fredag 25. oktober 2013

Med kurs for Tasmania og Sydney.

Søndag middag er det av gårde på en 5 ukers ekspedisjon til et av mitt livs drømmemål- Tasmania, den  store øya syd for Australia. Der skal jeg ha hovedstaden Hobart som operasjonsbase i 16 dager før jeg setter kursen for opphold i 16 dager til en av mine favorittbyer- Sydney.
Jeg forstår at man må være skrudd sammen på en spesiell måte for  ganske alene å legge ut på "verdensekspedisjoner". Nå har jeg den store fordel at jeg er født særdeles utadvent og har solid trening i så måte hver eneste dag. Dessuten behersker jeg engelsk. Det er ikke alle norske i min aldersgruppe som gjør det.
Et annet uhyre viktig moment er mitt menneskesyn. I tidlig alder forsto jeg fullt ut galskapen i religiøse sekter. De stakkars medlemmer som er så ulykksalige å bli født inn i dette uhyggelige miniunivers, blir programmert til å bli religiøse rasister. Alle andre i hele verden- untatt akkurat disse utvalgte få sjeler- blir stemplet som "vantro hunder", "ugudelige" osv.osv.osv.
Jeg bestemte meg at for meg er mennesker, uansett hudfarve, religion, kultur, nasjon osv. likeverdige medmennesker. Så enten jeg rusler rundt i Sydney eller Egersund er jeg like mye hjemme. Får jeg meningsfyllt blikkontakt snakker jeg til "nye" medmennesker som om jeg hadde kjent dem all min dag. Akkurat denne instilling har beriket mitt liv ubeskrivelig.
Livet er jo ikke annet enn en reise sammen med medmennesker. Det skal så lite til i hverdagen til for å gjøre denne reise så mye mer interessant. Smil og godt humør er en fantastisk smøreolje. Har du med deg denne "smøreolje" i tilstrekkelige mengder så er du aldri "alene" og ensom på ferden, hvor enn den måtte ta deg geografisk på kloden.
Da jeg slavet og stresses i så mange år i den materialistiske sekt sportsbransjen, var Australia en helt uoppnåelig drøm. Ikke i mine villeste fantasier trodde jeg at jeg noensinne skulle få oppleve dette magiske kontinent. Det var det ikke økonomisk grunnlag for- så langt derifra!
Men så en dag i 1992 fikk jeg besøk at av Rune Johannesen fra Kristiansand, sønn av treneren til Start, Karsten Johannesen. Han skulle selge meg australske produkter.......
Og det endret mitt liv så til de grader at jeg tør ikke tenke på hvordan min økonomiske og yrkesmessige situasjon hadde vært uten dette besøk. Jeg tør ikke tenke tanken!!!
Og mens det nå er spådd massedød av butikker (7000 ledige lokaler i London alene), reiser jeg til Australia for fjerde gang , stenger av geskjeften for 5 uker og bryr meg døyten om jeg taper noe salg. Jeg har kursen rettet mot framtiden, og interessante damer og interessante fagforretninger skal ikke være tilgjengelige hele tiden. Da er de ikke interessante lenger.
Siste ide er å reise til Vancouver igjen neste påske for å få tak i en totempåle rundt 2,40 meter som skal plasseres midt i Saloon Kakadu. Så kan man arrangere karaokedans rundt pålen. Her må tenkes nytt- hele tiden.
Så får vi se om vi (legemet, hjernen og sjelen) overlever ekspedisjonen. Den som lever får se.



