Når jeg nå i ettertid betrakter mine sju år på dissenterskolen (Peraskulen) på Gamleveien, er det noen artige minner fra den nokså uskyldige tid som dukker frem. Og jeg ser nå at vi var ikke de eneste ungene som ble religiøst hjernevasket. Det gjaldt stort sett alle ungene på det pietistiske Sør-Vestlandet. Bedehus, søndagsskole og Jesus var blandt standardprogrammet. Og som jeg har skrevet på bloggen tidligere; det var mye humør i de lokale sekter, i kontrast til de den gang gravalvorlige bedehus.
Og nok en gang, sektene var mye mer et sosialt system, enn det var religiøst. Avgudsdyrkelsen av henholdsvis Per Nodland og Endre Lomeland var av en slik grad at lederen av Nord Korea ville nikket anerkjennende med hodet.
Vi "perunger" gikk på skolen annenhver dag i motsetning til "de ugudelige verdens børn". Vi var så få at det var bare to klasser. Første til tredje og fjerde til syvende. Og i værelset hvor vi yngste holdt til, regjerte Klara med strengt blikk. Og på veggen bak kateteret hang et enormt kart over det hellige land, Israel.
Det var streng disiplin. Ulydighet betydde skammekroken. Skulle du rette spørsmål til Klara, var det opp med en lydig pekefinger. Og den skulle holdes i været helt til "Hennes Nåde" ga signal. Ettersom jeg var den i klasserommet med den (seelvfølgelig!!) største kjeften, ble det å stå i skammekroken både tidt og ofte, alene. Tenke seg til at dette skulle kunne skje i dag! Læreren hadde blitt avskjedigt etter at gullungen hadde fortalt sine foreldre om "mobbingen". Foreldrene hadde fluksens stilt med advokat!
Et opphold i skammekroken husker jeg spesielt godt. Vi var to. En av jentene i klassen hadde begått den uhyrlige synd å stille med rødmalte negler i timen!! Hun ble fluksens sendt i skammekroken som straff for sin meget syndige og ugudelige forfengelighet! Jeg ante at hun ville få et ekstra langt opphold i skammekrokens gapestokk. Det stemte!
Jeg kunne ikke lenger la dette passere. Mens Klara belærte om de ti bud, brøt jeg inn med en forstyrrende kommentar. Som planlagt, ble også jeg fluksens sendt til å stå ved siden av den syndige og forfengelige. Og skammekroken var virkelig en av krokene i værelset.Vi sto med ryggen mot kateteret slik at ingen, heller ikke læreren, kunne se ansiktene til synderene. Dette utnyttet jeg ved å gjøre grimaser til hun med de røde neglene slik at hun etterhvert byttet ut sitt triste anikt med å begynne å le høyt! Det hele endte med at vi måtte sitte igjen begge to og få de aller alvorligste formaninger fra Klara. Hun ville oss jo bare vel og lede oss bort fra hovmodighetens (jeg) og syndens vei (de røde neglene).
I våre karakterbøker (flid, orden og oppførsel) fikk vi begge en gigantisk blå S under kolonne oppførsel. Hvis alt var på stell var det rød S.
Da jeg senere begynte på realskolen (blandt de ugudelige) så jeg hvor viktig det hadde vært å være få elever i klassen og ha "kadaverdisiplin". Når det gjaldt geografi, historie, regning og skriftlig norsk lå jeg langt foran de fleste ugudelige. En lærdom jeg har hatt stort utbytte av i resten av mitt liv.
Min kjære Klara! Hvor du enn monne være nå, jeg minnes deg med varme og glede!
torsdag 29. desember 2016
torsdag 22. desember 2016
Minne om et stort hjerte julen 1949
Julen 1949 skulle jeg feire hos mine foreldre nr. 2 på Hovland i Helleland. Det var tre gårdsbruk på Hovland. Under bakken lå selveste lensmannsgården med et våningshus som den dag i dag er det mest majestetiske i Helleland. På toppen av bakken, rundt svingen ved Øvre Bekkjadalsægrå (Bekkedalens Eng), lå den første av de to øvre Hovlandsgårdene. Helt på toppen holdt Sigvart og Pippa til. Rett i nærheten hadde det en gang i hine hårde dage vært et gudehov. Derav navnet Hovland. Det var den gang bygdas mektige hovedsete. Som så mange andre steder i Norge med det samme navn.
