Godt nyttår til det gigantiske medmenneske Kåre

På vegne av hele Dalanes befolkning i almindelighet, og mine blogglesere i særdeleshet, ønsker jeg et særdeles godt nyttår til vår kjære,kjære prost Kåre Mjølhus.
Uten å gå det minste på akkord med sin bunnsolide kristne tro, har han i 2012  demonstert at han  er et varmt og inkluderende medmenneske for oss alle.
Bedre representant for den opplyste og livsbejaende kristendom enn Kåre kan jeg knapt tenke meg. Han har så til de grader forstått det som den svenske forfattergigant Strindberg har observert: " Det er ikke dydene som gjør oss til mennesker, men FEILENE!
Og jeg vil i denne sammenheng nok en gang sitere forfatteren Alfred Hauge: " Det mål som på regnskapets dag skal måle oss all, er om du har et stort hjerte!

Min elskede damesykkel Anna Lovinda pluss syklisten står i stram giv akt med tanke på at Kåre sitt store hjerte virker midt blandt oss i Dalane hver eneste dag!

Å ha Kåre som en bunnsolid og inkluderende venn regner jeg som en av mitt livs mest dyrebare skatter. Og jeg er  nok ingenlunde alene om å mene det!

Nok en gang, et storartet og berikende 2013 ønsker  til Kåre og hans familie.

Meget effektiv motgift mot ensomheten.

Det hevdes at  ensomheten er en folkesykdom. Det er det faktisk mye i. Årsaken er at den moderne teknologi skaper avstand mellom mennesker. For mange år siden (1965) leste jeg en interessant bok av en amerikansk forfatter. Tittelen var "Det ensomme massemenneske". Og boka er enda  mer aktuell enn i dag. Jeg skal ta en enkel og forståelig illustrasjon.
I det bondesamfunn jeg vokste opp på tidlig 1950 tall var ensomhet et helt ukjent begrep. Yrket var tungvint, men maksimalt sosialt. I dag sitter de gjenværende gårbrukere ensomme i sine traktorer i et toppmekanisert og effektivt landbruk. Vi skal selvfølgelig ikke skru tiden tilbake, men være veldig oppmerksom på at vi bevarer en meningsfyllt og sosial dimensjon.
Den moderne kapitalisme er grunnlagt på at vi alle skal "bekjempe" og "lure" hverandre. Dette resulterer i meningsløshet, stress - og ikke minst ensomhet! Kapitalismens "religion" er at vi ikke skal stole på noen som helst, men betrakte alle ( utenom våre nærmeste) som våre materialistiske motstandere. Vi skal alle jage hverandre videre mot et samfunn hvor det ikke teller det minste hvilke indre menneskelige kvaliteter du besitter, men hvor mye dyre produkter du kan sprade med eller kjøre rundt i. Det er det som er den amerikanske drømmen. Og denne "drømmen" produserer overfladiske mennesker med "gummisjel" som har som sitt livs fremste motto : " What's in it for me?" (Hvilke fordeler kan JEG dra ut av dette?)
Et slikt "satanisk" samfunn masseproduserer jo overfladiske figurer som er fullstendig fremmedgjordt fra seg selv ettersom de ikke lenger er i besittelse av "sjel".  Krokodille-kapitalismen har ingen dypere mening, og masseproduserer derfor roboter og glattslikkede og materialistiske prostituerte.
For å finne en motgift mot dette må du først og fremst finne noen få og virkelige venner. Virkelige venner innebærer at de av og til gir deg klare og kontante tilbakemeldinger og ikke til enhver tid slikker deg oppetter ryggen. Da utvikler du deg som menneske og har en kvalitet som bekjemper ensomhet. Har du virkelige venner er du aldri ensom, selv om du mye av tiden er fysisk adskilt fra denne en av livets fremste kvaliteter.
Kan du bygge opp et nettverk som du virkelig kan stole på og betro deg til når livet går deg imot, da har du en livets kvalitet som ikke kan kjøpes for penger.
I det hele tatt må du være sosialt aktiv på arenaer som fylle ditt liv med meningsfyllt innhold. Det krever faktisk en viss innsats! Å sitte i en stol for seg selv og sutre "fordi alle har glemt meg" hjelper ikke det aller minste.  Humørfyllt sosial innsats er oppskriften!
Da vil du også trives bedre med deg selv når du av og til SKAL være fysisk alene for å ha samtaler med deg selv. Og husk at det å TENKE betyr at sjelen har samtaler med seg selv. Og kan du ha nok slike samtaler ( i tillegg til samtaler med venner), vil ordet ensomhet bli uforståelig.
Det er greit at det er mange ensomme sjeler på juaften. Med sandelig er det maange som er ensomme i sine ekteskap. Kanskje den verste ensomhet av alle. Som en berømt skuespillerinne en gang sa:"det er umåtelig mindre ensomt å våkne opp alene, enn sammen med et fremmed legeme"!
Måtte alle mine blogglesere gå inn i det nye år og ikke forstå hva ensomhet innebærer!

Alene-jul behøver ikke være ensom jul.

Det er blitt opplest og vedtatt at de som tilbringer julaften, er og forblir ensomme og sosiale tapere. Jeg har de siste 20 år tilbrakt julaften fysisk alene og ikke opplevd et ensomt sekund. Tvertimot- juledagene har gått så altfor fort. Så også denne jul. Jeg kom meg ikke gjennom en brøkdel av alle de bøker som fortsatt er ulest, alle de programmer på diverse parabolkanaler jeg skulle sett, alle DVD som ligger i stabler osv. Så jeg hadde faktisk ikke tid til å være ensom.  Og jeg har så absolutt selv valgt å være fysisk alene julaften pluss resten av juledagene. Jeg har jo ikke andre enn min datter å ta hensyn til. Og henne feiret jeg jul med på forskudd siste lørdag før julaften. Vi hadde noen store prosjekter på gang.
Den tradisjonelle familiejul har jeg feiret 40-50 ganger, så jeg har disse opplevelser med meg i
bagasjen. Mange- mange- gode minner.
Den brå overgangen fra min barndoms bondejul til stresset bak disken de siste dager før jul, gjør at for meg er jul først og fremst stress. Den siste uken før jul kan jeg ikke nok se går fort nok, så jaget kan ta slutt. Så kan jeg trekke meg inn i min lese- og filosofistue.
En dansk filosof sa " at det menneske er aldri ensom og alene, som er i selskap med seg selv." Det stemmer på en prikk. Dette betyr ikke at du er så oppslukt av deg selv at du kutter ut resten av verden en julaften.Tvertimot!  Jeg er ekstremt opptatt av utviklingen i verden. I tillegg har jeg et veeldig stort kontaktnett.
Det jeg tror er et brutalt faktum, er at ensomhet kan være det samme som tomhet. En filosof uttalte det en gang. Han monne ha ubehagelig rett. Er vi i ferd med å bli så fremmedgjordt fra oss selv, at den eneste måte å leve på, er å "leve" i skinnet fra andre mennesker, familie eller ikke familie?

For adskillige år siden ( jeg var rundt de tyve) havnet jeg i krigssonen en julaften . En av byens "tapere" lå full under juletreet på torvet. Jeg hjalp politiet å få han "hjem". Og hjemmet var en krigssone hvor faderen vandret full rundt golvet og resten av familien satt forskremte i krokene. Jeg glemmer det aldri. I mitt fredelige barndomhjem hadde jeg aldri opplevd noe i nærheten av dette. ( Familien det gjelder flyttet senere fra Egersund).
 Jeg regner og håper at alle mine blogglesere har hatt en jul som de vil huske med glede , og at de går inn i det nye året med offensiv medmenneskelig innstilling.
Og husk, ut fra mine erfaringer, er det ingenlunde noe sosialt nederlag å sitte alene på en julaften. Hvis du takler det offensivt kan det være en luksus mange kan misunne deg.

Alenejul behøver aldeles ikke være ensom jul.

Storartet "mykporno" i Saloon Kakadu i går.

I går måtte jeg stille meg opp som dørvakt for å hindre at noen andre kunder skulle komme busende inn og misforstå en fantastisk situasjon. Hvis det var tatt bilde av denne helt spesielle hendelse, ville 99%  av de som så bildet, vært helt sikker på at Saloon Kakadu var blitt til et bordell med utsøkt service. Du snakker om at man slipper å gå på dyr revy for å oppnå overdådig underholdning på hverdagens teaterscene!
Den fantastiske situasjon var som følger:
En av byens elegante og unge damer kom innom. Den nydelige neglelakken passet de delikate puselanker og resten av damen helt perfekt! Hun satte seg i en av Norges mest solide benker. Den er en uthulet stokk med diameter 80 cm og lengde 180 cm. Den har jeg fått i gave av Samuel Thengs. Han har fått saget til den perfekte benk med naturlig bue for ryggen. Du sitter som en keiser eller keiserinne. Mens vi hadde en interessant samtale, kom en av byens kjente herremann innom for å prøve en Kakadu halvsid jakke. Her må tilføyes at vi alle tre kjenner hverandre meget godt.
Mens han paraderte rundt for å se om jakken passet, og hva vi andre syntes, kommanderte den lekre dame mannen bort til benken!
Hvorpå hun på direkten kjørte begge puselankene opp under kanten av jakken i front og retning herrenes "interessante sone"!! Samtidig ba hun meg holde vakt i tilfelle det skulle komme noen mens dette stå på! Dette kunne jo til de grader misforståes!!!! Hadde noen, uten å vite sammenhengen, kommet innom der og da, hadde de fått nærmest hjertestans. Jeg tør ikke tenke på hvor fort dette hadde blitt spredd via naturmetoden eller sosiale medier. Du snakker om et syn for guder!
Sammenhengen er ikke fullt så saftig. Damen ville bare stramme til snoren rett overfor hoftene mens glidelåsen var igjen. Når denne nødvendige handling var utført (tok ikke alt for mange sekunder), paraderte herren nok en gang, og nå satt jakken perfekt.
Så er spørsmålet: Hvordan ville DU oppfattet situasjonen hvis DU  uforvarende hadde dumpet opp i "den noe spesielle situasjon " uten at jeg sto "vakt"?? Jeg er jo klar over at for å gi et fullgodt og ærlig svar overfor deg selv, måtte du jo få vite hvem som var involvert. Men der tier SELVFØLGELIG historien...

Uansett var det et fantastisk innslag som med  litt kunstnerisk bearbeidelse kunne blitt en kanoninnslag i en lokalrevy. Enn alt det vi opplever som ikke har nesen i mobiltelefonen HELE tiden. Og så helt gratis!

Sentrumsbutikkene overalt taper julehandelen, også Egersund. Se

I en vanlig krig lyger generalene tapstallene nedover. I en handelskrig lyger de forretningsdrivende salgstallene oppover. Det nytter desverre ikke for de forretningsdrivende å fortrenge virkeligheten.
Og virkeligheten er at løpet er kjørt for "vanlige" butikker uten særpreg som holder til i de gamle utdøende bysentra. Moderne mennesker er vant med shoppingsentrene hvor "været" er stabilt og de shopping-gale kan rekke over mange butikker på begrenset tid. Og hvor de ikke minst kan parkere gratis!
I tillegg vil den oppvoksende generasjon være vant med netthandel i en grad vi i dag ikke kan forestille oss. Amazon tar jo nå knekken på mange av bokhandlerne i USA. Det kommer til å forsvinne mange i Norge også de nærmeste år. Se bare hva som skjer med avisene og bankvesenet!

I skrivende stund, torsdag 20.12 kl. 15.40 blåser en kald vind gjennom sentrum. Det er tomt og øde. Og værvarslene for helgen er mye kald blåst. Det betyr ikke noe for Kvadrat, Egersund Amfi o.l., ettersom været der er stabilt. Og de skal alle ha søndagsåpent! Det skal ikke sentrumsbutikkene i Egersund. Det er fornuftig med hensyn til ikke å presse personalet. Men samtidig forsvinner omsetningen over til Amfiet og Kvadrat.

Handelsstanden overalt er nå så presset at uten juleomsetningen ville vi fått et konkursras over det ganske land som ingen kan forestille seg. Det er djevelens alternativ. Enten superstresse deg som butikkdrivende i desember eller forsvinne som butikkdrivende.
For min egen del var overgangen fra barndommens eventyrjul på Hovland, til av omstendighetene å bli presset til å stå bak disk med langdager siste uke før jul et mareritt. Så juleukens langdager står ennå den dag i dag for meg som selve skrekken. Hvert eneste år var det med enorm lettelse jeg opplevde julaftens  komme og stresset var over.
Når det gjelder dette med søndagsåpent er dette tilfelle alle søndager overalt på eks. New Zealand. Det vil etterhvert tvinge seg fram i Norge også for de som ikke har en så spesiell pakke å by på at de er uten konkurranse og kan kjøre sine egne salgstider.
Seriøse og helspesialiserte butikker skal være som veldig attraktive damer. De skal ikke være tilgjengelige til alle døgnets tider. Da er de ikke interessante lenger.
For min egen forretningsmessige del er det årlige  julestresset helt over. Jeg driver ikke lenger butikk, men et opplevelsessenter hvor jeg veksler mellom roller som historieforteller, mekaniker, hovmester og underholdningsartist. Australproduktene selger seg selv.  I vissheten om jeg har et vareutvalg som kun finnes her i Europa kan jeg tillate meg å beskrive på åpningsdøren salgstiden i juleuken som følger:
Langdager i juleuken etter behov og vær. Som enmanns-operasjon har vi begrenset kapasitet. Men- når vi har åpent- er vi tilstede 200 %. MINNST!!!!!
Som det nå ser ut, blir det en tidlig torsdagskveld. Vi har allerede solgt mer enn nok!

