I leserinnlegg og på blogg har jeg "hengt ut" Sentrumsforeningen som "museumsgjenstand" og "snylter" på Julebyen. Jeg har også harselert over deres "stormannsgale og glansede magasin". Jeg har allerede fjernet blogginnslaget og regner med at mitt oppklarende innlegg kommer snarest i DT.
Her er de faktiske forhold.
Sentrumsforeningen var de som økomomisk garanterte for delegasjonen som skulle studere julemarkeder i Tyskland. Så uten Sentrumsforening, ingen juleby.
Sentrumsforeningen var fødselshjelper for Visefestivalen og har i alle år støttet festivalen med "voksent beløp". Foreningen pynter opp sentrum med blomster og er aktive under høstmarken. Siste utgave av det glansede magasin var fikk jeg levert på døren av Sentrumforeningens nye leder, solstrålen Solveig fra gardsbruket Kjelland. Hun er et funn og strutter av energi. Og magasinet var virkelig informerende, nyttig og flott! All ære for plan og gjennomføring.
Nabo Bernt og forkvinne i Sentrumsforeningen var inne og påpekte min feilaktige omgang med fakta i siste leserinnlegg. Vi ryddet opp misforståelsene i en god tone og skiltes i beste forståelse. En halvtime etter var korrigerende leserinnlegg mailet opp til DT og kopier av dette til Bernt og Kari. Men, jeg påpekte at Sentrumsforeningen hadde opptrått for passivt overfor omverdenen når det gjaldt deres avgjørende rolle i julebyen og Visefestivalen. De faktiske forhold var også ukjent for Arnt Olav Klippenberg! Han trodde, som jeg, at Sentrumsforeningen ikke var så aktivt involvert som nå viser seg å være fakta
At jeg har hatt "et horn i siden" til Sentrumsforeningen, kommer seg av foreningens feige opptreden i religionskrigen ved navn Vinmonopol i Egersund. Men nå er dette historie og 100% ute av mitt indre system. Så får heller andre ruge på sin personlige religion, "den lokale andre verdenskrig".
Selvfølgelig ønsker jeg at handelen i Egersund sentrum skal overleve framtiden. Men når nå hverken private handelsforetak eller offentlige instanser ser syn på å flytte inn i det tidligere postkontor grunnet kostnadene, så er dette alvorlig. Det mest sentrale lokale i Egersund Sentrum tomt og øde! Hvilket signal sender det til omverdenen?
Jeg ser nå krystallklart at Sentrumsforeningen iallefall har klart sterkt å forsinke utviklingen mot tomme butikklokaler slik vi ser det i Flekkefjord, Farsund, Bryne and you name it.
På Hauen Kro i går hadde jeg en tankevekkende samtale med en ung dame (rundt 18) Jeg spurte henne hvor i Egersund hun kjøpte sine klesplagg. "Ingen steder, enten reiser jeg nordover eller så handler jeg mer og mer på nett. Jeg går knapt i butikker lenger. Og det samme gjelder mine venninner"!
Jeg skal ikke opptre som noen allvitende verdensmester, men hadde jeg ikke fått kniven på strupen for noen år siden, hadde jeg ikke drevet butikk i dag. Her måtte tenkes helt nytt. Vanetenking i detaljhandel kan nemlig være en livfarlig uvane.
Når det gjelder markedsføring måtte det tenkes helt nytt for mitt vedkommende. Jeg har inngått en "allianse" med Egersund Chocoladefabrik. De sender opp folk til meg , og jeg anbefaler alle tilreisende å oppleve unik sjokoladeproduksjon. Den ene severdighet bestyrker den andre. Senest i dag var der inne et ektepar fra Oslo som Hedda på Chocoladefabrikken hadde sendt opp. De fikk fullt show og oppmerksomhet. At mannen forelsket seg i en Kakaduskjorte som fruen ga ham som presang, er underordnet. Det som betyr noe er at de forteller alle sine venner og bekjente hva de kan oppleve i Egersund Sentrum. Etterpå sendte jeg dem opp til Veli....
fredag 27. mars 2015
torsdag 26. mars 2015
Loddtrekning med døden som gevinst
Den sikreste motgiften mot egosutring er å sammenlikne seg med andre som virkelig har fått en knallhard skjebne. Den smule frustrasjon jeg har følt den senere tid, med alt for mye av tiden et folketomt sentrum, ble blåst til Bloksberg i morges.Jeg leste en artikkel i Aftenposten som belyste et av de mest hjerteskjærende innslagene i tragedien rundt flystyrten i Alpene.Og det gjaldt de 16 elevene fra samme klasse (pluss to lærere) som omkom. Klassen besto av 40 elever, og alle sammen ville så gjerne på språkkurs i Spania. Men det var ikke plass til mer enn 16. Så det måtte loddtrekning til! Og de 16 som fikk vinnerloddet var veldig glade, og de 24 "taperne" tilsvarende skuffet. Du snakker om loddtrekning med døden som gevinst. Liv som skulle leves og oppleves, ble brutalt kuttet av. Det er vel bare foreldrene til Utøya-ofrene som kan en del på vei forestille seg hvordan foreldrene til disse tyske elevene har det nå ved inngangen til påsken.
For Utøyaofrenes nærmeste har iallefall en grav å gå til. De tyske foreldre har ikke det engang! Flystyrten var mer effektiv enn dynamitt når det gjaldt å fullstendig pulverisere kroppene til alle som var ombord.
Det minner meg om et syn jeg aldri noensinne kan glemme.
Jeg var sør i Tyskland for maange år siden. Etter overnatting i en landsby kjørte jeg om morgenen gjennom en allé (rekke av trær). Dette var en samling av trekjemper på begge sider av veien. I en av kjempene (diameter rundt 150 cm) i en slak sving hadde en bil brast inn i en fart (anslått til henimot 200 km/t) så voldsom at den hadde blitt smadret så totalt at et bilopphoggingsverksted kunne ikke gjordt det bedre. I den forvridde og ugjenkjennelige metallhaugen var det en eneste del som var gjenkjennelig. Og det var tenningslåsen og nøkkelen!
Politimannen som var vakt på åstedet fortalte at bilen (Porche) tilhørte et ungt ektepar. Og ektemannen var kjent for å overtre alle fartsgrenser regelmessig med "sinnsyke" hastigheter. Og her hadde han tydeligvis fått vannplaning i svingen. Det hadde regnet hele natten. Politimannen var faktisk skjelven ennå og askegrå i ansiktet. Han hadde vært med på å få de "ekstremt lemlestede og oppdelte kropper" inn i sykebilen. Ingen av de involverte hadde vært i nærheten av å se et så ubeskrivelig og forskrekkelig syn. "Dette vil jeg huske resten av mitt liv", sa han.
Jeg vandret rundt 50 meter fra åstedet, og en person støttet seg til et tre, like askegrå i ansiktet som politmannen. Jeg ble nysgjerrig og nærmet meg forsiktig. Med skjelvende hånd pekte mannen på noe bak treet. Og der så jeg det! En naken damelegg m/fot kuttet tvers av rett under kneet! Så kan man jo tenke seg på hvilke krefter som har vært i sving som klarer å fjerne sokk og sko, kappe av leggen og slynge det 50 meter bortover!!
Men kreftene i denne kratsjen er jo bare småtterier mot det som skjedde i det flyet kratsjet. For her ble alle kroppene pulverisert til uigjenkjennelighet. Ikke så mye som en legg med fot tilbake.
Nå kan vi jo ikke ta inn over oss all verdens elendighet hele tiden. Men det kan være nyttig for livskunsten regelmessig "to count your blessings". (Tell dine velsignelser). Jeg er snart 71 unge år. (Ikke alle lever så lenge). Kroppen og hjernen fungerer godt (ingen selvfølge). Jeg er født med humørpromille i blodet(ingen selvfølge). Osv. osv. Bare begynn å telle dine egne velsignelser. Gjør det til en vane. Og så kan du sende inne deg noen ekte medfølelsens tanker til de som virkelig har fått føle livets meningsløse brutalitet i all sin primitive råhet. Vi som har sluppet unna har helt ufortjent vunnet i livets lotto. Sett pris på det. Daglig!!!!