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
tirsdag 20. desember 2016
Julegrisen i Gåda under Grønning
Da mine reserveforeldre, Sigvart, Pippa (mors søster) , nyfødte Sverre og jeg ankom Hovland i Helleland våren 1949, følte jeg det som jeg kom til en storgard. Her ble det utover våren hest, 6 kyr, 48 sauer, 19 griser og en relativ stor hønseflokk.
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
torsdag 15. desember 2016
Julebyen Egersund og nytenkende bokhandlere i USA
Julebyen Egersund har en lysende framtid hvis den utvikler seg stadig videre. Den er nemlig bygget på tre helt avgjørende pilarer: 1. Enestående opplevelser du husker resten av livet. 2. Opplevelser du deler med andre. 3. Du deltar selv i "showet". Nr. 3 er SÆRDELES VIKTIG.
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
onsdag 14. desember 2016
Anzac utklasser den hellige treenighet i Australia.
Jeg har vært flere ganger i Sydney og trives godt der. "Vent til du kommer til Melbourne!" har flere australiere fortalt meg. Etter tre uker i Melbourne forstår jeg hva de mener.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
mandag 12. desember 2016
Melbourne- kåret til verdens beste storby å leve i
Det var med et visst vemod jeg forlot Adelaide. Adelaides airport var ny og meget oversiktlig. På luftferden til Melbourne ble jeg sittende ved siden av et ektepar som viste seg å bo i Tasmanias hovedstad Hobart. Fruen bladde i en tykk Lonely Planet reisebok om Norge. En forsiktig setning fra meg, og så gikk de to timene som en røyk, og ekteparet hadde fått lagt opp detaljert reiserute i Norge i mai og juni.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
onsdag 7. desember 2016
Jeg foretrekker Trump fremfor Norges godhets-tyrannister
Jeg har med stor interesse fulgt Donald med sitt gule hår på vei mot presidentembedet i USA. Han er et underholdende bevis på at "løgnen reiser flere ganger jorden rundt før sannheten har fått sko på beina". Som en reisende i løgn og bedrag stiller han på linje med religiøse forkynnere vi har, og har hatt, så alt for mange av i alle land. Oppskriften er presis den samme. Og det er å love tilstrekkelig mange enkle sjeler, enten et liv i himmelen etter døden, eller at industrijobber som er blitt overtatt av roboter vil komme tilbake.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
tirsdag 6. desember 2016
Australias mest originale hattebutikk
Etter å "etablert" meg i Adelaide ventet 3 utflukter. Den første gikk til Kangaroo Island rett syd for Adelaide. Øya er ca 15 mil lang og 5 mil bred. Jeg hadde følelsen at vi kjørte på et mini-kontinent som en blanding av Midtvestens sletter i USA og Nord-Sveriges endeløse skoger. Jeg hadde iallefall ikke følelsen av å være på ei øy! Landskapet på halvøya Fleuriu før ferjeovergang lignet på bakkelandskapet i England sterkt forstørret. Så sent som rundt 1980 var det rundt en og en halv million sauer på Kangaroo Island! Men markedet kratsjet fullstendig, og det ble slaktet ned for fote. Jeg skal legge ut noen bilder fra naturseverdighetene på denne øy nesten på Rogalands størrelse.
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
lørdag 3. desember 2016
Adelaides eventyrlige gågate og omgivelser.
Som jeg sto der i resepsjonen på 5 stjerners Peppers satset jeg offensivt fra første stund. Jeg sa til de tre damer "at som sauegjeter fra Norge som hadde overnattet i primitive hytter i den norske fjellheimen( et faktum) , var jeg litt skeptisk til 5 stjerners luksus. Men ettersom jeg øyeblikkelig observerte at damene hadde 6 stjerners vennlighet, føler meg helt hjemme". Det gjorde susen! Det ble 14 dager nærmest omgitt av en adoptert familie både i resepsjon, frokostsal og restaurant.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
torsdag 1. desember 2016
En sauegjeter møter 5 stjernes luksushotell i Adelaid.
Den store fordel med å sitte inneklemt på økonomiklasse i mer en 40 timer totalt på et fly, er at du blir svært oppmerksom på den luksusen du har i eget hus, og som du tar som en selvfølge i dagliglivet. Selv ikke første klasse på en jumbojet kan konkurrere med heimen. Eget bad, enorm plass i sammenlikning med jumbojet, du kan lage din egen mat når det passer deg, personlig møblement osv. osv. Derfor kan noen lange flyturer være godt for å minne om nettopp denne hverdagens luksus som vi tar som en selvfølge.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)