I 1995 leste 85 % av den norske befolkning papiraviser daglig. Dette er i 2012 redusert til 60 %, og andelen er synkende hele tiden. Det er pensjonistene som fortsatt leser papiraviser og de dør etterhvert ut. For min egen del måtte jeg gjøre kort prosess. Jeg sluttet med Dagbladet og VG som papir og leser dem nå på nett. Nå forstår jeg ungdommen fullt ut. Helt ferske nyheter hele tiden. Og med levende innslag i tillegg. Hvor mange papiraviser jeg leser i tillegg er imidlertid en hemmelighet.
For noen år siden , da jeg fortsatt var digitalt fossil, leste jeg en artikkel om at de som i framtiden ikke kunne takle digitale medier ville være like hjelpeløse i et moderne samfunn som de som i "gamle dager" ikke kunne lese og skrive. Jeg lo den gang, men det gjør jeg sandelig ikke i dag.! Forfatteren fikk skremmende rett.
Hadde ikke Olaf Omdal i DT vennlig og bestemt "presset" meg til å skrive leserinnlegg på nett, istedetfor å sende dem opp pr. fax, tør jeg ikke tenke på hvor langt i bakleksa jeg hadde vært 2012. Jeg er Olaf stoooooor takk skyldig. At jeg nå turnerer nettbank, blogg og facebook er positive sidevirkninger. Å drive forretning med internasjonale forbindelser hadde ikke vært å tenke på uten nettet.
Når jeg nå reiser til Seattle søndag morgen har jeg med meg to helt avgjørende følgesvenner. Et mastercard med generøs ramme og solide engelskkunskaper. Men ikke mobil!
Ettersom jeg har brannstasjon og vaktselskap ikke alt for mange meter fra meg ofrer jeg ikke bygningen den minste tanke. Alle alarmer blir aktivert og Johny hos NVC har demonstrert tidligere at han er lynrakst på pletten skulle noe uforutsett skje.
Det jeg iallefall skal gjøre i Seattle, ved siden av noen spennende forretningsoppdrag, er å lese New York Times, på papir!
Til alle mine blogglesere og facebook-venner. Ha en strålende påske!
fredag 30. mars 2012
torsdag 29. mars 2012
Tanker på en dag da man har levet hele 68 år
Jeg må takke noen av mine facebook-venner pluss min datter for at de gjorde meg oppmerksom på at jeg i dag har levet hele 68 ikke helt anonyme og aldeles ikke kjedelige år. Jeg hadde faktisk glemt dagen bort ettersom jeg ikke har noe forhold til dette med gebursdager.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
onsdag 28. mars 2012
MENNESKERASENS INDRE BORGERKRIG
Følelsesapparatet i et menneske er konservativt. Det som er spilt inn av inntrykk fra starten av- det sitter som regel urokkelig innprentet resten av livet.
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
mandag 26. mars 2012
SIVILISASJONENE SOM BLE BORTE
Det gamle Helleland sentrum er en kulturskatt. Fram til 1960 gikk E18 trafikken gjennom dette sentrum som jeg har så mange minner fra. Her var Mjølbue hvor bøndene hadde sin radl etter at de hadde lastet opp mjølsekkene og sine tomme melkespann etter at meieriet hadde "prosessert" dem. Her var også tre fungerende butikker hvorav den ene hadde bensinstasjon.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
lørdag 24. mars 2012
ET LIVETS MAGISKE ØYEBLIKK I COLONIA DEL SACRAMENTO
Det finnes i enkelte menneskeliv enkelte og aldeles uutslettelige, og magiske, øyeblikk. Øyeblikk hvor sjelen for en stakket stund forlater jordens overflate. Hva denne nødvendige livets kvalitet angår har jeg fråtset i dem gjennom mitt ikke helt anonyme og begiventhetsrike liv. Men, blandt alle disse rikdommene, er det et som skinner i en helt egen stråleglans. Og det er det jeg opplevde i den meget gamle by Colonia Del Sacramento i Uruguay tvers over Buenos Aires på andre siden av Rio de la Plata. Det var i påsken 2000.
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
onsdag 21. mars 2012
KJEDE LIGE BUTIKKER OG PRODUKTER STYRER VI UNNA
I dagens utgave av Dagens næringsliv er det en artikkel om kommunikasjon. Og derfra siterer jeg en MEGET INTERESSANT setning: "Vi som mennesker er ikke interessert i å legge mye energi i merkevarer eller mennnesker med mindre det oppleves som nyttig og underholdende for oss.
Og der er vi inne på noe interessant. NYTTIG OG UNDERHOLDENDE! Det er selve formelen for å overleve framtiden som butikk. Helst skal kombinasjonen være av en slik klasse at det blir en "snakkis".
Et typisk eksempel er fiskehandlerne i havnen av San Francisco. De er drivende dyktige og kjører show med å synge og slenge fiskene høyt i luften til hverandre. De er en turistattraksjon og kjent langt utenfor grensene til USA.
Personlig glemmer jeg ikke en kelner i Barcelona. Han hadde en så frekk,direkte og underholdende stil at vi ga oss ende over. Hadde vanlige kelnere prøvd seg på noe lignende, uten hans karisma, hadde de sannsynligvis blitt rundprylt. Der han råflørtet med damene syntes selv den mest sjalu ektemann at det var bare gi seg ende over. Men det som er viktig her er at mannen var tvers gjennom profesjonell. Sandelig leverte han varene som var utsøkte retter sammen med de helt perfekt matchende viner som han hadde anbefalt!