For Utøyaofrenes nærmeste har iallefall en grav å gå til. De tyske foreldre har ikke det engang! Flystyrten var mer effektiv enn dynamitt når det gjaldt å fullstendig pulverisere kroppene til alle som var ombord.
Det minner meg om et syn jeg aldri noensinne kan glemme.
Jeg var sør i Tyskland for maange år siden. Etter overnatting i en landsby kjørte jeg om morgenen gjennom en allé (rekke av trær). Dette var en samling av trekjemper på begge sider av veien. I en av kjempene (diameter rundt 150 cm) i en slak sving hadde en bil brast inn i en fart (anslått til henimot 200 km/t) så voldsom at den hadde blitt smadret så totalt at et bilopphoggingsverksted kunne ikke gjordt det bedre. I den forvridde og ugjenkjennelige metallhaugen var det en eneste del som var gjenkjennelig. Og det var tenningslåsen og nøkkelen!
Politimannen som var vakt på åstedet fortalte at bilen (Porche) tilhørte et ungt ektepar. Og ektemannen var kjent for å overtre alle fartsgrenser regelmessig med "sinnsyke" hastigheter. Og her hadde han tydeligvis fått vannplaning i svingen. Det hadde regnet hele natten. Politimannen var faktisk skjelven ennå og askegrå i ansiktet. Han hadde vært med på å få de "ekstremt lemlestede og oppdelte kropper" inn i sykebilen. Ingen av de involverte hadde vært i nærheten av å se et så ubeskrivelig og forskrekkelig syn. "Dette vil jeg huske resten av mitt liv", sa han.
Jeg vandret rundt 50 meter fra åstedet, og en person støttet seg til et tre, like askegrå i ansiktet som politmannen. Jeg ble nysgjerrig og nærmet meg forsiktig. Med skjelvende hånd pekte mannen på noe bak treet. Og der så jeg det! En naken damelegg m/fot kuttet tvers av rett under kneet! Så kan man jo tenke seg på hvilke krefter som har vært i sving som klarer å fjerne sokk og sko, kappe av leggen og slynge det 50 meter bortover!!
Men kreftene i denne kratsjen er jo bare småtterier mot det som skjedde i det flyet kratsjet. For her ble alle kroppene pulverisert til uigjenkjennelighet. Ikke så mye som en legg med fot tilbake.
Nå kan vi jo ikke ta inn over oss all verdens elendighet hele tiden. Men det kan være nyttig for livskunsten regelmessig "to count your blessings". (Tell dine velsignelser). Jeg er snart 71 unge år. (Ikke alle lever så lenge). Kroppen og hjernen fungerer godt (ingen selvfølge). Jeg er født med humørpromille i blodet(ingen selvfølge). Osv. osv. Bare begynn å telle dine egne velsignelser. Gjør det til en vane. Og så kan du sende inne deg noen ekte medfølelsens tanker til de som virkelig har fått føle livets meningsløse brutalitet i all sin primitive råhet. Vi som har sluppet unna har helt ufortjent vunnet i livets lotto. Sett pris på det. Daglig!!!!
onsdag 25. mars 2015
Kamelkaravane og kapitalismens slaveri
Rundt 1960 leste jeg en interessant artikkel skrevet av en journalist som hadde fulgt en kamelkaravane i flere måneder gjennom Afghanistan. Han bodde i teltene sammen med kameldriverne og deres familier. Etter å ha opplevd den tidløse og stressløse roen som gjennomsyret hele karavanen under hele marsjen, først da forsto han hva materialismen hadde gjordt med menneskene i Vesten. Et evig jag! Han skulle vært her i dag! Hvor som helst i verden! Det er det samme avsindige "kjøpe siste modell" overalt.
Grunnen til at jeg husket artikkelen var en film til ettertanke som nettopp gikk på NRK. Filmen het "The Company Men." Den burde vært pensum på skolen. For den viste med skremmende klarhet det kapitalistiske system på sitt aller verste. Og den avkledde også "den amerikanske friheten" totalt som den totale materialistiske ufrihet den vitterlig er.
Historien tok utgangspunkt i en middelklassefamilie i USA hvor den samme familie bodde i et drømmehus som var belånt til pipa. Mannen kjørte Porche som også var belånt til eksospotta. Barna deltok på dyre aktiviteter, og mye av dette var finansiert med kredittkortgjeld. Kona hadde grei jobb mens mannen hadde en meget godt betalt stilling som salgssjef på et skipsverft. Dette til tross, det var med nød og neppe de holdt hodet finansielt over vannet. Og det er her ufriheten slår inn. Det er overmåte viktig for en middelklassefamilie i USA "å beholde en skinnende fasade". Koste hva det koste vil.
Så fant eieren av skipsverftet på å legge ned en avdeling med flere tusen arbeidere "på gulvet". Og mye av den godt betalte administrasjon gikk med i dragsuget. Også "vår mann". Å følge hans brutale møte med virkeligheten var særdeles lærerikt. Hus og bil måtte avhendes, og familien måtte flytte inn hos mannens foreldre. Men det var den desperate og ydmykende jakten på en ny jobb som var virkelig interessant. Han fikk den ene trøkken "i trynet" etter den andre og måtte stadig senke kravene til lønn.Etter flere måneders jobbjakt endte han opp som murerlærling hos svogeren. "Vår mann" hadde aldri før utført fysisk arbeid.
Samtidig fikk vi følge hvordan "vår manns" sjef taklet sin oppsigelse. Kona kommanderte ham til å kle seg opp hver dag og oppføre seg som om han var på jobb. Forlate huset og komme tilbake til faste tider så naboene overhodet ikke skulle at de hadde "en taper" blandt seg. Det ville blitt utfrysing. I det snobbete nabolaget tåltes ikke slikt. Så han tilbrakte dagene på en bar og en vakker kveld lukket han garasjedøren startet bilen og en slange over eksospotten inn gjennom sidevinduet.
Men eieren av verftet gikk det finansielt meget bra. Aksjekursen gikk i været takket være oppsigelsene. Og da selve verftsdirektøren gikk i rette med eieren fikk han til svar at han (eieren) først og fremst tok hensyn til aksjonærene. De tusener av oppsagte interesserte ham ikke i det hele tatt.
Ser vi det samme i Norge hvor det sies opp i hytt og pine mens overskuddene er i hundremillionersklassen?
Når blir eierne (aksjonærene) fornøyde? Aldri??
I et kapitalistisk samfunn kommer kapitalen i første rekke. Det er derfor det heter kapitalisme!
Kapitalismen er helt uinteressert i mennesker som en verdi i seg selv. Bare som et middel til å tjen maks penger. Og når de kapitalistiske slavene har gjordt sitt, og blitt utnyttet nok, på dynga med dem!
Grunnen til at jeg husket artikkelen var en film til ettertanke som nettopp gikk på NRK. Filmen het "The Company Men." Den burde vært pensum på skolen. For den viste med skremmende klarhet det kapitalistiske system på sitt aller verste. Og den avkledde også "den amerikanske friheten" totalt som den totale materialistiske ufrihet den vitterlig er.
Historien tok utgangspunkt i en middelklassefamilie i USA hvor den samme familie bodde i et drømmehus som var belånt til pipa. Mannen kjørte Porche som også var belånt til eksospotta. Barna deltok på dyre aktiviteter, og mye av dette var finansiert med kredittkortgjeld. Kona hadde grei jobb mens mannen hadde en meget godt betalt stilling som salgssjef på et skipsverft. Dette til tross, det var med nød og neppe de holdt hodet finansielt over vannet. Og det er her ufriheten slår inn. Det er overmåte viktig for en middelklassefamilie i USA "å beholde en skinnende fasade". Koste hva det koste vil.