Barndommens magiske julaften på Hovland i Helleland

I denne oppjagede juletid skrur jeg minnet tilbake til julaften tidlig 1950-tall. I de år tilbrakte jeg julaften på Hovland sammen med "foreldrepar nr. 2", pluss søskenbarn Sverre. Det var virkelig julaften i nærheten av den stemning du finner på julekortene fra det gamle bondesamfunnet.
Etter morgenmelkingen i fjoset var det min jobb å få de 48 sauene ut i marka for lufting. Når så dette  var gjordt, var det å gå i spenning hele dagen til julekvelden, da pakkene under juletreet i den lille stue skulle åpnes. Sverre og jeg hadde ikke klart å holde oss, så vi hadde "prøveåpnet" et par pakker på lille julaften.
Omsider var det tid for innhenting av saueflokken. Sporene i snøen viste vei høyt inn i marka. Fra der har du en eventyrlig utsikt mot Gyaaksla og Ualandsbassenget. På veien opp var det harespor alle vegne. Når de svarte orrhaner braste opp i det snødekte landskapet mot denne veldige bakgrunn, var det en naturopplevelse de luxe som sitter krystallklart i mitt indre til dagers ende.
Der saueflokken vandret på linje foran meg mot markaleet (grinda) med den magiske klangen av sauebjeller i det stille landskap uten en sivilisert ulyd, ser jeg nå var en eksklusiv opplevelse for evigheten. Grinda hadde jeg lukket, for at jeg skulle stille meg opp og sjekke at alle 48 var med "på laget". Kommen til gards sto Sigvart med pipa i munnen og hatten på hodet dirigerende gimrene og annæringene ( årslam og andreårslam) inn i det minste sauehus og de voksne sauer inn det store.
Å være der inne og kjenne lukten av sau og tørt høy, pluss alle lydene som sauene holdt i gang, står ennå for meg som det ypperste av det hav av barndomsopplevelser på Hovland gard.
Så var det tid for kveldsmjølking. Sigvart og Pippa satt på hver sin mjølkekrakk mens spruten hadde symfoni i bøtta. Tantes navn var Petra, men ettersom jeg som toåring uttalte det Pippa, så ble det Pippa for meg resten av hennes tid. Det som slår meg i dag, var den roen som lå over det hele.

Etter at pinnekjøttet, kaker og det hele var unnagjordt senere på kvelden, var det tid for den store finale- åpningen av presanger. Sigvart satt i gyngestolen med pipa , og Pippa satt med spøtet. Rett utenfor vinduet hadde småfuglene festmåltid i neket. Hunden Kvikk hadde kroet seg attmed føttene til Sigvart. Og så begynte Sigvart vekselvis å synge og fortelle fra en svunnen tid. Som han kunne fortelle , og som han kunne synge!
Sandelig var det stor hugnad i den lille stue!
Dette er ikke noe sentimental nostalgi om at "alt var så mye bedre før". Men det er ikke tvil om at en magisk dimensjon i menneskelivet er forsvunnet i en ufri stresstilværelse som den moderne julefeiring utvilsomt er blitt. Vi som var så heldige å få være med å skrive det aller siste kapitlet i et naturalsamfunn som strakte seg århundrer tilbake i tid, vet det bedre enn noen.
Gamle Hovland- takk for alt det du var og alt det du gav. I stram giv akt hedrer og ærer jeg ditt lysende minne!

En aldeles herlig kort historie fra virkeligheten.

En av Stavangers store originaler rett etter krigen var innvilget audiens hos byens strenge og myndige borgermester. (Det het så den gangen, jfr. mine opplysninger).
Nå må det opplyses om at grunnet langvarig bruk av det sterke (aldeles ikke beste kvalitet), så bar ansiktet og resten av legemet sterkt preg av dette. Unger som opplevde vedkommende på nært hold for første gang, ble vettskremt. Originalen var imidlertid snillheten selv, men det kunne jo ikke ungene vite.
Så sto "underklassen" ansikt til ansikt med Stavangers borgermester og skulle framføre sitt ærende. "Nå, og hva skyldes den ære at du tar av din kostbare tid for å snakke med min ringe person?" sa en tydelig spydig borgermester. "Jo, du ser. Eg trenge 50 kroner te byens forskjønnelse!"
"Og hva slags forskjønnelse snakker vi her om?"
"Jo, du ser! Eg trenge penger te ein togbillett. Eg vil nemlig reise vekk någen dage!"

Bakholdsangrepet på prost Kåre Mjølhus

Jeg er fullstendig klar over at alt som publiseres på nettet forblir der til "evig" tid. Når jeg sender opp mine forslag til leserinnlegg i lokalavisen, kan jeg være trygg på at de kraftigste uttrykk blir luket bort. Men på nettet må jeg være min egen "ansvarlige redaktør". Så derfor skal jeg holde noe tilbake hva jeg egentlig mener om oppførselen til de to personer som bak prost Kåre Mjølhus sin rygg skrev til biskopen og antydet at han ikke var noe verdig prost grunnet sin deltakelse på Egersund Ølfestival.

Kåre Mjølhus er et gigantisk medmenneske, hverken mer eller mindre! Jeg vet det bedre enn noen som har hatt det store previlegium å ha han som min gode og fortrolige venn gjennom flere år. Noen mer romslig og inkluderende prost er det vanskelig å tenke seg. Dette uten at han kompromisserer det aller minste på sin grunnleggende og trygge gudstro. Som sjømannsprest har han dog vært rundt i verden og fått medmenneskelig verdenshorisont.
At han stillet opp på ølfestivalen og åpnet kvelden med å skåle, finner jeg helt naturlig for denne vidsynte og konstruktive Herrens lysende representant.
Det er et tysk ordspråk som sier"at det som skal forbli, må endre seg". Dette gjelder også kirken. Det nytter ikke å isolere seg i noen bygninger for det som mer og mer fortoner seg som en museumsreligion  for moderne og opplyste mennesker.
Skal du som prost ha noen som helst form for innflytelse i et opplyst lokalsamfunn , må du ut og møte folket på andre arenaer enn i en tom kirke.
Så for oss alle som er glad i livet, takke seg til et humørfyllt prostemenneske som sprer glede i en forsamling, framfor tørre moralister som sprer kun avvisende forakt fra omverdenen.
Prost Kåre Mjølhus har forut for det aldeles ufyselige  bakholdsangrepet hatt en meget sterk menneskelig status i lokalsamfunnet. Hans status er nå sterkere enn noensinne!
Hva slags status de to personer har, etter sin nederdrektige handling, kan de spørre seg selv om. Eller kommunens befolkning. Hvis de tør!
Jeg kan bare tilføye at jeg personlig har gjordt min egen undersøkelse. Svarene jeg fikk egner seg ikke på trykk- iallfall ikke på "sosiale medier".
Prost Kåre har med sin grensesprengende, vidsynte og rause opptreden slått" knouck out" på den selvgode hovedstadspresse som alltid har betraktet Egersund som pietismens hovedstat på Sør-Vestlandet. Disse oppblåste journalistene ligger nede for telling for laaange tider fremover. Presis som to selvutnevnt prektige som har utnevnt seg som alkoholmoralens voktere i Egersund.
Hvorfor hadde de ikke så pass ryggrad at de tok opp sine bekymringer direkte med en meget folkelig prost?  Eller er feigheten like stor som deres (i mine øyne) nederdrektighet?
Personlig har jeg alltid levd etter ordspråket: " Det er bedre å dø stående med æren i behold, enn å krype seg fram på feighetens mark". Amen!!!!

Queenstown er svært oppskrytt!

Første gang jeg var i Queenstown var i 2008. Etter alt forhåndsskrytet var byen en skuffelse. Jeg sammenlikner da med alt det andre jeg har opplevd på magiske Sørøya på New Zealand. Byen var altfor amerikanisert som det seg hør og bør når byen skal tiltrekke seg et "internasjonalt" publikum. Berømmelsen startet med strikkhopp over en canyon som elven Kawarau har gravd ut gjennom tusener av år.  Strikkhoppbasen er en snau mil fra sentrum.
For en danske vil nok omgivelsene være imponerende, men en nordlending ville nok trukket på skuldrene. I embeds medfør måtte jeg innom Queenstown ut fra min base Wannaka. Avstanden er rundt 5 mil, som Egersund-Moi.Og turen er eksotisk den, med irrgrønne lier overalt. Det som er pluss med byen er parken som stikker ut i Lake Wakapitu som er lenger i utstrekning enn strekningen Egersund -Stavanger.
Hvis du noen gang skulle besøke Queenstown, for all del ta stolheisen til en av høydene. Du får et aldeles praktfullt skue over fjellene og innsjøen. For de shoppingglade kan byen være interessant. Det myldrer av butikker. Jeg var innom alle outdoor- og sportsbutikkene som "plikt", men det var ingen plass jeg kunne tenkt å overnatte. Det kan ikke på noen måte, sett med mine øyne, måle seg med totalpakken Wannaka.
Å sitte tidlig morgen og innta mektig Kiwi-frokost i Wannaka med Lake Wannaka og omliggende herligheter som kulisser er i en annen divisjon sammenliknet med markedsføringsproduktet Queenstown. Men det skal de ha i Queenstown, de har klart å gjøre Queenstown til et av de aller hotteste reisemål på New Zealand! Reklamens makt er meget stor. Så det kan jo være greit å si "at jeg har vært der også."
Du må forberede deg å møte "jetsettet", disse "internasjonale" turistene som vrikker bakenden på en utstudert måte med matchende "verdenstrett" uttrykk. Etter dette mitt andre gangs besøk her, forlot jeg Queenstown med et nokså verdenstrett ansikt selv.
På returen til basen i Wannaka svippet jeg innom Arrowtown. Denne tidligere gullgraverby er verdt et besøk. Iallefall for et par-tre timer. Det rekker.
Mer i neste nummer. Da skal vi til Kaikoura og Picton.

Queenstown er svært oppskrytt!

Overjordisk etappe Hokitika-Wanaka

Oppvarmingen til Hokitika er strekningen fra Greymouth. Du kjører langs strendene mot Tasmanhavet og tror du befinner deg enten langs kysten av California eller Hawaii. Denne eksotiske opplevelse fortsetter fra Hokitika til Ruatapu hvor det blir mye berg-og-dalbane fram til landsbyen Franz Josef. Der opplever du isbreene ikke så langt unna. Det er dette som er magien på New Zealand. Fra Hawaii til Sveits på under to timer.
Jeg ble sittende en times tid og pratet med en av servetrisene ved den største utendørskafeen. Et meget berikende møte under en blå himmel med veldige alpekulisser. Jeg kikket rett opp på fjellet Eile de Beaumont, 3117 meter høyt over havet, nesten 700 meter høyere enn Galdhøpiggen.
Jeg stoppet senere ved Bruce Bay, en aldeles praktfull sandstrand. Det må være en av de strendene i verden med det største utvalget av eksotiske steiner i all verdens farvevarianter. Etter et par timers vandring fant jeg to prakteksemplarer med  gjennomgående sølvstriper som nå pryder mitt lese-og-TV-rom.
Ferden videre mot Haast åpenbarte en fauna som må beskrives som Afrika-light. Dette er også et spesielt for New Zealand- en veldig spennvidde av all verdens treslag som ikke finnes i Europa. For en botaniker må dette være selve eventyret. Broen over Haast River er den lengste på øya (drøy kilometer) som bare har en kjørebane. Det er et par lommer hvor de som ikke har forkjørsrett (fra sørsiden) kan stoppe.
Strekningen videre opp til Haast fjellpass (564 m.o.h) er "voldsomme greier".  En naturkatedral av en annen verden omgitt av et fjellmassiv type Sveits/Østerrike. Fram mot "tvillingsjøene" Wanaka og Hawea (begge mer enn 40 km. lange) er det rene autostradaen. Og veistandarden her er et kapitel for seg. Ikke en eneste bomstasjon og veibaner av en kvalitet som må gjøre oss nordmenn grønne av misunnelse. Og dette klarer de på en øy som har kun en million mennesker og er 4-5 ganger større enn Danmark!
Denne strekningen Hokitika-Wanaka by er den jeg vil på det ytterste anbefale som et absolutt "must" hvis du noen gang besøker denne eventyrlige øy. Ord rekker ikke til for å beskrive de forskjellige "verdensdeler" du får med deg.
Så finner du deg et rom i Wanaka så sentralt som mulig og lar dagens eventyr synke inn. Mitt favorittmotell er Bella Vista midt i sentrum. Jeg har faktisk bodd der fire år på rad og har fått et førsteklasses forhold til vertskapet.
Queenstown er den mest berømt reisedestinasjon på Sørøya og ligger bare fire mil fra Wanaka. Mens Wanaka er et naturparadis, så er for meg Queenstown en "fæl" plass. Mer om det i neste nr.
For mine blogglesere som er ekstra interesserte, er det bare å google de forskjellige geografiske navn som dukker opp. Da får du en enda mer intens opplevelse.
Og glem ikke at livet er en reise og ingen endestasjon!