tirsdag 22. oktober 2013

Nå har jeg fått gamlis-mobil

Jeg er av den fossilgenerasjon som vokste opp med telefon med sveiveskive. Og det var på langt nær alle husstander som hadde telefon. Vi hadde. Så skjedde det revolusjonerende at det kom telefoner med trykkappsystem. Og det var faktisk vanskelig for enkelte eldre som skulle gå over fra sveivetelefon å vende seg til trykknappsystemet. Man kan le av det i dag. Jeg gjør det ikke.
Jeg forstår fullt ut hvorfor de hadde problemer.
Årsaken til min voldsomme motstand mot mobiltelefon, er at jeg ser hvor uhyggelig den tar kontroll over menneskets liv. Jeg ser selvsagt alle fordelene og observerer at det moderne samfunn i dag hadde vært utenkelig uten mobil. Det mest betenkelige er imidlertid at når du skal være tilgjengelig for alle til enhver tid, får du ikke lenger tid til å være tilstede i eget liv. Og ikke minst må du yrkesmessig være tilstede alltid. Sjefene forventer det. Samtidig blir det som narkotika. Du blir helt avhengig.
Selv om jeg nå har fjernet fasttelefonen med en mobil, har jeg fortsatt mitt gamle fastnummer 51491000 som folk kan ringe inn til. Det blir automatisk koblet over til mitt mobilnummer. Så langt vel og bra. Men det som ikke var så bra var at jeg ikke ble komfortabel med tastaturet på den utmerkede Samsung. Knottene var for små. Jeg kom borti knotter jeg ikke skulle med det resultat at jeg var plutselig inne i menyen og klarte ikke å få ringe ut. Det var blokkert!  Hele greia var for avansert! Jeg skulle kunne ringe ut og ta imot samtaler som før. Ikke noe mer!
Jeg følte meg som den spreke dame på 80 som skulle skifte ut sin kjære 50 år gamle damesykkel uten gir og med lavt innsteg og brems i pedalene! Så skal hun anskaffe seg ny sykkel, og selgeren selger henne en offroad med 27 gir, dempegaffel, skivebremser og høyt innsteg! Hun skulle jo bare sykle med så enkel og sikker teknologi som mulig! Hun skulle ikke ha et teknisk monstrum som hun i sin alder aldri ville lære seg å forstå bæret av. Akkurat slik følte jeg meg med det tekniske monstrum av en mobil beregnet for babyhender!
Så nå har jeg kastet den nye mobil og anskaffet meg en for gamliser, nemlig fabrikat Doro. Knottene er på rekke (ikke buet) og de er store nok til at jeg ikke er borti andre knotter. Den skal jeg bruke til å ringe ut med og ta imot samtaler. Som før! Ikke noe mer!Jeg trykker på rød knapp og taster enkelt det ønskede nummer på tastaturet. Meget enkelt. Og- under over alle under- når jeg trykker på grønn knapp kan jeg se hvem som har prøvd å ringe meg uten å ha fått svar! Grønn knapp og rød knapp. Meget enkelt å forstå forskjellen! Og den telefonen skal ha sin faste plass der hvor "gamletelefonen" sto.
Jeg har alltid strevet med den hersens dingsen på flyene som dirigerer filmmenyen i stolryggen. Jeg fant aldri helt ut av det. På den turen jeg hadde til Vancouver i påsken var dingsen borte.  Nå var det touchscreen (berøringsskjerm) som gjaldt! Det gikk som en drøm å velge filmer! Ikke problem i det hele tatt! Så det blir muligens iphone i tillegg til "fasttelefonen" etterhvert. Jeg skriver muligens!!


torsdag 17. oktober 2013

Makrosekund og millimeter fra mulig rullestolbruk

Den sanne livskunster sammenlikner seg fortløpende med de som har det verre enn seg selv, eller tidligere tunge livsfaser i forhold til dagens personlige situasjon. Det er heller ikke dumt å  tenke tilbake når det var på hengende håret i brøkdelen av et sekund som kunne lagt ditt liv i ruiner der og da.
Jeg hadde en slik opplevelse i går som gjør at jeg har fortsatt frysninger. For all min resterende framtid på moder Jord sitter hendelsen brendt inn i meg, og gjør at jeg fra nå av vil juble når jeg tenker på hva et liv i rullestol med brukket nakke uten minste rørlighet under kjeven ville artet seg.