Så fant eieren av skipsverftet på å legge ned en avdeling med flere tusen arbeidere "på gulvet". Og mye av den godt betalte administrasjon gikk med i dragsuget. Også "vår mann". Å følge hans brutale møte med virkeligheten var særdeles lærerikt. Hus og bil måtte avhendes, og familien måtte flytte inn hos mannens foreldre. Men det var den desperate og ydmykende jakten på en ny jobb som var virkelig interessant. Han fikk den ene trøkken "i trynet" etter den andre og måtte stadig senke kravene til lønn.Etter flere måneders jobbjakt endte han opp som murerlærling hos svogeren. "Vår mann" hadde aldri før utført fysisk arbeid.
Samtidig fikk vi følge hvordan "vår manns" sjef taklet sin oppsigelse. Kona kommanderte ham til å kle seg opp hver dag og oppføre seg som om han var på jobb. Forlate huset og komme tilbake til faste tider så naboene overhodet ikke skulle at de hadde "en taper" blandt seg. Det ville blitt utfrysing. I det snobbete nabolaget tåltes ikke slikt. Så han tilbrakte dagene på en bar og en vakker kveld lukket han garasjedøren startet bilen og en slange over eksospotten inn gjennom sidevinduet.
Men eieren av verftet gikk det finansielt meget bra. Aksjekursen gikk i været takket være oppsigelsene. Og da selve verftsdirektøren gikk i rette med eieren fikk han til svar at han (eieren) først og fremst tok hensyn til aksjonærene. De tusener av oppsagte interesserte ham ikke i det hele tatt.
Ser vi det samme i Norge hvor det sies opp i hytt og pine mens overskuddene er i hundremillionersklassen?
Når blir eierne (aksjonærene) fornøyde? Aldri??
I et kapitalistisk samfunn kommer kapitalen i første rekke. Det er derfor det heter kapitalisme!
Kapitalismen er helt uinteressert i mennesker som en verdi i seg selv. Bare som et middel til å tjen maks penger. Og når de kapitalistiske slavene har gjordt sitt, og blitt utnyttet nok, på dynga med dem!
tirsdag 24. mars 2015
Helt nødvendig for Sporty å skifte kjede
Fra i dag av er Sporty som G-sportforhandler i Egersund Sentrum historie- etter 49 år! Det ble altså ikke gullbryllup. Men det var ingen vei forbi,. Skilsmissen var helt nødvendig. Som Intersport-forhandler har Sporty en mye mer interessant framtid. Ja, nå har de en framtid!
Kjell Valand startet som sykkelreperatør hos min fader i 1952. Sammen med Sigmund Skailand (også sykkelreperatør) startet de sammen Sporty i Lerviken i 1966. Nå er det Valandfamilien som alene har drevet Sporty de siste ca 20 år. Siden starten i 1966 har sportsbransjen gått gjennom en totalrevolusjon- som det øvrige samfunn. Og det har gjordt at Sporty kom i dødens posisjon.
XXL har så til de grader de senere år revolusjonert sportsbransjen at Gresvig som organisasjon har kommet helt bakpå. De siste årene har de tapt hundrevis av millioner og skylder milliardbeløp (sjekk regnskapet!). XXL på sin side "vasser i penger" og har en krigskasse som må få ledelsen i Gresvig til å ha mange våkenetter. I et desperat forsøk på å demme opp for "den særdeles effektive krigsmaskin XXL" har de lansert G-max og dumpet prisene. Det igjen har ført til at lojale og seriøse G-Sportere (som Sporty) har blitt bakholdsangrepet av egen kjedes storebror(G-max)! G-max dumper priser, annonserer det i egne avis-innstikk, og kjøperne tror at bare det står den trekantede G på fasaden, så er prisene de samme lave overalt. Men G-max og G-sport er to forskjellige kjeder, eiet av samme person, som igjen eier Intersport! (Så Sporty blir på sett og vis i familien). Og driver G-sport videre i Eikunda Amfi!
Jeg var innom i dag morges i 8.30 tiden hos Sporty-Intersport. Fullt trøkk! Rekordomsetning! Så alle kundene vil ikke merke det minste forskjell i Sporty-ånden, selv om det har kommet nytt skilt over døren. Det er kanskje bare meg som la merke til nytt skilt. (Nå må det sies at det nye Intersportskilt var noe tamt og stakkarslig i forhold til det "majestetiske" G-sport). Men- det er ikke skiltet folket skal kjøpe.
Som tidligere Fjellreven-forhandler i maangeår anbefalte jeg sjefen på (nå) Intersport å satse på Fjellreven enda mer enn han har gjordt de siste par år . Sporty har hatt et bedre Fjellreven-utvalg enn jeg noensinne har hatt. Da fikk jeg en overraskelse! "Fjellreven er helt out! Det er helt uinteressant for oss. Ingen spør (her) etter Fjellreven! Vi "dumper" det vi har igjen." Så lite er jeg altså oppdatert. Så fort går utviklingen. Bare spør Nokia.
Tilslutt en liten "analyse" av sportsbransjen i Norge de kommende årene. XXL fosser fram med uforminsket styrke og tvinger Gresvig til utelukkende å satse på G-max. De vanlige G-sportsforretningene vil forsvinne. De har ikke råd til med (forholdsvis) liten omsetning å holde samme lave priser som G-max. Jeg så regneskapet til en økonomisk solid G-sporter med omsetning i 2013 brutto 25 millioner. Overskudd skarve 100 000! Og hardere visste han at det ville bli.
Intersport (type Sporty) vil få et godt fotfeste som mye mer personlige fagforretninger enn det er mulig for gigantene å gi. Så vil du få spesialforetninger innen et spesielt sortiment. Tengesdal Sport er et strålende lokalt eksempel i så måte innen ski og sykler.
Av de andre kjeder er jeg mer skeptisk til MX-sport. De sliter. Sport 1 kan nok klare seg bedre ettersom de har en særdeles rik onkel som eier dem. Men- fortsatt er det en overetablering i spprtsbransjen- til de grader!! Og skal du som tidlige sportsforretning leve- meget avslappet- videre som totalt frittstående- må du ha et opplegg som finnes kun et eneste sted på kloden! I say no moore........ Bortsett fra at på mandag er det avgang Boston. Etter hjemmeværende 2014 trenger jeg nå "en doft av den stora världen"!!!
Kjell Valand startet som sykkelreperatør hos min fader i 1952. Sammen med Sigmund Skailand (også sykkelreperatør) startet de sammen Sporty i Lerviken i 1966. Nå er det Valandfamilien som alene har drevet Sporty de siste ca 20 år. Siden starten i 1966 har sportsbransjen gått gjennom en totalrevolusjon- som det øvrige samfunn. Og det har gjordt at Sporty kom i dødens posisjon.
XXL har så til de grader de senere år revolusjonert sportsbransjen at Gresvig som organisasjon har kommet helt bakpå. De siste årene har de tapt hundrevis av millioner og skylder milliardbeløp (sjekk regnskapet!). XXL på sin side "vasser i penger" og har en krigskasse som må få ledelsen i Gresvig til å ha mange våkenetter. I et desperat forsøk på å demme opp for "den særdeles effektive krigsmaskin XXL" har de lansert G-max og dumpet prisene. Det igjen har ført til at lojale og seriøse G-Sportere (som Sporty) har blitt bakholdsangrepet av egen kjedes storebror(G-max)! G-max dumper priser, annonserer det i egne avis-innstikk, og kjøperne tror at bare det står den trekantede G på fasaden, så er prisene de samme lave overalt. Men G-max og G-sport er to forskjellige kjeder, eiet av samme person, som igjen eier Intersport! (Så Sporty blir på sett og vis i familien). Og driver G-sport videre i Eikunda Amfi!
Jeg var innom i dag morges i 8.30 tiden hos Sporty-Intersport. Fullt trøkk! Rekordomsetning! Så alle kundene vil ikke merke det minste forskjell i Sporty-ånden, selv om det har kommet nytt skilt over døren. Det er kanskje bare meg som la merke til nytt skilt. (Nå må det sies at det nye Intersportskilt var noe tamt og stakkarslig i forhold til det "majestetiske" G-sport). Men- det er ikke skiltet folket skal kjøpe.
