Jeg har for lengst blogget hva jeg mener om min barndoms sekt (Det Alm. Samfund) når det gjelder det åndelige grunnlaget. Og dette grunnlaget finnes ikke i det hele tatt. Null minus! Å studere oppbyggingen av en sekt er særdeles lærerikt. For det du erfarer i sekten, kan du overføre på andre områder i samfunnet, Ikke minst alle typer organisasjoner, og da i særdeles politiske partier.
Først og fremst har du den lille gruppe psykopater som styrer det hele med mental terror. Denne gruppen får til de grader utfolde seg i"religiøse organisasjoner". Så har du den "store, tause flokk" som aldri har hatt en eneste selvstendig mening og tanke. Imellom psykopatene og saueflokken har du opportunistene som psykopatenes spyttslikkere. En seigmann har mer ryggrad enn denne utgaven av menneskerasen.
Årsaken til dette blogginnslaget er at to av sektens (Det Alm. Samfund) sine medlemsblad har kommet i mine hender. De er fra desember 1989 og mars 1990. Det var i den periode den siste avskallingen kom. Min svoger var den gang "forstander" og kunne ikke godta at menigheten fortsatt sto fast på at kun de som var døpt i menigheten som hadde sjanse til å komme til himmelen. Alle andre jordens milliarder er stemplet som hedninger!!! Dette er det "åndelige grunnlaget" som sektens "eneste sanne og riktige lære" er tuftet på. Virkeligheten overgår fantasien. Så min svoger og endel andre hadde vett nok til å si farvel til "galehuset".
Og denne tragikomiske sekt ledes i dag av en meget godt betalt advokat som (for meg subjektivt) driver dette som hobbyvirksomhet! Og hele dette "religøse galehus" er støttet økonomisk av Den Norske Stat!
Dette er jo riktig underholdende.
Ekstra underholdende er det jo at hovedsekten Samfundet( med "kirke" bak NAV i Årstaddalen) påstår at det er kun Samfundet som har den riktige dåp, og aldeles ikke Det Alm. Samfund! Så de som er skvettet vann på pannen i Det Alm. Samfunds kirke på Krossmoen må værsågod døpes om igjen hvis de gifter seg inn i Samfundet i Årstaddalen. (Flere tilfeller).
For de som har vanskelig med å følge med i svingene kan opplyses at Samfundet var opprinnelig ett samfunn da de skilte lag med Statskirken rundt 1890. Og så ble det selvfølgelig flere "borgerkriger" etterhvert. Presis som i partier på den ytterste venstre politiske fløy. På begge områder er det jo noen som har funnet "den eneste rette lære og psykopatisk stempler alle andre som "frafaldne forrædere". Psykopatenes hersketeknikk er jo til å sprøyte inn åndelig aids overfor de forsvarsløse offerne. Og navnet på denne "åndelig aids" er konstant frykt. Dette igjen produserer åndelige amøber.
Hvor opportunistisk ledelsen i Krossmoen-avdelingen kan enkelt dokumenteres. Da Årstaddalen-avdelingen tillot (etter voldsom press) å la damene kle seg i bukser (gru og skrekk!!) , ble dette for mye for enkelte av de "rettroende". De hoppet over til Krossmoen og ble mottatt med åpne armer uten å måtte døpes om! Dette var jo et Pr-kupp overfor Årstaddalen! Eksempelvis måtte vår fantastisk inkluderende prost Kåre Mjølhus blitt døpt om igjen, hvis han skulle blitt medlem på "Det eneste hellige Krossmoen". Han er jo stemplet som hedning! Begynner vanviddet å demre for dere?
Som jeg har påvist tidligere, er Årstaddalen først og fremst et registrert forretningsforetagende kamuflert som "religiøs bevegelse". Det disse sektene har til felles med sekter verden over, er at det er dyrkelsen av Mammon som ligger i bunn. Dette er ikke noe personangrep på noen som helst måte, men bare en belysning av hva som kan skje når primitive og kvasireligiøse bevegelser får utfolde seg i fri dressur. Og ødelegger totalt tallrike og uskyldige menneskeliv. Tenke seg til at en fritenker som meg iallefall har den riktige dåp!!!!
torsdag 30. april 2015
onsdag 29. april 2015
Lombard Street/San Francisco og Lerviksbakken/Egersund
Da jeg besøkte San Francisco i 2005, oppdaget jeg en av de store turistattraksjonene i verdensbyen. Og det var Lombard Street med alle sine innlagte svinger i bakken i enden av streeten. Det reklameres med at "this is the most crooked street in the world". Bakken kan kjøres med vanlige biler, helst maks 10km/t. Denne severdighet er faktisk på høyde med den verdensberømte bro, Golden Gate! Folk tar bilder av hverandre hele tiden, og i det hele tatt.
Så slo det meg at Egersund hadde , som eneste by i Norge, muligheten til å overgå Lombard Street når det gjelder antall svinger i en bakke midt i sentrum. Bakken heter Lerviksbakken og kan tilrettelegges med 9 svinger hele bakken til Årstadgaten, en sving mer enn Lombard Street, hvis jeg ikke husker feil. Svingene ville ikke blokkere for biltrafikk i Lerviksbakken, og tilgang fra Peder Claussens gate er sikret. På den ene siden av bakken er det jo ikke bolighus, men bare en lang trapp.
Jeg har skrittet opp svingene i bakken flere ganger, og denne ideen vil simpelthen ikke slippe taket i meg. Det vil ikke bli noe stort økonomisk løft, ettersom svingene skal bygges opp med flott trevirke og blomsterbed på toppen av trevirket. Det blir et magisk syn fra Lerviken med en lang buktende slange av flotte roser m.m. helt fra bunnen ved Sjokoladehjørna til topps. Dette er den ene siden av dette spennende prosjekt som kan gi Egersund megareklame rundt om i vårt fedreland.
Den annen side er den sosiale. Og det er at det en gang i året arrangeres billøp. Deltakerne fra hele fylket stiller med hjemmelagede Ola-biler. For anledningen er alle de nederste veggene i svingene vattert for å hindre minste muligheter for skade. Det blir utdelt pokal til den mest fantasifulle Olabil. I tillegg til at alle som vinner sine aldersklasser også får pokal. Det vil bli en klasse for hvert år mellom 7 og 14 år. Blir deltakelsen stor nok, kjøres det utlagsheat slik at det blir 6 som går til finalen i sin aldersklasse.
Dette show vil gjøre at mange rogalendinger vil få et sterkt forhold til grønne og vårlige Egersund i tiden rundt skiftet mai/juni. Og da har Egersund noe aldeles enestående som ikke kan kopieres i noe annet bysentrum i Norge.
Jeg luftet tanken for sympatiske Kari Robertson i Sentrumsforeningen. Hun besøkte med i dag i Saloon Kakadu. Hun tente på ideen. Jeg sparker med dette blogginnlegg ballen videre til min gode venn og bloggleser , borgermester Leif Erik Egaas.
Se hva julebyen har gjordt med Egersund! Se hva Oktoberfesten har gjordt for Egersund! Det finnes julebyer og oktoberfester andre steder i verden. Men Olabilkonkurranse midt i Egersund Sentrum blir vi alene om. Det blir selvfølgelig innslag om dette enestående opplegg på fjernsynet. Speaker med svære høyttalere er også på plass slik at tilskuerne i bunnen av Lerviksbakken kan følge løpsutviklingen til den enkelte kjører på hele strekket.
De nederste 9 svinger i Lerviksbakken blir permanent, men vi kan også i anledning Olabilløpet forlenge kjøredistanset helt fra toppen av Kjeld Bugges gate. Svingene på den strekken kan enkelt markeres med de lysende markører som brukes vanligvis når trafikken skal omdirigeres fra en gate til en annen.
Leif Erik! Dette må vi bare få til! Det vil være en grov unnlatelsessynd (slik jeg seg det) til å la denne enestående anledning gå fra seg. Når Egersund har fått seg tildelt Lerviksbakken, har Egersund også fått forpliktelsen til å gjøre maksimalt sosialt utav den. Vi trenger alt det liv i "det døde sentrum" som er mulig!!!!
Så slo det meg at Egersund hadde , som eneste by i Norge, muligheten til å overgå Lombard Street når det gjelder antall svinger i en bakke midt i sentrum. Bakken heter Lerviksbakken og kan tilrettelegges med 9 svinger hele bakken til Årstadgaten, en sving mer enn Lombard Street, hvis jeg ikke husker feil. Svingene ville ikke blokkere for biltrafikk i Lerviksbakken, og tilgang fra Peder Claussens gate er sikret. På den ene siden av bakken er det jo ikke bolighus, men bare en lang trapp.
Jeg har skrittet opp svingene i bakken flere ganger, og denne ideen vil simpelthen ikke slippe taket i meg. Det vil ikke bli noe stort økonomisk løft, ettersom svingene skal bygges opp med flott trevirke og blomsterbed på toppen av trevirket. Det blir et magisk syn fra Lerviken med en lang buktende slange av flotte roser m.m. helt fra bunnen ved Sjokoladehjørna til topps. Dette er den ene siden av dette spennende prosjekt som kan gi Egersund megareklame rundt om i vårt fedreland.
Den annen side er den sosiale. Og det er at det en gang i året arrangeres billøp. Deltakerne fra hele fylket stiller med hjemmelagede Ola-biler. For anledningen er alle de nederste veggene i svingene vattert for å hindre minste muligheter for skade. Det blir utdelt pokal til den mest fantasifulle Olabil. I tillegg til at alle som vinner sine aldersklasser også får pokal. Det vil bli en klasse for hvert år mellom 7 og 14 år. Blir deltakelsen stor nok, kjøres det utlagsheat slik at det blir 6 som går til finalen i sin aldersklasse.