De spørs om han ikke har vært i Saloon Kakadu og lært min egen oppskrift, hva enten jeg skulle drevet et seriøst/luksuriøst bordell, bedehus eller den australske operasjonen jeg holder på med nå.
1. UROKKELIG SERIØSITET. (Selve grunnplanken).
2. KRYSTALLKLAR KOMMUNIKASJON. (Ikke noe dill-dall tåkeprat)
3. MILJØ I ABSOLUTT VERDENSKLASSE. ( Ikke minst det menneskelige)
4. SAFTIG UNDERHOLDNING. ( Men i den absolutte rekkefølge).
Underholdning uten seriøs substans blir bare klovnerier.
Mens jeg blogger dette , var det inne en godt voksen dame og fortalte følgende vits:
En meget tørst bygdeoriginal skulle begraves. Prestens åpnet talen der han sto foran kisten med følgende ord: "Anders har desverre ikke vært så ofte i kirken." Hvorpå den kvinnelige bygdeoriginalen ropte med skingrende røst fra bakerste benk: " Han Anders hadde ikke vært i kirken i dag heller hvis ikke han var blitt båret inn!" Hear, hear!
Tilslutt vil jeg sitere musiker Magne Furuholmen: " Vi (aha) ønsker å utvikle særpreget, ikke gjøre alle til en del av den samme lapskausen". Sandelig har Furuholmen rett. Snart er hele detaljhandelen blitt en grå og kjedelig lapskaus. Og kokkene av denne vassgraut er de som styrer kjedenes kjedelighet!
Og der er vi inne på noe interessant. NYTTIG OG UNDERHOLDENDE! Det er selve formelen for å overleve framtiden som butikk. Helst skal kombinasjonen være av en slik klasse at det blir en "snakkis".
Et typisk eksempel er fiskehandlerne i havnen av San Francisco. De er drivende dyktige og kjører show med å synge og slenge fiskene høyt i luften til hverandre. De er en turistattraksjon og kjent langt utenfor grensene til USA.
Personlig glemmer jeg ikke en kelner i Barcelona. Han hadde en så frekk,direkte og underholdende stil at vi ga oss ende over. Hadde vanlige kelnere prøvd seg på noe lignende, uten hans karisma, hadde de sannsynligvis blitt rundprylt. Der han råflørtet med damene syntes selv den mest sjalu ektemann at det var bare gi seg ende over. Men det som er viktig her er at mannen var tvers gjennom profesjonell. Sandelig leverte han varene som var utsøkte retter sammen med de helt perfekt matchende viner som han hadde anbefalt!
De spørs om han ikke har vært i Saloon Kakadu og lært min egen oppskrift, hva enten jeg skulle drevet et seriøst/luksuriøst bordell, bedehus eller den australske operasjonen jeg holder på med nå.
1. UROKKELIG SERIØSITET. (Selve grunnplanken).
2. KRYSTALLKLAR KOMMUNIKASJON. (Ikke noe dill-dall tåkeprat)
3. MILJØ I ABSOLUTT VERDENSKLASSE. ( Ikke minst det menneskelige)
4. SAFTIG UNDERHOLDNING. ( Men i den absolutte rekkefølge).
Underholdning uten seriøs substans blir bare klovnerier.
Mens jeg blogger dette , var det inne en godt voksen dame og fortalte følgende vits:
En meget tørst bygdeoriginal skulle begraves. Prestens åpnet talen der han sto foran kisten med følgende ord: "Anders har desverre ikke vært så ofte i kirken." Hvorpå den kvinnelige bygdeoriginalen ropte med skingrende røst fra bakerste benk: " Han Anders hadde ikke vært i kirken i dag heller hvis ikke han var blitt båret inn!" Hear, hear!
Tilslutt vil jeg sitere musiker Magne Furuholmen: " Vi (aha) ønsker å utvikle særpreget, ikke gjøre alle til en del av den samme lapskausen". Sandelig har Furuholmen rett. Snart er hele detaljhandelen blitt en grå og kjedelig lapskaus. Og kokkene av denne vassgraut er de som styrer kjedenes kjedelighet!
tirsdag 20. mars 2012
UTEN EIKUNDA-AMFI VILLE EGERSUND SENTRUM VÆRT DØD
De som skal satse på detaljhandel innen bekledning, sko, leketøy, ting og tang (kalles interiør) og deslike i Egersund Sentrum i framtiden skal få det tøft. Har sentrum vært dødt før, så har det så langt i 2012 vært steindødt. Desperate "tilbudsplakater" finnes overalt. 70 % rabatt, halv pris av halv pris, osv. Og det er faktisk likt i alle bysentrum i dette land, Sandnes muligens unntatt.
Det finnes simpelthen ikke kunder nok til dette havet av unødvendige "ting". Vi druknet jo i varer. Tiden fra produksjonslokalet til søppeldynga blir kortere og kortere. Butikkene ender jo opp med å bli en finere form for søppelplass. Det er med alderdommen som med samfunnsutviklingen. Den kommer gradvis uten at du merker forandringene.