Som tidligere Fjellreven-forhandler i maangeår anbefalte jeg sjefen på (nå) Intersport å satse på Fjellreven enda mer enn han har gjordt de siste par år . Sporty har hatt et bedre Fjellreven-utvalg enn jeg noensinne har hatt. Da fikk jeg en overraskelse! "Fjellreven er helt out! Det er helt uinteressant for oss. Ingen spør (her) etter Fjellreven! Vi "dumper" det vi har igjen." Så lite er jeg altså oppdatert. Så fort går utviklingen. Bare spør Nokia.
Tilslutt en liten "analyse" av sportsbransjen i Norge de kommende årene. XXL fosser fram med uforminsket styrke og tvinger Gresvig til utelukkende å satse på G-max. De vanlige G-sportsforretningene vil forsvinne. De har ikke råd til med (forholdsvis) liten omsetning å holde samme lave priser som G-max. Jeg så regneskapet til en økonomisk solid G-sporter med omsetning i 2013 brutto 25 millioner. Overskudd skarve 100 000! Og hardere visste han at det ville bli.
Intersport (type Sporty) vil få et godt fotfeste som mye mer personlige fagforretninger enn det er mulig for gigantene å gi. Så vil du få spesialforetninger innen et spesielt sortiment. Tengesdal Sport er et strålende lokalt eksempel i så måte innen ski og sykler.
Av de andre kjeder er jeg mer skeptisk til MX-sport. De sliter. Sport 1 kan nok klare seg bedre ettersom de har en særdeles rik onkel som eier dem. Men- fortsatt er det en overetablering i spprtsbransjen- til de grader!! Og skal du som tidlige sportsforretning leve- meget avslappet- videre som totalt frittstående- må du ha et opplegg som finnes kun et eneste sted på kloden! I say no moore........ Bortsett fra at på mandag er det avgang Boston. Etter hjemmeværende 2014 trenger jeg nå "en doft av den stora världen"!!!
mandag 23. mars 2015
Sildakongen Arvid Otto og jeg
Mens jeg kikker ut på det sure mandagsværet dukker det opp minner fra det minneverdige besøket jeg hadde i Oslo i sin tid med Ylvis-brødrene og "Norges herligste". Sildakongen Arvid Otto Mørck og jeg fant tonen med en eneste gang. Men all galskapen ville vi ikke være med på.
Som da hele gjengen (litt av en gjeng!) skulle kommanderes opp til slottet og stå og rope i kor: " Harald, Harald kom ut!" Vi slakket av og slapp oss helt bak i flokken og stoppet ved statuen av Carl Johan. "Vi går", sa jeg. "Nei, vi springer", sa sildakongen.
På turen til hotellet var vi innom en meget eksklusiv antikvitetdsbutikk med låst dør og egen vakt!! Arvid Otto var tydeligvis godt kjent, for vi ble sluppet inn omgående. Så fortalte sildakongen en artig episode om den gang han var blitt forespurt om å holde et foredrag for "en utvalgt krets" i antikvitetsbutikkens atelier. Han sa ja og ble forespurt om honoraret for fordraget. "Tusen kroner!", sa Arvid Otto. " Det var da et meget behagelig honorar!" sa innehaveren. "Pr. minutt!" smalt det fra Sildakongen. " Da sier vi 20 minutter!"
Og Arvid Otto fortalte meg at lettere 20000 kr. hadde han aldri tjent. Og foredraget ble en stor suksess og alle var glade og fornøyde!
Jeg husker også gardbrukeren utefor Sandnes som var med. Han var over 90 år og sprek som bare det. På returen fra Oslo møtte de ikke opp som skulle hente ham på Sandnes jernbanestasjon. Så han bare gikk de 12 km hjem! Nå er han borte.
Det er også den fargerike damen med hattene og lirekassen som av og til viste seg i Egersund. Det var vi fire som utgjorde Rogalands-innslaget på showet. Et show som så absolutt satte farge på tilværelsen for alle som var der.
Så livet er jo ikke noe annet enn en reise gjennom møte mellom mennesker og opplevelser. Og den egentlige rikdommen i det samme liv er jo så mange møter av dette kaliber som mulig.
Som da hele gjengen (litt av en gjeng!) skulle kommanderes opp til slottet og stå og rope i kor: " Harald, Harald kom ut!" Vi slakket av og slapp oss helt bak i flokken og stoppet ved statuen av Carl Johan. "Vi går", sa jeg. "Nei, vi springer", sa sildakongen.
På turen til hotellet var vi innom en meget eksklusiv antikvitetdsbutikk med låst dør og egen vakt!! Arvid Otto var tydeligvis godt kjent, for vi ble sluppet inn omgående. Så fortalte sildakongen en artig episode om den gang han var blitt forespurt om å holde et foredrag for "en utvalgt krets" i antikvitetsbutikkens atelier. Han sa ja og ble forespurt om honoraret for fordraget. "Tusen kroner!", sa Arvid Otto. " Det var da et meget behagelig honorar!" sa innehaveren. "Pr. minutt!" smalt det fra Sildakongen. " Da sier vi 20 minutter!"
Og Arvid Otto fortalte meg at lettere 20000 kr. hadde han aldri tjent. Og foredraget ble en stor suksess og alle var glade og fornøyde!
Jeg husker også gardbrukeren utefor Sandnes som var med. Han var over 90 år og sprek som bare det. På returen fra Oslo møtte de ikke opp som skulle hente ham på Sandnes jernbanestasjon. Så han bare gikk de 12 km hjem! Nå er han borte.
Det er også den fargerike damen med hattene og lirekassen som av og til viste seg i Egersund. Det var vi fire som utgjorde Rogalands-innslaget på showet. Et show som så absolutt satte farge på tilværelsen for alle som var der.
Så livet er jo ikke noe annet enn en reise gjennom møte mellom mennesker og opplevelser. Og den egentlige rikdommen i det samme liv er jo så mange møter av dette kaliber som mulig.
fredag 20. mars 2015
Den "store" og uhøytidelige komperapport
At jeg må ha med meg en kompemiddag i uka, har først og fremst å gjøre med nostalgi. Ikke fordi komper er så ekstra velsmakende i forhold til fersk torsk- og ikke minst makrell! Men, mor lagte solide vanlige komper og også blodkomper. Det samme gjorde mor nr. 2 , Pippa på Hovland. Hun het Petra, men som bitteliten kunne jeg ikke si navnet riktig. Det ble Pippa, for resten av livet. Og nå er navnet Pippa superkjent over hele verden!
De komper m/tilbehør jeg fikk hos mor nr. 3 (Grand) gjennom mange år var solid håndverksarbeid. Men da Grand sluttet med komper, måtte jeg være utro med min elskerinne (Hauen) en gang i uken. Nå er jeg den siste som klager på maten jeg får servert. Jeg syntes derfor kompene m/tilbehør på Hauen har vært helt greie for meg. Jeg har lagt merke til at det er blitt en folkesport å klage på maten. Den beste kur mot det er å bli satt på glattcelle i et halvt år på vann og havregraut.
Kompene på Rebecca har jeg tidligere gitt toppkarakter. Kokk Tonje har gjordt en solid jobb. Andre har vært av samme mening, men enkelte syntes kompene var for harde! Smaken er forskjellig. Men- skal jeg besøke Rebecca igjen for komper, må det bli ny leder. Han klarte med sin opptreden overfor meg å punktere enhver lyst på å besøke Rebecca igjen- så lenge han er i førersetet.
Kompene på Vikeså var greie og porsjonen var durabelig. Betjeningen var professjonell vennlig og effektiv. Men- noen kosefølelse er det umulig å få i et firkantet og nakent lokale med bensinpumper rett utenfor. En bekjent av meg har gitt beskjed om at kompene på Vikeså nå ikke holder samme standard som tidligere. De solide "kånene" er pensjonert, og de unge jentene har ikke den lange livserfaring når det gjelder komper. Så langt vedkommende.