Jeg skriver dette utelukkende for å minne mine facebookvenner på hvor små marginene kan være, og at livet er en eneste sjanseseilas med ingen garanti for god helse, fungerende hode og fravær av alvorlige uhell og sykdommer. Count your blessings!
I enden av gangen inn til sykkelverkstedet går det en betongtrapp ned til kjellerlageret. Jeg kaller det bare for det "skumle, svarte hull", selv om det er noenlunne opplyst.
I går skulle jeg levere ut en reparert sykkel som var parkert i "den lille bakke" som begynner ved "det svarte hull". Jeg vridde sykkelens forhjul for å få den i riktig kjøreretning mot korridorens utgang. Under operasjonen tråtte jeg bakover med ryggen mot "avgrunnen." Jeg tråtte utfor og var på vei med hodet  først baklengs med fall mot betonggolvet og trappekanter nesten to meter til bunns!
På ren refleks i et makrosekund klarte jeg å vri forhjulet i kjøreretning slik at jeg fikk kilt sykkelens bagasjebrett og de forreste små centimer av forhjulet mellom murhjørnet og  ytterste eike på et tregelender. Det var vridningen av forhjulet som reddet meg ettersom sykkelen ble akkurat på håret bred nok til å stoppe fallet med hodet først bakover.
Nå skal jeg love meg selv at for framtiden skal jeg være meget nøye med å vurdere hva jeg skal irritere og bekymre meg over av bagateller i den  store sammenheng.
At jeg kan sprette opp av sengen om morgenen klar til å ta fatt på interessante fysiske og mentale utfordringer, lokalt og internasjonalt, tar jeg aldri mer som en selvfølge. Denne skremmende hendelsen fikk meg til de grader å forstå at god helse er så langt fra en selvfølge.


tirsdag 15. oktober 2013

Kanonservice hos Egersund Politistasjon

For en drøy måned siden fikk jeg et brev om at jeg skylte angjeldende firma 12700 kr. Hvis de ikke hørte en innsigelse fra meg innen tre dager, betydde det at jeg godkjente kravet!!!! Og hvis jeg ikke betalte beløpet innen fristen (noen dager) ville det påløpe forsinkelsesrente! Frekkhet er jo bare fornavnet! Jeg plasserte selvfølgelig brevet i søppelbøtta , men i forbandelsen hadde jeg bare en vag følelse av navnet. Jeg hadde ikke noengang hørt om firmaet før dette svindelkravet.
Noen dager etter fikk jeg nok et brev fra det jeg antok var fra samme firma. Jeg leverte det inn i postskranken med melding "nektes mottatt". Så fikk jeg en rekommandert sending noen dager senere som jeg også nektet å hente. Etter noen dager nok et brev med gul ramme. Nektet mottatt!
Da jeg i morges fikk enda et brev fra dette firma  bar det til Egersund Politistasjon. Jeg møtte opp i skranken med et uåpnet brev , og informerte om at jeg hadde en anmeldelse på gang. Det gjaldt svindel, forsøk på utpressing og personforfølgelse.
Den blide dame i resepsjonen ba meg vente. Deretter ble jeg sluset inn på et kontor av to andre blide damer. Jeg forklarte saken. Det resulterte i at nestkommanderende på stasjonen med sin blide Moidialekt ankom for assistanse. Jeg hadde ikke åpnet brevet, så jeg ba ham gjøre det, ettersom jeg hadde grunn til å tro at innholdet ville hisse meg ytterligere opp.
Etter flere telefoner fra nestkommanderene, pluss dataassistanse fra en av damene, begynte bildet å demre for meg. Første brev var et direkte svindelforsøk som det florerer av nå på akkurat denne tiden. De forsøker seg så godt de kan og håper på at troskyldige, sakesløse og lettskremte sjeler overgir seg
med en eneste gang. Møter kjeltingene kompakt motstand, gir de opp etter en stund.
Nestkommanderende fikk oppklart en misforståelse etter telefonsamtalene med representanter for det seriøse firma som hadde "pepret" meg med brev.
Grunnlaget for regningen var en leveranse av 40 meter gjerde!  Det var Dalane Sykkelklubb som skulle vært riktig adressat, men var blitt sendt til Dalane Friluft Jakt Sykkel ( min enkelmanssoperasjon) ved en misforståelse. Jeg antar at gjerdet hadde noe med Nordsjørittet å gjøre.