Det som redder det som monne være av muligheter i Egersund Sentrum handelsmessig er Eikunda-Amfi. Hadde Egersund hatt like mange innbyggere som Haugesund, ville vi også delt Haugesunds sentrumshandels skjebne. En haug med tomme butikklokaler. For da ville Slettebøområdet blitt Egersunds svar på Haugesunds Raglemyr. Det var der den moderne handelen ville foregått.
Som det nå er har vi fått et "shoppingsenter" midt i byen som i tillegg har mange parkeringsplasser. Byens nye gågate er i første etasje i Eikunda Amfi. Det er der folket promenerer utover kveldene når far/mor har kommet hjem fra arbeidet, middag er nytet og de har tid til en lokal handelstur.
Jeg har skrevet det mange ganger før. Skal du drive "business" i dag må du hele tiden være orintert om- og ta høyde for- samfunnsendringene. Og så er det noe som heter internett. De som har minst å frykte for internett er de til de grader rendyrkede spesialforretninger som har et vareutvalg som ikke finnes noen andre steder i verden. Alle analyser er krystallklare på dette punkt.
Skal du konkurrere på åpningstider har du tapt. Skal du konkurrere på pris på varer som kan kjøpes billigere andre steder (også på nettet) har du også tapt. Den eneste uslåelige oppskrift er maksimal kombinasjon av miljø, opplevelse, service og varer som virkelig leverer i forhold til prisen.
En annen viktig faktor som utrydder de "selvstendige mann/kone butikker" er kjedenes totale grep om detaljhandelen. Kjeder er skreddersydd for shoppingsentra og omvendt.
Det skal bli spennende å tilbringe 14 dager i Seattle i de to halvdøde påskeuker. Der skal jeg tråle alt av spesialbutikker jeg kommer over. Mine årlige "verdensekspedisjoner" i påsketiden og november er helt avgjørende for st jeg skal få det store overblikket.
Sandelig min hatt er jeg glad for at jeg reiste til Australia i 2002. Uten den må gudene vite hva jeg hadde drevet på med i dag. Som det nå er kan jeg møte fremtiden maksimalt offensivt.
Det finnes simpelthen ikke kunder nok til dette havet av unødvendige "ting". Vi druknet jo i varer. Tiden fra produksjonslokalet til søppeldynga blir kortere og kortere. Butikkene ender jo opp med å bli en finere form for søppelplass. Det er med alderdommen som med samfunnsutviklingen. Den kommer gradvis uten at du merker forandringene.
Det som redder det som monne være av muligheter i Egersund Sentrum handelsmessig er Eikunda-Amfi. Hadde Egersund hatt like mange innbyggere som Haugesund, ville vi også delt Haugesunds sentrumshandels skjebne. En haug med tomme butikklokaler. For da ville Slettebøområdet blitt Egersunds svar på Haugesunds Raglemyr. Det var der den moderne handelen ville foregått.
Som det nå er har vi fått et "shoppingsenter" midt i byen som i tillegg har mange parkeringsplasser. Byens nye gågate er i første etasje i Eikunda Amfi. Det er der folket promenerer utover kveldene når far/mor har kommet hjem fra arbeidet, middag er nytet og de har tid til en lokal handelstur.
Jeg har skrevet det mange ganger før. Skal du drive "business" i dag må du hele tiden være orintert om- og ta høyde for- samfunnsendringene. Og så er det noe som heter internett. De som har minst å frykte for internett er de til de grader rendyrkede spesialforretninger som har et vareutvalg som ikke finnes noen andre steder i verden. Alle analyser er krystallklare på dette punkt.
Skal du konkurrere på åpningstider har du tapt. Skal du konkurrere på pris på varer som kan kjøpes billigere andre steder (også på nettet) har du også tapt. Den eneste uslåelige oppskrift er maksimal kombinasjon av miljø, opplevelse, service og varer som virkelig leverer i forhold til prisen.
En annen viktig faktor som utrydder de "selvstendige mann/kone butikker" er kjedenes totale grep om detaljhandelen. Kjeder er skreddersydd for shoppingsentra og omvendt.
Det skal bli spennende å tilbringe 14 dager i Seattle i de to halvdøde påskeuker. Der skal jeg tråle alt av spesialbutikker jeg kommer over. Mine årlige "verdensekspedisjoner" i påsketiden og november er helt avgjørende for st jeg skal få det store overblikket.
Sandelig min hatt er jeg glad for at jeg reiste til Australia i 2002. Uten den må gudene vite hva jeg hadde drevet på med i dag. Som det nå er kan jeg møte fremtiden maksimalt offensivt.
mandag 19. mars 2012
MENNESKE SOM MENNESKE DØR NÅ LANGSOMT UT
I siste utgave kvalitetsmagasinet The Economist er det en artikkel med overskriften: SLAVEN AV SMARTTELEFONEN . Den er illustrert med en lutrygget mann som er lenket til smarttelefonen med både håndjern og fotlenker. Konklusjonen på artikkelen var at "moderne mennesker overgir mer og mer av sine liv til smartphonene". 60 % av tenåringene og opsikktsvekkende 40 % av "gamlisene" betraktet seg selv som særdeles avhengige av smartphonen.
Og jo "smartere" telefonene etterhvert blir, mer og mer avhengige blir brukerne ettersom de ikke lenger har noe eget liv. SMARTTELEFONEN ER LIVET !