Sa var det kafe Arena da! Et meeget interessant konsept når det gjelder "religiøs" dugnadsvirksomhet. For det er det dette spennende konseptet er. Ved andre gangs besøk var det ny stab på plass bak disken. Like vennlige som de forrige jeg traff sist torsdag. Og like durabelig porsjon! Og så la jeg merke til at også "støtteapparatet" på utsiden av kompedisken var skiftet ut. Det disse hadde til felles med de forrige. var at de er nøkkelpersoner i Evangliehusets virksomhet. De sørget for at trallene med brukte asjetter og bestikk ble fjernet omgående og ny tom tralle på plass. Men - forskjellen fra mitt første besøk var at nå var køen foran kompedisken myyye lenger enn forrige gang. Jeg følte meg satt tilbake i mititæret med lang kø i kantinen. Jeg skulle ikke ha skrytt så veldig på facebook! Det viser jo bare hvor effektivt de sosiale medier er!
Jeg ble sittende på et av de mange langbord med far og sønn som utelukkende hadde kommet på grunn av mitt facebookskryt. Nå skulle jeg få dommen! Sønnen kunne ikke ha komper fordi han ikke kunne få sirup til! Så det ble kjøttkaker i stedet. Og de var han bare mellomfornøyd med. Faren syntes kompene var gode, bare et lite hakk under de han hadde smakt på Rebecca. Men kålrabistappen var han ikke fornøyd med! ( Jeg på min side var fornøyd med det hele!) Så- smaken er som baken. Den er delt.
Å konkurrere med kombinasjonen pris/kvalitet i kompeservering hos kafe Arena blir meget vanskelig. De har stordriftsdeler på så mange måter. Ikke minst et gedigent lokale som rommer den oppsiktvekkende store tilstrømmingen av "folk flest". Her treffer du sannelig snittet av befolkningen. Og så har de barnehage i samme bygget. Det igjen betyr et renn av småunger forbi bordene. Meget levende og forfriskende!
Skulle jeg personlig velge mellom komper på Arena eller fersk makrell på Hauen? Det blir elskerinnen!
De komper m/tilbehør jeg fikk hos mor nr. 3 (Grand) gjennom mange år var solid håndverksarbeid. Men da Grand sluttet med komper, måtte jeg være utro med min elskerinne (Hauen) en gang i uken. Nå er jeg den siste som klager på maten jeg får servert. Jeg syntes derfor kompene m/tilbehør på Hauen har vært helt greie for meg. Jeg har lagt merke til at det er blitt en folkesport å klage på maten. Den beste kur mot det er å bli satt på glattcelle i et halvt år på vann og havregraut.
Kompene på Rebecca har jeg tidligere gitt toppkarakter. Kokk Tonje har gjordt en solid jobb. Andre har vært av samme mening, men enkelte syntes kompene var for harde! Smaken er forskjellig. Men- skal jeg besøke Rebecca igjen for komper, må det bli ny leder. Han klarte med sin opptreden overfor meg å punktere enhver lyst på å besøke Rebecca igjen- så lenge han er i førersetet.
Kompene på Vikeså var greie og porsjonen var durabelig. Betjeningen var professjonell vennlig og effektiv. Men- noen kosefølelse er det umulig å få i et firkantet og nakent lokale med bensinpumper rett utenfor. En bekjent av meg har gitt beskjed om at kompene på Vikeså nå ikke holder samme standard som tidligere. De solide "kånene" er pensjonert, og de unge jentene har ikke den lange livserfaring når det gjelder komper. Så langt vedkommende.
Sa var det kafe Arena da! Et meeget interessant konsept når det gjelder "religiøs" dugnadsvirksomhet. For det er det dette spennende konseptet er. Ved andre gangs besøk var det ny stab på plass bak disken. Like vennlige som de forrige jeg traff sist torsdag. Og like durabelig porsjon! Og så la jeg merke til at også "støtteapparatet" på utsiden av kompedisken var skiftet ut. Det disse hadde til felles med de forrige. var at de er nøkkelpersoner i Evangliehusets virksomhet. De sørget for at trallene med brukte asjetter og bestikk ble fjernet omgående og ny tom tralle på plass. Men - forskjellen fra mitt første besøk var at nå var køen foran kompedisken myyye lenger enn forrige gang. Jeg følte meg satt tilbake i mititæret med lang kø i kantinen. Jeg skulle ikke ha skrytt så veldig på facebook! Det viser jo bare hvor effektivt de sosiale medier er!
Jeg ble sittende på et av de mange langbord med far og sønn som utelukkende hadde kommet på grunn av mitt facebookskryt. Nå skulle jeg få dommen! Sønnen kunne ikke ha komper fordi han ikke kunne få sirup til! Så det ble kjøttkaker i stedet. Og de var han bare mellomfornøyd med. Faren syntes kompene var gode, bare et lite hakk under de han hadde smakt på Rebecca. Men kålrabistappen var han ikke fornøyd med! ( Jeg på min side var fornøyd med det hele!) Så- smaken er som baken. Den er delt.
Å konkurrere med kombinasjonen pris/kvalitet i kompeservering hos kafe Arena blir meget vanskelig. De har stordriftsdeler på så mange måter. Ikke minst et gedigent lokale som rommer den oppsiktvekkende store tilstrømmingen av "folk flest". Her treffer du sannelig snittet av befolkningen. Og så har de barnehage i samme bygget. Det igjen betyr et renn av småunger forbi bordene. Meget levende og forfriskende!
Skulle jeg personlig velge mellom komper på Arena eller fersk makrell på Hauen? Det blir elskerinnen!
tirsdag 17. mars 2015
Monopolkapitalisme og priser på barberblad
Siste gang jeg var på New Zealand kom jeg over en interessant avisartikkel vedrørende de høye prisene på barberblader. Det har slått meg at sammenliknet med de barberblader jeg selv bruker, så er prisene på de mest kjente merkene "himmelhøye" også i Norge.
Og det er stort sett de samme kjente merkene som selges i alle "lavpris"-matvarekjedene, til de samme "friske prisene". Tar jeg feil når jeg mener å ha sett at høvel og rundt 4 blader ligger på rundt kr. 500,-?
Og så er det med interesse at jeg ser at "Iphone-syndromet" har slått inn for fullt også når det gjelder barberblader. Først hadde du Iphone 1, så 2, så 3, så 4 osv. Til stadig høyere priser. Ære være Apples aldeles geniale markesføring. Slik skal det gjøres! Få "folket" til å bli helt "hekta", og så kan du melke markedet for alt det det er verdt. Apple tvinger ingen! Det er helt frivillig!
Nå, etter mønsteret av Apple, økes antall blader på barberhøvlene med veldig markesføring om hvor "fantastisk glatt barbering du får". Har jeg faktisk sett ett fabrikat med 4 blader?
Da Lidl kom til Egersund fikk jeg sjokk da jeg så de meget lave prisene på barberhøvler med utskiftbare doble barberblad. Kunne disse gjøre jobben på min halvkraftige skjeggvekst (barbering annenhver dag er iallefall minimum)? Ja, sannelig gjorde de jobben! Mer glattbarbert enn dette er for meg helt unødvendig. Rett etter barbering føler jeg at jeg har skiftet ut haken med en barnerumpe!
Så da tiden var kommet for Lidl til å avvikle virksomheten i Egersund, syklet jeg Anna Lovinda opp til Lidl og fyllte opp sidetasken med barberhøvler med utskiftbare blad. Jeg betalte ikke så altfor mange hundrelapper for hele herligheten!! Jeg var nettopp og sjekket mitt lager av barberblad/høvler. Jeg har ennå nok for mange år framover.
Så mitt råd til alle mine mannlige facebookvenner som monne ergre seg over høye priser på barberblad, bunkre opp hos en Lidlbutikk når du først er i Danmark.
