og effektive serveringsdamer hadde en omgangstone med sine gjester som gjorde at jeg fikk følelse av at de alle var en eneste stor familie som stortrivdes i hverandres selskap.
Sandelig har Starbucks knekket koden også her på denne livsbejaende "hjørnekafe"!
Men, det er forskjell på Starbuch. Flere av de jeg så i Seattle i fjor syntes ikke hadde noes spesiell atmosfære. Men så reiste jeg ut til den "norske" forstaden Ballard, og DER, på et hjørne fant jeg en Starbuck som jeg trivdes i maksimalt og øyeblikkelig! Kaffen var meget god, det var ryddigt, oversiktlig og meget effektivt. Besøkende av begge kjønn og alle voksne aldersgrupper trivdes tydeligvis til de grader. For de oppholdt seg, lik meg, der inne i det lyse og trivelige lokale "i evigheter". De samtalte, sjekket mailer , brukte laptoppen og i det hele tatt. Jeg hadde forståelsen av at "deres" Starbuck var en sentral del i deres liv. Starbuck har knekket koden!
Nå i påsken var jeg i Ballard igjen. Etter å ha fått skrellet håret (kr. 80,-) av en trivelig dame nær de åtti i en like trivelig frisørsalong, bar det over til Starbuch-hjørnet. Samme sosiale dimensjonen som fra påsken før, og samme gode kaffe! Jeg tror jeg brukte 3 timer på to maksikrus med Americano uten sukker og fløte! Sterk, rett fram kruttsterk kaffe. Sjelden har jeg vært så tilstede i mitt voksne liv!
Ankommet everntyrbyen Vancouver de to ukene etter Seattle kartla jeg Starbucks i sentrum. Jeg var ikke noe særlig imponert. Men så!
Jeg ruslet på stranden ikke så langt fra hotellet retning Stanley Park fjerde dag i Vancouver. Og på hjørnet hvor Davie- og Denman street møtes var den plassert, selveste hjørne-Starbucken i metropolen! Og der inne fant jeg Starbuckfølelsen fra Ballard! Utsynet mot havnen var gedigent. Det pulserende folkelivet i begge gatene var et skue verdt. I tillegg var den trekantformede parken rett nedenfor utstyrt med "de leende menn". Det var fjorten bronsefigurer av overdimensjonerte menn som vred seg i krampelatter i ymse kroppsstillinger. En av Vancouvers store turistattraksjoner.
Jeg gjorde det til vane , før alle butikkbesøkene, å tilbringe et par timer på formiddagn der inne i den helt egenartede menneskelige atmosfære. Husk at dette er Canada, og ikke overfladiske California-USA. Her var det levende mennesker, akkurat som i Ballard.
Men det som imponerte meg nok en gang var effektiviteten. Det gikk på skinner, smokk,smokk! Ingen slinger i valsen overhodet. Sjelden har jeg bivånet en så effektiv organisering. Samtidig lå det en uforstyrrelig ro over det hele. Effektivt og avslappet.
Det virket på meg som de ansatte stortrivdes på sin post i likhet med klientellet. De blide og effektive serveringsdamer hadde en omgangstone med sine gjester som gjorde at jeg fikk følelse av at de alle var en eneste stor familie som stortrivdes i hverandres selskap.
Sandelig har Starbucks knekket koden også her på denne livsbejaende "hjørnekafe"!
onsdag 10. april 2013
Vancouver som en menneskelig og naturmessig drøm.
I 2009 sto jeg på den verdensberømte Bondi Beach i utkanten av Sydney. ( Stranden var forøvrig en skuffelse). Da kom jeg i prat med en attraktiv dame fra Vancouver. Det hun fortalte meg om hennes hjemby gjorde at jeg bestemte meg der og da. Vancouver skulle besøkes en gang. Ikke minst fordi det også var noen helt egenartede spesialforretninger der.
Etter påskeuke i Seattle dette år bar det direkte til Vancouver. Seattle har 600000 innbyggere og noen få skyskrapere, mens Vancouver har 4 milloner innbyggere og "et hav " av skyskrapere. Seattle føltes faktisk som en "småby" i sammenlikning.
