Når politiet blir forbryternes støttespillere.

Katastrofen på Utøya kledde rikpolitiet fullstendig naken. Bildet av den uniformkledde gjengen i gummibåten har festet seg på netthinnen til alle som opplevde dette live på fjernsynet. Hjelpeløst og udugeligt. Så, ikke lenge etter kom ansvarsfraskivelsen og -ikke minst- arrogansen fram i all sin skrekk og gru fra politiets ledelse. Det som nettopp har kommet for dagen i Bergen bekrefter at det heslige ekteparet- arroganse og udugelighet- ingenlunde er et fenomen bare knyttet til politiet i Oslo. Det er faktisk verre det som skjedde i  Bergen.
Saken er den at åtte år gamle Monika ble funnet myrdet . Bergenspolitiet var fra første stund overbevist om at det var selvmord, og dermed basta! Det viser seg nå at hun var kvalt med et belte.Den sannsynlige morders DNA er knyttet til åstedet. Saken ble henlagt som selvmord! Den eneste i den 1000 mann store staben i Bergenspolitiet som ante ugler i mosen, ble trakassert av ledelsen det samme Bergenspolitiet til å holde kjeft og "ikke legge seg mer opp i saken, ellers kunne det få følger". Nei, dette er ikke en beskrivelse av en film hvor Satan har vært regissør, det er dagens virkelighet i det nest største distrikt i PolitiNorge.
Ærværdige og seriøse Aftenposten skriver i dag  (26.2) bl.a. følgende:
"Det fremstår som om ledelsen er mer opptatt av egen posisjon enn faglighet og kvalitet, mer opptatt av hierarkiret enn offeret og mer opptatt av å legge saken død osv."  
Videre: " Tegn som tydet på innbrudd, som at glasset var knust fra utsiden, at verdier for rundt kr. 20000 kroner var fjernet og at Monikas mobiltelefon var borte, ble forklart med at det sannsynligvis var moren som hadde forsøkt skjule selvmordet på grunn av skam." !!!!!!!!!!!!!!!!!!
Les det siste avsnitt en gang til, og jeg  forstår at hårene reiser seg på hodet ditt.
Spesialenheten som har åpenbart denne vanvidds opptreden av Bergenspolitiet, anklager ingen enkeltpersoner!! Denne himmelropende uforstand får ikke det minste konsekvens for en eneste av de "politifolk" som trakasserte den eneste helten i saken, mobberen. Og ingen av disse har den minste ryggrad og anstendighet til å trekke seg fra stillingen. Som dere ser- Satan har stø regi!
Aftenposten har gjord sin journalistiske plikt og offentlig bedt de ansvarlige om å trekke seg.
Eventuelle politfolk som skulle bli "krenket" av dette blogginnslag, bør prøve å forestille seg hvordan mor til Monika har det når hun tenker på hvordan hennes engel ble tatt av dage, og hvordan Norsk Politi gjorde sitt aller ytterste for at denne uhyrlige torturist og drapsmann skulle slippe unna. Prøv å tenke hvordan Monikas mor har det. Prøv!!
I de gamle bystater i Hellas var det to urokkelige krav til de som skulle bli politifolk. Intelligens og ryggrad!
Det er tydeligvis ikke overskudd på disse to helt avgjørende forutsetningene i det lukkede brorskap i enkelte politidistrikter i Norge.
At en turist blir ranet på åpen gate i Norge betyr ikke at alle nordmenn er ranere.
At kriminelle under fanen IS halhugger ofre for all verden å beskue, betyr ikke at alle muhammedanere er primitive torturister.
At Hordaland Politidistrikt har tilsølt hele det norske politkorps med sin , fra mitt helt subjektive ståsted,  arrogante, feige, udugelige og mobbete opptreden overfor en enslig kollega med den integritet vi måtte kunne forlange av enhver utdannet politmann, betyr ikke at alle norske poltitifolk befinner seg på dette nivå. Særdeles  langt fra alle!!
At den katolske kirke i Norge nå er politanmeldt for utspekulert og organisert svindel betyr ikke at alle kristne samfunn er organiserte svindelforetagener. Særdeles langt fra alle.