Det siste nye vedrørende markedsføring av barberblader er meget kreativt (jeg uttrykker meg diplomatisk). Det gjelder halvsides annonser vedrørende mange-blads-barberhøvler som angivelig skal gi en barbering uten sidestykke i historien. Det geniale med denne markedsføringen er at du får ikke kjøpe, men du må abonnere!! Kan mine facebookvenner vennligst forklare meg forskjellen i praksis?? Jeg kjøper ikke Dalane Tidende, Stavanger Aftenblad, Aftenposen og diverse magasiner. Jeg abonnerer på dem! Men like fullt må jeg betale (selvfølgelig!).
Men porto slipper jeg å betale for mine abonnementer! Dette i motsetning til disse enestående barberhøvlene hvor det opplyses at for hver sending barberblader så er porto rundt kr. 50,-. Har jeg for dårlige briller når jeg ikke har fått med meg hva hver sending av disse barberbladene koster eks. porto? Er det samme dårlige briller som gjør at jeg ikke har fått med meg hvor ofte jeg får tilsendt barberblader, og for hvor mange år? Det jeg iallefall jeg fikk med meg fra annonsen var, at med uthevet kraftig skrift, sto det oppgitt telefonnr. for bestilling og hvordan du bestiller på nettet. Dette må til de grader være økonomisk risikosport. Tar jeg feil, så vennligst korriger meg.
Mens jeg blogger dette, ble jeg oppringt av en herre med behagelig stemme som spurte om han var kommet til (mitt fulle navn), uten å presentere seg. " Hvem ringer?" " Jeg ringer fra Pure Healt." " Ha en aldeles strålende dag!" Så sveipet jeg tommelen over det røde tegnet avbryt på min Iphone nr. 5. ( Venter nr. 9)!
Og det er stort sett de samme kjente merkene som selges i alle "lavpris"-matvarekjedene, til de samme "friske prisene". Tar jeg feil når jeg mener å ha sett at høvel og rundt 4 blader ligger på rundt kr. 500,-?
Og så er det med interesse at jeg ser at "Iphone-syndromet" har slått inn for fullt også når det gjelder barberblader. Først hadde du Iphone 1, så 2, så 3, så 4 osv. Til stadig høyere priser. Ære være Apples aldeles geniale markesføring. Slik skal det gjøres! Få "folket" til å bli helt "hekta", og så kan du melke markedet for alt det det er verdt. Apple tvinger ingen! Det er helt frivillig!
Nå, etter mønsteret av Apple, økes antall blader på barberhøvlene med veldig markesføring om hvor "fantastisk glatt barbering du får". Har jeg faktisk sett ett fabrikat med 4 blader?
Da Lidl kom til Egersund fikk jeg sjokk da jeg så de meget lave prisene på barberhøvler med utskiftbare doble barberblad. Kunne disse gjøre jobben på min halvkraftige skjeggvekst (barbering annenhver dag er iallefall minimum)? Ja, sannelig gjorde de jobben! Mer glattbarbert enn dette er for meg helt unødvendig. Rett etter barbering føler jeg at jeg har skiftet ut haken med en barnerumpe!
Så da tiden var kommet for Lidl til å avvikle virksomheten i Egersund, syklet jeg Anna Lovinda opp til Lidl og fyllte opp sidetasken med barberhøvler med utskiftbare blad. Jeg betalte ikke så altfor mange hundrelapper for hele herligheten!! Jeg var nettopp og sjekket mitt lager av barberblad/høvler. Jeg har ennå nok for mange år framover.
Så mitt råd til alle mine mannlige facebookvenner som monne ergre seg over høye priser på barberblad, bunkre opp hos en Lidlbutikk når du først er i Danmark.
Det siste nye vedrørende markedsføring av barberblader er meget kreativt (jeg uttrykker meg diplomatisk). Det gjelder halvsides annonser vedrørende mange-blads-barberhøvler som angivelig skal gi en barbering uten sidestykke i historien. Det geniale med denne markedsføringen er at du får ikke kjøpe, men du må abonnere!! Kan mine facebookvenner vennligst forklare meg forskjellen i praksis?? Jeg kjøper ikke Dalane Tidende, Stavanger Aftenblad, Aftenposen og diverse magasiner. Jeg abonnerer på dem! Men like fullt må jeg betale (selvfølgelig!).
Men porto slipper jeg å betale for mine abonnementer! Dette i motsetning til disse enestående barberhøvlene hvor det opplyses at for hver sending barberblader så er porto rundt kr. 50,-. Har jeg for dårlige briller når jeg ikke har fått med meg hva hver sending av disse barberbladene koster eks. porto? Er det samme dårlige briller som gjør at jeg ikke har fått med meg hvor ofte jeg får tilsendt barberblader, og for hvor mange år? Det jeg iallefall jeg fikk med meg fra annonsen var, at med uthevet kraftig skrift, sto det oppgitt telefonnr. for bestilling og hvordan du bestiller på nettet. Dette må til de grader være økonomisk risikosport. Tar jeg feil, så vennligst korriger meg.
Mens jeg blogger dette, ble jeg oppringt av en herre med behagelig stemme som spurte om han var kommet til (mitt fulle navn), uten å presentere seg. " Hvem ringer?" " Jeg ringer fra Pure Healt." " Ha en aldeles strålende dag!" Så sveipet jeg tommelen over det røde tegnet avbryt på min Iphone nr. 5. ( Venter nr. 9)!
torsdag 12. mars 2015
Søndagshandel dødstøtet for sentrumsbutikker
I dag melder media at regjeringen i dag i realiteten har åpnet opp bommen på veien mot generell søndagshandel. Det betyr døden for mange av de butikker som ennå holder ut i de gamle bysentra.. Åpner et varehus for søndagshandel, ja så må alle de andre følge etter. Det er den materalistiske kapitalismes beinharde lov. I Egersund betyr det at hvis Amfiet åpner for søndagshandel, så må Rema 1000, Spar ,Kiwi følge etter-sammen med flere.
De sentrumsbutikker i Egersund som har direkte konkurranse med butikker på Eikunda vil da komme i en skikkelig skvis. Det blir Djevelens alternativ. Enten avvikle eller kveles langsomt med stadig lengere tid i butikken og stadig mindre overskudd. Det totale kundeantall øker ikke, men det gjør sannelig antall timer de ansatte skal ha betalt og ekstra overtidsbetaling på søndager. Mye mer utgifter på samme omsetning!Det samme vil skje over hele landet.
Jeg har hevdet det før, og jeg kan hevde det med ennå mer styrke i dag. Det er tre måter å overleve på i dagens og morgendagens detaljhandel.
1. Konkurrere på pris når de varer du selger finnes "overalt". Da må du være medlem av kjede. Ellers har du ikke sjanse
2. Konkurrere på åpningstid. Du dreper deg hvis du prøver å konkurrere med varehusene. For ikke å snakke om netthandelen! Den har åpent alltid. Og da mener jeg hvert eneste sekund året gjennom!!
3. Konkurrere med en kombinasjon av historiefortelling, interiør og vareutvalg som bare finnes hos deg. Og ikke minst viktig- de besøkende skal føle at de har fått virkelig mye for pengene når det gjelder totalpakken. Og at de for all fremtid husker akkurat din spesialforretningog forteller til alle sine bekjente. Lenge etter de har glemt alle de varehus de har vært innom. Det er jo den samme grauten overalt-worldwide.
Jeg leste en interessant artikkel forleden at framtidens spesialforretninger må ha et sterkt preg av underholdning og opplevelse i seg. De ansatte blir skuespillere som opptrer på en scene, og når forestillingen (arbeidsdagen) er slutt drar de hjem og "er seg selv". Da må de har enorme fordeler som er født med å være underholdend hele tiden (uten å være anmassende), både på jobb og privat.
En annen ekspert konkluderte med "at forbrukerne ikke etterspør produkter, men historier og opplevelser.
Og de opplevelsene må være ekte og historiene helt originale.
De besøkende skal føre at de er blitt menneskelig beriket ved å besøke akkurat den spesialbutikk som du har som arbeidssted. Disse butikker er vårt tids teatre, og de besøkende venter en ny forestilling hver eneste gang.
Fra en annen artikkel er dette mitt favorittsitat:"Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen". Hvor mange slike butikklokaler har leseren av denne blogg besøkt i sitt liv.
