Den store fordel med å sitte inneklemt på økonomiklasse i mer en 40 timer totalt på et fly, er at du blir svært oppmerksom på den luksusen du har i eget hus, og som du tar som en selvfølge i dagliglivet. Selv ikke første klasse på en jumbojet kan konkurrere med heimen. Eget bad, enorm plass i sammenlikning med jumbojet, du kan lage din egen mat når det passer deg, personlig møblement osv. osv. Derfor kan noen lange flyturer være godt for å minne om nettopp denne hverdagens luksus som vi tar som en selvfølge.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