SOLNEDGANG OVER HOKITIKA

Hokitika ligger på vestkysten, og jeg blogget i fjor på denne tid om den store opplevelsen jeg hadde der med mitt møte med barndommens kino  Egersund anno 1956.
Hokitika er noenlunne på størrelse med Egersund og mangler Egersunds store variasjon i natur. Byen er flat, men har en praktfull strand med like praktfulle solnedganger. Og skal du overnatte i Hokitika, ja så er hotell Beachcoms 3. etasje stedet. 5 stjerners rom , balkong og luksusbad med all verdens dyser og mere til.
Du kunne uten  skjemmes bedt Barack Obama med familie på et treff her. Dette rom , med denne utsikt og fasiliteter hadde du ikke fått tilgang til i Norge under kr. 2000. Denne gang betalte jeg kr. 480,-. Hotell er billig på New Zealand. Jeg husker siste gang jeg bodde på majestetiske hotell Heritage midt i Christchurch. En gedigen suite med bred trapp opp til baderom og soverom. Du kunne fint hatt mottagelse for et trettitall personer. Tilsvarende suite ville nok kostet rundt kr. 5000 her på berget. Jeg betalte rundt femteparten.
Etter jordskjelvet er imidlertid Heritage stengt. Det var ytterst vemodig å stå i den inngjerdede korridor og betrakte katastrofens omfang.
Men tilbake til Hokitika. Denne gang hadde jeg kun tid til en overnatting. Men for en solnedgang!
Jeg satt leeenge på balkongen og fulgte solas vandring mot horisonten akkompagnert av de evige bølgers symfoni og måkenes livlige skrik.  Som jeg skuet over det endeløse hav hadde jeg en meget sterk følelse av å berøre evigheten.
Ferden neste dag til Wanaka skal jeg komme tilbake til. Den ferden fortoner seg som en uvirkelig drøm og vil gjøre det resten av min tid.
Som jeg blogger dette hadde jeg besøk av min uerstattelige venn Arnt Olav Klippenbert. Vi ble enige om at jeg for framtiden bør kjøpe meg en iphone slik at mine facebookvenner kan få oppleve turene mine i "sann tid".
Fossilet er i utvikling!

Milford Sound

Selv om jeg ikke tar bilder , foreløpig, på mine turer i den store verden, så er det intet problem for mine blogglesere. Det er bare å klikke seg inn på Google Earth. Der finner du Mount Cristina i all sin majestetiske velde. Og der finner du også Milford Sound.
Etter å jaget bort papegøyene, bar det gjennom tunnellen mot Milford Sound. Der hadde jeg vært første gang i 2008, med overskyet vær. Denne gang var det strålende sol. Turen utover fjorden, på New Zealandsk fiord, var som å fartøye seg utover Sognefjorden. Det var stupbratte fjellsider, men forbausende få fosser og nesten intet fugleliv. Men den ene av de to fosser som jeg husker, var til gjengjeld i absolutt verdensklasse. Mer enn 150 meter stupbratt rett ned i fjorden.
Turistbåten måtte stoppe i god avstand fra nedslagsfeltet for å unngå at alle vi turister ble "pisseblaute". Vøringsfossen i Hardanger er i verdensklasse, ikke minst takket være sine omgivelser. Denne enestående foss i Milford Sound gikk faktisk utenpå Vøringsfossen i så måte. Som vi seilet utover Milford Sound opplevet vi sel og pingviner. Sistnevnte er en helt egen utgave av pingvinfamilien som bare finnes på New Zealand. Jeg fikk en særdeles god kontakt med et ektepar som hadde utvandret fra Skottland for 40 år siden og nå bodde i Australia. Meget sympatisk ektepar, og meget berikende samtaler , ettersom vi var på samme alder. Begge, var i likhet med meg, innfødt i det gamle bondesamfunnet. Sandelig hadde vi mye å prate om!
På norsk har vi noe som heter snøskred. Her har de noe som heter treskred. Det er nemlig slik at fra fjorden og opp mot 2000 meter er det dekket med vegetasjon, mesteparten trær. Når så stormene røsker tak i de øverste trærne får det en domino-effekt. Disse drar med seg alt som er under i samme bredde. Derfor får du lange "sår" i landskapet fra fjord til fjelltopp. Det tar en generasjon å gro til igjen. Det var derfor facinerende å observere alle sårene utover fjorden i forskjellige stadier av gjengroing. Meget lærerikt!
Etter å ha forlatt båten, bar det mot tunnellen. Denne gang fra motsatt side av magiske Mount Christina. Var opplevelsen av Mount Christina i verdensklasse. så var sandelig den totale settingen fra motsatt side på minst samme nivå. Jeg måtte ut av bilen før tunnellen. Intet sted i FjellNorge opplever du noe så voldsomt. Dette kan ikke beskrives med ord. En voldsom gryte med flere kilometer-lang- og solide 1000 meter + rett opp fjellvegg med fosser overalt.
De som tror at New Zealand er en "lille ø" kan bare stå her og brekke nakken oppover. Jeg tror ikke det finnes noe lignende i hele Europa, ja kanskje verden for den del. For de av oss som er lokalkjent, vil nok Gyaaksla med omgivelser være imponerende i Dalane-sammenheng. Men, men. Det blir småtterier sammenliknet med denne ekstreme naturkatedral. Du tror det ikke før du ser det. Etter tunnellen på tilbaketuren til Manapouri, stå jeg i giv akt foran magiske Mount Christina. Papegøyene hadde jeg skremt bort med voldsomme kroppsbevegelser og , ikke minst, vikingbrøl. De mange turister som bivånet denne opptreden fra en " riv ruskende gal" nordmann , vil huske denne seansen resten av deres liv.
Mer New Zealand etterhvert.

Møtet med magiske mount Christina

Jeg hadde faktisk glemt bort hvor til de grader Sørøya på New Zealand er et geografisk underverk som ikke har sin make på moder jord. Hvis jeg hadde vært eksklusiv reisefører for et meget velstående par, kunne de betalt meg minimum to hundre tusen norske kroner  for jobben pluss omkostninger.
Hva de skulle fått oppleve på de fem uker ville gjordt prisen til et røverkjøp og en tur de ikke ville ha glemt i all evighet. Du snakker om at de skulle fått levd sin magiske reisedrøm fullt ut.
Jeg skal ta dette etappevis for mine blogglesere og ikke i rekkefølge. Det blir etter innfallsmetoden.
Jeg starter med magiske mount Christina ved inngangen til tunnellen som fører ned til Milford Sound. Fjellet er få meter høyere enn Galdhøpiggen og har form som Matterhorn i Sveits.
Det var en strålende dag med start fra mitt favorittværelse i motellet ved mektige Lake Manapouri. Det fjorten mil lange turen til Milford Sound er paradisk reise på et stadig høyere nivå når det gjelder intensiv naturopplevelse. Selv blaserte vestlendinger ville fått høneskinn ettersom dagen skred fram med grønne lier toppet med stadig høyere snøbelagte fjelltopper. Ved inngangen til tunnelen måtte jeg bare ut av bilen for å fornemme denne overjordiske stemning med alle sanser.
Som jeg steg ut i det overdådige solskinn måtte jeg nærmest brekke nakken bakover for  å se opp på de alpeliknende fjelltoppene. Og der oppe tronet selveste Mount Christina med samme navn som min kjære for lengst henfarne moder! Mens minnene strømmet på så " eg knapt kunne anda" ble min utmerkede Corolla leiebil angrepet av 3 papegøyer! Du leser rett! Tre grønne og frekke Kea-papegøyer! De hadde landingsøvelser midt på taket. Før jeg klarte å jage dem bort, hadde den frekkeste etterlatt kloremerker i lakken. Jeg påviste dette til utleiebyrået da jeg leverte tilbake bilen og regnet med en saftig regning. Men- kontrolløren sa jeg slapp unna med kr. 0 ettersom skrapene var bare overfladiske.
Strålende solskinn, mektige Mount Christina og 3 flaksende papegøyer i den høyden! Opplevelsen i denne mektige naturkatedral akkurat der og da vil følge meg resten av min tid.
Hva jeg opplevde etter tunnelen kommer i neste nummer.

New Zealand

Jeg vil bare kort informere mine blogglesere om at jeg overlevde den magiske tur og var hjemme igjen i går etter fem ukers eventyr-ekspedisjon.
Mer detaljer etterhvert.

New Zealand som mitt andre hjemland.

Når jeg nå stenger av min noe spesielle en--manns-operasjon i fem uker, for å reise for 4. gang til New Zealand, føles det som om jeg skal reise "hjem". Nå må det presiseres at det er Sørøya jeg skal oppholde meg på. Og forskjellen på Nordøya og Sørøya er så stor at det kunne vært to forskjellige land. Sørøya har kun  1 million innbyggere, mens Aukland på Nordøya gå mot to millioner alene.

Naturen er også vidt forskjellig. Den nordre del av Nordøya har middelshavsklima, mens Sørøya om vinteren har klima omtrendt som Finnmark . Den store fordelen å reise i November, er at jeg møter den siste del av våren som går over til sommer. Å oppleve våren to ganger samme år er jo egentlig magisk. Så da skal jeg heller sitte i fly henimot et døgn samlet for å oppleve dette.
Folkeslaget på Sørøya er så jordnært, at jeg føler det som det er en gigantisk familie jeg møter som jeg ikke visste at jeg hadde.  Reiseruta jeg har lagt opp er som følger: Christchurch, Kaikoura, Picton,Wellington, Picton, Hokitika, Wanaka, Te Anau, Invercargill, Dunedin, Oamaru, Akaroa, Christchurch, hjem. De av mine blogglesere som er ekstra interessert i geografi, kan jo klikke seg inn på Google Earth.
Når jeg skal besøke ørten spesialforretninger under alle stopp, må jeg ha forståelse for at fem uker blir i snaueste laget. Skulle jeg , med mitt energinivå, kun feriert i fem uker, hadde jeg kjedet meg til døde. Men å ha et meningsfullt oppdrag på et av klodens mest natur-eventyrlige reisemål, er en mix som ikke kan beskrives.
Det hevdes at Sørøya er mye som Norge. Tja, tja. Sørøya er en mix av midtvesten i USA, Alpene, Hawaii, jungelen i Afrika, kysten langs California,  Rocky Mountains, Norsk Fjordlandskap og mere til. Mens Galdhøpiggen er en "grushaug" på 2468 m.o.h. er Mount Cook  3764 m.o.h. i sammenlikning. Og dette majestetiske fjellmassiv har jeg stått ved foten av og studert med kikkert. Et minne for livet!
At jeg nå i godt voksen alder opplever barndommens sitrende glede av forventning, er jo ren skattefri luksus. Enda mer luksus er det at jeg som muligens eneste butikkdrivende i Norge kan stenge av med NULL konsekvenser for min omsetning. Hvilken frihet! Men sandelig har jeg ofret mye svette, blod og søvnløse netter for å komme dit!
Men jeg holdt hele tiden fast ved drømmen om Australia/New Zealand. Og dette blir min syvende tur til nå! Virkeligheten overgår fantasien!
Så sett dere mål i livet! Uten mål kommer du garantert ikke av flekken!  Bedre sent enn aldri!
Overlever jeg ekspedisjonen, skal mine blogglesere få et referat i desember.
Ha en strålende helg!

New Zealand som mitt andre hjemland

Er navnet Eivind Andreas Gåshus Bjerkreim en god ide?

Etter en interessant samtale med min umistelige venn og åndsfrende Arnt Olav Klippenberg forrige dagen, trenger jeg et råd fra mine facebookvenner. Vi diskuterte navneforandring. Arnt Olav sa at det nå var såre enkelt. Det var bare å gå ned på likningskontoret og forandre etternavnet ved å fylle ut et enkelt skjema. Og dett var dett! Helt ubyråkratisk!
Jeg fortalte Arnt Olav at jeg alltid har hatt store problemer med mitt etternavn. Jeg hater navnet Endresen som pesten. Det er to årsaker til det. Det ene er  alle de religiøse fanatikere jeg deler etternavn med.  Der vil jeg øyblikkelig få presisere at det gjaldt ikke min fader som var stikk motsatt.! Han var i så måte den mest liberale og vidsynte i denne religiøst forhutlete sekteflokken. En kort samtale med han da jeg var 15 var billetten til å komme seg meget enkelt ut av systemet.
Den andre årsak er at min faders funksjonelle invaliditet gjorde at jeg fikk tredd en sykkel- og  sportsforretning ved navnet Endresen nedover hodet.  Her må nevnes at min fader selv ved flere anledninger ga uttrykk for stor skepsis ved at jeg skulle drive forretning. Han indirekte advarte meg flere ganger. Men, er det alvorlig sykdom i familien, så trør man til. Det er ikke noe å bejamre seg det minste over. Millioner har gjordt det, gjør det, og vil gjøre det i framtiden. Punktum.
Jeg fikk fort fjernet etternavnet på butikken og fikk et mer nøytralt navn, som ga meg den nødvendige mentale distanse til "det yrket jeg var født inn i".
.
Opphavet til mitt familienavn Endresen kommer fra min bestefar, Endre Gåshus. Det er etternavn det! Men da mine eldste onkler kom til verdensbyen Egersund, var dette ikke fint nok navn. Derfor måtte også min far, som var født Gåshus, skifte til det (for meg) blodfattige og gørrkjedelige etternavn Endresen. Det skulle liksom være finere! (Gru og skrekk).
Personlig er jeg født på selveste Bjerkreim gard ( bruksnummer 1!) I nyastova!
Så min identitet har alltid vært bjerkreimsbu med helt feil etternavn. Gåshus (den gang i Helleland) ligger to km fra Åsen (Bjerkreim) hvor min bestemor Anna kom fra. (Jeg er oppkalt etter Anna og Endre). Åsen ligger igjen 3 km fra Bjerkreim gard. Så på en linje av 5 km. ligger Gåshus- Åsen-Bjerkreim gard som er grunnmuren i min identitet.
Da jeg fortalte Arnt Olav at tallet fire er mitt magisk lykketall, utbrøt han :" Da er jo Eivind Andreas Gåshus Bjerkreim perfekt".
Jeg har nå tenkt høyt "offentlig", ikke for på noen måte å digge mitt ego. Hensikten er kun at hvis andre sliter med lignende problemaktig forhold til sitt etternavn, så har dere den enkle oppskriften for å forandre det. Så blir det endelig overensstemmelse mellom identitet og etternavn.
Når jeg nå  søndag reiser på min fem uker lange magiske ekspedisjon til mitt kjære,kjære New Zealand, skal jeg vurdere om jeg skal ta skrittet over i den endelige navne-frigjøring til Gåshus Bjerkreim. Bare det at jeg har nå tenkt høyt om saken, kjenner jeg hjelper. For meg betyr faktisk ikke mitt trøtte etternavn noe som helst. Jeg vet ikke om jeg gidder bry meg. Er dere enige?
Fornavnene er jeg meget fornøyd med. Det kan jeg takke faderen for. De fanatiske i familien ville at jeg skulle døpes Karl Peder! Fader satte foten ned! Det var nok med en Kerrs Pink i familien. Dette er en potetsort og økenavn på alle de i min barndoms sekt mellom 1905 og rundt 1935 som ble kalt KP etter avguden Per (Gravdal) og hans "husholderske" Kristina (Skipstad).  En av mine slektninger hadde 11 unger som alle ble kalt KP (Karl Peder, Kristine Petra) osv. Og hun ga beskjed om at fikk hun 11 unger til, skulle de også oppkalles etter Per og Kristine.  Fader, mange takk!

