Et av mitt livs lengste og mest berikende kapitler heter Hovlandsheia i Helleland. Der var det fiskevann, multemyrer, blåbær og tyttebær i uendelige mengder, harer, ryper, orrfugler, ørner , hauker og mere til pluss en eventyrlig utsikt fra Bentjafjellets topp på rundt 440 m.o.h. Og inngangsportalen til dette eventyrrike het Heiagrinda der den sto i all sin rustne prakt og skuet over den veldige naturgryte som heter Ualand.
Jeg kunne skrevet en bok om alle de eventyrlige minner som knytter seg til denne barndommens, ungdommens og manndommens grind. Da jeg nærmet meg 50 års alderen var eventyrkapittelet over. Ikke var der mer fisk i vannene og hele området rundt grinda var overgrodd. Landskapet hadde gradvis skiftet karakter. Tenke seg til at snaue Dalane fra 1950 tallet skulle femti år senere være så tett av skog at det flere steder ligner en jungel!
En septemberlørdag i fjor tok jeg meg en tur inn til "min barndoms grønne dal". Heiagrinda var tatt av hengslene, og lå slengt bak en stein med hele nettingen borte, grunnet rust. Det var et bedrøvelig syn. Mitt søskenbarn hadde utvidet grindområdet for å gjøre plass til sitt terrenggående kjøretøy, og dessuten var det ikke bruk for grinda mere. Saueholdet på garden var over. På 1950 tallet var det nesten 500 sau som gresset på Hovlandheias vidder.
Jeg vandret gjennom nostalgiens overjordiske dal på vei ned til Hovland gard. Jeg spurte om mitt søskenbarn kunne få grinda til gards , slik at jeg kunne ta siste del av transporten selv til det endelige hvilested- nemlig det tidligere sauehus i bunnen av butikken som jeg nå kaller Saloon Kakadu.
Nå lørdag hentet jeg grinda, og Rudolf var rommelig nok til at Heiagrinda fikk plass i stasjonsvognens bagasjerom/pluss kupe med nedslåtte seter.
Og nå er Heiagrinda på plass lenket med saueklaver (m/bjeller) til Markaleet. Først skulle saueflokken gjennom markaléet på vårens heiaferd, for senere i høyden å loses gjennom Heiagrinda. Markaléet er laget i eik rundt 1925 og ble reddet av meg rundt 1970.
Så mens jeg overmåte takknemlig vandrer ( i ånden) ned minnenes sti hører jeg samtidig i mitt indre melodien fra Lyckliga Gatan og Ferdaminne av Åsmund Olavson Vinje: " No seg eg atter slike fjell og dalar, som deim eg i min fyrste ungdom såg, og same vind den den heiti panna svaler og gullet ligg på sno som før det låg.
Det er eit badnamål som til meg talar, det gjær meg tankefull, men endå fjåg. Med ungdomsminne e den tale blanda, det strøymer på meg så eg knapt kan anda."
Med dette radarpar av noen kulturminner fra en annen, og (på mange måter) rikere tid, skal mine siste livets kapitler bli ekstra interessant. Jeg husker aller første gang jeg gikk gjennom heiagrinda. Det var en junidag i 1950 , og borte på en knatt satt gauken og gol. Den høres krystallklart i dette øyeblikk mens jeg blogger dette. Jeg hører også good old Sigvart synge og Kvikk (hunden) gjø og -ikke minst- den overjordisk (for meg) klokkeklang av sauebjødlene. Og bak grinda der oppe venter bergene de blå......... Eia var vi der!!