Ettersom jeg driver et spesialforetagene kjemisk rent for dyre moter, vet jeg hva slags mote jeg skulle drevet med hvis jeg var blitt tvunget til det for å overleve. Nemlig SATISFASHION!
De sentrumsbutikker i Egersund som har direkte konkurranse med butikker på Eikunda vil da komme i en skikkelig skvis. Det blir Djevelens alternativ. Enten avvikle eller kveles langsomt med stadig lengere tid i butikken og stadig mindre overskudd. Det totale kundeantall øker ikke, men det gjør sannelig antall timer de ansatte skal ha betalt og ekstra overtidsbetaling på søndager. Mye mer utgifter på samme omsetning!Det samme vil skje over hele landet.
Jeg har hevdet det før, og jeg kan hevde det med ennå mer styrke i dag. Det er tre måter å overleve på i dagens og morgendagens detaljhandel.
1. Konkurrere på pris når de varer du selger finnes "overalt". Da må du være medlem av kjede. Ellers har du ikke sjanse
2. Konkurrere på åpningstid. Du dreper deg hvis du prøver å konkurrere med varehusene. For ikke å snakke om netthandelen! Den har åpent alltid. Og da mener jeg hvert eneste sekund året gjennom!!
3. Konkurrere med en kombinasjon av historiefortelling, interiør og vareutvalg som bare finnes hos deg. Og ikke minst viktig- de besøkende skal føle at de har fått virkelig mye for pengene når det gjelder totalpakken. Og at de for all fremtid husker akkurat din spesialforretningog forteller til alle sine bekjente. Lenge etter de har glemt alle de varehus de har vært innom. Det er jo den samme grauten overalt-worldwide.
Jeg leste en interessant artikkel forleden at framtidens spesialforretninger må ha et sterkt preg av underholdning og opplevelse i seg. De ansatte blir skuespillere som opptrer på en scene, og når forestillingen (arbeidsdagen) er slutt drar de hjem og "er seg selv". Da må de har enorme fordeler som er født med å være underholdend hele tiden (uten å være anmassende), både på jobb og privat.
En annen ekspert konkluderte med "at forbrukerne ikke etterspør produkter, men historier og opplevelser.
Og de opplevelsene må være ekte og historiene helt originale.
De besøkende skal føre at de er blitt menneskelig beriket ved å besøke akkurat den spesialbutikk som du har som arbeidssted. Disse butikker er vårt tids teatre, og de besøkende venter en ny forestilling hver eneste gang.
Fra en annen artikkel er dette mitt favorittsitat:"Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen". Hvor mange slike butikklokaler har leseren av denne blogg besøkt i sitt liv.
Ettersom jeg driver et spesialforetagene kjemisk rent for dyre moter, vet jeg hva slags mote jeg skulle drevet med hvis jeg var blitt tvunget til det for å overleve. Nemlig SATISFASHION!
tirsdag 10. mars 2015
Arnt Olav avgjør Tønes-konsert
Jeg har "fyrt" opp litt på facebook ang. en mulig en-gang-i-livet-konsert med folkekjære Tønes i det tidligere sauehus (1830-1930) midt i Egersund Sentrum. Sauehuset kaller jeg nå Saloon Kakadu.
Betingelsene var at blodfansen til Tønes skulle bli oppmerksom på dette i sosiale medier, og ikke minst prisen på kr. 2000, og at det skulle være maks 24 tilhørere. Hvert eneste øre skulle tilfalle Tønes!!
På facebook chattet jeg i går med Tønes (Frank Tønnesen) , og han informerte meg om at han hadde oversendt min elektroniske korrespondanse i sakens anledning til sin booking-agent.
Den hadde jeg ikke tenkt på! Hvis Tønes har kontrakt med sin agent at alle hans offentlige opptredener skal gå gjennom han, da forandrer saken seg for meg fullstendig. Hvis denne (mulige legendarisk opplevelse) ikke kan være kun mellom Tønes, Arnt Olav, undertegnede og de 24 heldige, og ingen andre, da blir det bare med tanken. Hvis agenten er i Rogaland, kan han jo komme innom i Saloon Kakadu for ved selvsyn å studere en setting som ikke finnes andre steder.
Da vil kanskje agenten forstå at det er i agentens egen interesse at en slik happening vil finne sted. Det vil høyne verdien av "varemerket" Tønes betydelig. Og det er vel ikke agenten uinteressert i.
Jeg vil gjenta nok en gang. Hele ideen med dette mulig magiske er todelt.
Først en miks av virkelig interessant historiefortelling og underholdning (i konsentrert form) før selveste godbiten , folkekjære Tønes tar over med to bolker a ca. 30 minutter av hans favorittmelodier. Toalettpause, røykepause og mobilpause mellom slagene. En kombinasjon som vel aldri har funnet sted før.
Den andre siden er at Tønes skal få ekstra status- med en opptreden som er på nivået av Bjørn Eidsvåg. Mitt siktemål er at for Tønes som artist skal det være 3 kapitler. Før og etter de nasjonale priser. Før og etter konserten i Saloon Kakadu.
Når det gjelder Arnt Olav, så er det han som la grunnlaget for konserten, da han troppet opp i sin tid med Beatles-Tony Sheridan. Uten det grunnlaget hadde ikke konserten hatt den solide og helt nødvendige grunnmur når det gjelder historie/underholdning.
Arnt Olav er fremragende artist og like fremragende journalist. Nå har han muligheten til å "ta tak" i dette som kan bli en journalistisk godbit. Vi kan diskutere dette videre når han er regelmessig innom Saloonen.
Nå har sannelig jeg inspirert nok i saken. Nå er det andre som må inspirere meg. Hvis ikke, viser det bare at ideen var dødfødt fra starten. Vi kreative er mer enn fornøyd hvis 2 prosent av alle våre magiske planer lar seg realisere. Personlig har jeg hatt stort utbytte av denne kreative gymnastikk.
Nå får jeg komme meg inn på verkstedet og gjøre ferdig en komplisert sykkeloperasjon. Og samtidig planlegge i detaljer påsketuren til good old Boston.
Betingelsene var at blodfansen til Tønes skulle bli oppmerksom på dette i sosiale medier, og ikke minst prisen på kr. 2000, og at det skulle være maks 24 tilhørere. Hvert eneste øre skulle tilfalle Tønes!!
På facebook chattet jeg i går med Tønes (Frank Tønnesen) , og han informerte meg om at han hadde oversendt min elektroniske korrespondanse i sakens anledning til sin booking-agent.
Den hadde jeg ikke tenkt på! Hvis Tønes har kontrakt med sin agent at alle hans offentlige opptredener skal gå gjennom han, da forandrer saken seg for meg fullstendig. Hvis denne (mulige legendarisk opplevelse) ikke kan være kun mellom Tønes, Arnt Olav, undertegnede og de 24 heldige, og ingen andre, da blir det bare med tanken. Hvis agenten er i Rogaland, kan han jo komme innom i Saloon Kakadu for ved selvsyn å studere en setting som ikke finnes andre steder.
Da vil kanskje agenten forstå at det er i agentens egen interesse at en slik happening vil finne sted. Det vil høyne verdien av "varemerket" Tønes betydelig. Og det er vel ikke agenten uinteressert i.
Jeg vil gjenta nok en gang. Hele ideen med dette mulig magiske er todelt.
Først en miks av virkelig interessant historiefortelling og underholdning (i konsentrert form) før selveste godbiten , folkekjære Tønes tar over med to bolker a ca. 30 minutter av hans favorittmelodier. Toalettpause, røykepause og mobilpause mellom slagene. En kombinasjon som vel aldri har funnet sted før.
Den andre siden er at Tønes skal få ekstra status- med en opptreden som er på nivået av Bjørn Eidsvåg. Mitt siktemål er at for Tønes som artist skal det være 3 kapitler. Før og etter de nasjonale priser. Før og etter konserten i Saloon Kakadu.