Det jeg lærte av denne operasjonen er at når jeg får brev inneholdende svindelforsøk skal jeg først telle til hundre, og så gå til politiet omgående. Så slipper jeg å bruke det minste unødvendig energi på snyltende og pengeutpressende kjeltringer.
Det konstruktive med saken var at jeg endelig, etter å ha hatt politiet som nærmeste nabo i flere tiår, fikk inspisere den nye politistasjonen.
Den var lys og trivelig og med storartet utsikt. Utfra den kontante kanonservice jeg opplevde i dag blandt staben, fortjener den samme politistab sine behagelige arbeidsomgivelser. Mitt blodtrykk står i stram givakt overfor fremragende og kompetent service  fra flotte representanter stasjonert på Eigersund Politistasjon.
Så derfor, utsettes du for svindelforsøk, strake veien til politiet i Egersund for assistanse!

mandag 14. oktober 2013

Google, Apple og postkontoret i Vancouver

Som "gammeldags" avisoman kjøpte jeg med meg danske søndagsaviser under hjemturen fra Tyskland. En artikkel i Berlingske Tidende var særlig interessant hva angår fremtidens måte å markedsføre på. Den viste til gigantene Google og Apple som ikke bruker penger overhodet på å annonsere på "gammeldags" måte. Det er viktigere å kunne fortelle den RIKTIGE HISTORIE med det RIKTIGE  produkt.
Verden flyter i dag over av butikker ingen trenger og som selger produkter som heller ingen trenger. For min egen del måtte jeg tenke så radikalt nytt for å overleve at jeg i dag betrakter de "vanlige" butikker av i dag som hørende til i steinalderen. Å kjøpe inn noen "vanlige" produkter og henge dem opp i "trøtte" stativer eller hyller er jo den samme oppskrift som har vært i "hundre" år.
Ekspertene mener at fremtidens butikker må være "showroom-aktige".  Livet er jo en reise i fortellinger og opplevelser og veien blir sandelig til mens du går. For min egen del ser jeg nå at åtteseters dinglebenken i Saloon Kakadu er minst like viktig som produktene. Det så jeg tilfulle på lørdag.
Hele poenget er jo at de besøkende skal ta med seg videre på sin livsvei minneverdige sosiale opplevelser som gjør dem mer interessante som mennesker- både for seg selv og andre. Neste påske akter jeg meg nok en gang til eventyrbyen Vancouver. Hovedærendet er å kjøpe en rundt 210 høy totempåle podusert av indianske artister med utskårne ørnehoder som hovedmotiv. Så skal Saloon Kakadu bli enda mer magisk som reisemål. Kanskje jeg må lære meg å danse mens jeg gjør all verdens besvergelser? En fast dag som kun underholdning og med inngangsbillett? Hvorfor ikke?  Vanetenking er som kjent en skikkelig uvane!
Mens jeg nå nevner Vancouver kommer jeg til å tenke på det største postkontor jeg har sett i hele mitt liv. Det dekker et helt kvartal i mange-millionbyen. Og står der som et stort tomt skall og minne om en tid som en gang var før internett. Etter mine opplysninger finnes det ikke igjen vanlige postkontorer i Sverige , og Norge går hurtig i samme retning.  Hvor mange tollkontorer er tilbake? Så det er ikke bare i butikkverdenen at omstillingen presser seg på i rekordfart- med mange, mange "tapere" som ikke klarer å omstille seg. Bare spør de som drev "gammeldagse" butikker i de 7000 tomme butikklokaler bare i London.
Lørdag 27. oktober bærer det av sted - først 16 dager i Hobart på Tasmania og deretter 16 dager i Sydney. Det skal bli interessant å undersøke hvor mange butikker jeg finner som tenker fremover. I Vancouver fant jeg ytterst få. Det er stort sett det samme verden over. For å overleve må det tenkes omsetningshastighet og volum. Og med himmelhøye leiepriser må hver eneste kvadratmillimeter og hver eneste dag utnyttes. Søndagshandel er standarden stort sett verden over.
Når jeg forteller mine hatteselgende kollegaer i Sydney at jeg stenger av 5 uker i daue november uten å ofre omsetningen den minste tanke, nekter de å tro det. Når jeg så føyer til at jeg i tillegg stenger av 3 uker rundt påske, tror de at jeg holder narr av dem. Men som pensjonist har jeg ikke all verdens tid..