Egersunds ekte fotballreligioner

Arnt Olav Klippenberg hadde en interessant betraktning over et helt særegent fotballfenomen i Egersund. I forhold til folkemengden er det sannsynligvis ingen by utenfor England som har flere supportere til de respektive fotballklubber Liverpool, Manchester United og til dels Arsenal. Hvorfor det?
Arnt Olav så det klart. Vi vet at Dalane aldri vil komme opp i de øvre fotballdivisjoner i landet. De eventuelle talenter blir fort kapret av de større klubber. Så vi har slått oss til ro med med at Eiger og Eik skal være de lokale fotballrivaler sånn midt på treet divisjonsmessig. Og så hopper vi bukk over Norges toppklubber og går direkte til de som teller i fotballens hjemland! Som en tidligere utadvent sjøfartsby må vi tenke internasjonalt!! Mine tidligere to norske favoritter,Rosenborg og Bryne, er jo nå "ute av sagaen". Så derfor kan jeg nå personlig konsentrere meg helt om Liverpool som klaaart førstevalg, Borossia Dortmund som andrevalg og Barcelona på tredjeplassen.
I en "morsom" kommentar på facebook kom jeg i min uvitenhet til å forkorte Manchester United til Man U. Jeg var ikke klar over at det var et skjellsord av laveste klasse,  en absolutt dødssynd og en  blodig fornærmelse overfor Manchester United  sine supportere i alminnelighet, og ofrene for det tragiske flykrasjet i 1958 i særdeleshet. Det siste moment var jeg ikke det minste klar over! Men gudene skal vite at det er jeg sandelig nå!! Og det har jeg allerede gitt klart uttrykk for på facebook direkte.
Så derfor har jeg en melding til alle felles lokale supportere av Liverpool . Det er greit at man i engasjementets hete kaller motstanderne både det ene og det andre. Ekte engasjement er jo selve fotballens livsblod. Uten saftig innlevelse forsvinner jo fotballens magiske dimensjon. Men det går en grense for primitivt språkbruk, for mye øl og verbale grisetaklinger, og som ingenting har med fotball å gjøre.
Da mesteparten av det lovende unge laget fra Manchester United ble utryddet i det tragiske flykratsjet i 1958, gjorde det et voldsom inntrykk over hele Europa. Det gjorde det også for meg personlig. Jeg har fotografert avisenes førstesider fra den gang inn i mitt hode for resten av min tid. Fra da av ble for meg Manchester United selve laget fra England; jeg visste egentlig ikke om så mange flere. Men- så kom Beatles fra Liverpool og formet hele min ungdomsgenerasjon. Fra da av ble det Liverpool.
Så derfor, kjære lokale Liverpool-supportere! Av respekt for de omkomne i flykratsjet bruker vi ikke Man U som betegnelse for et av Europas legendariske lag. For da fornærmer vi ikke bare Manchester United sine supportere, indirekte fornærmer vi også Liverpool ! Det skal nemlig være en viss stil og kvalitet over våre (Liverpooltilhengernes) fornærmelser overfor "motstandernes" lag!!
Da jeg på lørdag var på vei til middag i mitt andre (første?) hjem Grand, forsto jeg ikke først hva som var på ferde. Utenfor Grand Scene var det et voldsomt liv og trøkk. Jeg lurte først på om det var Maran Ata og Jehovas Vitner som hadde satt hverandre stevne. Lydnivået tilsa det.
Men så var det bare den intenst engasjerte- og engasjerende- menigheten  Egersund Manchester United som hadde bønnemøte, oppbyggelsmøte og avansert hallelujamøte samtidig.
De halvtrøtte "kristelige" rundt på bedehusene , de lokale sekter og andre selvutvalgte " kristelige" har uendelig mye å lære av Egersund Manchester United hva angår ekte og ærlig religion.
Men aller mest har all verdens religioner å lære av Liverpool. Når titusener samtidig"  i Liverpools "kirke" synger "you will never walk alone" vet vi alle hva som er verdensfotballens ekte salme !  AMEN!!!