Når det gjelder Arnt Olav, så er det han som la grunnlaget for konserten, da han troppet opp i sin tid med Beatles-Tony Sheridan. Uten det grunnlaget hadde ikke konserten hatt den solide og helt nødvendige grunnmur når det gjelder historie/underholdning.
Arnt Olav er fremragende artist og like fremragende journalist. Nå har han muligheten til å "ta tak" i dette som kan bli en journalistisk godbit. Vi kan diskutere dette videre når han er regelmessig innom Saloonen.
Nå har sannelig jeg inspirert nok i saken. Nå er det andre som må inspirere meg. Hvis ikke, viser det bare at ideen var dødfødt fra starten. Vi kreative er mer enn fornøyd hvis 2 prosent av alle våre magiske planer lar seg realisere. Personlig har jeg hatt stort utbytte av denne kreative gymnastikk.
Nå får jeg komme meg inn på verkstedet og gjøre ferdig en komplisert sykkeloperasjon. Og samtidig planlegge i detaljer påsketuren til good old Boston.
fredag 6. mars 2015
Byråkratene gjør Norge til et ufrihetens fengsel
Monikasaken i Bergen er ikke det eneste eksempel på at den frie og modige tanke og ansvar har sørgelige kår i svindeldemokratiets Norge. At en ansvarlig politimann som er på sporet av en brutal barnemorder, blir truet med oppsigelse av sine overordnede hvis han ikke legger saken til side, er nesten ikke til å tro. Å kalle et slikt politkammer for et ormebol, er jo ,fra mitt 100% subjektive ståsted, en grov fornærmelse mot ormebolet.
I Aftenposten av i dag (5.3.) vises liknende tilfeller i fra lærer-Norge. Hvis du som lærer offentlig ytrer deg kritisk vedrørende kritikkverdige forhold på skolen, kan du risikere sparken. Noen lærere som uttalte seg kritisk om konsulentbruk ble kalt inn på teppet og fikk overhøvling. En rektor skrev et kritisk avisinnlegg vedrørende måten oppvekstsektoren ble organisert på. Som følge av dette innlegg fikk han ikke senere en jobb han var innstilt som nr. 1 til.
Dette er bare noen få eksempler fra et moderne Norge hvor det arrogante (og rådyre!!) byråkratiet har langsomt, stødig og utspekulert frarøvet det norske folk en helt sentral frihet. En frihet som et stort antall av våre landsmenn under den andre verdenskrig ofret sine liv for. Og den helt sentrale frihet er selveste YTRINGSFRIHETEN. Som eksemplene viser er den snart borte i Norge. De byråkrater som i beskyttede og privilegerte posisjoner skulle være menigmanns godt betalte tjenere, er nå blitt våre nye byråkratiske terrorister. Og når en viss utgave av menneskerasen får uniformer på, så er det fritt fram til å ødelegge mennesker som i sin troskyldighet tror at det finnes en viss grad av ryggmarg, ansvar og sivilisert anstendighet i eksempelvis alle medlemmer av Det Norske Politi.
Grunnen til at jeg bruker ordet svindeldemokrati er fordi ,fra mitt ståsted, vi ikke lenger har et fungerende demokrati i Norge. Et fungerende demokrati skal nemlig styres av folket gjennom deres representanter. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten. Den nye byråkratiske og arrogante overklasse har redusert våre (spesielt lokalt) folkevalgte til nyttige idioter i byråkratenes spill.
Jeg ser nå det samme mønster innen byråkratiet som innen banksektoren. Når banksjefer og toppbyråkrater sløser bort milliarder, er det menigmann som må betale. Denne arrogante og parasittiske overklasse forlanger total bestemmelsesrett , men skal ha seg frabedt å bli stilt personlig ansvarlig for sine iverksatte økonomiske katastrofer overfor titusenvis av sakesløse personer.
Den kommunereform som nå er på trappene vil sikre parasittene på toppen i byråkratiet ytterligere. Det er bare å se hva som skjedde i Danmark. Mindre antall kommuner og større antall byråkrater. Null besparelse i penger, men nesten total konkurs når det gjelder de folkevalgte representanters muligheter til virkelig ha innflytelse på samfunnets utvikling.
Men de som må glede seg ekstra over utviklingen, er det nyeste skudd på stammen av et unødvendig yrker, konsulentene. For å dekke over sin egen udugelighet, engasjerer byråkratene i hytt og pine konsulenter som er virkelige eksperter på et område, og det er å beregne seg tusener i honorar pr. time.
Konsulentbruken har tatt nå så overhånd blandt byråkrater og offentlige institusjoner og selskaper, at det er en virkelig trussel mot økonomisk ansvarlige løsninger på samfunnsmessige utfordringer.
Et ordspråk jeg har på veggen er i så måte interessant. "En konsulent er en person som låner uret ditt og forteller deg hva klokken er - og så sender deg regning". Noen bedre?
I Aftenposten av i dag (5.3.) vises liknende tilfeller i fra lærer-Norge. Hvis du som lærer offentlig ytrer deg kritisk vedrørende kritikkverdige forhold på skolen, kan du risikere sparken. Noen lærere som uttalte seg kritisk om konsulentbruk ble kalt inn på teppet og fikk overhøvling. En rektor skrev et kritisk avisinnlegg vedrørende måten oppvekstsektoren ble organisert på. Som følge av dette innlegg fikk han ikke senere en jobb han var innstilt som nr. 1 til.
Dette er bare noen få eksempler fra et moderne Norge hvor det arrogante (og rådyre!!) byråkratiet har langsomt, stødig og utspekulert frarøvet det norske folk en helt sentral frihet. En frihet som et stort antall av våre landsmenn under den andre verdenskrig ofret sine liv for. Og den helt sentrale frihet er selveste YTRINGSFRIHETEN. Som eksemplene viser er den snart borte i Norge. De byråkrater som i beskyttede og privilegerte posisjoner skulle være menigmanns godt betalte tjenere, er nå blitt våre nye byråkratiske terrorister. Og når en viss utgave av menneskerasen får uniformer på, så er det fritt fram til å ødelegge mennesker som i sin troskyldighet tror at det finnes en viss grad av ryggmarg, ansvar og sivilisert anstendighet i eksempelvis alle medlemmer av Det Norske Politi.
Grunnen til at jeg bruker ordet svindeldemokrati er fordi ,fra mitt ståsted, vi ikke lenger har et fungerende demokrati i Norge. Et fungerende demokrati skal nemlig styres av folket gjennom deres representanter. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten. Den nye byråkratiske og arrogante overklasse har redusert våre (spesielt lokalt) folkevalgte til nyttige idioter i byråkratenes spill.
Jeg ser nå det samme mønster innen byråkratiet som innen banksektoren. Når banksjefer og toppbyråkrater sløser bort milliarder, er det menigmann som må betale. Denne arrogante og parasittiske overklasse forlanger total bestemmelsesrett , men skal ha seg frabedt å bli stilt personlig ansvarlig for sine iverksatte økonomiske katastrofer overfor titusenvis av sakesløse personer.
Den kommunereform som nå er på trappene vil sikre parasittene på toppen i byråkratiet ytterligere. Det er bare å se hva som skjedde i Danmark. Mindre antall kommuner og større antall byråkrater. Null besparelse i penger, men nesten total konkurs når det gjelder de folkevalgte representanters muligheter til virkelig ha innflytelse på samfunnets utvikling.
Men de som må glede seg ekstra over utviklingen, er det nyeste skudd på stammen av et unødvendig yrker, konsulentene. For å dekke over sin egen udugelighet, engasjerer byråkratene i hytt og pine konsulenter som er virkelige eksperter på et område, og det er å beregne seg tusener i honorar pr. time.
Konsulentbruken har tatt nå så overhånd blandt byråkrater og offentlige institusjoner og selskaper, at det er en virkelig trussel mot økonomisk ansvarlige løsninger på samfunnsmessige utfordringer.
Et ordspråk jeg har på veggen er i så måte interessant. "En konsulent er en person som låner uret ditt og forteller deg hva klokken er - og så sender deg regning". Noen bedre?
Abonner på:
Innlegg (Atom)