Visdomsord på minnestatuen i havnen

På den grensesprengende minnestatuen over barbariet 22/7 står  bl. a.:

"Samle ditt håp, så du kan holde på drømmen".

For min egen del vil jeg tilføye: "Uten drøm og mot, intet levende og grensesprengende liv".

Det var bare det denne gangen, men jeg synes ordene er sterke nok til å stå uten ytterlige kommentarer.

Visdomsord på minnesmerket i havnen.

DA TØNES FIKK OVERFØRT KRAFTEN I SALOON KAKADU

Hvis mine blogglesere googler Tony Sheridan, vil de få opp historien om hans spesielle forhold til The Beatles. Den samme Tony kjøpte hatt i Saloon Kakadu få år tilbake og ble "healet" i samme slengen. Han påsto selv, i vitners nærvær, at han ble frisk etter seansen! Mitt hjelpemiddel i behandlingen var en spesiell statue i eik. Jeg hadde min ene hånd på Tonys hode og den andre på statuens hode. Det var en av mitt livs aller mest magiske forestillinger!
Etter denne (for vitnet Arnt Olav Klippenberg) minneverdige opplevelse, bestemte jeg meg for å låse statuen inne i den tidligere skriftestol med døra på gløtt. Folk skulle få se den, men ikke mer berøre den. Statuens navn er Jostein Petrus Aku-Aku Cæsar. Navnet står perfekt i forhold til statuens stormannsgalskap.
På vårparten i år fikk jeg besøk av Frank Tønnesen (Tønes) med familie. Han skulle feire sin  førtiårsdag litt på forhånd i Saloon Kakadu. Jeg konfererte litt med JPAAC (den stormannsgale), og vi ble enige om at Tønes er en så aldeles sympatisk og original person og musiker, at han skulle (som den eneste!) bli den samme ære til del som Tony Sheridan. Tønes er den siste som trenger noe som helst healing, men JPAAC og undertegnede skulle sammen overføre "evighetens kraft og artistisk kreativitet" til sympatiske Tønes.
Dette ble gjordt og fotomessig dokumentert. Inne i meg sa jeg"Tønes skal spille for et fullsatt konserthus i Stavanger når dette blir ferdig om et halvt års tid". Dette leser jeg i dag i Stavanger Aftenblad skal skje den nærmeste tid!!
Jeg har ikke fortalt dette til JPCCA. For da skulle selvfølgelig HAN  tatt HELE ÆREN for at Tønes nå fortjent er i vinden som aldri før og slår ut i full blomst. Vår Herre, Tønes og jeg vet jo at det er mine magiske hender som har forløst Tønes fullt ut.  Bare spør Tønes!

OPPVARMING TIL MAGISKE NEW ZEALAND

Å ha vært medlem av en sekt, og ha kommet ut av den uten minste "skade på sin sjel" , gir et eventyrlig forsprang når det gjelder muligheten for indre frigjøring og utvikling.
Jeg ser det på samme måte i dag med detaljhandelen i almindelighet, og sportsbransjen i særdeleshet. Nå er dette på mange måter like fjernt fra meg , som den stakkarslige "gudstjenesten" jeg en gang oppleve.
Jeg ser jo nå at hele det moderne samfunn er en slaveleir i ny forkledning, og da spesielt de som slaver med mer og mindre meningsfullt "arbeide" i shoppingsenterene. Der er åpningstidene "hellige" , og nåde den stakkar som gjør opprør mot dette. Da er det ut av kjeden, ut av senteret og muligens erstatningsansvar. Mafiaen kunne ikke funnet en bedre oppskrift når det gjelder å drepe ethvert tilløp til selvstendig tenking, initiativ og personlig utvikling. Heller ikke kirken!!!
Ikke bare måtte jeg komme meg ut av den puritanske sportsbransjen, men jeg måtte gjøre rent bord "inne i meg" hva angår mitt ståsted generellt i forhold til det å være "forretningsmann". Å kjøpe inn noen varer (som er å få overalt),  og så selge disse med noen tullepriser som alle ender på 99, er iallefall jeg glad jeg slipper.
Nå girer jeg opp til fem ukers ekspedisjon på eventyrets øy, Sørøya på New Zealand. Når jeg setter meg på flyet og stenger av i fem uker, skal jeg ikke ofre forretningsdrift en eneste tanke. Ikke behøver jeg tenke på husleie, lønninger og ubetalte regninger. Jeg skylder ikke noen et eneste øre. Hadde jeg ikke hatt det virkelig steintøft på 80 og 90 tallet med mye våkenetter, hadde jeg ikke til de grader satt pris på å være i den situasjon jeg er i nå.
Jeg har kommet til at man skal ha akkurat nok penger til å slippe å tenke på penger. Har man alt for mange ( iallefall ikke jeg), så skal dette plasseres i aksjefond og hele tiden skal man gruble på å forrente kapitalen mest mulig effektivt. Stakkars mammons treller.
Det er luksuser i verden som ikke all verdens penger kan kjøpe. Og det er å ha tid nok, og evne nok, til å oppdage alle de gratis opplevelser som er rett foran nesen. Og da mener jeg ikke Iphonen.
Den er jo et aldeles fantastisk verktøy som har gått over til å være en diktator i en grad som gjør selv Mao og Hitler dypt misunnelige.
Vi er nemlig på full fart fra det levende livs verden inn i systemenes verden. Og ikke minst systemenes psykopatiske og humørløse voktere!
Jeg blogger dette med et stort glis rundt munnen. Humør og smil er nemlig dødelig gift for all verdens surpompende regelryttere.
Og imens venter eventyret , og forsommeren,  på New Zealand!  I min mørkeste økonomiske periode på 90 tallet fantaserte jeg om dette. Den gang regnet jeg med at dette ville være like uoppnåelig for meg som å begynne tomatdyrking på månen. Og nå er jeg klar for min fjerde tur!  Og fortsatt er jeg bare i oppvarmingsfasen! Hvilket betyder: GI  ALDRI,   AAALDRI, SLIPP PÅ  DRØMMENE!  En dag kan drømmene bli virkelig, forutsatt at du ikke noengang mister motet og håpet!

ET MINNESMERKE I EGERSUND FOR EVIGHETEN

I morges sto jeg sammen med min evig elskede Anna Lovinda (min damesykkel) og betraktet minnesmerket over Jasmin, et av de mange offer på Utøya. Vi studerte teksten som var inngravert på den konsentrerte statuen.
Det geniet som har utformet dette magiske minnesmerke må ha fått sin inspirasjon fra oven. Sjelden har jeg opplevet et så til de grader forståelig kunstverk. Et menneske har gått ut av tiden og inn i evigheten, men etterlater seg omrisset av sin jordiske tilværelse.
Derfor er det en selvfølge at dette minnesmerke skal stå der hvor elvene møter hverandre. Det kan også være et symbol på at uten at vi mennesker møtes og flyter sammen mot det store hav, kan det bli en tom og ensom tilværelse. Jeg vil også minne mine blogglesere om det kinesiske ordspråk:" Hva er lyden av en hånd som klapper?  Svaret vet vi.
Dette grensesprengende minnesmerke tilfører Egersund by en ny dimensjon. Hverdagens trivialiteter blir nokså små sammenliknet med de virkelige prøvelser enkeltpersoner og familier kan bli utsatt for. Skjebnen er sandelig, SANDELIG, ikke rettferdig.
Det er også et annet meget viktig moment når det gjelder dette for folk flest forståelig kunstverk. Og det er at i kunstnerkretser ble det tommelen ned for utformingen av det samme kunstverk. Det måtte angivelig en komite til for å bestemme om de innsendte forslag holdt den nødvendige standard!
Jeg vil da minne om ordspråket som er:"Da Satan fikk i sinn at intet skulle skje, da satte han i verden inn den første komite".
Det kan også være interessant å sitere Winston Churchill:"EN  KAMEL  ER  EN  HEST  SOM  ER  TRUKKET  GJENNOM  EN  KOMITE".
Så kan jo enhver tenke seg hvordan et minnesmerke hadde sett ut som skulle blitt trukket gjennom en sosialdemokratisk komite bestående av sure, grå og selvgode individer. Da hadde sannsynligvis en kamel blitt meget elegant i sammenlikning.
Jeg vil foreslå for mine blogglesere at de i framtiden foretar en legemets og sjelens pilegrimsreise til denne statuen sånn i ny og ne. Og så skal du stille deg disse to spørsmål:
"Når var du sist til stede i ditt eget liv?"
"Og hvor går du så hen med resten av dette ditt ENESTE jordiske liv?"
For de som ikke er helt følelsesmessig avstumpet, eller helt hjernedøde, kan  møtet med dette monumentale minnesmerke blir starten på en nytt - og meget berikende- kapittel på sin korte jordiske vei.
Så vil jeg avslutte med noe jeg har suget av eget bryst:
" Skjenker du roser, i tilstrekkelige doser, på ditt jordiske livs korte vei?"  Det kan høres banalt ut , men, å glede andre er faktisk den største glede.
Ha en strålende helg med pilegrimstur til et av landets mest unikt plasserte minnesmerker. Intet mindre!

NY SPENNEDE BUTIKK I EGERSUND SENTRUM

Dette blogginnslag er gratis markedsføring for en ny butikk vegg-ivegg med Egersund Kino. Dette lokalet har stått for salg i lange tider. Tidligere har det huset pizzarestauranter på rekke og rad med alt det dette har ført med seg, da spesielt med helgene.
Derfor håpet jeg inderlig at det ikke ble mer av den slagsen. Nå er eiendommen solgt til en jærbu som har et meget interessant forretningskonsept. Jeg var innom nå lørdag og ble positivt overrasket. Det som jeg trodde var nok en av de utallige krims-krams butikkene , viste seg å være noe mer. Det var faktisk spennende å gå på "oppdagelsesferd" mellom alle varene.
Går du forbi Egersund Kulturhus (kino) i nærmeste framtid, så stopp opp og ta en titt på de garantert mest innholdsrike utstillingsvinduer i regionen. Som jeg denne mandagen blogger dette, er butikken ennå ikke åpnet. Det må bli i nærmeste framtid.
For meg som har levd med forsøplingen i årevis i kinostrøket, grunnet de mer og mindre seriøse spisesteder, er her  nå blitt virkelig ryddig med spennende forretningsnaboer.
Jeg lurte lenge på hva som kunne passe inn i dette lokalet som har stått tomt i lange tider og forsterket følelsen av å være utkant. Ikke nå lenger.
Det skal bli spennende å følge utviklingen. Der er iallefall mange muligheter for å kjøpe originale og spennende presanger der.
Og så dagens visdomsord:" En fremskreden alderdom med god helse er egentlig ikke så verst. Spesielt når man vurderer alternativet".

KRISTENDOMMEN SOM MUSEUMSRELIGION I HOLSTEBRO

Jeg hadde denne ukes første fire dager en ekspedisjon til vestkysten av Danmark, med hovedkvarter i Sømandshjemmet i Hvide Sande. Utsikten fra mitt favorittrom utover Ringkøbing Fjord  var formidabelt.

Hovedhensikten med ekspedisjonen var å tråle så mange bysentra som mulig på den tilmålte tiden. Jeg ville studere det som var av spesialforretninger for å få inspirasjon. Spesielt var jeg interessert i Holstebro sentrum som er kåret til Danmarks mest spennende shoppingsted. Det kan jeg til en viss grad forstå etter vært der. Nå er ikke shopping min greie, men dette var utfra profesjonell "plikt" at jeg trålet sentrum. Der så jeg en vindusutstilling over 8 vinduer tilhørende en dameforretning som hadde en gala plassering mot torvet.
Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg  gikk inn den store butikk og henvendte meg til den første yndige dame og startet med å si: "Jeg er ikke her fordi jeg er interessert i dameklær". Hvorpå yndigheten parerte:" Men du er interessert i damer!" Sjakk matt! Jeg forklarte yndigheten at det som var i vinduene var ikke utstilling, men kunstverk på høyeste internasjonale nivå!
Hvorpå yndighet nr. 1 viste meg til superyndighet nr. 2 og presenterte vedkommende som "kunstneren" som var ansvarlig for mesterverket. Jeg sa til vedkommende at dette var magisk.  Det kombinerte eleganse, stil, varme og humør i en blanding som var den mest fornemme butikk langs 5th Avenue i New York verdig. Hun var meget fornøyd med rosen. Og det var flere lekkerbiskener blandt de ansatte som sto rundt meg som også var fornøyd med meldingen. Gott a banen for en utstilling og for noen damer!
Etter å ha forlatt denne lekre forsamling gikk jeg rett over torvet og inn i Holstebro Domkirke. På oppslaget av  den innvendige kirkedør sto det en melding om at for mesteparten av den danske befolkning betydde Kirken ingenting lenger. Spørsmålet var hva man skulle gjøre med det? Dette var da defensivt! Jeg gikk inn i den rommelige kirke hvor jeg satt helt alene i tomheten. Aldri noensinne har jeg følt mer riktigheten av uttalelsen om at "kristendommen ikke nå er noe annet enn en museumsreligion".  Dette er jo helt korrekt!
Jeg gikk ut av det store, kalde og tomme kirkerom til mylderet av mennesker som praktiserte med fynd og klem den religion som nå er den SAMME for ALLE mennesker på jordkloden og som ALLE  har et levende forhold til. Og det er materialismen og dens tanketomme budskap. Aldri har jeg sett kontrasten så klart som da. Jeg har jo intellektuelt visst alt dette hele mitt voksne liv. Det var imidlertid en  AHA- opplevelse å få dette bekreftet så til de grader denne dag på Holstebro torg.