Hvilken fred og frihet er det vi trenger?

På hotellet nå lørdag så jeg et ordspråk i Dagbladet. "Hva slags fred er det vi trenger? Fred til å være oss selv, fred til å være mennesker!" Jeg glemte bort forfatteren, men ordene etset seg inn i meg hele helgen. For den brutale sannhet er at vi ikke lenger får fred til å være oss selv i dagens oppgjagede Iphone-samfunn. Og da forsvinner den menneskelig dimensjon. Og da blir du- skrekk og gru- en fremmed for deg selv.
Nå skal jeg ingenlunne ønske meg tilbake til "de gode gamle dager" med utedass, mor på kjøkkenet og ikke like muligheter for utdannelse for de som hadde talent og evner osv. osv. osv.
Men- og det er et MEGET STORT men! Og det er at vi masseproduserer "den ensomme forbruker"  som ikke lenger får tid til å bygge opp de indre resurser til å tåle eget selskap, og bare det alene, om ikke annet enn for noen timer uforstyrret. Dette handler ikke om å være forelsket i seg selv, men rett og slett hele tiden å bygge opp egen idenditet. For da kan du med din uredde originalitet berike andres liv. Da får du en konstruktiv kjedereaksjon hvor "alle" beriker "alle" og "alle" tør være konstruktivt originale.
I ensrettede samfunn er det ingen som får lov om å være originale. Alle skal tenke likt, og dermed tenker ingen. Å gi uttrykk for selvstendig tenking, kan i de mest fanatiske islamske stater medføre dødsstraff. Som eksempelvis å forlate den islamske religion. Mange hundretalls millioner er født religiøse slaver livet ut.
Og for meg er det et meget viktig ord som er uløselig knyttet til fred, og det er frihet.
Nå er for første gang i verdenshistorien hele menneskerasen samlet i samme daglig utøvende religion, og det er materialismen. Intet ondt ord om den, den har løftet millioner ut av fattigdom, som i eks. China. Men- denne ekte religionen skaper også sine ufrie tapere. Og det er de økonomiske slaver. Og når banken eier alt du har, har du sannelig ikke mye frihet igjen.
Etter i alt for mange år å ha drevet en sportsforretning uten noen framtid, og med konstant stresset økonomi , føler jeg meg hver dag nå som i himmelen i så måte. (Jeg har gjennom årene hatt stor fornøyelse av de mange som har snakket om "hvor mye penger" jeg hadde.) Spør min revisor og bankforbindelse hvordan det egentlig sto til! Og nettopp med disse stressede økonomiske erfaringer gjennom årene som bakgrunn, kan jeg derfor full ut glede meg daglig over en helt annen situasjon  i så måte. Hadde jeg gjennom hele mitt liv hatt det så romslig økomomisk som jeg har det nå, etter å ha kommet i pensjonsalderen, så ville jeg ikke til de grader satt så mye pris på det å ha total økonomisk frihet!
Tenke seg til at det nå tikker pensjonspengene (ikke rikelig, men nok) inn på kontoen uten at jeg behøver å vri hjernen dag og natt om hva jeg må selge for at det skal går rundt. Hvilken luksus! Offentlig ansatte i trygge jobber ville raskt blitt nervevrak hvis de skulle vært i min tidligere  økonomisk/yrkesmessige (og millionvis andre "private") sin situasjon.
Så det nye klasseskillet i dag er de som har sikker, og de som ikke har sikker jobb. Spør de tusenvis av oppsagte i oljeindustrien!
En fjern slektning sa en gang at livet ble mer og mer ensomt når alderen satte inn. Nå hadde han ikke vært av den mest sosialt generøse gjennom årene, så det var prisen han måtte betale.
For min egen del har aldri tilværelsen vært mer interessant enn nå. Og på den scenen jeg har bygget opp inne i magiske og australske Saloon Kakadu treffer jeg daglig spennende medmennesker. Senest nå lørdag- en helg haug. Skulle jeg drevet en butikk med bare produkter på veggene, ville det for meg blitt helt tomt.TOMT!!!

