Den sikreste motgiften mot egosutring er å sammenlikne seg med andre som virkelig har fått en knallhard skjebne. Den smule frustrasjon jeg har følt den senere tid, med alt for mye av tiden et folketomt sentrum, ble blåst til Bloksberg i morges.Jeg leste en artikkel i Aftenposten som belyste et av de mest hjerteskjærende innslagene i tragedien rundt flystyrten i Alpene.Og det gjaldt de 16 elevene fra samme klasse (pluss to lærere) som omkom. Klassen besto av 40 elever, og alle sammen ville så gjerne på språkkurs i Spania. Men det var ikke plass til mer enn 16. Så det måtte loddtrekning til! Og de 16 som fikk vinnerloddet var veldig glade, og de 24 "taperne" tilsvarende skuffet. Du snakker om loddtrekning med døden som gevinst. Liv som skulle leves og oppleves, ble brutalt kuttet av. Det er vel bare foreldrene til Utøya-ofrene som kan en del på vei forestille seg hvordan foreldrene til disse tyske elevene har det nå ved inngangen til påsken.
For Utøyaofrenes nærmeste har iallefall en grav å gå til. De tyske foreldre har ikke det engang! Flystyrten var mer effektiv enn dynamitt når det gjaldt å fullstendig pulverisere kroppene til alle som var ombord.
Det minner meg om et syn jeg aldri noensinne kan glemme.
Jeg var sør i Tyskland for maange år siden. Etter overnatting i en landsby kjørte jeg om morgenen gjennom en allé (rekke av trær). Dette var en samling av trekjemper på begge sider av veien. I en av kjempene (diameter rundt 150 cm) i en slak sving hadde en bil brast inn i en fart (anslått til henimot 200 km/t) så voldsom at den hadde blitt smadret så totalt at et bilopphoggingsverksted kunne ikke gjordt det bedre. I den forvridde og ugjenkjennelige metallhaugen var det en eneste del som var gjenkjennelig. Og det var tenningslåsen og nøkkelen!
Politimannen som var vakt på åstedet fortalte at bilen (Porche) tilhørte et ungt ektepar. Og ektemannen var kjent for å overtre alle fartsgrenser regelmessig med "sinnsyke" hastigheter. Og her hadde han tydeligvis fått vannplaning i svingen. Det hadde regnet hele natten. Politimannen var faktisk skjelven ennå og askegrå i ansiktet. Han hadde vært med på å få de "ekstremt lemlestede og oppdelte kropper" inn i sykebilen. Ingen av de involverte hadde vært i nærheten av å se et så ubeskrivelig og forskrekkelig syn. "Dette vil jeg huske resten av mitt liv", sa han.
Jeg vandret rundt 50 meter fra åstedet, og en person støttet seg til et tre, like askegrå i ansiktet som politmannen. Jeg ble nysgjerrig og nærmet meg forsiktig. Med skjelvende hånd pekte mannen på noe bak treet. Og der så jeg det! En naken damelegg m/fot kuttet tvers av rett under kneet! Så kan man jo tenke seg på hvilke krefter som har vært i sving som klarer å fjerne sokk og sko, kappe av leggen og slynge det 50 meter bortover!!
Men kreftene i denne kratsjen er jo bare småtterier mot det som skjedde i det flyet kratsjet. For her ble alle kroppene pulverisert til uigjenkjennelighet. Ikke så mye som en legg med fot tilbake.
Nå kan vi jo ikke ta inn over oss all verdens elendighet hele tiden. Men det kan være nyttig for livskunsten regelmessig "to count your blessings". (Tell dine velsignelser). Jeg er snart 71 unge år. (Ikke alle lever så lenge). Kroppen og hjernen fungerer godt (ingen selvfølge). Jeg er født med humørpromille i blodet(ingen selvfølge). Osv. osv. Bare begynn å telle dine egne velsignelser. Gjør det til en vane. Og så kan du sende inne deg noen ekte medfølelsens tanker til de som virkelig har fått føle livets meningsløse brutalitet i all sin primitive råhet. Vi som har sluppet unna har helt ufortjent vunnet i livets lotto. Sett pris på det. Daglig!!!!