En artikkel i Tme hadde overskriften " Hvordan Apple revolusjonerte våre liv". Konklusjonen var at nå var smartphonen blitt diktatoren og mennesket slaven. En så selvsagt ting som privatliv er nå i ferd med å forsvinne. "Vi har nå gitt bort våre hemmeligheter, våre drømmer , vårt indre univers og vi står alle helt nakne tilbake. Computeren som tillot oss å stirre i undring inn i hele verden, tillater nå hele verden skånselsløst å stirre flombelyst inn i det innerste av det innerste i vårt sjelsliv."
Fra mitt stambord på Hauen Kro observerte jeg lørdag etttermiddag følgende. På bordet rett overfor meg satt 3 unge damer og hadde det veldig gøy med sine smartphoner. Så dumpet det ned på nabobordet en familie med to barn rundt12-14 år. De hadde ikke før satt seg før barna flyktet inn i hver sin Iphone, fullstendig oppslukt.
Grunnen til at jeg personlig har vært imot mobilene er at jeg har anet med forskrekkelig sikkerhet hva som ville skje. Et fenomenalt arbeidsredskap har blitt ikke bare slavedriveren, men i tillegg et monstrum som langsomt og sikkert utrydder mennesket som et tenkende vesen med hver sine egne drømmer og fantasier.
Og der er vi nå. Å føre meningsfyllte, berikende og uforstyrrede samtaler er snart bare et fjernt minne. Ringer telefonen, så er det giv akt på sekundet! Selv om du er midt i det midterste av den fysiske kjærlighetakt. Seriøse undersøkelser har vist at opptil 90 % av et (nevnt) lands kvinnelige befolkning ville avbrutt samleiet hvis telefonen ringte. Uten minste betenkning!
På en planke i taket i Saloon Kakadu står det med utskårne trebokstaver: UTEN DRØM OG MOT- INTET LIV. Så nå når smarttelefonen har tatt våre drømmer, hva har vi igjen da? En tom eskistens uten egen sjel?? Jeg bare stiller spørsmålet.
Og jo "smartere" telefonene etterhvert blir, mer og mer avhengige blir brukerne ettersom de ikke lenger har noe eget liv. SMARTTELEFONEN ER LIVET !
En artikkel i Tme hadde overskriften " Hvordan Apple revolusjonerte våre liv". Konklusjonen var at nå var smartphonen blitt diktatoren og mennesket slaven. En så selvsagt ting som privatliv er nå i ferd med å forsvinne. "Vi har nå gitt bort våre hemmeligheter, våre drømmer , vårt indre univers og vi står alle helt nakne tilbake. Computeren som tillot oss å stirre i undring inn i hele verden, tillater nå hele verden skånselsløst å stirre flombelyst inn i det innerste av det innerste i vårt sjelsliv."
Fra mitt stambord på Hauen Kro observerte jeg lørdag etttermiddag følgende. På bordet rett overfor meg satt 3 unge damer og hadde det veldig gøy med sine smartphoner. Så dumpet det ned på nabobordet en familie med to barn rundt12-14 år. De hadde ikke før satt seg før barna flyktet inn i hver sin Iphone, fullstendig oppslukt.
Grunnen til at jeg personlig har vært imot mobilene er at jeg har anet med forskrekkelig sikkerhet hva som ville skje. Et fenomenalt arbeidsredskap har blitt ikke bare slavedriveren, men i tillegg et monstrum som langsomt og sikkert utrydder mennesket som et tenkende vesen med hver sine egne drømmer og fantasier.
Og der er vi nå. Å føre meningsfyllte, berikende og uforstyrrede samtaler er snart bare et fjernt minne. Ringer telefonen, så er det giv akt på sekundet! Selv om du er midt i det midterste av den fysiske kjærlighetakt. Seriøse undersøkelser har vist at opptil 90 % av et (nevnt) lands kvinnelige befolkning ville avbrutt samleiet hvis telefonen ringte. Uten minste betenkning!
På en planke i taket i Saloon Kakadu står det med utskårne trebokstaver: UTEN DRØM OG MOT- INTET LIV. Så nå når smarttelefonen har tatt våre drømmer, hva har vi igjen da? En tom eskistens uten egen sjel?? Jeg bare stiller spørsmålet.
fredag 16. mars 2012
FOSSILET HAR NÅ FÅTT PC PROFESSIONAL WIDESCREEN
Min uerstattelige venn Andreas er Norges yngste 81åring med et program som kunne ta pusten fra noen hver. Han er en vitamininnsprøyting i mitt liv som intet språk beskrive kan. Han forfatter artikler m.m. og er i tillegg lærer på privatgymnas.
Nylig fikk jeg en mail fra ham med vedlegg. Dette interessante vedlegg skulle være Andreas sine fortolkinger over diverse passasjer i Bibelen. Men min PC fra oktober 2006 maktet ikke å korrespondere med det nyere system fra Andreas.
Da var det to muligheter. Enten gradere opp den gamle eller kjøpe helt nytt annlegg. Det siste ble løsningen. Min andre uerstattelige venn Arnt Olav Klippenberg sa løsningen var laptopp med stor skjerm. Jeg nevnte dette for ekspertene i Telehuset ved Vinmopolet. De mente imdlertid at oppgradert stasjonært annlegg var tingen for meg. Så kunne jeg heller senere kjøpe Ipad i tillegg.
