Å bli født inn i den religiøse sekt norsk sportsbransje kan ha sine fordeler. For meg ble en av fordelene at jeg fikk direkte innpass til mange berikende hobbyer. Sportsfiske, jakt, racersykling, skikjøring og skigåing,fotball og mere til. Ikke minst var det berikende med alle de spennende mennesker man traff i sitt virke.
For meg personlig var et av de aller største pluss med sportsbransjen at jeg ble kjent med Arne. Far hans drev Rogalands (den gang) største sportsforretning. Både senior og junior var fremmedfugler i en traust bransje hvor de kulturelt vidsynte sportshandlere ikke var i flertall for å uttrykke meg diplomatisk. Arne behersket både tysk, engelsk og fransk i tillegg til morsmålet. Begge var vi fremmedelementer i sportsbransjen. Arne skulle enten vært bokhandler eller vinhandler. Jeg skulle vært foreleser i historie på universitetet. Men skjebnen ville det annerledes.
I vårt vennskaps mest sammenkjørte tid var vi sammen på messer i England, Tyskland, Frankrike og mere til. Vi jaktet sammen , og begge hadde vi sammen utallige kvelder med fiskestengene i Harald Poldens villmarksparadis på Hetlandsheia i Helleland. Sandelig var det en magisk tid på hele 1970-tallet og langt inn på 1980 tallet. Da Harald Polden døde i 1983 var det lange og eventyrlige fiskekapittelet over.
På Hovland gard hvor jeg har min jakthytte falt etterhvert både tante Pippa og onkel Sigvart bort. Arne hadde et meget godt forhold til dem begge. Og ettersom gjengroingen av landskapet skjøt fart, så var også dette kapittelt med orre-og harejakt over for vår del. Så vårt treffes-så-ofte-vi-kan-vennskapet fikk en naturlig og harmonisk avslutning. Mange forhold på min privatfront gjorde at vi som "blodsbrødre" ikke levde videre sammen med fyskisk nærvær, men i tallrike og aldeles uutslettelige minner.
Årene gikk , og sandelig en dag sto Arne og hans elskede Gunn for min dør igjen. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre mer enn ti sekunder og ikke innpå 30 år! Gunn og Arne satt og dinglet på dinglebenken ,og vi oppfrisket alle de rike minner og mimret til den store gullmedalje. Men helsen til Arne var ikke helt god. Han hadde fått kols. Han hadde vært stor-røker all sin dag. Det ble et storartet møte.
Så et år senere (i fjor) dukket Arne opp igjen alene. Han hadde lyst på en tur til okka by og mer mimring og de magiske år vi hadde sammen. Det ble en storartet kveld med middag på hotellet og tur til Varbergtoppen i strålende vær. Det ble mange stopp oppover grunnet Arnes kols. Jeg var virkelig bekymret.Noe sa meg at dette ble vårt endelige farvel.For det var jo nå at han og Gunn skulle få reise og virkelig leve. Begge deres barn var voksne og godt etablert. Og selv hadde han en meget god leieinntekt av det sentrale butikklokalet i Stavanger.
Nå er ikke jeg den som saumfarer Aftenbladets dødsannonser, men i går kveld falt øynene på det smilende ansikt til Arne i en sådan annonse. Han var gått bort etter kort tids sykdom.
Min virkelige venn og åndsbroder Arne! Takk for alle de magiske år og opplevelser. Jeg skal ta med meg inne i meg den siste kvelden sammen med deg som et uutslitelig minne sammen med alt det andre.
Med det ytterste vemod må jeg innse at et av mitt livs STORE kapitler har fått sitt endelige punktum
Stort er bare fornavnet. Denne takken til deg Arne skal stå på nettet til evig tid.
Du var en god far, en eksemplarisk ektemann og en venn av et meget sjeldent berikende kaliber.
Jeg står i stram giv akt og hedrer og ærer ditt varme og lysende minne!