Dette show vil gjøre at mange rogalendinger vil få et sterkt forhold til grønne og vårlige Egersund i tiden rundt skiftet mai/juni. Og da har Egersund noe aldeles enestående som ikke kan kopieres i noe annet bysentrum i Norge.
Jeg luftet tanken for sympatiske Kari Robertson i Sentrumsforeningen. Hun besøkte med i dag i Saloon Kakadu. Hun tente på ideen. Jeg sparker med dette blogginnlegg ballen videre til min gode venn og bloggleser , borgermester Leif Erik Egaas.
Se hva julebyen har gjordt med Egersund! Se hva Oktoberfesten har gjordt for Egersund! Det finnes julebyer og oktoberfester andre steder i verden. Men Olabilkonkurranse midt i Egersund Sentrum blir vi alene om. Det blir selvfølgelig innslag om dette enestående opplegg på fjernsynet. Speaker med svære høyttalere er også på plass slik at tilskuerne i bunnen av Lerviksbakken kan følge løpsutviklingen til den enkelte kjører på hele strekket.
De nederste 9 svinger i Lerviksbakken blir permanent, men vi kan også i anledning Olabilløpet forlenge kjøredistanset helt fra toppen av Kjeld Bugges gate. Svingene på den strekken kan enkelt markeres med de lysende markører som brukes vanligvis når trafikken skal omdirigeres fra en gate til en annen.
Leif Erik! Dette må vi bare få til! Det vil være en grov unnlatelsessynd (slik jeg seg det) til å la denne enestående anledning gå fra seg. Når Egersund har fått seg tildelt Lerviksbakken, har Egersund også fått forpliktelsen til å gjøre maksimalt sosialt utav den. Vi trenger alt det liv i "det døde sentrum" som er mulig!!!!
mandag 27. april 2015
Strålende søndagstur til Nære Sørland
Fordelen ved å leve alene fysisk er at du kan ta ting på sparket når det gjelder søndagsutflukt. Værmelding lørdag var at det skulle bli strålende sol søndag i Flekkefjord/Farsund området. Så da var det bare å starte min konsentrerte mini-Sørlandstur tidlig søndag morgen 26.4. (0545).
I ensom majestet filosofiserte jeg meg gjennom månelandskapet mellom Jøssingfjord og Åna Sira, og ankom mitt kjære Hotell Maritim i Flekkefjord rundt 0700- 1 time før frokosten offisielt åpnet. Ina Jeanette Modalsli var imøtekommenheten selv, som sist lørdag. Jeg innlosjerte meg i favorittkroken med total "kontroll" over restauranten og flott utsyn mot havnen og hollenderbyen. Det ble en fire (4!) timers lang dvelende frokost med perfekte egg, lesing av Fedrelandsvennen og Agder, pluss løsning søndagskryssordet i VG. Det er også alltid interessant å meget diskret studere hotellgjestene. Stor sosial, naturlig og levende opplevelse.
Strekningen Vikeså-Stavanger på E39 må være en av de mest nistriste på hele E39. Hvor nitrist den er, ser du krystallklart når du etter å ha krysset E39 over Fedafjorden, tar av til høyre etter første tunnellen og entrer 465 mot Farsund. Det voldsomme utsyn som åpner seg utover Åftefjorden når du ankommer Åpta er verdt hele turen. Sannelig ikke noe småputlete landskap!
Og så er det Listastrendene, da! De to timene jeg vandrer her, er for meg nå i "voksen" alder blitt den helt store naturopplevelsen. Sannelig har jeg i et par generasjoner travet Dalanes daler og fjell, men!, det var en annen tid, og for meg, et helt annet land. Nå er det det evig omskiftelig og endeløse hav som gjelder. Og så har jeg stort sett strendene helt for meg selv! En naturopplevelse i den øvre eksklusive luksusklasse!
Fra Farsund til Lyngdal kjører du langs Lyngdalsfjorden, også en mektig og samtidig intim naturopplevelse. Mye nær-innlands-Sørlandsidyll får du med deg på kjøpet.
Denne strekningen er bare intim-forretten til strekningen Lyngdal-Spangereid. Omskiftelig og intim naturidyll er bare de to første fornavnene! I så måte er dette en "naturhøydare" på turen. Som du nærmer deg Spangereid sentrum kjører du over broen i den nye kanalen som forbinderGrønsfjorden med Lendefjorden direkte. Du slipper med båt å runde til tider værharde Lindesnes fyr.
Og så er det "stormannsgale" Lindesnes Havhotell da! Det var jo et økonomisk galematias, som visstnok kjørte hele prosjektet ettertrykkelig i grøfta. Men- nå er det her. Og takk for det!! Resepsjonen er jo av en slik storslått verdensklasse, at til og med den amerikanske presidenten ville blitt imponert. Takket være mitt medfødte gode humør fant jeg tonen med den blide sørlandsbetjeningen fra første stund da jeg oppdaget "paradiset" for tre år siden.
Og så settingen da! Med direkte havfjord-utsikt fra restauranten. Havhotellet har søndagsbuffet mellom 1200 og 1600. Mye lækkert, ikke minst fiskesuppen.
Da jeg ankom kom superblide- og vennlige Renate strålende i mot meg og ordnet øyeblikkelig bordet med den beste havutsikt. Det som slår alle gjestene øyeblikkelig, er at det er en sjelden god (og ekte!!) samarbeidens ånd mellom hele betjeningen. Sannelig gir de "det blide Sørland" et ansikt å huske for livet!
Jeg ble sittende lenge etter buffeten og nøt til de grader utsikten, desserten, store kvanta god kaffe og resten av VG-kryssordet. Boy, o,boy kan livet enkelte ganger berøre "himmelens" forporter!!
Jeg "kjørte meg ned" til "virkeligheten på strekningen Spangereid-Vigeland, også mye sørlandsidyll. Og så til slutt plankekjøring til "the world town named Egersund". Turen med det hele anbefales- til de grader!!!!
I ensom majestet filosofiserte jeg meg gjennom månelandskapet mellom Jøssingfjord og Åna Sira, og ankom mitt kjære Hotell Maritim i Flekkefjord rundt 0700- 1 time før frokosten offisielt åpnet. Ina Jeanette Modalsli var imøtekommenheten selv, som sist lørdag. Jeg innlosjerte meg i favorittkroken med total "kontroll" over restauranten og flott utsyn mot havnen og hollenderbyen. Det ble en fire (4!) timers lang dvelende frokost med perfekte egg, lesing av Fedrelandsvennen og Agder, pluss løsning søndagskryssordet i VG. Det er også alltid interessant å meget diskret studere hotellgjestene. Stor sosial, naturlig og levende opplevelse.
Strekningen Vikeså-Stavanger på E39 må være en av de mest nistriste på hele E39. Hvor nitrist den er, ser du krystallklart når du etter å ha krysset E39 over Fedafjorden, tar av til høyre etter første tunnellen og entrer 465 mot Farsund. Det voldsomme utsyn som åpner seg utover Åftefjorden når du ankommer Åpta er verdt hele turen. Sannelig ikke noe småputlete landskap!
Og så er det Listastrendene, da! De to timene jeg vandrer her, er for meg nå i "voksen" alder blitt den helt store naturopplevelsen. Sannelig har jeg i et par generasjoner travet Dalanes daler og fjell, men!, det var en annen tid, og for meg, et helt annet land. Nå er det det evig omskiftelig og endeløse hav som gjelder. Og så har jeg stort sett strendene helt for meg selv! En naturopplevelse i den øvre eksklusive luksusklasse!
Fra Farsund til Lyngdal kjører du langs Lyngdalsfjorden, også en mektig og samtidig intim naturopplevelse. Mye nær-innlands-Sørlandsidyll får du med deg på kjøpet.
Denne strekningen er bare intim-forretten til strekningen Lyngdal-Spangereid. Omskiftelig og intim naturidyll er bare de to første fornavnene! I så måte er dette en "naturhøydare" på turen. Som du nærmer deg Spangereid sentrum kjører du over broen i den nye kanalen som forbinderGrønsfjorden med Lendefjorden direkte. Du slipper med båt å runde til tider værharde Lindesnes fyr.
Og så er det "stormannsgale" Lindesnes Havhotell da! Det var jo et økonomisk galematias, som visstnok kjørte hele prosjektet ettertrykkelig i grøfta. Men- nå er det her. Og takk for det!! Resepsjonen er jo av en slik storslått verdensklasse, at til og med den amerikanske presidenten ville blitt imponert. Takket være mitt medfødte gode humør fant jeg tonen med den blide sørlandsbetjeningen fra første stund da jeg oppdaget "paradiset" for tre år siden.
Og så settingen da! Med direkte havfjord-utsikt fra restauranten. Havhotellet har søndagsbuffet mellom 1200 og 1600. Mye lækkert, ikke minst fiskesuppen.
Da jeg ankom kom superblide- og vennlige Renate strålende i mot meg og ordnet øyeblikkelig bordet med den beste havutsikt. Det som slår alle gjestene øyeblikkelig, er at det er en sjelden god (og ekte!!) samarbeidens ånd mellom hele betjeningen. Sannelig gir de "det blide Sørland" et ansikt å huske for livet!
Jeg ble sittende lenge etter buffeten og nøt til de grader utsikten, desserten, store kvanta god kaffe og resten av VG-kryssordet. Boy, o,boy kan livet enkelte ganger berøre "himmelens" forporter!!
Jeg "kjørte meg ned" til "virkeligheten på strekningen Spangereid-Vigeland, også mye sørlandsidyll. Og så til slutt plankekjøring til "the world town named Egersund". Turen med det hele anbefales- til de grader!!!!
lørdag 25. april 2015
Ytringer på nettet kan ruinere et menneskeliv
I en av Norges mest seriøse aviser (DN) leste jeg nettopp en artikkel om hvilken total sosial katastrofe som kan inntreffe, for selv oppegående personer som er ubetenksom på nettet.