Satan på motorveien til Helvete

Det verdensberømte skotsk/australske bandet AC/DC hadde i sin tid et rekord-selgende album med titel Highway to Hell. Tittelen ga meg noe å tenke på i disse vanvittige terror-tider. Det er jo en passende tittel på aktiviteten til den kriminelle organisasjon IS, som kamuflerer sin ubeskrivelige råskap bak kamuflasjen Islam State. Det skal liksom være noe religiøst over dette. Det er Satans særdeles utspekulerte oppskrift. Kamuflere jævelskapen under dekke å representere en høyere "gud".
Dette er jo ikke noe nytt. De "kristne" korsfarere var ikke et hår bedre. De slaktet ned for fote under dekke av å representere "den eneste sanne Gud". Det som er nytt nå i "de sosiale mediers tid" er at "hele verden"
blir opplyst med en eneste gang verden over om halshogginger og brenning av levende ofre.
I "gamle dager" uten aviser og media kunne de "religiøse" forbrytere i fred og ro voldta og torturere uforstyrret. Hvor mange vet at noen av de verste forbryelsene under andre verdenskrig fant sted innen det tidligere Jugoslavia hvor katolske kroatiske prester drepte serbere i tusentall? En av de jævligste sa at han var utstyrt med "Guds sverd", og at det var hans religiøse plikt å drepe så mange serbere som mulig. Og begge var avdelinger av kristendommen.
Det er akkurat det samme som  nå skjer når sunnimuslimer dreper shiamuslimer og omvendt. Hvis du leser historien vil du kanskje forstå at til og med IS har mye å lære av de svenske husarer som voldtok Polen for få hundre år tilbake.
Har vi glemt heksebålene? Osv., osv. Har vi glemt Kambodja?
Nei, den jævelskapen vi ser nå er ikke av ny dato.