Så ble gjordt. Den serviceinnstilte Henrik satte opp det hele i går. Windows Professinonal med Widescreen skjerm må vite. Da jeg skulle prøve meg i går kveld alene gikk det hele i stå. Da følte jeg meg som tante Olga på 70 som var vant med sin trofaste 3girs sykkel med pedalbrems og nå av barna hadde fått mountain bike med 27 gir. Det ble en urolig natt.
Tidlig om morgenen sto jeg atter i Telehuset og fikk Henrik med meg. Simsalabim! Han ordnet det hele slik at fossilet nå takler Windows Professional Widescreen. Å gå inn på Google Earth gir en helt annen opplevelse med bred skjerm.
For hver dag som går ser jeg hvor aldeles langt i bakleksa jeg hadde vært uten å ha tilgang til Internett. Bare det å bruke nettbank sparer meg for mye.
For framtiden skal jeg operere på fem arenaer.
Og det er Dalane Tidende, Blogg/facebook, Saloon Kakadu, Hauen Kro pluss magiske utenlandekspedisjoner. . Samlet skal disse holde meg sosialt kompetent og til enhver tid oppdatert.
Hjernen skal jeg holde i trim med særdeles mye lesing og kroppens tøy og bøy skjer på sykkelverkstedet og på Anna Lovinda.
Det er iallefall planene for de neste 10 år. Men ingen har jo noen som helst garanti for å overleve morgendagen. Så derfor nok en gang. Lev i dag ! I morgen kan det være for seint, altfor seint.
LEV ! MED FANDENIVOLDSK MOT OG EVENTYRLYST SOM DRIVSTOFF!
Nylig fikk jeg en mail fra ham med vedlegg. Dette interessante vedlegg skulle være Andreas sine fortolkinger over diverse passasjer i Bibelen. Men min PC fra oktober 2006 maktet ikke å korrespondere med det nyere system fra Andreas.
Da var det to muligheter. Enten gradere opp den gamle eller kjøpe helt nytt annlegg. Det siste ble løsningen. Min andre uerstattelige venn Arnt Olav Klippenberg sa løsningen var laptopp med stor skjerm. Jeg nevnte dette for ekspertene i Telehuset ved Vinmopolet. De mente imdlertid at oppgradert stasjonært annlegg var tingen for meg. Så kunne jeg heller senere kjøpe Ipad i tillegg.
Så ble gjordt. Den serviceinnstilte Henrik satte opp det hele i går. Windows Professinonal med Widescreen skjerm må vite. Da jeg skulle prøve meg i går kveld alene gikk det hele i stå. Da følte jeg meg som tante Olga på 70 som var vant med sin trofaste 3girs sykkel med pedalbrems og nå av barna hadde fått mountain bike med 27 gir. Det ble en urolig natt.
Tidlig om morgenen sto jeg atter i Telehuset og fikk Henrik med meg. Simsalabim! Han ordnet det hele slik at fossilet nå takler Windows Professional Widescreen. Å gå inn på Google Earth gir en helt annen opplevelse med bred skjerm.
For hver dag som går ser jeg hvor aldeles langt i bakleksa jeg hadde vært uten å ha tilgang til Internett. Bare det å bruke nettbank sparer meg for mye.
For framtiden skal jeg operere på fem arenaer.
Og det er Dalane Tidende, Blogg/facebook, Saloon Kakadu, Hauen Kro pluss magiske utenlandekspedisjoner. . Samlet skal disse holde meg sosialt kompetent og til enhver tid oppdatert.
Hjernen skal jeg holde i trim med særdeles mye lesing og kroppens tøy og bøy skjer på sykkelverkstedet og på Anna Lovinda.
Det er iallefall planene for de neste 10 år. Men ingen har jo noen som helst garanti for å overleve morgendagen. Så derfor nok en gang. Lev i dag ! I morgen kan det være for seint, altfor seint.
LEV ! MED FANDENIVOLDSK MOT OG EVENTYRLYST SOM DRIVSTOFF!
tirsdag 13. mars 2012
KIWI, COOP EIKUNDA OG SPAR SVANEDAL
Ettersom jeg bor midt i sentrum med få minutters gåavstand til Kiwi, Spar og Eikunda har jeg overhodet ingen transportutgifter hva angår å kjøpe dagligvarer til min en-manns husholdning.
Fordi Kiwi ligger i løypa ned til mitt annet hjem Hauen Kro er det der jeg gjør mine innkjøp av brød, frukt, pizza, pålegg osv. Enkelt og kjapt. Det er det mange som har funnet ut. Det er kunder hele tiden.
Den rake motsetning er Eikunda. Her er det så mange krinkler og kroker at det blir mer som et krevende orienteringsløp for de ikke hører til "den faste menigheten". Du bør iallefall ha god tid.
Kongen på Haugen i Eigersunds matvarebransje er jo Rema på Eie. Det må være Norges mest oversiktlige Rema butikk med et parkeringstilbud ingen andre kan slå. Det eneste må være Ica i den triste Egerhallen. Her har de parkering med tak over hodet.
At Rema i tillegg nå har etablert seg i Årstaddalen setter jo ekstra konkurransetrykk på resten. Og derfor har jeg lenge lurt på hvordan Spar i Svanedalsgården ville klare konkurransen. Ville de lide skjebnen til ICA i Egerhallen? Nemlig det å komme i skyggenes dal og bli mer og mindre glemt i forhold til Rema/Kiwi?