Og som Ole Paus så treffende har observert: " Vi har alt, men det er også alt vi har!"

For min egen del stiller jeg spørsmålet:" Var dette hele greia vi skulle drive på med på vår korte ferd på Moder Jord?" Var det????

BITTERSØTE TÅRER PÅ ELVIRA MADIGANS GRAV

Da jeg i 1999 sto ved Elvira Madigans grav innenfor murene rundt Landet kirke på den danske øy Tåsinge,  strømmet tårene på. For de av mine blogglesere som er ekstra interessert i den tragiske historie , om et håpløst kjærlighetsforhold, er det bare å google Sixten Sparre og Elvira Madigan. Da får dere hele bakgrunnen om hvorfor den 35 årige adelsmann og løytnant Sixten Sparre skjøt først sin elskerinne Hedvig Jensen (kunstnernavn Elvira Madigan), og deretter seg selv i Nørreskoven den tjuende juli 1889. Elvira ble bare 22 år gammel.
Da jeg i sin tid så filmen om Elvira Madigan bestemte jeg meg for at en dag skulle jeg besøke , ikke bare graven, men og plassen i Nørreskoven hvor mordet/selvmordet fant sted.
Det er (heldigvis!) ikke så helt enkelt å finne plassen i skogen. Jeg traff en gardbruker som først var avvisende, men da han hørte jeg var fra Egersund i Norge lyste han opp! Der hadde han vært flere ganger som fisker! Fra da av var det bare fryd og gammen. Han fulgte meg inn i skogen og viste STENEN som er sentral i historien.
Jeg satt på stenen et par timer i skogens ensomhet og prøvde å sette meg inn i den helt desperate situasjonen til de ulykksalig elskende. De var kommet til veis ende. Ingen penger, ingen mat , ingenting! Bare en pistol med to kuler.
Jeg vil anbefale alle mine blogglesere som har levd en stund å sette av en langweekend en høstdag for å oppleve noe av det jeg fikk med meg den uforglemmelige høstdag i 1999. Installer dere på den gamle kroen i Troense på Tåsinge. Da har dere Valdemar Slott med tilleggende herligheter i spaseravstand. Landet kirke ligger bare få kilometer fra kroen.
Det kan bli en reise med mange typer innhold og garantert et minne for resten av deres liv. Et minne og en bekfreftelse på at livet kan for enkelte by på enorme utfordringer og at kjærlighetens pris i siste omgang kan være en alt for tidlig død.
I fellesgraven på Landet kirke er  Hedvig og Sixten forenet for alltid. Jeg lyser fred over deres tragiske minne!

FORTIDEN VAR ET HELT ANNET LAND

Som jeg blogger dette , erfarer jeg til de grader at fortiden var et annet land. Det Egersund som jeg vokste opp i på 1950-tallet eksisterer kun i det indre hos oss som fikk med oss denne troskyldighetens og forventningens tid. I en bok nylig om 1950-årene blir dette tiår beskrevet som  DE GLADE 1950-ÅRENE.
Det jeg husker spesielt er en kvalitet som nok nå er borte, og det var FORVENTNINGENS magiske glede. Vi visste alle ubevisst at alt ettherhvert ville bli materielt bedre. Det er det også blitt, til de grader! Men, som Ole Paus så treffende uttaler, "vi har fått alt, men det også alt vi har fått".
En historie fra min barndom forteller også noe om at når "alt kan oppnås nokså uanstrengt" , setter man ikke nok pris på dette.
I min barndoms oppvekst var sitronbrus (og all annen brus) luksus. Ettersom jeg hadde det utrolige previlegium å ha dobbel barndom (bondelandet og Egersund sentrum), fikk jeg også med meg slitet i det gamle bondesamfunnet. På Hovland i Helleland var det masse liljekonvaller. De plukket mitt søskenbarn Sverre og jeg mange av. De syklet jeg til byen med og solgte dem til blomsterhandleren på hjørnet. For du usle 25 ørene jeg fikk for hver store bukett, ble dette samlet sammen til et beløp nok til å kjøpe en hel kasse med sitronbrus.
Denne brusen kunne kun nytes , i små doser, når vi hadde fått høyet i hus for dagen. Jeg har gjennom mitt liv prøvt ved enkelte anledninger fått nyte den mest utsøkte XO konjakk. Men- den magiske smaken av barndommens sitronbrus- den har jeg  aldri siden kommet i nærheten av.
Bare jeg hører navnet sitronbrus, så er jeg tilbake tidlig på 1950 tallet. Alt det jeg fikk med meg på disse sykkelturene med lillekonvallene i sidetaskene! Jeg er skjebnen evig takknemlig for at det ble meg forunt å leve i en tid hvor man fortsatt var tilstede i eget liv.
Den tid kommer aldri tilbake, og på mange måter takk for det! Alt var slettes ikke så bra i disse såkaldte "gode gamle dager". Men, vi hadde nok av en luksus som var helt gratis. Og det var TID !
Og tid er som kjent den eneste luksus som ikke er for salg!
Jeg vil avslutte med visdomsordene av Charles R. Brown: "Vi har for mange mennesker som lever uten å arbeide, og ALT FOR MANGE som arbeider uten å leve".
Livet er NÅ!  Ikke i morgen!! Nå!!!
Så derfor, LEV!!! Nå!!!!

HUMORISTISK AVSLUTNING RUSBRUKERE I MILITÆRLEIR

Jeg har min livets politikk i glass og ramme, hva enten det gjelder å drive et bordell, et bedehus, et sykkelverksted eller hva som helst. Og det er følgende:
UROKKELIG SERIØSITET
KRYSTALLKLAR  KOMMUNIKASJON
MILJØ  I  VERDENSKLASSE
SAFTIG  UNDERHOLDNING.
MEN  I  DEN  ABSOLUTTE  REKKEFØLGE.

Min høyttenkning på bloggen vedrørende rusmisbrukere i militærleir manglet så avgjordt det fjerde element i min politikk. OG  DET  ER  HUMOR!

Jeg ser nå for meg at noen stakkars nedkjørte rusvrak , uten minste selvtillit, opptre i en militærleir under kommando av humørløse og brutale sersjanter. Brutale sersjanter som ikke vet hva ordene vennlighet og kjærlig omtanke betyr.
Ser dere for dere DEN situasjonen der de skal prøve å marsjere i sluttet orden? Hadde disse stakkarne ørlite selvtillit før de kom under kadaverdisiplin, så var den siste rest av denne selvtillit blåst for vinden etter "plikttjenesten". Hadde det ikke vært et tragisk skjær over en slik situasjon, kunne det vært et storartet innslag i en revy.

Jeg vil konkludere med at hva alle de som har kommet ut på kjøret trenger, så er det STRUKTUR i sine til nå vanskjøttete liv. Så kan vi diskutere MÅTEN å få fram denne strukturen på.

Og med dette tror jeg kan si meg ferdig å diskutere norsk ruspolitikk på min blogg.
Det er så mange andre interessante og spennende emner å ta tak i.

EN PIKES MØTE MED EGERSUNDS RUSMISBRUKERE

Mine blogginnlegg vedrørerende Eigersunds rusmisbrukere var først og fremst tenkt som konstruktiv provokasjon. Uten saftig debatt og belysning av betente temaer fra ANDRE enn de samstemte i den  kombinerte politiske/byråkratiske leir, råtner et levende demokrati på rot. Jeg vil minne om ordtaket om at  "fisk råtner fra hodet og ned". Videre henviser jeg til ordspråket om "at i et land der alle tenker likt, der tenker INGEN". Likedan "alles venn er alles narr".
I mitt forrige blogginnslag forklarte jeg at jeg har hatt fæle erfaringer med rusmiljøet i flere år i nærmeste nabolag. Det kan virke som at dette blir for sterk kost for de som nekter å innse at narkotikaomsetning og bruk er kort og godt kriminalitet.
Jeg skal avslutte med en historie fra virkeligheten. I en av mine garasjer ved kinoen hadde jeg ved inngangen satt opp et slags "skatoll" som jeg kunne sette reparerte sykler bak, slik at kundene kunne plukke dem opp etter stengetid. Samtidig skjulte dette "syndernes mangfoldighet" innover i garasjen, som var stort sett assortert ved og trevirke.
En kveld jeg hadde vært i heia og skulle parkere Rudolf (Peugeoten er rød på nesen), hørte jeg lyder fra "sykkelgarasjen".  Og DER var det liv. Et par rusmisbrukere hadde innredet seg et reir med rusmidler som sentralt element. Uten minste respekt for disse frekkasene ba jeg dem dra dit pepperen gror på flekken. Med sin opptreden hadde de selv vist meg NULL respekt. Jeg ga dem klar beskjed om at ALDRI  MER.
En tid senere hadde jeg satt en pikesykkel til avhenting om kvelden. Dagen etter kom faren til jenta inn og sa hun fortsatt var sjokkskadd. Da hun skulle hente sykkelen, satt "det noen fæle karer og drakk brennevin". Så hun flyktet i vill panikk! Hennes reaksjon skyldes hennes unge alder . Faren fortalte meg nylig at hun fortsatt sliter med den opplevelsen.
Da gjorde jeg kort prosess. Jeg tømte garasjen fullstendig slik at den nå står tom. Det ser alle som skal på kinoen. Derfor er det nå umulig  å etablere noe reir.
Trenger dette egentlig noe ytterligere kommentarer?

MED NARKOREIR SOM NÆR NABO

Min spissformulerte blogg angående det å sperre narkomane inn i arbeidsleirer avstedkom så alt for få saftige motinnlegg. Det burde vært mange flere som ga meg noen kilevinker.
Når det gjelder mennesker "som har ramlet uti" grunnet omstendigheter de liten og ingen innflytelse har hatt over, har de min fulle forståelse.
Problemet som jeg ser det er at byråkratiet gjør dem til evige "klienter" uten at de får sjansen til å oppnå selvrespekt. Uten selvrespekt begynne selvforakten. Å stille klare krav til disse uheldige er å ta dem på alvor og på den måte vise dem respekt. Mange unger som aldri har fått klar og ansvarlig disiplin hjemmenfra vil senere i livet bittert anklage sine foreldre som ikke satte grenser.
Fra mitt ståsted viser det omfangsrike byråkrati innen rusomsorgen disse sine klienter liten respekt i så måte. Varm bestemthet er en oppskrift som jeg ser er helt fraværende. Varm bestemthet for å bygge dem opp til å få seg et yrke og kunne ta ansvar for eget liv.
Når det gjelder narkomane så har jeg i så alt for mange år hatt nærkontakt med to "reir" i nærmeste nabolag. Og her snakker vi om organisert kriminalitet! Det er faktisk noe mange glemmer når vi snakker om de narkomane. Mennesker som livnærer seg av å selge narkotika, og selv bruker narkotika, skal altså bli møtt "med verdighet og respekt". Og losji betalt av kommunen!
De mest kyniske av disse, som jeg opplevde dem i nærmiljøet, var de siste jeg kom på at "de strevet med sine liv". De hardkokte øynene avslørte en steinhard og kalkulerende sjel.
De årene med dette svineriet til enhver tid rundt meg, gjorde noe med mitt syn på narkotika som organisert kriminalitet. Samtlige som har rusomsorg som levebrød burde hentet sine erfaringer fra akkurat et slikt nabolag. Å samle byråkratiet innen rusomsorgen til regelmessige teoretiske kongresser er i allefall for meg helt meningsløst.
Det er jo klart at det er i rusbyråkratiets egeninteresse at "klientene" til enhver tid skal forbli "klienter". Da trenges det selvsagt mange oppassere.
I sin tid dumpet jeg uforvarende inn i en heim som så ut som en krigssone. Faderen gikk rundt i rus, brølte og skreik. Kona og de fire ungene satt vettskremte i krokene. Jeg forsto etterhvert at dette var nærmest en dagligdags situasjon. To av ungene klarte seg utmerket senere i livet. To av dem gikk under og fikk en sørgelig skjebne.
Derfor er jeg ytterst forsiktig med å gjøre meg opp noen hovmodige tanker om enkelte "tapere". Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor.
Men fortsatt mener jeg at klar organisert vennlig BESTEMTHET er den eneste farbare vei for å få disse uheldige inn på en kurs som gir dem VARIG selvrespekt. Og en helt annen livskvalitet.
Jo mer bestemte krav overfor disse uheldige, jo større respekt vises de.
Men det er jo klart at et samfunn som legger til at på skolen skal det ikke stilles krav til læring og disiplin, vil jo masseprodusere tapere når sistnevnte skal ut  i den harde virkelighet på arbeidsmarkedet. Så dette er for meg et strukturelt problem. Stadig flere rusmisbrukere er et klart sympton. I Pontoppidans forklaring over de ti bud, står det at når det gjelder barnas synder, er foreldrene titt og ofte, og med stor flid, den egentlige årsak. En vis mann, Pontoppidan!