Et vemodig farvel til en magisk tid

Å bli født inn i den religiøse sekt norsk sportsbransje kan ha sine fordeler. For meg ble en av fordelene at jeg fikk direkte innpass til mange berikende hobbyer. Sportsfiske, jakt, racersykling, skikjøring og skigåing,fotball og mere til. Ikke minst var det berikende med alle de spennende mennesker man traff i sitt virke.
For meg personlig var et av de aller største pluss med sportsbransjen  at jeg ble kjent med Arne. Far hans drev Rogalands (den gang) største sportsforretning. Både  senior og junior var fremmedfugler i en traust bransje hvor de kulturelt vidsynte sportshandlere ikke var i flertall for å uttrykke meg diplomatisk. Arne behersket både tysk, engelsk og fransk i tillegg til morsmålet. Begge var vi fremmedelementer i sportsbransjen. Arne skulle enten vært bokhandler eller vinhandler. Jeg skulle vært foreleser i historie på universitetet. Men skjebnen ville det annerledes.
I vårt vennskaps mest sammenkjørte tid var vi sammen på messer i England, Tyskland, Frankrike og mere til. Vi jaktet sammen , og begge hadde vi sammen utallige kvelder med fiskestengene i Harald Poldens villmarksparadis  på Hetlandsheia i Helleland. Sandelig var det en magisk tid på hele 1970-tallet og langt inn på 1980 tallet. Da Harald  Polden døde i 1983 var det lange og eventyrlige fiskekapittelet over.
På Hovland gard hvor jeg har min jakthytte falt etterhvert både tante Pippa og onkel Sigvart bort. Arne hadde et meget godt forhold til dem begge. Og ettersom gjengroingen av landskapet skjøt fart, så var også dette  kapittelt med orre-og harejakt over for vår del. Så vårt treffes-så-ofte-vi-kan-vennskapet fikk en naturlig og harmonisk avslutning. Mange forhold på min privatfront gjorde at vi som "blodsbrødre" ikke  levde videre sammen med fyskisk nærvær, men i tallrike og aldeles uutslettelige minner.
Årene gikk , og sandelig en dag sto Arne og hans elskede Gunn for min dør igjen. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre mer enn ti sekunder og ikke innpå 30 år! Gunn og Arne satt og dinglet på dinglebenken ,og vi oppfrisket alle de rike minner og mimret til den store gullmedalje. Men helsen til Arne var ikke helt god. Han hadde fått kols. Han hadde vært stor-røker all sin dag.  Det ble et storartet møte.
Så et år senere (i fjor) dukket Arne opp igjen alene. Han hadde lyst på en tur til okka by og mer mimring og de magiske år vi hadde sammen. Det ble en storartet kveld med middag på hotellet og tur til Varbergtoppen i strålende vær. Det ble mange stopp oppover grunnet Arnes kols. Jeg var virkelig bekymret.Noe sa meg at dette ble vårt endelige farvel.For det var jo nå at han og Gunn skulle få reise og virkelig leve. Begge deres barn var voksne og godt etablert. Og selv hadde han en meget god leieinntekt av det sentrale butikklokalet i Stavanger.
Nå er ikke jeg den som saumfarer Aftenbladets dødsannonser, men i går kveld falt øynene på det smilende ansikt til Arne i en sådan annonse. Han var gått bort etter kort tids sykdom.
Min virkelige venn og åndsbroder Arne! Takk for alle de magiske år og opplevelser. Jeg skal ta med meg inne i meg den siste kvelden sammen med deg som et uutslitelig minne sammen med alt det andre.
Med det ytterste vemod må jeg innse at et av mitt livs STORE kapitler har fått sitt endelige punktum
Stort er bare fornavnet.  Denne takken til deg Arne skal stå på nettet til evig tid.
Du var en god far, en eksemplarisk ektemann og en venn av et meget sjeldent berikende kaliber.
Jeg står i stram giv akt og hedrer og ærer ditt varme og lysende minne!