Det er visst ingen fare med det.
De gangene den senere tid jeg har vært innom har det vært mye kunder. Nå forstår jeg hvorfor. Først og fremst plasseringen ved siden av rundkjøringen. Du "detter" nærmest inn. Deretter parkeringsplasser rett ved døren. Du bare går rett inn i gateplan i motsetning til Eikunda. I tillegg er det meget oversiktlig hos Spar. Et ekstra pluss er at de har delikatessedisk. Så alt i alt er dette momenter som tilsier Spar klarer seg bra. De har tydeligvis sin faste kundeskare som har oppdaget summen av de pluss jeg her har nevnt.
Når det gjelder matvareinnkjøp må jeg tenke på at aldri har matvarene vært billigere enn nå og aldri har transportutgiftene vært større for å skaffe disse matvarene. Undersøkelser har vist at når det gjelder "Harryhandelen" nordmenn foretar i Sverige så går vinningen opp i spinningen når det gjelder å spare penger. Drivstoffutgifter pluss slitasje på bilen glemmer de fleste å ta med i regnestykket. Men man får da jo en ekstra tur på kjøpet!
Rundt 1950 gikk mer enn halvparten av nordmenns intekter til mat. Nå er det nede i rundt 10 %. Og fortsatt går tilbudsfarsotten som en lavine over kongedømmet. Alt mens damene kjøper motesolbriller til rundt kr. 3000 hvert år og bruker tusenvis av kroner til frisør. For ikke å snakke om sko og vesker! Men stiger bensinen med 10 øre literen er det ramaskrik. At pølsene med "alt" på bensinstasjoner koster skjorta betyr jo ingenting bare man sparer noen øre på bensinen!!! Er det matematikkfaget i norsk skole det er noe fundamentalt galt med????
Fordi Kiwi ligger i løypa ned til mitt annet hjem Hauen Kro er det der jeg gjør mine innkjøp av brød, frukt, pizza, pålegg osv. Enkelt og kjapt. Det er det mange som har funnet ut. Det er kunder hele tiden.
Den rake motsetning er Eikunda. Her er det så mange krinkler og kroker at det blir mer som et krevende orienteringsløp for de ikke hører til "den faste menigheten". Du bør iallefall ha god tid.
Kongen på Haugen i Eigersunds matvarebransje er jo Rema på Eie. Det må være Norges mest oversiktlige Rema butikk med et parkeringstilbud ingen andre kan slå. Det eneste må være Ica i den triste Egerhallen. Her har de parkering med tak over hodet.
At Rema i tillegg nå har etablert seg i Årstaddalen setter jo ekstra konkurransetrykk på resten. Og derfor har jeg lenge lurt på hvordan Spar i Svanedalsgården ville klare konkurransen. Ville de lide skjebnen til ICA i Egerhallen? Nemlig det å komme i skyggenes dal og bli mer og mindre glemt i forhold til Rema/Kiwi?
Det er visst ingen fare med det.
De gangene den senere tid jeg har vært innom har det vært mye kunder. Nå forstår jeg hvorfor. Først og fremst plasseringen ved siden av rundkjøringen. Du "detter" nærmest inn. Deretter parkeringsplasser rett ved døren. Du bare går rett inn i gateplan i motsetning til Eikunda. I tillegg er det meget oversiktlig hos Spar. Et ekstra pluss er at de har delikatessedisk. Så alt i alt er dette momenter som tilsier Spar klarer seg bra. De har tydeligvis sin faste kundeskare som har oppdaget summen av de pluss jeg her har nevnt.
Når det gjelder matvareinnkjøp må jeg tenke på at aldri har matvarene vært billigere enn nå og aldri har transportutgiftene vært større for å skaffe disse matvarene. Undersøkelser har vist at når det gjelder "Harryhandelen" nordmenn foretar i Sverige så går vinningen opp i spinningen når det gjelder å spare penger. Drivstoffutgifter pluss slitasje på bilen glemmer de fleste å ta med i regnestykket. Men man får da jo en ekstra tur på kjøpet!
Rundt 1950 gikk mer enn halvparten av nordmenns intekter til mat. Nå er det nede i rundt 10 %. Og fortsatt går tilbudsfarsotten som en lavine over kongedømmet. Alt mens damene kjøper motesolbriller til rundt kr. 3000 hvert år og bruker tusenvis av kroner til frisør. For ikke å snakke om sko og vesker! Men stiger bensinen med 10 øre literen er det ramaskrik. At pølsene med "alt" på bensinstasjoner koster skjorta betyr jo ingenting bare man sparer noen øre på bensinen!!! Er det matematikkfaget i norsk skole det er noe fundamentalt galt med????
mandag 12. mars 2012
GRAND KAFE, HAUEN KRO OG SALOON KAKADU PÅ STØ KURS
Mine spioner forteller at det nå er stinn brakke på Grand Kafe om søndagene under den overdådige søndagsbuffeen. Nå på søndag var det til og med "venteliste". Dette gleder meg noe inn i hampen på vegne av den sympatiske gjengen av ansatte. Den radikale fornyelsen av interiøret har bare hatt positiv effekt for søndagsbesøket. Den forbedrede logistikk gjør også arbeidssituasjonen enklere for de ansatte. Så dette ble en vinn-vinn situasjon. Min frykt for at andre som jeg skulle føle interiøret for "heigh tech" ble gjordt grundig til skamme. Jeg er så sta at jeg bruker ikke engang mobiltelefon!