FÅ DE NARKOMANE I ARBEIDSLEIR

Fra mitt ståsted ser jeg klart hva som feiler den moderne sivilisasjon. Og det er et arrogant ,byråkratisk og komplett  udugelig offentlig apparat. Et apparat som er grobunnen for politiske udugeligheter.
En av de hellige teser i den politisk-byråkratisk-udugelige organisasjon er at "det er så synd på rusmisbrukerne". Derfor må disse "stakkarne" hjelpes på alle måter. De ærlige sliterne som havner i sykehuskø og som korridorpasienter er ikke interessante nok for byråkrati-overklassen. Det gir ingen politiske poeng.
Hadde jeg i dag hatt all makt , skulle enhver rusmisbruker blitt internert i det som nå er militærleirer. Der skulle de måtte lære seg et ærlig arbeide før de slapp ut. Ærlig arbeide er det eneste som gir en person SELVRESPEKT.
For de som måtte hyle opp når de leser dette (militærnekterne selvsagt), er det bare å opplyse at jeg selv var internert i månedsvis på Evjemoen under militærtjenesten. Vi lå mange på rommene i flere høyder. Presis slik skulle rusmisbrukerne blitt innkvartert. Ikke som nå i luksusleiligheter, og med omkostninger for kommunene for sannsynligvis over en million pr. rusmisbruker.
Jeg så faktisk på trykk et leserinnlegg i sin tid i lokalavisen hvor skribent-byråkraten påsto at rusmisbrukerne var en ressurs for kommunen.
HERREN  HJELPE  OSS  ALLE  SOM  ER  TVUNGET  TIL  Å  LEVE  I  ET  BYRÅKRATISK  GALEHUS.

KUBBESTOLEN OG MOLKEKRAKKEN

Den kubbestolen i fullskala størrelse jeg hentet hos Husfliden i går i Arendal er et praktstykke som er nesten umulig å oppdrive i dag. Da jeg så den utstilt en søndag for drøyt en uke siden trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg har prøvd hvert eneste år å finne en lignende hos Tinn Håndverkssenter  ved Rjukan, men svaret er det samme. "Vi får ikke tak i denne kvalitetet håndtverk pluss rosemaling. Ingen har tid til å lære seg dette lenger".
Da jeg var innom Tinn nå søndag hadde de kun tre stk. i den lille utgave, to uten rosemaling (kjedelig treverk) og en rosemalt. Jeg har i øvrig studert hundrevis av kubbestoler i min tid, men den som nå står i butikken er faktisk allerede en av severdighetene i Egersund. Den ros skal kunstneren ha. Prisen kr. 18000 er jo billigere enn en helsides farveannonse i en av landets lokalaviser. En annonse som fort blir glemt. Denne kubbestol kan forhåpentligvis glede mange personer i mange år.
Så nå er den på plass og er allerede blitt en kvalitet i mitt liv. For et praktstykke!
Og som ikke det var nok kom min godeste multitalent-og-alt-mulig-kunstner Hans Gustav Andersen inn med en gave til meg som jeg satte overmåte pris på og som fikk fram noen tårer i øyekroken. Det var en molkekrakk som var nifst lik den som ble brukt  i Bjerkreim, Sagland og Hovland i Helleland, tre  av de magiske kapitlene i min barndoms grønne dal.
Jeg ser ennå for meg der Sigvart, Pippa, Karl og Amanda satt på samme type krakk og molket så spruten sto i molkespannet. Jeg har selv molket maaaange bøtter i min barndom før molkemaskinene kom. (Jeg skriver bevisst molke og ikke mjølke, som hadde blitt helt feil).
Så nå er kubbestolen og molkekrakken på plass i det som etterhvert har lite med vanlig butikk  å gjøre. Det opplevde jeg til fulle som jeg vandret rundt i går i "galehuset" Sørlandssenteret. Skulle jeg arbeidet en slik plass hadde jeg tørnet fullstendig. (Enkelte vil jo hevde at det har jeg gjordt for lenge siden.).
Dårlig luft, støy og en overflod av unødvendige varer så man kunne rent bli matt. Ikke et eneste kulturelt innslag. Bare produkter, produkter så man kan bli rent kvalm.
For å komme til hektene etter besøket i denne materialismens konsentrasjonsleir ( med maaaange innsatte) stoppet jeg i Mandal og gikk gjennom gågata. DET var noe helt annet. Denne vandring anbefales på det varmeste. Den var mye lengre og (for meg) mye mer opplevelsesrik enn gågaten i Egersund . Etterpå var det vandring langs havnepromenaden. Det var også en storartet opplevelse som fikk det nitriste Sørlandssenteret på  en viss avstand.
De forskjellige sivilisasjoner har etterlatt seg storartede kulturminner. Den ufrie materalistiske sivilisasjon vi hensleper oss i dag i etterlater seg shoppingsenterne. Var det kun dette nitriste vi skulle drive på med ytterst tilmålte tid vi har fått tildelt? Var det?

MAGISK FROKOST PÅ EVENTYRETS DALEN HOTELL

Dette er en oppfordring til godt voksne vennepar som har "levd" en stund. Bestill en oval høst- week-end på Dalen Hotell  i Telemark . Det er en totalopplevelse for livet og vil ytterligere sveise sammen et fundamentalt godt forhold mellom gifte par som har ungene "ute av reiret".
Jeg foreslår at dere møtes på Dalen Hotell fredag utpå ettermidagen, og så begynner eventyret.

Jeg har selv ikke overnattet på Dalen, men jeg har hatt tallrike overdådige frokoster søndagsmorgener gjennom de senere år. Imidlertid hadde jeg vært fraværende de siste 3 år, men fikk igjen nå søndag 9.9. igjen oppleve eventyret. Jeg startet fra Egesund kl.04.30 og ankom Dalen rundt 0800. Så bar det inn i stoore restaurant/frokosthall. Det var som jeg ikke hadde vært borte et eneste sekund!
Praktfull frokost som før, assistert av vennlige "svevende engler" i uniform. Eggene var perfekt kokt, den hjemmelagede eplejuice himmelsk og så videre...
Etter en laang frokost anbefaler jeg de besøkende å ta med seg kaffekoppen inn i de fordums , og nåværende, ærverdige salonger og flyte videre på stemningen "som en uvirkelig drøm". Spesielt hvis du plasserer deg i den ytre del av salongene med utsikt over haven og den langstrakte innsjøen Bandak..
Når alt dette er behørig fordøyt legemlig, mentalt og følelsesmessig, er det tid for spasertur gjennom parken ned mot Bandak. Når du snur deg  og ser opp mot eventyrhotellet, flankert av kritthvite bjørkestammer, lurer du på om dette er et Soria Moria slott som du i dette øyeblikk aner i en drøm der bak bergene blå.
Storartede frokoster i spennende settinger har jeg opplevd rundt i verden, men den konsentrerte magiske dimesjon som du opplever på Dalen Hotell i Telemark, ja den, den har jeg ikke funnet andre steder.
Jeg gleder meg som en unge til forhåpentligvis å oppleve eventyret nok en gang førstkommende søndag på vei til Dyreskuen i Seljord. At jeg nok en gang skulle oppleve en forlengs forsvunnet luksusdimensjon fra barndommens irrgrønne dal! Og det er forventningens glede!

NÅR SANNHET KAN BLI LØGN, OG OMVENDT

Jeg pusset i dag butikkdøren ren for taperester. Den må være ren når nå vi skal dekorere den med Harald Sørensens mektige kunstverk som skal omkranse døren.  Under illustrasjonen av den mektige komgeørn skal stå: ROGALANDS SEVERDIGHET NR. 16. Og tilslutt med små bokstaver : 16 meter fra Egersund Kino. Alle jeg har testet når det gjelder denne grensesprengende stunt, ler høyt øyeblikkelig og spør "Hva er de andre femten?" Dette er helt som psykologisk beregnet. Enkelte mener det kunne stått NORGES SEVERDIGHET NR. 16. Det hadde imidlertid blitt feil , for mye skryt og for lite humor. Som teksten nå er skal endel rogalendinger ha eiendomsfølelser for dette grensesprengende prosjekt.
Men, ettersom det var vanskelig å fjerne taperestene med diverse hjelpemidler, prøvde jeg med rødsprit. Det hjalp mye, men resultatet var at nedre del av butikken stanket rødsprit så det reiv i neseborene. Akkurat da lukten var på sitt verste, kom det inn en besøkende som øyeblikkelig satte opp et sjokkert og forskrekket uttrykk i ansiktet. DET BLIKKET vedkommende sendte meg kan ikke beskrives.
Da jeg forklarte sammenhengen, var lettelsen i vedkommendes ansikt påtakelig. Og dermed er jeg over til poenget. Sett at vedkommende var blitt så forskrekket av rødspritlukten at vedkommende hadde snudd i døren på flekken. Så kunne jo personen fortalt videre at inne hos meg i butikken var rødspritstanken så påtrengende at det var bare å komme seg ut fortest mulig. Personen refererte jo bare de faktiske forhold!!
Men, hvis ikke sammenhengen var blitt fortalt samtidig, kan jo enhver tenke seg hva dette kunne endt opp med når historien hadde blitt fortalt i flere omganger. Tenk etter selv. Tenk en gang til!
En meget kjent stortingspolitiker ble en gang spurt om han noen gang hadde løyet. "Nei, men det er ikke alltid at jeg forteller alt jeg vet". For meg er dette underslag av det komplette bilde og dermed verre enn en utspekulert løgn.
Jeg må minnes ordsproget:" Tro ingenting av det du hører, og bare HALVPARTEN av det du ser, så sparer du mange bører for sinn og samvittighet!"
Nettopp siste sats bør enhver merke seg. Jeg har "sett" situasjoner som jeg var bomsikker på at "var sånn", men som siden viste seg å være total feil tolking av hendelsen.
Og det som er enda verre, er når løgner om sakesløse mennesker blir masseprodusert. Eksempelvis kan sekter være de mest satanistike eksempler i så måte. Jeg tenker da på BÅDE politiske og kvasireligiøse indoktrineringssentraler.
Og når det gjelder "historiske sannheter" på alle nivåer, så er den trykte "sannheten" ofte intet annen enn den versjon "vi alle er blitt enige om".
For de mest hjernevaskede medlemmene av de lokale sekter, er "sannheten" at alle andre enn disse "utvalgte" er fortapte "djevelens børn".  DEN FAKTISKE VIRKELIGHET er jo at disse sekter er intet annet enn organisert religiøs svindel og hvor de ansvarlige for svindelen skulle vært i isolat på livstid sett ut fra mine helt personlige og forskrekkelige erfaringer.
Konklusjon? Hvert eneste  menneske har sine egne "sannheter" som er "helt sanne" for vedkommende og ingen andre! Lærte mine blogglesere nå litt  om "sannhetens psykologi"?

NÅR SANNHET KAN BLI LØGN, OG OMVENDT.

DERFOR VAR FILMEN KON TIKI VERDT Å SE

Ettersom jeg hadde hele gjengen med skuespillerne fra Kon Tike ved nabobordet på Rica Marin i Haugesund forleden (blogget tidligere), var jeg ekstra spent på om filmen levde opp til alt forhåndskrytet med terningkast fem over hele linjen.
Det kan jeg si med en gang, for mitt vedkommende gjorde den det. Og det er den første norske filmen jeg har sett ,Max Manus inkludert, som har internasjonal appell. Her var det en magisk fortelling basert på en virkelig hendelse. Dette var også lettfattelig historiefortelling som alle, uansett intelligensnivå, kunne forstå fullt ut.
Også fotograferingen da!!!!   Verdensklasse!
At det har vært en del skittviktige forståsegpåere som har hengt seg opp i detaljer som ikke stemmer med virkeligheten, er bare å betrakte som fugleskrik. Ta det for det er.
Et av mine personlige slagord er : UTEN DRØM OG MOT, INTET LIV!
Thor Heyerdahl hadde drømmen, og han hadde den galskapens mot som sammen med store drømmer beriker livet til oss alle. Og han hadde først og fremst TROEN på det han gjorde. Og han beviste også "at den som ikke tør feile, kommer ingensteds".   
Han feilet totalt når det gjaldt hans teorier om utvandring fra Sør-Amerika. Men hva gjorde vel det? Thor Heyerdahl kom seg sandelig rundt om i verden takket være sin stahet,viljestyrke, mot, galskap, tro og hele pakken.
Sammenliknet med dette hans livs eventyr, blir det nokså stakkarslig for de mange av oss som aldri engang VÅGER å drømme om et liv der vi hensleper våre dager i grå og kjedelig rutine.

Så for all del- start med iallefall å drømme! Det kan være begynnelsen til et MEGET RIKT INDRE LIV. Og det er da iallefall noe! 

LEVER VI EGENTLIG DE ANDRES LIV?