Historien handler om en ung, vellykket dame med lysende framtidsutsikter i et anerkjent internasjonalt PR-firma. Hun var på jobbreise fra New York til Cape Town. I transithallen i London slo hun ihjel ventetiden med å twitre små morsomheter til sine (ikke mer enn) 170 følgere. Men i ubetenksomhet twitret hun disse tolv (og for henne totalt livsødeleggende) ord.
"Going to Africa. Hope I don't get AIDS. Just kidding. I'm white!"
(Reiser til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Jeg er hvit!)
Dette var ikke det minste vondt ment. Tvertimot skulle det være humoristisk og selvironisk.
Men sannelig gjorde den ubetenksomme dame regning uten vert!
Men med lynets fart ble twitringen spredt til millioner, og da hun landet i Cape Town fikk hun sitt livs sjokk. Hun forsto at hun hadde gjordt sin livs tabbe og slettet sin twitter. Men da var det alt for sent. Hun fikk i retur denne Twitring : "Sorry- your tweet lives on forever". ( Beklager, din twitring lever på nettet til evig tid). Alle mine facebookvenner (og DERES venner) bør lære denne siste setning utenat.
Jeg siterer fra artikkelen" De ansatte på hotellet truet med streik hvis hun skulle bo der. Slektningene raste over hvordan hun hadde brakt skam over familien. Ingen i Cape Town kunne garantere for hennes sikkerhet. Hun dro tilbake til New York, livredd, arbeidsløs og helt knust."
Det ble umulig for henne siden å søke jobber. Ingen vil jo ha en "offentlig ærklært rasist" i staben. Hele hennes idenditet var smadret , ettersom alle fra nå av oppfattet henne som en helt annen person enn den blide humørfyllte hun vitterlig var før det sosiale jordskjelvet.
Mine facebookvenner må forstå at nettet nå er blitt den nye gapestokken. Alle googler alle hele tiden. Da jeg i sin tid bestilte rom på mitt sedvanlige rom på Sømandshjemmet i Hvide Sande, hadde de nye eiere googlet meg grundig for å finne ut om det var noe suspekt med meg!
Jeg vil sitere slutten av artikkelen:" Rettssystemet i Vesten har mange problemer, men i det minste finnes det regler. Den anklagede har grunnleggende rettigheter. I retten har du mulighet til å forsvare deg. Blir du anklaget for noe på internett, har du ingen rettigheter. Og konsekvensene er verre. Det går verden rundt. OG DET VARER EVIG!!!!!
Jeg vil gjøre en sammelikning med det gamle bygdedyrets primitive gapestokk. Får en dame rykte på seg at hun er en "hore" som ikke gjør "et ærlig dagsverk", men tvertimot ligger til middag og har tallrike elskere, så blir det "den offentlige sannhet". Den reelles sannhet var jo at damen var dydig (jomfru) og hadde stor arbeidsmoral og sto opp grytidlig hver morgen. Men det hjelper ikke det minste. Bygdedyret, og ikke minst det enorme nye verdensomspennende bygdedyret ved navn internett, tror det som passer det.
Løgnen farer jordkloden rundt før sannheten har fått på seg skoene.
Ha en strålende helg! Og- pass nøye på hva du poster på de sosiale medier.
Historien handler om en ung, vellykket dame med lysende framtidsutsikter i et anerkjent internasjonalt PR-firma. Hun var på jobbreise fra New York til Cape Town. I transithallen i London slo hun ihjel ventetiden med å twitre små morsomheter til sine (ikke mer enn) 170 følgere. Men i ubetenksomhet twitret hun disse tolv (og for henne totalt livsødeleggende) ord.
"Going to Africa. Hope I don't get AIDS. Just kidding. I'm white!"
(Reiser til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Jeg er hvit!)
Dette var ikke det minste vondt ment. Tvertimot skulle det være humoristisk og selvironisk.
Men sannelig gjorde den ubetenksomme dame regning uten vert!
Men med lynets fart ble twitringen spredt til millioner, og da hun landet i Cape Town fikk hun sitt livs sjokk. Hun forsto at hun hadde gjordt sin livs tabbe og slettet sin twitter. Men da var det alt for sent. Hun fikk i retur denne Twitring : "Sorry- your tweet lives on forever". ( Beklager, din twitring lever på nettet til evig tid). Alle mine facebookvenner (og DERES venner) bør lære denne siste setning utenat.
Jeg siterer fra artikkelen" De ansatte på hotellet truet med streik hvis hun skulle bo der. Slektningene raste over hvordan hun hadde brakt skam over familien. Ingen i Cape Town kunne garantere for hennes sikkerhet. Hun dro tilbake til New York, livredd, arbeidsløs og helt knust."
Det ble umulig for henne siden å søke jobber. Ingen vil jo ha en "offentlig ærklært rasist" i staben. Hele hennes idenditet var smadret , ettersom alle fra nå av oppfattet henne som en helt annen person enn den blide humørfyllte hun vitterlig var før det sosiale jordskjelvet.
Mine facebookvenner må forstå at nettet nå er blitt den nye gapestokken. Alle googler alle hele tiden. Da jeg i sin tid bestilte rom på mitt sedvanlige rom på Sømandshjemmet i Hvide Sande, hadde de nye eiere googlet meg grundig for å finne ut om det var noe suspekt med meg!
Jeg vil sitere slutten av artikkelen:" Rettssystemet i Vesten har mange problemer, men i det minste finnes det regler. Den anklagede har grunnleggende rettigheter. I retten har du mulighet til å forsvare deg. Blir du anklaget for noe på internett, har du ingen rettigheter. Og konsekvensene er verre. Det går verden rundt. OG DET VARER EVIG!!!!!
Jeg vil gjøre en sammelikning med det gamle bygdedyrets primitive gapestokk. Får en dame rykte på seg at hun er en "hore" som ikke gjør "et ærlig dagsverk", men tvertimot ligger til middag og har tallrike elskere, så blir det "den offentlige sannhet". Den reelles sannhet var jo at damen var dydig (jomfru) og hadde stor arbeidsmoral og sto opp grytidlig hver morgen. Men det hjelper ikke det minste. Bygdedyret, og ikke minst det enorme nye verdensomspennende bygdedyret ved navn internett, tror det som passer det.
Løgnen farer jordkloden rundt før sannheten har fått på seg skoene.
Ha en strålende helg! Og- pass nøye på hva du poster på de sosiale medier.
fredag 24. april 2015
Varehandelens brutale og totale revolusjon
Jeg har på nettet og i lokalavisen "fyrt" opp Egersund Sentrumsforening. Jeg ønsker foreningen lykke til i framtiden. Men jeg er sjeleglad for at jeg er i en posisjon som gjør at jeg i de nærmeste årene kan eksperimentere med "framtidens butikktype", som er eneste type som vil overleve ved siden av nettbutikk, kjedebutikker i shoppingsentra og store kjeder utenom shoppingsentra (Eks. Ikea, Europris, Biltema o.l.). Den brutale sannhet er at verden har mangedobbelt av butikker og varer som ingen person har det minste behov for. Det har kommet noe desperat over hele markedsføringen. Vanlige kjedelige butikker uten historie og underholdning er jo ( for meg ekstremt subjektivt) bare en finere form for søppelplass mellom fabrikken og søppeldynga. Og så alt det rasket som henger på stativene utenfor sentrumsbutikkene over det ganske land, Norge som i Danmark osv. Jeg blir helt matt.
Det er med største bedrøvelse at jeg har studert stativforsøplingen utenfor butikkene i Danmarks eldste byer med ærverdige bygninger som Ribe og Tønder. Og ikke bare der!
Nå skulle man tro at hvis du får etablert deg i et shoppinsenter, så har du skutt gullfuglen. Tro om igjen!
Fedrelandsvennen hadde i sitt siste helgemagasin (god helg) en reportasje fra Sørlandssenteret som (med rette) markedsfører seg som Skandinavias største handlesenter (i flatemål!) Det rapporteres om mange tomme lokaler. Jeg siterer:" Rundt en tredel av butikkene er forlatt og tildekket. (Gamle delen)."
Og så vandrer journalisten til den nye delen av senteret. " Hos McDonald's er det ikke en eneste gjest å se ved tretiden en mandag". " Vi kikker opp i etasjen over, og ser noen gigantiske plakater som roper at "alt skal ut" med 70% avslag." " Tre ganger samme uke besøker vi kjøpesenteret,for å danne oss et representativt bilde. Stort sett var det langt mellom folk og stille. Bare på fredagen var det såpass med kunder at det ikke virket påfallende tomt." Resten av reportasjen tegner samme bilde.
Når vi nå vet at det er butikker nok bare på Sørlandssenteret til å betjene en million mennesker i en landsdel med bare 300000 mennesker, så er det et enkelt regnestykke at Kong Konkurs lurer over det hele, for ikke å snakke om butikkene i Kristiansand sentrum!!
Det teknologiske jordskjelvet som avisbransjen nå har vært igjennom, med oppsigelser og mange fortvilte yrkesskjebner, den kommer ogå til varehandelen etterhvert. Med stadig mer bomstasjoner, og snart kr. 50,- pr. time å parkere, har de fleste gamle bytsentra handelsmessig kommet i dødens posisjon. Og derfor er det helt avjørende for Sentrumsforeningens framtid i Egersund at den kjemper med nebb og klør for at kortidsparkering (to timer) skal være gratis som en av de få steder i Norge. Avgjørende!!!!
For min egen del har jeg en "bibel" som består av masse avisutklipp når det gjelder varehandelens framtid generelt . "Shoppingopplevelsen skal være et eventyr. Det er opplevelsen i butikken som er luksusen.
