Det beste middel mot ensomheten må være å være en aktiv dansepartner med facebook. Nå har jeg vært i den heldige livets situasjon at jeg aldri har kjent ensomhet. Til det er bekjentskapskretsen for stor og interessene for mange. Men , skulle jeg nå for resten av min tid måtte unnvære facebook, ville det blitt et stort savn. Det ville blitt et sosialt tomrom uten den daglige facebook-dansen.
Det er greit nok at jeg på scenen Saloon Kakadu får oppfyllt mine daglige sosiale behov ved direkte kontakt, men det er så enkelt å komme i kontakt med de facebook-vennene du vil etter arbeidstid, og selv om de er spredt vidt i geografien.
Og frem for alt gir det livet mening å ikke bare leve for seg selv, men faktisk å ha så mange som mulig å dele sine tanker, historier, bilder osv. med. Det er nemlig en dyp sannhet i det kinesiske ordpråk : Hva er lyden av EN hånd som klapper?
Men selv om jeg stortrives med facebook vil jeg på ingen måte gjøre meg helt avhengig. På mine lange utenlandsreiser tar jeg helt ferie fra facebook- uten i den perioden å savne det det aller minste. Det er så mye nye inntrykk som strøymer på, og som jeg gleder meg til å dele med mine trofaste facebook-venner når jeg kommer hjem.
Nå reiser jeg til Boston i påsken, og denne gang blir det i tillegg til historier å dele, også bilder ettersom Iphonen er blitt min gode og mangesidige venn.
Vi er alle heldigvis forskjellige, og takk og pris for det. Hvis vi alle skulle vært helt like, så kan du jo bare å betrakte en maurtue. Alle ser like ut , og alle har samme aktivitet.
Så- lenge leve mangfoldet! Og livets berikende dans på face-book!