På Hauen Kro var det storartet stemning nå lørdag ettermiddag i både de "gudelige" og "ugudelige" avdelinger. Sjefinne Sølvi var på post etter perioden det tok å komme tilbake etter det alvorlige uhell hun var utsatt for. Hun plukket selv ut og tilberedte den himmelsk velsmakende fiskeretten. Å sitte der opp i den kulturelle "landbruksavdelingen" med førsteklasses mat og høre på den livsbejaende stemningen i "mixed sone" rundt bardisken under gir et besøk her en ekstra verdi.
For min egen del har jeg i dag hatt verdenspremiere på "the sound track" i Saloon Kakadu. En overmåte vital 75 åring fra Oslo var i januar i fjor innom og handlet Kakadu til den store gullmedalje. Han var innom igjen i dag sammen med attraktiv datter for å handle mer Kakadu. Han fikk æren av å være den første som gikk på cat walken akkompagnert av 15 sauebjellers sound track.
Datteren satt på saueskinnene og bestemte farve på bukse og skjorte.Da hun omsider ga tommelen i været satte jeg i gang så kraftig risting i heiagrinda at det ble mer lyd fra de 15 sauebjødlene lenket til grinda med klaver enn fra 200 sauer med bjeller.
Grand Kafe med sin enestående søndagsbuffet.
Hauen Kro med sitt frodige folkeliv på lørdags ettermiddag.
Saloon Kakadu med verdens mest originale sound track.
De som har besøkt en av disse stedene husker opplevelsene i år framover. Egersund er ikke kjedelig.
På Hauen Kro var det storartet stemning nå lørdag ettermiddag i både de "gudelige" og "ugudelige" avdelinger. Sjefinne Sølvi var på post etter perioden det tok å komme tilbake etter det alvorlige uhell hun var utsatt for. Hun plukket selv ut og tilberedte den himmelsk velsmakende fiskeretten. Å sitte der opp i den kulturelle "landbruksavdelingen" med førsteklasses mat og høre på den livsbejaende stemningen i "mixed sone" rundt bardisken under gir et besøk her en ekstra verdi.
For min egen del har jeg i dag hatt verdenspremiere på "the sound track" i Saloon Kakadu. En overmåte vital 75 åring fra Oslo var i januar i fjor innom og handlet Kakadu til den store gullmedalje. Han var innom igjen i dag sammen med attraktiv datter for å handle mer Kakadu. Han fikk æren av å være den første som gikk på cat walken akkompagnert av 15 sauebjellers sound track.
Datteren satt på saueskinnene og bestemte farve på bukse og skjorte.Da hun omsider ga tommelen i været satte jeg i gang så kraftig risting i heiagrinda at det ble mer lyd fra de 15 sauebjødlene lenket til grinda med klaver enn fra 200 sauer med bjeller.
Grand Kafe med sin enestående søndagsbuffet.
Hauen Kro med sitt frodige folkeliv på lørdags ettermiddag.
Saloon Kakadu med verdens mest originale sound track.
De som har besøkt en av disse stedene husker opplevelsene i år framover. Egersund er ikke kjedelig.
fredag 9. mars 2012
BLANDT GUDELIGE OG UGUDELIGE PÅ HAUEN KRO
Nå har jeg reiret meg så ettertrykkelig til på Hauen Kro at det dekker tidligere Eiger Motels slagord: " Ditt hjem borte fra hjemmet." Å vandre fra mitt hovedkvarter ved kinoen til Hauen Kro i tiden rundt 1600 på hverdager har blitt en uunværlig del av min nåtid og framtid.
Jeg har nå adoptert hele gjengen, servitører, kokker og ledelse, som min nye og helt uunværlige storfamilie. Velsmakende, "hjemmelaget" og assortert mat, god kaffe og VG til slutt. Jeg har nå utnevnt meg som Hauen Kros åndelige og kulturelle beskytter. Ettersom prosjekt The Australian Hatwalk og Saloon Kakadu nå er sjøsatt med bunnsolid kurs mot nasjonal legendestatus må jeg bruke energien på et nytt prosjekt. ( I den sammenheng kan nevnes at en dame i fra Ålesund ringte i går og spurte om hun var kommet til " Hatter fra Australia. Hun ville komme ens ærende for å kjøpe hatt. Fra Ålesund!)
Det som er virkelig interessant med Hauen Kro er at fra mitt ståsted er det fire forskjellige avdelinger som tar seg av hele skalaen fra totalavholdende bedehusfolk til de mer "ugudelige" begersvingere. Og at så forskjellige mennesketyper kan være der samtidig uten å sjenere hverandre.
Det observerte jeg helt klart en lørdags ettermiddag her forleden. I den lille stue rett inn fra Grisatorvet observerte jeg bedehusfolk ved ett bord og noen lettere "ugudelige" ved et annet. Alle nøt sin middag i ro og fred uten at alkohol var tilstede. Samdig var det overbyggede røykerommet overfyllt med humørfyllte og røykende begersvingere. To himmelropende forskjellige kulturer adskilt med få meter.
Sistnevnte sjenerte ikke førstnevnte overhodet.