Men alle reglene rundt butikkutvikling , og hvordan mennesker shopper fysisk er så FASTGRODD at ingen tør å utvikle den". Dette har jeg selv erfart i alle de butikker jeg har vært innom i storbyer på alle fem kontinenter. Strukturen er den samme overalt, og like gørrkjedelig.
Jeg skal avslutte med mitt favorittsitat: "Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien (...), og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen." Skulle tro at forfatteren hadde vært på besøk hos en sykkelreparatør i Egersund, som har vært gal fra dag en, og forblir gal til sin aller siste dag på Moder Jord....
Det er med største bedrøvelse at jeg har studert stativforsøplingen utenfor butikkene i Danmarks eldste byer med ærverdige bygninger som Ribe og Tønder. Og ikke bare der!
Nå skulle man tro at hvis du får etablert deg i et shoppinsenter, så har du skutt gullfuglen. Tro om igjen!
Fedrelandsvennen hadde i sitt siste helgemagasin (god helg) en reportasje fra Sørlandssenteret som (med rette) markedsfører seg som Skandinavias største handlesenter (i flatemål!) Det rapporteres om mange tomme lokaler. Jeg siterer:" Rundt en tredel av butikkene er forlatt og tildekket. (Gamle delen)."
Og så vandrer journalisten til den nye delen av senteret. " Hos McDonald's er det ikke en eneste gjest å se ved tretiden en mandag". " Vi kikker opp i etasjen over, og ser noen gigantiske plakater som roper at "alt skal ut" med 70% avslag." " Tre ganger samme uke besøker vi kjøpesenteret,for å danne oss et representativt bilde. Stort sett var det langt mellom folk og stille. Bare på fredagen var det såpass med kunder at det ikke virket påfallende tomt." Resten av reportasjen tegner samme bilde.
Når vi nå vet at det er butikker nok bare på Sørlandssenteret til å betjene en million mennesker i en landsdel med bare 300000 mennesker, så er det et enkelt regnestykke at Kong Konkurs lurer over det hele, for ikke å snakke om butikkene i Kristiansand sentrum!!
Det teknologiske jordskjelvet som avisbransjen nå har vært igjennom, med oppsigelser og mange fortvilte yrkesskjebner, den kommer ogå til varehandelen etterhvert. Med stadig mer bomstasjoner, og snart kr. 50,- pr. time å parkere, har de fleste gamle bytsentra handelsmessig kommet i dødens posisjon. Og derfor er det helt avjørende for Sentrumsforeningens framtid i Egersund at den kjemper med nebb og klør for at kortidsparkering (to timer) skal være gratis som en av de få steder i Norge. Avgjørende!!!!
For min egen del har jeg en "bibel" som består av masse avisutklipp når det gjelder varehandelens framtid generelt . "Shoppingopplevelsen skal være et eventyr. Det er opplevelsen i butikken som er luksusen.
Men alle reglene rundt butikkutvikling , og hvordan mennesker shopper fysisk er så FASTGRODD at ingen tør å utvikle den". Dette har jeg selv erfart i alle de butikker jeg har vært innom i storbyer på alle fem kontinenter. Strukturen er den samme overalt, og like gørrkjedelig.
Jeg skal avslutte med mitt favorittsitat: "Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien (...), og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen." Skulle tro at forfatteren hadde vært på besøk hos en sykkelreparatør i Egersund, som har vært gal fra dag en, og forblir gal til sin aller siste dag på Moder Jord....
torsdag 23. april 2015
Bostons Freedom Trail og Irlands tragedie
Boston var den første by i USA og ble grunnlagt av puritanerne i 1630. Det var også i 1770 årene at Boston var åstedet for frigjøringen fra England og grunnleggelsen av dagens mektige USA. Derfor finnes også en strekning som alle som besøker Boston bare må spasere seg gjennom. (Hvis de har tid). Og det er Boston Freedom Trail. Min kjære datter Isa "beordret" meg til det. Hun hadde ikke selv tid da hun i fjor var på selveste Harvard University for et ekspresskurs i internasjonal forhandlingsteknikk. Takket være sitt lyse hode og målrettet innsats sitter hun som jurist i den faste staben hos Statsnett ,og får i embeds medfør reise verden rundt med stadig mer interessante og utfordrende oppgaver.
Jeg tok henne på ordet. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, ettersom det er bare for de ekstra interesserte å google Bostons Freedoms Trail. På et hvert bykart er ruten tegnet inn. I tillegg anbefales å kjøpe The Complete Guide to Bostons Freedoms Trail. Da kan du leve deg inn i historien mens du vandrer. Imidlertid farer denne guiden med harelabb over det mest hjerteskjærende monument under hele turen.Og det er Boston Irish Famine Memorial på et hjørne av Washington Street. Jeg skal overfor mine facebook-venner komme med noen ekstra opplysninger.
Irland var i 1840 en koloni under England, og den til de grader fattige befolkningen ble utnyttet på det aller groveste av engelskmennene med kirken (!) , kongemakt og militæret i spissen. Satan (forkledd som Gud) organiserte det hele. Irlands armods befolkning var helt avhengige av poteten som nesten eneste næringskilde. Ikke hadde de fiskerflåte, og kjøttet ble eksportert av engelskmennene (som eide jorden). Så kom potetpesten og utryddet potetene over hele Irland. I løpet av 5 korte år døde en million (!) av sult, hundretusener emigrerte til USA hvor de havnet aller,aller nederst på den sosiale rangstien i levde i ghettoer og slum. Og mens sultedøden eksploderte, eksporterte Satan (Engelskmennene) kjøtt fra Irland i store kvanta. Men Satan viste sitt sanne nakne ansikt på sitt mest sataniske da en halv million irlendere under sultkatastrofen ble kastet ut av sine hjem!! Du snakker om å bli behandlet verre enn hunder! Det var Satans disipler (den engelske overklassen) som eide gårdene. Og Satan tjente ikke penger på leilendinger, men derimot på kjøttproduksjon! Jeg satt lenge på en benk i memorialen for å prøve å fordøye en brøkdel av denne katastrofen. Det var helt umulig. Nok om det.
Jeg vandret hele ruten helt til endestasjonen og tilbake til utgangspunktet. Rundt regnet 10 kilometer. Egersund-Krossmoen. "Endestasjonen" var Bunker Hill. Og der er en obelisk (klar inspirert av Egypts eldgamle arkitektur) som er rundt 70 meter høy. Der er ingen heis, men derimot en trang trapp til topps med 294 trinn! Det gikk forholdsvis radig til topps med mitt opererte hjerte fra i fjor. Jeg ville ha peset skikkelig med det "gamle hjerte med løs klaff". Belønningen var en utsikt så eventyrlig at den kan ikke forklares. Og da ser du at vår idylliske Egersund jo bare en en "liten søvnig landsby" i sammenlikning. For å illustrere forholdet Boston-Egersund kan du tenke "gamle" Helleland sentrum med sine seks hus som kontrast til det moderne Egersund m/"forsteder". Så har du målestokken.
I tillegg til Trailen denne dag, vandret jeg så mye rundt omkring i metropolen denne dag at jeg faktisk hadde gangsperr dagen etter! En førstegangsopplevelse! Jeg trøster meg med at det ikke er min unge alder, men det ensartede underlag som var årsaken! I utmarka får du brukt alle musklene, og er faktisk mye mer befordrende for legeme og sjel enn treningssenterne Og så slipper du all musikk og svettlukt rundt deg!!
Jeg tok henne på ordet. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, ettersom det er bare for de ekstra interesserte å google Bostons Freedoms Trail. På et hvert bykart er ruten tegnet inn. I tillegg anbefales å kjøpe The Complete Guide to Bostons Freedoms Trail. Da kan du leve deg inn i historien mens du vandrer. Imidlertid farer denne guiden med harelabb over det mest hjerteskjærende monument under hele turen.Og det er Boston Irish Famine Memorial på et hjørne av Washington Street. Jeg skal overfor mine facebook-venner komme med noen ekstra opplysninger.
Irland var i 1840 en koloni under England, og den til de grader fattige befolkningen ble utnyttet på det aller groveste av engelskmennene med kirken (!) , kongemakt og militæret i spissen. Satan (forkledd som Gud) organiserte det hele. Irlands armods befolkning var helt avhengige av poteten som nesten eneste næringskilde. Ikke hadde de fiskerflåte, og kjøttet ble eksportert av engelskmennene (som eide jorden). Så kom potetpesten og utryddet potetene over hele Irland. I løpet av 5 korte år døde en million (!) av sult, hundretusener emigrerte til USA hvor de havnet aller,aller nederst på den sosiale rangstien i levde i ghettoer og slum. Og mens sultedøden eksploderte, eksporterte Satan (Engelskmennene) kjøtt fra Irland i store kvanta. Men Satan viste sitt sanne nakne ansikt på sitt mest sataniske da en halv million irlendere under sultkatastrofen ble kastet ut av sine hjem!! Du snakker om å bli behandlet verre enn hunder! Det var Satans disipler (den engelske overklassen) som eide gårdene. Og Satan tjente ikke penger på leilendinger, men derimot på kjøttproduksjon! Jeg satt lenge på en benk i memorialen for å prøve å fordøye en brøkdel av denne katastrofen. Det var helt umulig. Nok om det.
Jeg vandret hele ruten helt til endestasjonen og tilbake til utgangspunktet. Rundt regnet 10 kilometer. Egersund-Krossmoen. "Endestasjonen" var Bunker Hill. Og der er en obelisk (klar inspirert av Egypts eldgamle arkitektur) som er rundt 70 meter høy. Der er ingen heis, men derimot en trang trapp til topps med 294 trinn! Det gikk forholdsvis radig til topps med mitt opererte hjerte fra i fjor. Jeg ville ha peset skikkelig med det "gamle hjerte med løs klaff". Belønningen var en utsikt så eventyrlig at den kan ikke forklares. Og da ser du at vår idylliske Egersund jo bare en en "liten søvnig landsby" i sammenlikning. For å illustrere forholdet Boston-Egersund kan du tenke "gamle" Helleland sentrum med sine seks hus som kontrast til det moderne Egersund m/"forsteder". Så har du målestokken.
