Det var med et visst vemod jeg forlot Adelaide. Adelaides airport var ny og meget oversiktlig. På luftferden til Melbourne ble jeg sittende ved siden av et ektepar som viste seg å bo i Tasmanias hovedstad Hobart. Fruen bladde i en tykk Lonely Planet reisebok om Norge. En forsiktig setning fra meg, og så gikk de to timene som en røyk, og ekteparet hadde fått lagt opp detaljert reiserute i Norge i mai og juni.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