Den ekstremt provokative , og like ekstremt geniale, Oscar Wilde skrev engang: " De fleste er ANDRE mennesker. Deres oppfatning er ANDRES oppfatning."
Ingen steder opplever man dette mer i sin ytterste konsekvens enn i en  sekt hvor de psykopatiske ÅNDELIGE voldtektsforbrytere får utfolde seg i all sin skrekk og gru. De stakkars offerne blir redusert til intet annet en LEVENDE DØDE lydbåndopptak av DEN STORE MESTERS tanker.
Når jeg tenker på sekter, så er det ikke bare religiøse sekter, men like mye politiske sekter hvor enhver som tenker selvstendig, ikke bare blir stemplet som forræder, men kan i verste fall blir pint, torturert og henrettet som vi opplevde i Kambodja.
Egentlig skulle med ildskrift stått dette spørsmål over enhver dørstokk i hvert eneste hus over den ganske klode:  "LEVER DU DITT EGET LIV,  ELLER LEVER DU ALLE ANDRES LIV!"
Det er interessant å lese den undersøkelsen som tok for seg hva mennesker som var i ferd med  å dø, angret mest på.
Og det var at de ikke tatt nok hensyn til sine EGENTLIGE  indre ønsker om hvordan de ville leve sine egne liv den korte tid de hadde til rådighet på moder jord. De hadde vært så altfor opptatt av å hele tiden å leve opp til omgivelsenes forventninger. Hele eksistensen hadde blitt en stressende øvelse i å konstant analysere av hva som de trodde var forventet av dem.

Derfor er mitt personlige slagord : " LIVE  FREE, OR  DIE".

Og jeg minnes med glede Kumbels visdomsord:
"I  KAMPENS  STUND  ALENE  STÅ,  KAN  SELV  DEN  BESTE  HENDE.
MEN VISST ER DET, EN STAKKARS INGENTING ER DEN SOM IKKE HAR EN ENESTE FIENDE!!!            HEAR, HEAR, HEAR!

Selg din sjel på billigsalg og belønningen du får fra omverdenen er følgende:

ALLES  VENN  ER  ALLES  NARR.

Bedre å leve en kort tid som en løve, enn å eksistere som en sau.

Det får holde i denne omgang.  ( Jeg er forøvrig i kalasform for tiden!)
 

LEVER VI EGENTLIG DE ANDRES LIV?

MIN ANALYSE AV TERRORISTEN VAR KORREKT

Jeg skal vokte meg meget vel for å opptre som noen allvitende verdensmester når det gjelder innsikt i mine medmenneskers psyke.
Imidlertid har jeg et stort forsprang på nesten alle teoriserende psykologer på denne planet. Jeg har hatt min barndom i en religiøs sekt. Det er den absolutte forutsetning for å forstå menneskeheten.
Derfor så jeg tidlig at massemorderen Breivik ikke var "gal". Han visste så alt for godt hva han gjorde ut fra sitt forvridde ståsted.
De lokale sekter sørger jo for at de stakkars hjernevaskede medlemmer har et like forvridd ståsted religiøst sett.
Jeg siterer fra en artikkel i en av landest mest seriøse aviser: "Breiviks verdensoppfatning er frakoblet virkeligheten, MEN IKKE MER ENN ANDRE RELIGIØSE OG POLITISKE EKSTREMISTER, mener tingretten.
Derfor var det så befriende at tingretten fullstendig kledde av de "psykologer" som mente at terroristen ikke var tilregnelig.
Jeg er muligens den i Norge som så dette krystallklart fra første øyeblikk. Når du har opplevd psykopater på nært hold i et åndelig fengselshelvete , som religiøse sekter vitterlig er, så kjenner du lusa på gangen.
ET  ÅNDELIG  FENGSELSHELVETE.  (At jeg ikke har kommet på denne betegnelsen før!)

Det er jo den riktige beskrivelsen av religiøse sekter som beviser at Satan er aldri mer utspekulert enn når han opptrer i "kristelig " forkledning.
Derfor er det vel riktig å si at fanatiske religiøse sekter gir ordet SATANISME en ny  og utvidet mening.

BYVANDRING I ARENDAL OG HARRYTUR TIL DØLEMO

I går , søndag 26., var det tid for styremøte i Arendal. Jeg dro av gårde med Sølvpilen kl. 0330 fra Egersund og kjørte over Evje. I god tid før kl 0700 var jeg på plass ved vårt vante bord på Tyinholmen Hotell midt i Arendal sentrum. Litt senere ankom evigunge Andreas. Frokosten, i praktfull vær , varte i 3 timer. Mye spennende fremtidsplaner ble lagt. Den eneste bekymring for 81-årige Andreas er at han alt for mange baller i lufta. Han har det luksusproblem at han er ettertraktet og ikke har tid til alt.
Neste kapitel var byvandring gjennom Arendal som er av Norges flotteste byer. Bedre guide enn Andreas er det ikke mulig å få. Arendal er imidlertid ikke det søvnige Sørland. Her en aktivitet og byggevirksomhet som kan ta pusten fra noen og hver. Det som for øvrig kjennetegner Arendal er de mange velholdte hus over alt.
Etter denne vandring spekket av kultur og historie var det tid for Harrytur. Den gikk til Dølemo og utstillingen der som , ettersom jeg har fått med meg, er basert på et hestemarked fra svundne tider. I likheten med Dyreskuen på Seljord er det nå stort sett blitt utviklet til et marked for ting og tang, brukskunst, kitch og det hele. Publikum står helt i stil.
Hvis en balletforestilling i Den Norske Opera er ytterpunktet av det mest "fisefine" av kulturopplevelser i Norge, så er Dølemo og lignende det mest Harry du kan tenke deg helt på den andre siden av skalaen. Å studere ansiktsuttrykket til Andreas mens vi vandret mellom bodene i det mest Harry av Harryland var underholdning i toppklasse. Begge var vi fullstendige fremmedelementer her.
Jeg hadde imidlertid et faglig ærende her. Jeg visste at min leverandør av malerier på steinhellere skulle være tilstede. De steinmalerier jeg har i Saloon Kakadu er i toppklasse. Det viste meg at min gode kompis Vidar var der omgitt på sin stand at en overdådig samling malerier på steinhellere. Der var bare et eneste maleri som holdt den toppklasse jeg forventet. Og det var sandelig toppklasse til de grader! Et ulvehode som var nifst naturlig malt på en helle med bulk slik at hodet var tredimensjonalt. Prisen var selvsagt den klart høyeste av alle. Men ettersom jeg driver gratis  markedsføring for Vidar, så ble vi jo enige.
Nå henger ulvehodet på veggen av landest mest unike "villmarksbu" som tidligere var klodens gjennom alle tider mest magiske skriftestol.
Harryturen ble avrundet med en tre timers middag fra en overdådig buffe på Hisøy rett utenfor Arendal. Vi satt med Andreas sitt søndags-favorittbord, hadde forretter, leste aviser, så hovedrett og tilslutt desserter. For et utvalg, og for noen fristelser!
Etter å ha avskjed med min aldeles umistelige Andreas gjennom en magisk søndag, avsluttet jeg før den endelige hjemreise med å sitte en drøy time på en benk på Fjære kirkegård rett ut av Grimstad. En særegen opplevelse var det  å beskue denne steinkirke mens svalene hadde luftakrobatikk og kvelden siger på. Blomsterhavet som pryder fronten på alle de velholdte gravsteiner her er også en særegen historisk-kulturell opplevelse.
Konklusjon? Dette var en søndag å minnes for all min framtidige  tid her på moder Jord!!

SELVSAGT ER TERRORISTEN TILREGNELIG

Jeg leser på nettavisene nå at terroristen er dømt som tilregnelig og dermed ansvarlig for sine handlinger.
Den , fra mitt ståsted, mest presise beskrivelsen av vedkommende ble publisert i VG. "Breivik er en ekstremt politisk villfaren stakkar som gjør så godt han kan innenfor den logikk han har sans for."

For å forstå terroristens gjerninger fullt ut må du, som jeg, ha vært medlem av en religiøs sekt. Og så må du ha kommet deg ut av den med forstanden og verdenshorisonten i behold.
De ekstremt religiøst villfarne stakkarne i en slik sekt ville gjordt akkurat det samme som terroristen. Hadde de hatt våpen og muligheten til det, ville de utryddet så mange som mulig av "verdens ugudelige børn" og følt at de hadde gjordt en god gjerning!
Terroristen føler at har gjordt en "god gjerning" med å utrydde så mye som mulig av "AP-yngelet". Han angrer ingenting og KAN ikke angre sine henrettelser utfra sin bisarre logikk. Det forstår jeg bedre enn noen i dette land.
Denne sak har bevist det jeg har hevdet lenge. For PSYKISK å forstå menneskerasen må du ha vært med en en fanatisk religiøs sekt fra barndommen. Da forstår du MYE, nesten ALT. Da betrakter du også disse pompøse og selvforherligende psykologer for det de er i virkeligheten. Det er ikke noe uttrykk i det norske språk som kan beskrive hva jeg personlig mener om denne spesielle utgave av menneskerasen.
Jeg stopper her og tar fatt på noe mer meningsfyllt enn å irritere meg over byråkratiske selvdiggere og (for meg) parasitter  i så mange utgaver.
Jeg har et par sykler som venter på stor-ovehaling.

EVENTYRTUREN I SØNDRE HORDALAND

Jeg skulle blogget dette på mandag, men DA fikk jeg en velkommen "ri". Og det var at jeg brukte hele mandag og tirsdag til totaloppussing av sykkelverkstedet. Så strøkent som nå har det ikke vært i mine mange,mange år som sykkelreparatør. Det er rett før jeg ifører meg hvit frakk der inne.
Så tilbake til søndagens eventyrtur i søndre Hordaland. Etter den beskrevne overdådige frokost på Maritim i Haugesund bar det strake veien over Stord til Sandviksvågen. Stord er en så naturskjønn øy at den er en egen reise verdt!
Det er sandelig også ferjeturen fra Sandviksvågen til Osøyri ! Der du krysser Bjørnafjorden har du fri sikt til Folgefonna! På en solfyllt dag kan du gjennom kikkerten oppleve Vest-Norge på sitt mest magiske. Et natursyn i verdensklasse!
Ankommet Osøyri kjører du langs Samnagerfjorden til Samnanger i bunnen av fjorden. Akkurat denne strekning bærer bud om hva du kan vente deg senere på din ferd til Voss. Landskapsdimensjoner, landskapsdimensjoner av et slag som må imponere enhver rogalending. Strekningen Trengereid -Dale forsterker landskapsdimensjonene som du opplever det mellom alle tunnellene (mange!). En stopp på Dale anbefales. Der kan du sammenlikne størrelen på bygningene til Dale fabrikker og bebyggelsen omkring. Du snakker om at et tettsted var i sin tid helt avhengig av (nesten) en eneste arbeidsgiver! Men jeg kunne ikke bodd i Dale. Jeg hadde blitt kvalt mellom de trange og mektige fjell.
Natursymfonien fortsetter på ferden til Voss! Og her stopper du på Fleischers Hotell og inntar et bedre måltid på terrassen med det overdådige utsyn i alle retninger. Her er kultur, historie,geografi og matkunst baket sammen til et minne for resten av ditt liv! Spesielt hvis du i tillegg har praktfullt vær!
Når du neste år tar denne turen, kjører du over den nye Hardangerbrua som skal være ferdig i juni 2013. Gott'a'banen for en utsikt du da vil få i alle retninger! Spesielt for passasjerene i bilen som ikke må konsentrer seg om kjøringen.
Ferden videre til Ullensvang er en naturparadisk drøm hvis du kjører i mai under fruktblomstringen med Folgefonna i bakgrunnen. Ta deg en liten kaffestopp på balkongen i ærverdige Ullensvang Hotell.
Strekningen Ullensvang- Haukeliseter er strekningen fjord-FOSSER-høyfjellsplatå. Siste rast er Haukeliseter med rømmegrøt (hvis du ikke er for sen). Du er nå i Telemark.
Haukeliseter-Setesdalen-Brokke-Suleskard er en fin avrunding før du tar fatt på den siste og noe trøtte strekning til Egersund. Det er igrunnen greit. Du annammer ikke mer overveldig natur på EN dag.
Det som er viktig på denne tur er at du tar første ferje kl 0700 fra Mortavika og at det skjer i det lyse tidsrom i begynnelsen av juni. Da er det grønt overalt og snøsmeltingen er på sitt mest intense. Alt i alt en magisk naturopplevelse for livet som du anbefales å dele med tilreisende venner fra andre himmelstrøk.
I sin tid ble en verdenskjent opera beskrevet som "en eneste lang paradisisk drøm".  Hva angår en endags tur som denne finner jeg ikke noen bedre beskrivelse. Bestem deg nå, i dette øyeblikk!

FROKOST PÅ HOTELL RICA MARITIM I HAUGESUND

I embeds medfør hadde jeg i går en 80 mils rundreise i  Hordaland som må være den perfekte opplevelsesrute for lokalpersoner som har Norgesbesøk av utenlandske slektninger. Jeg skal komme tilbake til det.
Min første stopp var Haugesund, og jeg var jo ikke klar over at det hadde vært Amanda-utdeling kvelden før.
Jeg har mitt faste strategiske bord helt i hjørnet hvor jeg kan se ut over Smedasundet og samtidig ha oversikt over hele frokostrestauranten. Frokosten min varte i 3, tre, timer. Det kan man gjøre når man er helt alene og har god tid. En luksus i disse dager.
Under disse tre timene hadde jeg ved de nærmeste bordene flere toppolitikere og tidligere ministre i diverse regjeringer. Rett over meg satt flere av skuespillerne som hadde deltatt i Kon Tike, også innehaveren av hovedrollen. Senere dumpet også regissør Lundøe fra Sokndal ned ved et av det nærmeste bord.
La meg bare konkludere med at livets teater kan være SÆRDELES  interessant å betrakte. Spesielt når man har absolutt orkesterplass og det hele er gratis. Jeg konkluderte med at det måtte være særdeles stressende å reise rundt og være på utstilling hele tiden.
Med den overdådige frokosten til kr. 125, - var den også så billig at det var et røverkjøp! For et frokostebord!
Mer i neste nr.

DET ALLER MEST HORRIBLE FAKTUM VEDRØRENDE UTØYA

Met dette blogginnslag håper jeg å gjøre meg ferdig med Utøya for laaaange tider, helst for godt.