I tillegg til Trailen denne dag, vandret jeg så mye rundt omkring i metropolen denne dag at jeg faktisk hadde gangsperr dagen etter! En førstegangsopplevelse! Jeg trøster meg med at det ikke er min unge alder, men det ensartede underlag som var årsaken! I utmarka får du brukt alle musklene, og er faktisk mye mer befordrende for legeme og sjel enn treningssenterne Og så slipper du all musikk og svettlukt rundt deg!!
tirsdag 21. april 2015
Der taper Boston mot Flekkefjord
Jeg har nylig på bloggen gitt betjeningen på Thornton's Restaurant & Cafe fortjente toppkarakterer når det gjelder serviceinnstilling. Men det var først på søndag under min laange 3 timers+ frokost på Maritim i Flekkefjord jeg fullt ut så den ekstreme forskjellen det var å ha frokost på Thorton's i forhold til Maritim. Den stressede gjengen på Thorton's lever under et umenneskelig press for å få så stor omsetning som mulig pr. bord, og likedan også så mye driks som også mulig. Derfor er de hele tiden rundt bordene med kaffikolben og spør om det trenges påfyll. Det er driksen som hindrer dem å havne på fattigkassen.Grunnlønnen er jo ikke mer enn rundt 10 dollar timen.
Nå søndag var værmeldingene så gode at jeg sadlet opp Sølvpilen og tok av gårde over Sokndal tidlig om morgenen og ankom Maritim 0730 for min frokost som grunnlag for timelang vandring senere på de langstrakte Listastrendene. Den unge dame i resepsjonen, Ina Jeanette Modalsli, sto for den samme blide mottagelse jeg har fått av May Brit og de andre gjennom årene. Derfor føler jeg meg så til de grader hjemme på Maritim. Jeg informerte henne om at jeg nettopp hadde kommet tilbake etter et 14 dagers opphold i Boston. "Jeg har også vært flere ganger i USA", sa den unge dame.
Denne ene setning var opptakten til en interessant samtale. Sannelig hadde den reisevante dame mye å berette! Og dette ga frokosten en ny dimensjon. De spesialbutikker og hoteller som har ansatte som kan fortelle interessante historier, har et absolutt forsprang i konkurransen om kundene. Hun hadde vært så mye rundt om i verden at jeg ble mektig imponert. Jeg skulle gjerne hatt henne som borddame under frokosten, men pliktene kallet.
Jeg plasserte meg ved mitt favorittbord i venstre hjørne med full utsikt over superidyllen Flekkefjord torg ved elva. Eggene var perfekt kokt, kaffen det samme , og i det hele tatt. Storartede frokoster har jeg hatt rundt omkring i verden, men den konsentrerte og avslappede roen som jeg finner på Maritim i Flekkefjord, den har jeg ikke til nå funnet andre steder på kloden.
Som jeg satt der med frokosten og kryssordene i Søndags-VG , gjorde jeg ubeviss noen sammenlikninger med Boston og Thornthon's. Det voldsomme trøkket utenfor Thornthon's , og ikke minst salgspresset i kafeen som betjeningen var utsatt for. Helst før du var ferding med måltidet , var regningen på bordet med den unnskyldende kommentaren "just take your time". Underforstått- "forlat bordet fortest mulig". Det var nemlig kø mye av tiden på Thorntons. Og derfor ble kontrasten til frokosten på Maritim så voldsom.
Her satt jeg ved hjørnebordet, nøt livet, betraktet endene og det øvrige fuglelivet rundt elven og torvet.
Etterhver kom hotellgjestene sigende inn til frokost uten noen som helst oppgjaget stress. De satte seg ned og nøt intenst selskapet med sin elskede Iphone pluss frokost. Jeg løste mine kryssord og var fullstendig tilstede i eget liv. Ikke minst takket være hele settingen forøvrig hos Maritim.
Som hotellgjest for et par år tilbake hos magiske EdgeWater hotell i Seattle, hadde jeg en eventyrlig utsikt til snødekte Mount Olympus. Der var det heller ikke noe salgstress fra betjeningen, akkurat som hos Maritim i Flekkefjord. Begge er i elitedivisjonen når det gjelder gjestenes trivsel. Og den faktoren er ikke minst avhengig av personalet. Der stiller forøvrig også Thornton's og Maritim i samme klasse.
Men når det gjelder å kunne "med all verdens tid" å "kose seg glugg i hjæl" med et kryssord i de rette restaurantomgivelser, da (for meg) taper Thornton's overfor Maritim. Det blir rått parti.
Nå søndag var værmeldingene så gode at jeg sadlet opp Sølvpilen og tok av gårde over Sokndal tidlig om morgenen og ankom Maritim 0730 for min frokost som grunnlag for timelang vandring senere på de langstrakte Listastrendene. Den unge dame i resepsjonen, Ina Jeanette Modalsli, sto for den samme blide mottagelse jeg har fått av May Brit og de andre gjennom årene. Derfor føler jeg meg så til de grader hjemme på Maritim. Jeg informerte henne om at jeg nettopp hadde kommet tilbake etter et 14 dagers opphold i Boston. "Jeg har også vært flere ganger i USA", sa den unge dame.
Denne ene setning var opptakten til en interessant samtale. Sannelig hadde den reisevante dame mye å berette! Og dette ga frokosten en ny dimensjon. De spesialbutikker og hoteller som har ansatte som kan fortelle interessante historier, har et absolutt forsprang i konkurransen om kundene. Hun hadde vært så mye rundt om i verden at jeg ble mektig imponert. Jeg skulle gjerne hatt henne som borddame under frokosten, men pliktene kallet.
Jeg plasserte meg ved mitt favorittbord i venstre hjørne med full utsikt over superidyllen Flekkefjord torg ved elva. Eggene var perfekt kokt, kaffen det samme , og i det hele tatt. Storartede frokoster har jeg hatt rundt omkring i verden, men den konsentrerte og avslappede roen som jeg finner på Maritim i Flekkefjord, den har jeg ikke til nå funnet andre steder på kloden.
Som jeg satt der med frokosten og kryssordene i Søndags-VG , gjorde jeg ubeviss noen sammenlikninger med Boston og Thornthon's. Det voldsomme trøkket utenfor Thornthon's , og ikke minst salgspresset i kafeen som betjeningen var utsatt for. Helst før du var ferding med måltidet , var regningen på bordet med den unnskyldende kommentaren "just take your time". Underforstått- "forlat bordet fortest mulig". Det var nemlig kø mye av tiden på Thorntons. Og derfor ble kontrasten til frokosten på Maritim så voldsom.
Her satt jeg ved hjørnebordet, nøt livet, betraktet endene og det øvrige fuglelivet rundt elven og torvet.
Etterhver kom hotellgjestene sigende inn til frokost uten noen som helst oppgjaget stress. De satte seg ned og nøt intenst selskapet med sin elskede Iphone pluss frokost. Jeg løste mine kryssord og var fullstendig tilstede i eget liv. Ikke minst takket være hele settingen forøvrig hos Maritim.
Som hotellgjest for et par år tilbake hos magiske EdgeWater hotell i Seattle, hadde jeg en eventyrlig utsikt til snødekte Mount Olympus. Der var det heller ikke noe salgstress fra betjeningen, akkurat som hos Maritim i Flekkefjord. Begge er i elitedivisjonen når det gjelder gjestenes trivsel. Og den faktoren er ikke minst avhengig av personalet. Der stiller forøvrig også Thornton's og Maritim i samme klasse.
Men når det gjelder å kunne "med all verdens tid" å "kose seg glugg i hjæl" med et kryssord i de rette restaurantomgivelser, da (for meg) taper Thornton's overfor Maritim. Det blir rått parti.
lørdag 18. april 2015
Prudential- Bostons eventyrlige shoppingsenter.
Det eneste en spissmus har til felles med en blåhval, er ordet pattedyr. Det eneste gørrkjedelige norske kjøpesentere har til felles med Prudential i Boston, er navnet shoppingsentere. Når det gjelder det øvrige, kunne de befunnet seg på forskjellige kloder.
Prudential ligger midt i Boston. Det er to shoppingsentere på hver sin side av Huntington Avenue, og disse er forbundet med en gangbro. Den klart største avdelingen rommer bl.a. Sheraton Hotel, et enormt kongressenter, en utrolig bokhandel og ikke minst Prudential Center midt i komplekset som er en 60 etasjers høy bygning. Derfra tar du heisen helt til toppetasjen. Denne er innrettet som en gangsti rundt heiskomplekset. Herfra ser du hele Boston fra Nord, Øst, Vest og Sør. Da jeg som en kongeørn skuet over dimensjonene av denne metropolen, fortonet selv Oslo seg som en landsby. Du tror det altså ikke før du ser det! Ord kan ikke forklare opplevelsen.
I en av de mange rommelige innendørs avenyer var det plantet trær på rekker og med mange hvilebenker. Svære vinduer ga utsyn til en solbelyst park i midten av komplekset. I en annen del var det innredet et svært sirkelrundt torg med fossefall! Begynner mine facebookvenner å ane hva dette dreier seg om.
Jeg fikk et forhold til Prudential fra første stund. Det var nemlig en del av min daglige rytme. Opp tidlig, 4 kvartaler ned Huntington Avenue, så over gangbroen, nedover første indre aveny til min indiske avisselger som åpnet rett før 0700. Deretter kjøp av fire aviser og direkte til lang frokost på Thorton Restaurant &Cafe. Så var jeg klar for dagens arbeidsøkt. Og det betydde inn i så mange butikker som mulig.