Men det som skiller Vancouver fra mesteparten av verdens storbyer, er magiske Stanley Park. ( Gå inn på nettet under Stanley Park, Vancouver).
Parken er fra 1880 tallet og er en drøm. Selvom highwayen går midt gjennom parken ødelegger det ikke "villmarksfølelsen". Den berømte Seewall ( sykkel og gangsti) rundt hele halvøya er ca 9 km lang og benyttes flittig. Det er forøvrig kun tillatt å sykle i en retning. De syklende og gående har hver sin helt adskilte fil. Men det som imponerte meg mest med parken, var den "skogens ro" som fantes. Gikk du inn på en av skogsstiene skulle du ikke mange hundre meter spasere før du var helt alene omgitt av gigantiske trær av en størrelse som ikke finnes i Skandinavia.
Jeg forelsket meg i vannet som var midt i parken. Der var det skillpadder, ender av mange raser, et heigrepar og et par kongeørner med sine hvite hoder. Du skulle ikke tro at du var bare en snau halvtimes spasertur fra et til de grader pulserende sentrum i en millionby. Parkene i New York og San Francisco er ingenting i sammelikning. Jeg har spasert i de begge.
Mens jeg satt og filosoferte på en av benkene ved vannet ( med ørnene flygende rett over meg) kom jeg i prat med en attraktiv dame. Hun viste seg å være filolog (språkforsker). Hun kunne fortelle meg at dagens engelsk var en blanding av den enkle engelsken som underklassen i England brukte for rundt 1000 år siden , pluss vikingenes norse-dialekt!
Hun fortalte at overklassen på den tid i Englande enten snakket latin eller fransk eller allernådigst gammelengelsk som var overmåte gramatikalsk komplisert. Så takket være "underklassen" den gang har vi idag et engelsk som er uendelig mye enklere og har samme setningsbygging som norsk! Alt dette og mye mer fortalte damen meg! Så du snakker om at det å reise er utviklende. Vel og merke hvis du reiser alene som jeg. Da kommer du i kontakt med folk du ellers ikke ville fått i tale grunnet at du måtte konsentrere deg om de du reiste sammen med.
Det var nesten ikke til å tro. Jeg tok av fra Sewlallen og spasert 600 meter inn i skogen langs bekken og fossene fram til tjernet og var i en verden så magisk at språket ikke strekker til for å beskrive det. Jeg kan ikke tenke meg at noen storby i verden har en liknende "villmark" så kloss inntil sentrum. Så bare Stanley Park alene er verdt reisen til Vancouver.
Mer i neste nr.
Etter påskeuke i Seattle dette år bar det direkte til Vancouver. Seattle har 600000 innbyggere og noen få skyskrapere, mens Vancouver har 4 milloner innbyggere og "et hav " av skyskrapere. Seattle føltes faktisk som en "småby" i sammenlikning.
Men det som skiller Vancouver fra mesteparten av verdens storbyer, er magiske Stanley Park. ( Gå inn på nettet under Stanley Park, Vancouver).
Parken er fra 1880 tallet og er en drøm. Selvom highwayen går midt gjennom parken ødelegger det ikke "villmarksfølelsen". Den berømte Seewall ( sykkel og gangsti) rundt hele halvøya er ca 9 km lang og benyttes flittig. Det er forøvrig kun tillatt å sykle i en retning. De syklende og gående har hver sin helt adskilte fil. Men det som imponerte meg mest med parken, var den "skogens ro" som fantes. Gikk du inn på en av skogsstiene skulle du ikke mange hundre meter spasere før du var helt alene omgitt av gigantiske trær av en størrelse som ikke finnes i Skandinavia.
Jeg forelsket meg i vannet som var midt i parken. Der var det skillpadder, ender av mange raser, et heigrepar og et par kongeørner med sine hvite hoder. Du skulle ikke tro at du var bare en snau halvtimes spasertur fra et til de grader pulserende sentrum i en millionby. Parkene i New York og San Francisco er ingenting i sammelikning. Jeg har spasert i de begge.