Jeg trodde jeg hadde fått med meg det meste av den uniformerte udugelighets vannvidd, men den gang ei. For det jeg leste i de riksdekkende seriøse aviser i går beviser at virkeligheten overgår den villeste fantasi.
Det har fra de byråkratiserte ( IKKE BAKKEMANNSKAPET !) uniformerte udugeligheter innen politietaten vært opplest og vedtatt at flere terrorister gikk løs på Utøya. Denne "sannheten" har disse samme pompøse udugeligheter klart å selge til offentligheten.
Virkeligheten er en helt annen. Det ble i går avslørt at polititoppene visste at det var bare EN  terrorist på Utøya. Og dette ble ikke formidlet videre!  PRØV  Å  FORDØYE  DETTE!

Da Hitler i sin tid var veldig nær med å produsere tungtvann på Rjukan var tiden knapp for de allierte. For å bombe anlegget meldte to australske flygere seg FRIVILLIG til å føre glideren som var koblet til trekkflyet. Ifølge godt voksne engelskmenn som var innom meg forleden, var glideren en prototype og den medførte STOR risiko for liv og lemmer.
Det gikk veldig galt. Normann Davies og Herbert Fraser fra Melbourne styrtet på Hovland i Helleland om natten 19. november 1942. For de av minge blogglesere som ønsker den fulle historie om denne heltemodige og mislykkede operasjon fra de alliertes side, anbefales på det varmeste å lese Jostein Berglyds bok om Operasjon Freshman.
Da jeg høsten 1949 som femåring for første gang hentet sauene i Hovlandsmarka skottet jeg bort på kratsjstedet som min onkel hadde fortalt meg om. Den grinda som jeg jaget sauene gjennom har jeg nå i Saloon Kakadu. Grinda må ha hørt kratsjet! Den så det ikke, ettersom den ikke har fri sikt.
På veggen i Saloon Kakadu har jeg et forstørret foto av minneplaten som ble avduket med verdig seremoni sent på nittitallet. Der står:
OPERASJON  FRESHMAN. In memory of two pilots of the royal australian air force
                                    NORMANN  DAVIES
                                     HERBER  FRASER
who were killed at this site about midnight on  19th november  1942
                                 FOR   NORWAY   FROM   AUSTRALIA

Æresbegrepet i Japan står så sterkt at japanerne fastslår:
AT  DET   ER  BEDRE  Å  DØ  MED  ÆRE,  ENN  Å  LEVE  VIDERE  UTEN
Normann Davies  og Herbert Fraser døde med evig ære for frihetens sak.

Fra mitt høyst subjektive ståsted kan de norske toppolitikere og udugelige, arrogante og pompøse polititopper som la til rette for myrderiene i regjeringskvartalet og på Utøya leve videre med evig skam og omverdenens fortjente og totale forakt.
Forhåpentligvis får de engang sin fortjente straff!

POLITI SOM TERRORISTENS NYTTIGE IDIOTER

Hvis du reagerer på overskriften,  så kan du tygge på dette sitat fra seriøse Aftenposten: "Tjenestemennene (politiet) søkte tilflukt ved en container på brygga og konkluderte med at de ikke fikk gjordt noe. På denne tiden er frivillige i full sving ute på sjøen. Den frivillige innsatsen reddet mange menneskeliv. Kommisjonen gjør det klart at politifolkene som kom først til landsiden, gjorde en viktig innsats på senere stadier i aksjonen. Ordren de hadde fått om at skulle observere, kan ha bidratt til at de handlet som de gjorde i den innledende fasen.
Aldri har den amerikanske psykologens ord, om " at skal vi få en verden med mening, må hvert eneste menneske holdes ansvarlig for de prøvelser de påfører andre, enten ved direkte handlinger, beslutninger eller unnlatelsessynder, passet så til de grader som her i all sin skrekk og gru.
Og aldri har jeg personlig opplevd den arrogante inkompetanses pompøsitet  , også her i all sin skrekk og gru, som når enkelte oppblåste polititopper senere avviste enhver kritikk.
Personlig har jeg kjent, og kjenner, mange reale og greie politfolk. Men politiet som institusjon i Norge har overfor meg mistet enhver legimitet. For meg er etaten intet annet enn en fagforening som beskytter sin skjermede arbeidsplass så godt de kan. Hadde jeg hatt all makt ville jeg over natten avviklet hele det norske politivesen. Jeg antar at ca. 80 prosent av det de driver med er kontorarbeid som kan overlates til andre etater.
Så skulle jeg overført verneplikten til det politiet jeg da skulle bygget opp fra grunnen. Videre  skulle jeg hatt stasjonert beredskapstropper med egne helikoptere spredt rundt i landet og det aller siste (til enhver tid) av kommunikasjonsutstyr. Det skulle vært tett samarbeid mellom profesjonelle soldater i hæren og politiets beredskapstropper og jevnlige koordinerte øvelser.
I alle større byer og tettsteder skulle det vært ekstra bemanning i helgene, og tilsvarende lav i midten av ukene. Motsatt av det som er tilfelle i dag i denne for meg fullstendig, fullstendig feilorganiserte etat.
Jeg skulle i opplæringen av et politi uten småkongelige politisjefer brukt Utøya som skrekkeksempel. Alle skulle vært klar over at utvist feighet i tjenesten, ikke bare ville resultert i utestengelse fra enhver offentlig arbeidsplass for framtiden, men ville blitt belønnet med fengselsstraff som sto i forhold til feighetens resultat overfor sakesløse offere. Utvist feighet ville blitt straffet som forræderi og tilsvinelse av kollegaer.
Skulle noen føle seg støtt av dette, så kan de jo bare ta kontakt med de familiene som helt unødvendig mistet sine kjære barn på Utøya. Sammenliknet med det de da vil få høre av klare meldinger om norsk politi, er jo dette skriveri fra min side forsiktige saker.
 

 

UTØYA ABSURD POLITISK TEATER

Var jeg fyllt av kvalme mens jeg blogget om Utøya i går, er det bare småtterier mot hva jeg føler rett nå.
For hva måtte ikke de etterlatte etter nedslaktning føle hvis de så på TV i går. De måtte bivåne at den politimester,som ikke kunne se at politiet kunne opptrådt annerledes, fikk haugevis med blomster som takk for "innsatsen"!
En "innsats" som bl.a. besto i at to politimenn (hvis  mine opplysninger er korrekte) skjulte seg bak en søppelcontainer mens de "observerte" SAMTIDIG  som terroristen slaktet ned for fote!
De samme politifolk (hvis mine opplysninge fortsatt er korrekte) hindret folk i ha mulighet for å hjelpe til!
Det finnes ikke noe språk i verden som kan uttrykke en brøkdel av min totale forakt overfor en etat som har demonstrert sitt nakne, feige og skremmende ansikt! Hvis dette altså er fakta!
Det er ikke de enkelte politifolk det er noe galt med. Det er et aldeles vanvittig reglement og komplett udugelig system (sett fra mitt subjektive ståsted)  som er ansvarlig for at politifolk ble redusert til nyttige idioter for en MASSEMORDER.
Vanlige mordere som dreper noen få personer, kalles for mordere. Dreper du derimot 88 så blir du en celebritet som kalles for det fornemme ord TERRORIST. Og i kjølvannet av TERRORISTEN er det en kvalmende forsamling av "offisielle" personer som får digge sitt oppblåste ego for all verden.

Jo mer jeg betrakter politikerne, mer og mer beundrer jeg min evig elskede damesykkel Anna Lovinda.

KVALMENDE ETTERSPILL VEDRØRENDE UTØYA

Når det gjelder Utøya så har rapporten i dag åpenbart så mye løgn,feighet, arroganse, udugelighet, uansvarlighet, uvitenhet og hele pakken så langt som mange vonde år, at jeg skal ikke kommentere dette rett nå. Bortsett fra et moment som har fått kvalmen til å vrenge seg ekstra inne i meg.

I en av landets seriøse regionsaviser i dag blir de ansvarlige for slakteriet på Utøya stemplet som feige forrædere av en av dem som mistet sin kjære datter lenge etter at terroristen burde vært stoppet.
De er muligens en del nordmenn som mener at han uttaler seg forsiktig.
Og så kommer det.
Politiet, som sviktet totalt, har bestilt krisepsykologer til å bistå de sarte sjeler innen det samme politi som ville føle seg uvel hvis enkeltpersoner innen denne totalt skandaliserte etat skulle få psysiske problemer grunnet rapporten. Rapporten som avslører total uansvarlig udugelighet.
Men alle de psykiske problemer som alle de nære slektninger til de nedslaktede barna nå må leve med resten av sitt liv, det er jo bare småtteri i sammenlikning!
Jeg må ha mine bloggleseres  forståelse for at jeg stopper her. Ellers kommer jeg til å kaste opp på tastaturet.

TANKER ETTER OLYMPIADEN

Jeg har fulgt intenst med under London-OL. Det er (for meg) en utmerket måte å slappe av på. Samtidig er det mange sympatiske og smilende ansikter å registrere. Det er nesten som man får fornyet tro på menneskerasen!
Og selveste KONGEN av London-OL kan jo ikke være noen annen enn Usain Bolt fra Jamaica. Han leverer varene! Ikke minst punktumet som ankermann på 4 x 100 meter stafett med ny verdensrekord! I tillegg til et sportsshow idrettsverdenen knapt har opplevd noen gang tidligere. Vi blir alle så mye fattigere når Usain forlater rampelyset.
De for meg mest elegante øvelsene er synkronsvømming og rytmisk dans! Hvilken eleganse, hvilken stil, hvilken ynde! Det russiske damelaget i synkronsvømming må jo komme fra en annen planet!
Så var det den norske innsatsen. Vi fikk de to gullene som passet meg utmerket. Først til en nidid og sta sliter i kajakk. Og dernest til våre alles håndballyndlinger som nesten har blitt vår nærmste familie.
De "bestilte" gull i spyd og offroad dame gikk jo fløyten. Jeg personlig tok det med et skuldertrekk. Begge de nasjonalt opphausede hadde jo gull fra før. Det må jo bli noe til de andre og. Det som forbauset meg var at den kvinnelige syklisten gikk "på trynet" nesten med en gang, tross previligert startnummer i første rekke.
I spyd var det interessant å se at en nittenring fra Trinidad og Tobago uten videre tekniske utredninger bare slenger spydet av gårde til gull. Dette (for meg) i kontrast til den dobbelte gullvinner fra før. Han hadde jo etter konkurransen allverdens tekniske forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk.
At Bahamas tok gull i 4x400 meter stafett før storfavorittene USA var for meg en skrell.
Og så tapte Brasil fotballfinalen for Mexico. Det var jo og en skrell.
Faktisk er verdens idrettsinteresse helt avhengige av at det regelmessig er slike "sensasjoner".

Jeg klarte å holde meg  våken til å få med meg den overdådige avslutningen! Et verdig punktum for en storartet 16 dagers fest.

Vel blåst, Great Britain!  And welcome, Rio de Janeiro!!

SOLDATKAMERATER, LENSMANN OG FORD MUSTANG 1964

En dødsannonse i lokalavisen satte i gang veldig sterke følelser hos denne blogger.  Minnene strøymer på, så eg knapt kan anda (puste).
Stedet er Evjemoen 1964. Første tropp i Kompani C besto av dalbuer og jærbuer. Den eneste dagen under vårt 3 måneder korte opphold det var sol, var selvfølgelig den dagen vi skulle ta marsjmerket! Jeg svettet som ti griser på ferden med oppakning Evje-Bygland-Evje. Men merket fikk jeg!
En helg vi hadde perm, bestemte Klaus, John og undertegnede at vi skulle haike til Tingvatnstinget ved Lygnevatnet i Eiken. Vi var heldige og fikk haik fredags kveld til krysset hvor veien tar av til Åseral. Men så var det stopp. Ingen av de passerende sjåfører forbarmet seg over de tre soldater som trengte skyss. Det led mot natt. Så fikk vi øye på det, som før veien kom, var en utløe. Vi skimtet faktisk noe høy som kunne brukes som underlag.
Akkurat da stoppet en bil. Det viste seg å være lensmannen som bodde i Eiken. Vi fikk sitte på med ham til hans hus. Det lå rett over Eiken pensjonat. Han fikk oss innlosjert der til en meget hyggelig soldatpris. Og morgenen etter fikk vi sandelig følge ham til Tingvatnstinget. Aldri vil jeg glemme dette vennlige og i alle deler rause mennesket!
Nå er jo dette den delen av Norge som er mest "amerikanisert". Derfor var det jo helt naturlig at akkurat her skulle vi få se en Ford Mustang. Dette er jo den bilmodell i historien som har solgt 100000 (hundretusen) eksemplarer raskest.
Vedkommende som eiet bilen var jo så til de grader omsvermet! Ikke minst av damer! Aldri vil jeg glemme dette råskinn av en bil! Den sitter prentet på min "harddisk" til "evig" tid.
Hele oppholdet på Tingvatnstinget var alt i alt et minne for livet! Haiken tilbake til Evjemoen gikk også uten minste problem.
At livet ikke er det minste rettferdig, er skjebnen til oss tre soldatkamerater et godt bevis på. Sympatiske John døde av kreft i en alder av rundt 50.  Og Klaus falt om på en sykkeltur i sist uke grunnet hjertestans.
Og her sitter jeg (såvidt jeg vet) i kanonform mentalt og god form fysisk. John og Klaus, hvor dere enn måtte befinne dere nå. Takk for at dere var med å skrive et kapitel av mitt liv jeg aldri kommer til å glemme! I likhet med den røde Mustang 1964 på Tingvatnstinget!
Jeg er en så sentimetal type at rett nå må jeg tørke et par tårer.