Etter kilometer etter kilometer med vandring, avsluttes arbeidsdagen på California Pizza Kitchen i Prudentials hovedfløy. Derfra hadde jeg full oversikt over folkelivet på Huntington Avenue og fikk samtidig nærkontakt med det sosiale trøkket i pizzarestauranten. For der var det trøkk! Den blide og serviceinnstilte stab holdt et tempo som du sjelden ser i Norge. Jeg brukte samme oppskrift her som på Thorntons Cafe. Komme hver dag og gi skikkelig tips. Jeg fikk da selvfølgelig hver eneste gang mitt favoritt vindusbord. Det må også nevnes at det var mange andre interessante spisesteder i Prudential.
Den butikken jeg imidlertid aldri kommer til å glemme, var bokhandelen Barnes & Noble. Jeg har aldri i mitt liv vært inne i en bokhandel i nærheten av disse dimensjonene. Det skal visstnok være en av de største i USA. Du snakker om en kulturell oase. Servicen var topp. Det var også en egen cafe inne i dette særegne kulturelle "land". Fenomenal kombinasjon. Total stressfritt!
Prudential markedsføres som selve reisedestinasjonen når det gjelder shoppingsentere i New England. New England består som kjent av statene Maine, Vermont, Massachusetts, New Hampshire, Connecticut og Rhode Island. Det har Boston full dekning for. Jeg tror ikke noe liknende finnes i hele USA. Jeg har ikke funnet det hverken i Seattle, San Francisco eller New York.
Jeg kan ikke annet enn å smile overbærende når i ramme alvor Kvadrat nevnes som et ruristmål i Rogaland. Å sammenlikne Kvadrat med Prudential blir (for meg) som å sammenlikne gudstjenesten i et fordumt firkantet pietistisk bedehus med det voldsomme showet under langfredags nattegudstjeneste i den enorme Peterskirken i Roma.
Tenke seg til at en som meg, som avskyr shoppingsentere som pesten, kunne tenke seg å besøke Prudential regelmessig hvis jeg hadde bodd i Boston. Det vil du forstå hvis du noen gang opplever Prudential.
Prudential ligger midt i Boston. Det er to shoppingsentere på hver sin side av Huntington Avenue, og disse er forbundet med en gangbro. Den klart største avdelingen rommer bl.a. Sheraton Hotel, et enormt kongressenter, en utrolig bokhandel og ikke minst Prudential Center midt i komplekset som er en 60 etasjers høy bygning. Derfra tar du heisen helt til toppetasjen. Denne er innrettet som en gangsti rundt heiskomplekset. Herfra ser du hele Boston fra Nord, Øst, Vest og Sør. Da jeg som en kongeørn skuet over dimensjonene av denne metropolen, fortonet selv Oslo seg som en landsby. Du tror det altså ikke før du ser det! Ord kan ikke forklare opplevelsen.
I en av de mange rommelige innendørs avenyer var det plantet trær på rekker og med mange hvilebenker. Svære vinduer ga utsyn til en solbelyst park i midten av komplekset. I en annen del var det innredet et svært sirkelrundt torg med fossefall! Begynner mine facebookvenner å ane hva dette dreier seg om.
Jeg fikk et forhold til Prudential fra første stund. Det var nemlig en del av min daglige rytme. Opp tidlig, 4 kvartaler ned Huntington Avenue, så over gangbroen, nedover første indre aveny til min indiske avisselger som åpnet rett før 0700. Deretter kjøp av fire aviser og direkte til lang frokost på Thorton Restaurant &Cafe. Så var jeg klar for dagens arbeidsøkt. Og det betydde inn i så mange butikker som mulig.
Etter kilometer etter kilometer med vandring, avsluttes arbeidsdagen på California Pizza Kitchen i Prudentials hovedfløy. Derfra hadde jeg full oversikt over folkelivet på Huntington Avenue og fikk samtidig nærkontakt med det sosiale trøkket i pizzarestauranten. For der var det trøkk! Den blide og serviceinnstilte stab holdt et tempo som du sjelden ser i Norge. Jeg brukte samme oppskrift her som på Thorntons Cafe. Komme hver dag og gi skikkelig tips. Jeg fikk da selvfølgelig hver eneste gang mitt favoritt vindusbord. Det må også nevnes at det var mange andre interessante spisesteder i Prudential.
Den butikken jeg imidlertid aldri kommer til å glemme, var bokhandelen Barnes & Noble. Jeg har aldri i mitt liv vært inne i en bokhandel i nærheten av disse dimensjonene. Det skal visstnok være en av de største i USA. Du snakker om en kulturell oase. Servicen var topp. Det var også en egen cafe inne i dette særegne kulturelle "land". Fenomenal kombinasjon. Total stressfritt!
Prudential markedsføres som selve reisedestinasjonen når det gjelder shoppingsentere i New England. New England består som kjent av statene Maine, Vermont, Massachusetts, New Hampshire, Connecticut og Rhode Island. Det har Boston full dekning for. Jeg tror ikke noe liknende finnes i hele USA. Jeg har ikke funnet det hverken i Seattle, San Francisco eller New York.
Jeg kan ikke annet enn å smile overbærende når i ramme alvor Kvadrat nevnes som et ruristmål i Rogaland. Å sammenlikne Kvadrat med Prudential blir (for meg) som å sammenlikne gudstjenesten i et fordumt firkantet pietistisk bedehus med det voldsomme showet under langfredags nattegudstjeneste i den enorme Peterskirken i Roma.
Tenke seg til at en som meg, som avskyr shoppingsentere som pesten, kunne tenke seg å besøke Prudential regelmessig hvis jeg hadde bodd i Boston. Det vil du forstå hvis du noen gang opplever Prudential.
torsdag 16. april 2015
Iphonen (ikke Jesus!) er veien, sannheten og livet.
Blandt Boston særdeles mange kvaliteter er metropolens eventyrlige Museum Of Fine Arts. Du trenger på ingen måte være det fjerneste i nærheten av kultursnobb for å finne opplevelser der inne som beriker resten av ditt liv. De to dagene(under mitt opphold) det var surt regnvær i Boston, tilbragte jeg her inne. Jeg kunne vært der hele tiden under mitt opphold i en denne energiske, inspirerende og trygge millionby.
Opplevelsene er lagret i mitt indre for alltid, men det er spesielt en setting som var ekstra historisk-magisk for oss som har bakgrunn i den kristne kulturkrets. Og det var en vegg fra et kapell rundt 400 år etter Kristus. Veggen var demontert og nennsomt bygget opp igjen. Hovedmaleriet var et bilde av Frelseren. Under ham sto på arameisk (Jesu eget språk): Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.
Denne opplevelse satte i gang veldig vibrerende reaksjoner i mitt indre. Dette var et fysisk/åndelig minne fra en tid da Jesus dominerte følelsesapparatet i en befolkning som var analfabeter. De hadde ikke det skrevne ord som en mellomstasjon mellom seg og frelseren, men direkte kontakt gjennom følelsesapparatet. Og det hadde så avgjordt en enorm betydning i deres slitsomme og fattige liv, at de fullt ut trodde på en frelser som krystallklart uttalte at "mitt rike er ikke av denne verden." De skulle få belønning i det hinsidige liv i det himmelske paradis. Det ga dem håp og mot til å holde ut den knallharde eksistensen på Moder Jord.
Jesus er nå bare et taleord i det moderne samfunn. Jesus har for lengst gått ut på dato når det gjelder å ha noensomhelst praktisk og følelsesmessig betydning i hverdagen. Den nye frelser er Iphonen. Den har til de grader blitt veien, sannheten og livet for hele jordens moderne befolkning. Ingen av verdensreligionene Kristendom, Islam, Jødedom, Buddisme m.fl. har vært i nærheten å bli tilbedt av alle.
Jeg så det samme på gatene i Boston som jeg ser det i Egersund. Mesteparten av fotgjengerne går med nesen dypt begravet i Iphonen. Avhengighet av åndelig narkotika (religion) og fysisk narkotika (heroin og annet "stoff") er småtterier mot avhengigheten av Iphonen. Hele din sjel har du flyttet over i denne dingsen, og mister du den, er du for øyeblikket fullstendig "lost".
Bostonturen var for meg først og fremst forretningsreise, ettersom jeg skulle innom alt det jeg kunne finne av fagbutikker langs Boylston og Newbury street, pluss hele Downtown. Den fagbutikk som skilte seg klart ut av de maaange, maaange, var Apples Flagship Store på Boylston. Å sammenligne dette Science Fiction opplegg med vanlige moderne butikker (selv i Boston!), var som å sammenlikne et en gammeldags landsens krambu med et romskip. Du tror det ikke før du ser det! Du får totalt hakeslepp!! Og fra det øyeblikk ser du aldri mer på "vanlige" butikker med samme øyne. De har noe museumsaktig over seg i forhold til Apples erobring av framtiden. Bare tenk på forskjellen mellom en gammeldags sveivetelefon og Apples Iphone! Da er du i nærheten av noe som illustrer forskjellen mellom Apples Flagshipstores og vanlige butikker verden over.
Nå skal jeg vokte meg vel for å "henge ut" noen som helst som har "Jesus viktig i sitt liv" i 2015. Det positive ser jeg i det at det kan bringe mennesker sosialt sammen. Akkurat som troen på Liverpool virker mot ensomhet. Men- hvis selv de mest Jesusfrelste av dagens ungdom fikk dette brutale valg. "Enten må du velge bort Iphonen fullstendig, eller du må velge bort Jesus fullstendig. Velg den du aldeles ikke kan unnvære." Jeg tror vi alle vet svaret...... Du kan nemlig ikke tjene to herrer samtidig!!!!