Mens jeg satt og filosoferte på en av benkene ved vannet ( med ørnene flygende rett over meg) kom jeg i prat med en attraktiv dame. Hun viste seg å være filolog (språkforsker). Hun kunne fortelle meg at dagens engelsk var en blanding av den enkle engelsken som underklassen i England brukte for rundt 1000 år siden , pluss vikingenes norse-dialekt!
Hun fortalte at overklassen på den tid i Englande enten snakket latin eller fransk eller allernådigst gammelengelsk som var overmåte gramatikalsk komplisert. Så takket være "underklassen" den gang har vi idag et engelsk som er uendelig mye enklere og har samme setningsbygging som norsk! Alt dette og mye mer fortalte damen meg! Så du snakker om at det å reise er utviklende. Vel og merke hvis du reiser alene som jeg. Da kommer du i kontakt med folk du ellers ikke ville fått i tale grunnet at du måtte konsentrere deg om de du reiste sammen med.
Det var nesten ikke til å tro. Jeg tok av fra Sewlallen og spasert 600 meter inn i skogen langs bekken og fossene fram til tjernet og var i en verden så magisk at språket ikke strekker til for å beskrive det. Jeg kan ikke tenke meg at noen storby i verden har en liknende "villmark" så kloss inntil sentrum. Så bare Stanley Park alene er verdt reisen til Vancouver.
Mer i neste nr.
tirsdag 9. april 2013
Tre uforglemmelige opplevelser i Vancouver
Mine blogglesere skal få utfyllende reportasje etterhvert fra min ekspedisjon til Seattle/Vancouver.
Foreløpig skal jeg dele med dere disse tre uforglemmelige syn.
1. I gamlebyen Gastown i Vancouver satt jeg på min favorittkafe og observerte en dame som luftet sin papegøye i et spesialkonsturert bur med bærestropper som på en ryggsekk. Som hun passerte meg skrålet papegøyen av full hals på noe som liknet "Amanda, Amanda"- med flott sangstemme!!!
2. I et av de lysregulerte kryssene in Downtown passerte jeg en motorsyklist på en Harley Davidson med en hund hvilende på innsiden av jakken. Føreren hadde vanlige solbriller, mens hunden hadde solbriller med farve på linsene som gikk i rødt!. Mer arrogant kul hund har jeg aldri tidligere observert!
3. Dame på rundt 150 kilo pluss syklet forbi min favorittrestaurant på hjørnet ut mot havnen. Hun syklet mot bakken bakenfor. Hennes legeme lignet en blanding av en ballong og et egg. Armene og beina var som små vinger. Jeg trodde det var umulig for henne å forsere bakken. Det skulle bare ikke la seg gjøre. Men- ut fra fysiske lover skal ikke humlen kunne fly og damen ikke sykle i den minste motbakke. Men damen kom opp - på racerhjul med skikkelig lufttrykk!! Større idrettsprestasjon har jeg knapt opplevet!
Mer i neste nr.
Foreløpig skal jeg dele med dere disse tre uforglemmelige syn.
1. I gamlebyen Gastown i Vancouver satt jeg på min favorittkafe og observerte en dame som luftet sin papegøye i et spesialkonsturert bur med bærestropper som på en ryggsekk. Som hun passerte meg skrålet papegøyen av full hals på noe som liknet "Amanda, Amanda"- med flott sangstemme!!!
2. I et av de lysregulerte kryssene in Downtown passerte jeg en motorsyklist på en Harley Davidson med en hund hvilende på innsiden av jakken. Føreren hadde vanlige solbriller, mens hunden hadde solbriller med farve på linsene som gikk i rødt!. Mer arrogant kul hund har jeg aldri tidligere observert!
3. Dame på rundt 150 kilo pluss syklet forbi min favorittrestaurant på hjørnet ut mot havnen. Hun syklet mot bakken bakenfor. Hennes legeme lignet en blanding av en ballong og et egg. Armene og beina var som små vinger. Jeg trodde det var umulig for henne å forsere bakken. Det skulle bare ikke la seg gjøre. Men- ut fra fysiske lover skal ikke humlen kunne fly og damen ikke sykle i den minste motbakke. Men damen kom opp - på racerhjul med skikkelig lufttrykk!! Større idrettsprestasjon har jeg knapt opplevet!
Mer i neste nr.
Abonner på:
Innlegg (Atom)