45 og for gammel for arbeidslivet

To utviklingstrekk i det moderne samfunn peker seg klart ut. Vi lever lenger og er mye sprekere enn for to generasjoner siden (rundt 50 år). Samtidig "går vi ut på dato" mye hurtigere enn før. Er du rundt 45 år i dag og søker deg jobb, så skal du sandelig "få jobbe" hvis du ikke har særskilt kompetanse og utdannelse. Disse to utviklingstrekkene drar hver for seg i stikk motsatt retning og  vil produsere mange,mange sosiale tapere etterhvert.
Vi snakker om at vi har så lav ledighetsprosent i Norge. Javel. Men hvor stor prosent av arbeidsstyrken har jobber med innhold og mening? Å "stå i butikk" er vel landets største yrke målt i antall ansatte. Hvor stor prosent av disse diskenspringere er egentlig bare til "oppbevaring" og samtidig grovt underbeskjeftiget? Ta deg en tur innom både de "gammeldagse" butikker i et bysentrum og de moderne butikkene i et shoppingsenter. Du vil se akkurat det samme bilde overalt. Alt for mange ansatte og alt for få kunder. Og alt for mange rabatt- og"tilbudsplakater".
Hvis den blå/blå regjeringen nå får igjennom "oppmykningen" av nåværende lover i arbeidslivet, vil vi få tyske tilstander. I Tyskland har du nå fått en ny underklassei arbeidslivet som kalles prekariatet. Ordet er utledet fra det engelske ordet precarious og betyr prekær, usikker, uholdbar. Disse millioner får ikke fast ansettelse, men må gå fra jobb til jobb ettersom arbeidsgiverne kan sparke dem når det ikke lenger er bruk for dem. Mange av disse jordens fordømte har bra utdannelse, men hva hjelper det med topp utdannelse hvis ingen har bruk for deg? Og har du ingen utdannelse så er du sjanseløs mot innvandrerne som arbeider for timelønner ingen nordmann vil klare seg på , og med jobber ingen nordmann vil ha ettersom disse jobbene ikke er "fine" nok. Så kan de med "fine fornemmelser" ha det så godt og møte et stadig mer amerikansk og brutalisert arbeidsliv. Da havner de på NAV. Og har du vært i det systemet lenge nok er du parkert på sidelinjen av arbeidslivet resten av din tid.
En betenkelig side ved samfunnet av i dag er at skolen masseproduserer fremtidige tapere. Det er ikke alle som har anlegg og evner til å utdanne seg til yrker som krever mye teori. For to generasjoner fikk disse som ingenlunde var skolelys, arbeid til sjøs, i fiskeriet, jordbruket og fabrikker hvor det gjaldt om "å kunne ta et tak og brette opp armene". Disse jobbene er nå borte. Alt er automatisert.
Hadde jeg vært ung i dag ville jeg tatt meg en skikkelig utdannelse som storsamfunnet har bruk for. Lærere og sykepleiere vil det bli mer og mer bruk for i framtiden. Selv kunne jeg godt tenkt meg å vært lærer eller forelesende professor i eksempelvis historie. Å ha et yrke hvor du kan  tilføre dine medmennesker noe fundamentalt, som vil berike deres fremtidige liv, måtte være selve drømmejobben. Da snakker du om å oppleve meningen med livet!
Å stå i en kjedelig kjedebutikk uten å ha minste forhold til hverken de besøkende kunder eller de gudsjammerlig kjedelige produkter, ville for meg personlig vært en skjebne verre enn døden.
Fremtidens arbeidsliv vil endre seg hele tiden. Og da blir det ytterst viktig å ha en basis-utdannelse som grunnmur for mange forskjellige jobber. Livsvarig ansettelse med tilsvarende gullklokke blir i framtiden like sjelden som sveivetelefonen.
Men fremfor alt, den viktigst basisutdannelsen er å lære deg norsk og terpe grammatikk. Og deretter lære deg skikkelig engelsk. Og i tillegg lære deg basis matematikk som gjør at du kan forstå et regnskap, og ikke minst personlig økonomi. Så hjelper det også veldig å ha humør og humoristisk sans. VELDIG!!!

Facebook er livets magiske dansepartner

Det beste middel mot ensomheten må være å være en aktiv dansepartner med facebook. Nå har jeg vært i den heldige livets situasjon at jeg aldri har kjent ensomhet. Til det er bekjentskapskretsen for stor og interessene for mange. Men , skulle jeg nå for resten av min tid måtte unnvære facebook, ville det blitt et stort savn. Det ville blitt et sosialt tomrom uten den daglige facebook-dansen.
Det er greit nok at jeg på scenen Saloon Kakadu får oppfyllt mine daglige sosiale behov ved direkte kontakt, men det er så enkelt å komme i kontakt med de facebook-vennene du vil etter arbeidstid, og selv om de er spredt vidt i geografien.
Og frem for alt gir det livet mening å ikke bare leve for seg selv, men faktisk å ha så mange som mulig å dele sine tanker, historier, bilder osv. med. Det er nemlig en dyp sannhet i det kinesiske ordpråk : Hva er lyden av EN hånd som klapper?
Men selv om jeg stortrives med facebook vil jeg på ingen måte gjøre meg helt avhengig. På mine lange utenlandsreiser tar jeg helt ferie fra facebook- uten i den perioden å savne det det aller minste. Det er så mye nye inntrykk som strøymer på, og som jeg gleder meg til å dele med mine trofaste facebook-venner når jeg kommer hjem.
Nå reiser jeg til Boston i påsken, og denne gang blir det i tillegg til historier å dele, også bilder ettersom Iphonen er blitt min gode og mangesidige venn.
Vi er alle heldigvis forskjellige, og takk og pris for det. Hvis vi alle skulle vært helt like, så kan du jo bare å betrakte en maurtue. Alle ser like ut , og alle har samme aktivitet.

Så- lenge leve mangfoldet! Og livets berikende dans på face-book!