Opplevelsene er lagret i mitt indre for alltid, men det er spesielt en setting som var ekstra historisk-magisk for oss som har bakgrunn i den kristne kulturkrets. Og det var en vegg fra et kapell rundt 400 år etter Kristus. Veggen var demontert og nennsomt bygget opp igjen. Hovedmaleriet var et bilde av Frelseren. Under ham sto på arameisk (Jesu eget språk): Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.
Denne opplevelse satte i gang veldig vibrerende reaksjoner i mitt indre. Dette var et fysisk/åndelig minne fra en tid da Jesus dominerte følelsesapparatet i en befolkning som var analfabeter. De hadde ikke det skrevne ord som en mellomstasjon mellom seg og frelseren, men direkte kontakt gjennom følelsesapparatet. Og det hadde så avgjordt en enorm betydning i deres slitsomme og fattige liv, at de fullt ut trodde på en frelser som krystallklart uttalte at "mitt rike er ikke av denne verden." De skulle få belønning i det hinsidige liv i det himmelske paradis. Det ga dem håp og mot til å holde ut den knallharde eksistensen på Moder Jord.
Jesus er nå bare et taleord i det moderne samfunn. Jesus har for lengst gått ut på dato når det gjelder å ha noensomhelst praktisk og følelsesmessig betydning i hverdagen. Den nye frelser er Iphonen. Den har til de grader blitt veien, sannheten og livet for hele jordens moderne befolkning. Ingen av verdensreligionene Kristendom, Islam, Jødedom, Buddisme m.fl. har vært i nærheten å bli tilbedt av alle.
Jeg så det samme på gatene i Boston som jeg ser det i Egersund. Mesteparten av fotgjengerne går med nesen dypt begravet i Iphonen. Avhengighet av åndelig narkotika (religion) og fysisk narkotika (heroin og annet "stoff") er småtterier mot avhengigheten av Iphonen. Hele din sjel har du flyttet over i denne dingsen, og mister du den, er du for øyeblikket fullstendig "lost".
Bostonturen var for meg først og fremst forretningsreise, ettersom jeg skulle innom alt det jeg kunne finne av fagbutikker langs Boylston og Newbury street, pluss hele Downtown. Den fagbutikk som skilte seg klart ut av de maaange, maaange, var Apples Flagship Store på Boylston. Å sammenligne dette Science Fiction opplegg med vanlige moderne butikker (selv i Boston!), var som å sammenlikne et en gammeldags landsens krambu med et romskip. Du tror det ikke før du ser det! Du får totalt hakeslepp!! Og fra det øyeblikk ser du aldri mer på "vanlige" butikker med samme øyne. De har noe museumsaktig over seg i forhold til Apples erobring av framtiden. Bare tenk på forskjellen mellom en gammeldags sveivetelefon og Apples Iphone! Da er du i nærheten av noe som illustrer forskjellen mellom Apples Flagshipstores og vanlige butikker verden over.
Nå skal jeg vokte meg vel for å "henge ut" noen som helst som har "Jesus viktig i sitt liv" i 2015. Det positive ser jeg i det at det kan bringe mennesker sosialt sammen. Akkurat som troen på Liverpool virker mot ensomhet. Men- hvis selv de mest Jesusfrelste av dagens ungdom fikk dette brutale valg. "Enten må du velge bort Iphonen fullstendig, eller du må velge bort Jesus fullstendig. Velg den du aldeles ikke kan unnvære." Jeg tror vi alle vet svaret...... Du kan nemlig ikke tjene to herrer samtidig!!!!
onsdag 15. april 2015
Midtown Hotel og Thornton's Restaurant in Boston
Transportetappen Sola-Paris var rutine og ingen ekstra opplevelse. Derimot var jeg imponert av den nye og luftige avgangshallen vi ble busset til på Charles de Gaulle airport. Hvilke dimensjoner på flyplassen! Jeg hadde inntrykk av at vi ble busset i "timesvis". Men- arkitektene som hadde konstruert den futuristiske og buede avgangshallen hadde ikke tatt hensyn til at denne form ødela akustikken. Det var nesten umulig å høre hva som ble ropt opp over høytalerne- selv på perfekt engelsk.
Den rundt 6 timers flyturen til Boston var også en forglemmelig rutinesak. Da vi sent på kvelden hadde landet, var det å gå gjennom en hysterisk sikkerhetssjekk. Dette blir bare verre og verre. Først skulle du legge passet på en glassflate, fotografere ansiktet og sjekke fingeravtrykkene. (Alt selvbetjening!) Så var det ny runde med det samme opplegg kontrollert av en kontrollør. (Sandelig har de som kratsjet inn i Twin Towers i New York i september 2011 klart å skape et sikkerhetsmonstrum). Da den noe strenge kontrolløren skulle vite hva ærendet mitt i Boston var, svarte jeg : " I want to experience the world town Boston before I die!! (Jeg ønsker å opplever verdensbyen Boston før jeg dør!!). Den satt! Kontrolløren ble plutselig veldig vennlig, smilende og imøtekommende og kommenterte at jeg hadde gjordt et klokt valg med å bo på Midtown Hotel i 13 (!) netter.
Der drosjene skulle stå, fant jeg ingen. Mens jeg virret rundt ble jeg praiet av en "taxipirat". Det var faktisk en drosjebil han kjørte Han var mutt, men jeg kom da fram til hotellet og betalte mine 38 dollar. Han satte på mobiltelefonen en liten chip som han dro mitt MasterCard gjennom. Skulle jeg ha kvittering, måtte han sende meg den over mailadressen min. Da ga jeg opp! (Sandelig skal jeg kontrollere om dette er det beløpet som ble belastet når jeg får avregningen fra MasterCard).
Det viste seg at jeg hadde fått det perfekte rom på det perfekte hotell midt på Huntingtown Avenue. Jeg ble vennlig mottatt av damen i resepsjonen og følte meg hjemme fra første stund. Ingen snobberi med uniformert betjening. Rommelige og vennlige omgivelser gjennomsyret hele førsteintrykket. Dette ble forsterket av opplevelsen av rommet som skulle være mitt "hjem" de neste 13 netter. Rommelig, god seng og ikke minst særdeles godt leselys fra lampene på sengekommodene. Det siste er helt avgjørende for en avisoman som meg (leser 5 papiraviser daglig). Takk til Terje Gyland på reisebyrået som fant hotellet!
På forhånd hadde jeg sjekket omtalene av hotellet på nettet. De var meget gode over hele fjøla. Og så bet jeg meg merke i at det ble anfefalt å ta frokosten (hotellet har ikke) på Thornton's Restaurant hundre meter "down the block". Jeg vandret såre uthvilt og fornøyd om morgenen dagen etter ankomst og ankom Thornton's. De åpner presis kl. 0700 , og jeg var førstemann i køen(!). Thornton's er så populær at det tidvis kan være lange køer. Da er det bare å komme seg i posisjon så snart som mulig!
Den høye slanke afro-amerikaneren var mitt første- og meget behagelige- møte med restauranten som skulle bli mitt andre hjem i Boston disse uforglemmelig dagene. Han var vennligheten selv , og jeg fant mitt eget "stambord" fra første øyeblikk. Og det var i det hjørnet av restauranten hvor jeg hadde fullstendig "kontroll" og oversikt over gatens teater og folkelivet inne i restauranten.
Jeg hadde bestemt for at jeg fra første stund skulle gi meget generøst tip (rundt 25 % av regningen). Det er nemlig dette disse travle forjagede servitører lever av, i tillegg til en luselønn på rundt 10 dollar timen. Jeg fikk derfor spesialstatus fra betjeningen fra første øyeblikk. Nå var jeg klar for Boston. Mer i neste nummer.
Den rundt 6 timers flyturen til Boston var også en forglemmelig rutinesak. Da vi sent på kvelden hadde landet, var det å gå gjennom en hysterisk sikkerhetssjekk. Dette blir bare verre og verre. Først skulle du legge passet på en glassflate, fotografere ansiktet og sjekke fingeravtrykkene. (Alt selvbetjening!) Så var det ny runde med det samme opplegg kontrollert av en kontrollør. (Sandelig har de som kratsjet inn i Twin Towers i New York i september 2011 klart å skape et sikkerhetsmonstrum). Da den noe strenge kontrolløren skulle vite hva ærendet mitt i Boston var, svarte jeg : " I want to experience the world town Boston before I die!! (Jeg ønsker å opplever verdensbyen Boston før jeg dør!!). Den satt! Kontrolløren ble plutselig veldig vennlig, smilende og imøtekommende og kommenterte at jeg hadde gjordt et klokt valg med å bo på Midtown Hotel i 13 (!) netter.
Der drosjene skulle stå, fant jeg ingen. Mens jeg virret rundt ble jeg praiet av en "taxipirat". Det var faktisk en drosjebil han kjørte Han var mutt, men jeg kom da fram til hotellet og betalte mine 38 dollar. Han satte på mobiltelefonen en liten chip som han dro mitt MasterCard gjennom. Skulle jeg ha kvittering, måtte han sende meg den over mailadressen min. Da ga jeg opp! (Sandelig skal jeg kontrollere om dette er det beløpet som ble belastet når jeg får avregningen fra MasterCard).
Det viste seg at jeg hadde fått det perfekte rom på det perfekte hotell midt på Huntingtown Avenue. Jeg ble vennlig mottatt av damen i resepsjonen og følte meg hjemme fra første stund. Ingen snobberi med uniformert betjening. Rommelige og vennlige omgivelser gjennomsyret hele førsteintrykket. Dette ble forsterket av opplevelsen av rommet som skulle være mitt "hjem" de neste 13 netter. Rommelig, god seng og ikke minst særdeles godt leselys fra lampene på sengekommodene. Det siste er helt avgjørende for en avisoman som meg (leser 5 papiraviser daglig). Takk til Terje Gyland på reisebyrået som fant hotellet!