fredag 11. oktober 2013

Venstre fil på Autobahn

I sist uke var jeg i Tyskland hos Kakadus europeiske hovedkvarter nær Dortmund. Det kunne være interessant  å få sjekket om jeg fortsatt følte meg like komfortabel med høye hastigheter .
Sølvpilen med sin turbo diesel på 110 hk. koste seg gjennom Danmark rundt 130+. Det gikk som en lek med mye forbikjøring. Det som forbauset meg ved den dansk/tyske grense var at det var ikke passkontroll! Det var det for rundt ti år siden! Men nå er jo EU integrert!
Farten ble ikke mindre lenger vi (Sølvpilen, legemet, hjernen og sjelen) nærmet oss Hamburg. Da fikk jeg det første forvarselet om at på Tyske Autohbahn må du konstant sjekke alle tre speilene. For hvis du skal overhale en bil som kjører rundt 150 km/t må du sjekke, ikke bare det vanlige speilet, men ikke minst sidespeilet på førersiden! HELE TIDEN!
Er du ikke oppmerksom på dødvinkelen kan det ende med katastrofe! For mens du girer opp mot 170 km/t for overhaling kan det komme en Porche i 220 + bak deg  i venstre felt som du skal inn i.Ser du kun i det vanlige speil merker du han kanskje ikke i "det fjerne". Porchen har en så uhyggelig fart , at mens du "i ro og mak", overhaler, er racerbilen plutselig på siden av deg. SÅ FORT GÅR DET!
Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har hatt en slik "nær døden opplevelse".  Og så er det to forhold til: Bruk blinklyset til å gi klar beskjed på hva du akter å gjøre , ikke minst ved forbikjørsler. Og så må du beregne laaaang forbikjøringsstrekning hvis bilen du overhaler i høyre felt kjører i rundt 130 km/t. Beregn minst 2 ganger Slettebømyra! Minst!!
Etter å ha taklet A1 med sine tre kjørebaner, var Danmarks motorveier på hjemveien rene kosestrekningen! Alt er relativt. Og vi trivdes så godt på Autobahn i høye hastigheter at der kunne vi godt kjørt FORT hver eneste dag.
Og så lærte jeg noe teknisk i dag fra en av mine nære venner. Etter en strekning nær Bremen i rundt 180 km/t  kom det gule farelyset for autodiagnose opp på dashbordet. Jeg kjørte inn på nærmeste rasteplass, lot Sølvpilen svive på tomgang i en del minutter for fordeling av kjølevatnet (viktig). Etter en time sjekket sjekket jeg kjøleveske og motorolje. Begge holdt perfekt nivå!
Neste dag i Danmark var farelyset på dashbordet borte!.
Min teknisk kyndige venn forklarte at når jeg over tid hadde et (for bilen ) uvanlig kjøremønster , slå selvdiagnosen inn for om mulig sjekke programmeringen på computeren!
Og jeg tør si at 180 km/t i snitt over lengere strekninger ikke er hverdagskost i Norge. En viktig detalj til slutt i denne omgang. Når du kjører av ferjen i Hirtshals kjør moderat i høyre fil inntil du har fått opp korrekt temperatur på motoren. Skal du være verdensmester fra første sekund kan du risikere å brenne motoren. Det er det flere enn en nordmann som har fått sørgelig erfart!
Er du usikker på fart i høye hastigheter, hold deg i høyre fil hele tiden. Det er bedre å komme fram i tide, enn å omkomme så alt for fort!
I mitt neste liv håper jeg å kunne leve av å være racerkjører! Eller i alle fall å ha en bil som ingen klarer å følge på Autobahn!