Transportetappen Sola-Paris var rutine og ingen ekstra opplevelse. Derimot var jeg imponert av den nye og luftige avgangshallen vi ble busset til på Charles de Gaulle airport. Hvilke dimensjoner på flyplassen! Jeg hadde inntrykk av at vi ble busset i "timesvis". Men- arkitektene som hadde konstruert den futuristiske og buede avgangshallen hadde ikke tatt hensyn til at denne form ødela akustikken. Det var nesten umulig å høre hva som ble ropt opp over høytalerne- selv på perfekt engelsk.
Den rundt 6 timers flyturen til Boston var også en forglemmelig rutinesak. Da vi sent på kvelden hadde landet, var det å gå gjennom en hysterisk sikkerhetssjekk. Dette blir bare verre og verre. Først skulle du legge passet på en glassflate, fotografere ansiktet og sjekke fingeravtrykkene. (Alt selvbetjening!) Så var det ny runde med det samme opplegg kontrollert av en kontrollør. (Sandelig har de som kratsjet inn i Twin Towers i New York i september 2011 klart å skape et sikkerhetsmonstrum). Da den noe strenge kontrolløren skulle vite hva ærendet mitt i Boston var, svarte jeg : " I want to experience the world town Boston before I die!! (Jeg ønsker å opplever verdensbyen Boston før jeg dør!!). Den satt! Kontrolløren ble plutselig veldig vennlig, smilende og imøtekommende og kommenterte at jeg hadde gjordt et klokt valg med å bo på Midtown Hotel i 13 (!) netter.
Der drosjene skulle stå, fant jeg ingen. Mens jeg virret rundt ble jeg praiet av en "taxipirat". Det var faktisk en drosjebil han kjørte Han var mutt, men jeg kom da fram til hotellet og betalte mine 38 dollar. Han satte på mobiltelefonen en liten chip som han dro mitt MasterCard gjennom. Skulle jeg ha kvittering, måtte han sende meg den over mailadressen min. Da ga jeg opp! (Sandelig skal jeg kontrollere om dette er det beløpet som ble belastet når jeg får avregningen fra MasterCard).
Det viste seg at jeg hadde fått det perfekte rom på det perfekte hotell midt på Huntingtown Avenue. Jeg ble vennlig mottatt av damen i resepsjonen og følte meg hjemme fra første stund. Ingen snobberi med uniformert betjening. Rommelige og vennlige omgivelser gjennomsyret hele førsteintrykket. Dette ble forsterket av opplevelsen av rommet som skulle være mitt "hjem" de neste 13 netter. Rommelig, god seng og ikke minst særdeles godt leselys fra lampene på sengekommodene. Det siste er helt avgjørende for en avisoman som meg (leser 5 papiraviser daglig). Takk til Terje Gyland på reisebyrået som fant hotellet!
På forhånd hadde jeg sjekket omtalene av hotellet på nettet. De var meget gode over hele fjøla. Og så bet jeg meg merke i at det ble anfefalt å ta frokosten (hotellet har ikke) på Thornton's Restaurant hundre meter "down the block". Jeg vandret såre uthvilt og fornøyd om morgenen dagen etter ankomst og ankom Thornton's. De åpner presis kl. 0700 , og jeg var førstemann i køen(!). Thornton's er så populær at det tidvis kan være lange køer. Da er det bare å komme seg i posisjon så snart som mulig!
Den høye slanke afro-amerikaneren var mitt første- og meget behagelige- møte med restauranten som skulle bli mitt andre hjem i Boston disse uforglemmelig dagene. Han var vennligheten selv , og jeg fant mitt eget "stambord" fra første øyeblikk. Og det var i det hjørnet av restauranten hvor jeg hadde fullstendig "kontroll" og oversikt over gatens teater og folkelivet inne i restauranten.
Jeg hadde bestemt for at jeg fra første stund skulle gi meget generøst tip (rundt 25 % av regningen). Det er nemlig dette disse travle forjagede servitører lever av, i tillegg til en luselønn på rundt 10 dollar timen. Jeg fikk derfor spesialstatus fra betjeningen fra første øyeblikk. Nå var jeg klar for Boston. Mer i neste nummer.