På forhånd hadde jeg sjekket omtalene av hotellet på nettet. De var meget gode over hele fjøla. Og så bet jeg meg merke i at det ble anfefalt å ta frokosten (hotellet har ikke) på Thornton's Restaurant hundre meter "down the block". Jeg vandret såre uthvilt og fornøyd om morgenen dagen etter ankomst og ankom Thornton's. De åpner presis kl. 0700 , og jeg var førstemann i køen(!). Thornton's er så populær at det tidvis kan være lange køer. Da er det bare å komme seg i posisjon så snart som mulig!
Den høye slanke afro-amerikaneren var mitt første- og meget behagelige- møte med restauranten som skulle bli mitt andre hjem i Boston disse uforglemmelig dagene. Han var vennligheten selv , og jeg fant mitt eget "stambord" fra første øyeblikk. Og det var i det hjørnet av restauranten hvor jeg hadde fullstendig "kontroll" og oversikt over gatens teater og folkelivet inne i restauranten.
Jeg hadde bestemt for at jeg fra første stund skulle gi meget generøst tip (rundt 25 % av regningen). Det er nemlig dette disse travle forjagede servitører lever av, i tillegg til en luselønn på rundt 10 dollar timen. Jeg fikk derfor spesialstatus fra betjeningen fra første øyeblikk. Nå var jeg klar for Boston. Mer i neste nummer.
tirsdag 14. april 2015
Oppvarming og avreise til Boston
Analyse-konklusjon-handling. Det gjelder oss alle på så mange områder hvis vi skal få noe ut av livet. Man må sparke seg selv i baken av og til for å komme seg ut av den sløvende og behagelige komfortsonen.
Og dette har iallefall vært min oppskrift for å komme meg rundt om i verden. Jeg reiser aldri som turist, og vi er tre som alltid alltid meget forenet sammen. Og det er sjelen, hjernen og legemet.
Forberedelsen til reisen er også særdeles viktig. Og der har jeg en drill som jeg ikke kan være uten. Jeg mistet i sin tid visakortet på åpen gate i Pennsylvania, og det sjokket av glede da jeg fant kortet omsider, etter å ha gått ruten tilbake mange hundre meter, glemmer jeg aldri i all evighet. Heller ikke glemmer jeg da jeg på en utspekulert måte ble robbet på åpen gate i Buenos Aires. De tømte på sekunder lommene for dollar, men visakortet hadde jeg i samme brystlommen (uten glidelås) sammen med mange kart. Dette reddet situasjonen. Aldri mer brystlommer uten glidelås for mitt vedkommende. En bekjent fra Stavanger (ca 80) opplevde i syden å få sitt masterkort fjernet fra åpen (!) baklomme og tømt for hans maksbeløp (kr. 100000) før hans datter rakk å sperre kortet. Så derfor- du kan ikke være forsiktig nok!!
Så derfor kan jeg ikke reise utenlands i dag uten å ha med meg to spesialskjorter fra Kakadu. De har nemlig doble lommer på hver side av brystet. De innerste lommer er sikret med glidelås. Og i venstre glidelåslomme har jeg passet og Masterkortet. Og i høyre har jeg visakortet og reiseforsikringskortet sammen med kopi av pass og telefonnumeret til banken. I de ytre lommer har jeg briller, solbriller, blyanter og kart. Bankeksperter er nemlig overgitt over at noen tar sjansen på å ha alle sine debet- og kredittkort i samme lomme! Husk at dette er særdeles risikabelt!
Så en skjorte med lommesystem som beskrevet er iallefall for meg helt avgjørende, både for min sikkerhet og nervesystem. Finner du en skjorte med slike lommer, så kjøp den (uansett fabrikat). I tillegg har jeg fått sydd en innvendig sikkerhetslomme m/glidelås i min dongeri-reisebukse. (anbefales!). Og der har jeg ,bortsett fra vekslepenger, alle min lokale valuta.Jeg vil også anbefale reisebukse med utvendige lommer sikret med glidelåser. En av mine bekjente ble reddet fra robberi på åpen gate (i Buenos Aires!!) ved at tjuven ikke fikk opp glidelåsen fort nok. Min bekjente merket rykkingen i glidelåsen og fikk forhindre katastrofen! For i den lommen lå alle hans debet-og kredittkort! Vel, det var bare noen nyttige tips når det gjelder avgjørende forholdsregler for å hindre at reisen blir en katastrofe.
Og et annet tips. Reis lett! Alle som reiser mye har samme råd. Ta bare med maks halvparten av plaggene du tror du trenger. Og selv halvparten er også for mye!
Så søndag 29.3. kl 0400 om morgenen var jeg klar for avreise til Boston. Jeg spaserte til jernbanen med min reise(pølse)bag og liten ryggsekk og tok første tog til Stavanger. Jeg skulle nemlig ha goood tid til laaang frokost på hotell Atlantic. Hvis du skal få mye for pengene når det gjelder mat på restaurant, er det ingenting som slår en frokost på et seriøst hotell. Ikke så langt over hundrelappen for dennnn frokosten. Jeg satt i tre timer og la ernæringsgrunnlaget for resten av den lange reisedagen. Så bar det til Sola med flybussen (stopper ved Atlantic) , og hele reisen så langt (med kanonfrokost) kostet rundt kr. 300,-.
Så var det å takle den nye automatene hvor passet skal legges inn( jeg måtte ha hjelp), gjennom sikkerhetskonrollen og god tid til å lese aviser. Meget praktisk er det at du kan ta ut dollar i "utenlandsavdelingen" på Sola fra automat. De 600 dollar ble plassert i buksens sikkerhetslomme. Og så var vi klare for Sola-Paris- Boston. Det skulle bli "ei forvedå reis" som betyr minnerik tur.
Og dette har iallefall vært min oppskrift for å komme meg rundt om i verden. Jeg reiser aldri som turist, og vi er tre som alltid alltid meget forenet sammen. Og det er sjelen, hjernen og legemet.
Forberedelsen til reisen er også særdeles viktig. Og der har jeg en drill som jeg ikke kan være uten. Jeg mistet i sin tid visakortet på åpen gate i Pennsylvania, og det sjokket av glede da jeg fant kortet omsider, etter å ha gått ruten tilbake mange hundre meter, glemmer jeg aldri i all evighet. Heller ikke glemmer jeg da jeg på en utspekulert måte ble robbet på åpen gate i Buenos Aires. De tømte på sekunder lommene for dollar, men visakortet hadde jeg i samme brystlommen (uten glidelås) sammen med mange kart. Dette reddet situasjonen. Aldri mer brystlommer uten glidelås for mitt vedkommende. En bekjent fra Stavanger (ca 80) opplevde i syden å få sitt masterkort fjernet fra åpen (!) baklomme og tømt for hans maksbeløp (kr. 100000) før hans datter rakk å sperre kortet. Så derfor- du kan ikke være forsiktig nok!!
Så derfor kan jeg ikke reise utenlands i dag uten å ha med meg to spesialskjorter fra Kakadu. De har nemlig doble lommer på hver side av brystet. De innerste lommer er sikret med glidelås. Og i venstre glidelåslomme har jeg passet og Masterkortet. Og i høyre har jeg visakortet og reiseforsikringskortet sammen med kopi av pass og telefonnumeret til banken. I de ytre lommer har jeg briller, solbriller, blyanter og kart. Bankeksperter er nemlig overgitt over at noen tar sjansen på å ha alle sine debet- og kredittkort i samme lomme! Husk at dette er særdeles risikabelt!
Så en skjorte med lommesystem som beskrevet er iallefall for meg helt avgjørende, både for min sikkerhet og nervesystem. Finner du en skjorte med slike lommer, så kjøp den (uansett fabrikat). I tillegg har jeg fått sydd en innvendig sikkerhetslomme m/glidelås i min dongeri-reisebukse. (anbefales!). Og der har jeg ,bortsett fra vekslepenger, alle min lokale valuta.Jeg vil også anbefale reisebukse med utvendige lommer sikret med glidelåser. En av mine bekjente ble reddet fra robberi på åpen gate (i Buenos Aires!!) ved at tjuven ikke fikk opp glidelåsen fort nok. Min bekjente merket rykkingen i glidelåsen og fikk forhindre katastrofen! For i den lommen lå alle hans debet-og kredittkort! Vel, det var bare noen nyttige tips når det gjelder avgjørende forholdsregler for å hindre at reisen blir en katastrofe.
Og et annet tips. Reis lett! Alle som reiser mye har samme råd. Ta bare med maks halvparten av plaggene du tror du trenger. Og selv halvparten er også for mye!
Så søndag 29.3. kl 0400 om morgenen var jeg klar for avreise til Boston. Jeg spaserte til jernbanen med min reise(pølse)bag og liten ryggsekk og tok første tog til Stavanger. Jeg skulle nemlig ha goood tid til laaang frokost på hotell Atlantic. Hvis du skal få mye for pengene når det gjelder mat på restaurant, er det ingenting som slår en frokost på et seriøst hotell. Ikke så langt over hundrelappen for dennnn frokosten. Jeg satt i tre timer og la ernæringsgrunnlaget for resten av den lange reisedagen. Så bar det til Sola med flybussen (stopper ved Atlantic) , og hele reisen så langt (med kanonfrokost) kostet rundt kr. 300,-.
Så var det å takle den nye automatene hvor passet skal legges inn( jeg måtte ha hjelp), gjennom sikkerhetskonrollen og god tid til å lese aviser. Meget praktisk er det at du kan ta ut dollar i "utenlandsavdelingen" på Sola fra automat. De 600 dollar ble plassert i buksens sikkerhetslomme. Og så var vi klare for Sola-Paris- Boston. Det skulle bli "ei forvedå reis" som betyr minnerik tur.
Abonner på:
Innlegg (Atom)