Så har du området rundt bardisken. Dette er en-alt-mulig-sosial oppholdsplass. Her drikkes det te og kaffe, øl og en "skarp" en samtidig som det nytes middag i en overmåte intim og sosial atmosfære. Dette er det kulturelt-åndelige "maskinrommet".
Og så til slutt har du andre etasje overfor "maskinrommet". For en som hadde oppvekst "samtidig" i det gamle bondesamfunnet og Egersund sentrum rundt 1950 er dette selve himmelen. Her er det masse bilder fra gamle Egersund og redskaper fra det gamle bondesamfunnet. Så selv om jeg en sjelden gang er fysisk alene her, så strøymer minnene på fra begge kulturer med en kraft som gjør at "eg knapt kan anda". Ensom er det siste jeg føler meg akkurat der og da.
Vi har en liten sjølutnevnt "kulturell elite" i Egersund som tildeler hverandre "kulturpriser". Nå synes jeg det er på tide at Hauen Kro tildeles folkets kulturpris. Dette gjør jeg her og nå. Det var på tide! Etter at Hauen Kro har beriket livet til så mange mennesker i så mange, mange år!
Jeg legger dette ut på facebook slik at de som er uenige kommentere dette og begrunner hvorfor de er uenige med meg her. Jeg har nemlig ikke hele vettet. Det bare virker slik. (Selvironi er MEGET, MEGET viktig!!!!)
Jeg har nå adoptert hele gjengen, servitører, kokker og ledelse, som min nye og helt uunværlige storfamilie. Velsmakende, "hjemmelaget" og assortert mat, god kaffe og VG til slutt. Jeg har nå utnevnt meg som Hauen Kros åndelige og kulturelle beskytter. Ettersom prosjekt The Australian Hatwalk og Saloon Kakadu nå er sjøsatt med bunnsolid kurs mot nasjonal legendestatus må jeg bruke energien på et nytt prosjekt. ( I den sammenheng kan nevnes at en dame i fra Ålesund ringte i går og spurte om hun var kommet til " Hatter fra Australia. Hun ville komme ens ærende for å kjøpe hatt. Fra Ålesund!)
Det som er virkelig interessant med Hauen Kro er at fra mitt ståsted er det fire forskjellige avdelinger som tar seg av hele skalaen fra totalavholdende bedehusfolk til de mer "ugudelige" begersvingere. Og at så forskjellige mennesketyper kan være der samtidig uten å sjenere hverandre.
Det observerte jeg helt klart en lørdags ettermiddag her forleden. I den lille stue rett inn fra Grisatorvet observerte jeg bedehusfolk ved ett bord og noen lettere "ugudelige" ved et annet. Alle nøt sin middag i ro og fred uten at alkohol var tilstede. Samdig var det overbyggede røykerommet overfyllt med humørfyllte og røykende begersvingere. To himmelropende forskjellige kulturer adskilt med få meter.
Sistnevnte sjenerte ikke førstnevnte overhodet.
Så har du området rundt bardisken. Dette er en-alt-mulig-sosial oppholdsplass. Her drikkes det te og kaffe, øl og en "skarp" en samtidig som det nytes middag i en overmåte intim og sosial atmosfære. Dette er det kulturelt-åndelige "maskinrommet".
Og så til slutt har du andre etasje overfor "maskinrommet". For en som hadde oppvekst "samtidig" i det gamle bondesamfunnet og Egersund sentrum rundt 1950 er dette selve himmelen. Her er det masse bilder fra gamle Egersund og redskaper fra det gamle bondesamfunnet. Så selv om jeg en sjelden gang er fysisk alene her, så strøymer minnene på fra begge kulturer med en kraft som gjør at "eg knapt kan anda". Ensom er det siste jeg føler meg akkurat der og da.
Vi har en liten sjølutnevnt "kulturell elite" i Egersund som tildeler hverandre "kulturpriser". Nå synes jeg det er på tide at Hauen Kro tildeles folkets kulturpris. Dette gjør jeg her og nå. Det var på tide! Etter at Hauen Kro har beriket livet til så mange mennesker i så mange, mange år!
Jeg legger dette ut på facebook slik at de som er uenige kommentere dette og begrunner hvorfor de er uenige med meg her. Jeg har nemlig ikke hele vettet. Det bare virker slik. (Selvironi er MEGET, MEGET viktig!!!!)
torsdag 8. mars 2012
HVA ER MEST LIVSDREPENDE FORM FOR ENSOMHET?
Magasinet Time har jeg abbonert på i snart 50 år , og det har beriket mitt liv ubeskrivelig. I denne ukes utgave skriver Time om fenomenet singellife(enebo). Prosenten i USA som lever alene uten livsledsager er idag 28 % av alle husholdninger (33 millioner). I Sverige er prosenten oppsiktsvekkende 47 og i Storbritannia 34. Italia og Japan begge rundt 30 %.
Konklusjonen er at å leve alene betyr ikke at du nødvendigvis føler deg ensom. Det er en dyp sannhet i " den er aldri ensom som er i selskap med seg selv". Du kan ha et utstrakt sosialt nettverk som er ditt og ikke noe som er blitt påprakket deg av den du lever sammen med.
Time skriver at " å leve alene hjelper deg å leve ut moderne verdier- individuell frihet, personlig kontroll og selvrealisering. Å leve alene betyr at du kan gjøre det du ønsker ( innenfor lov og aksepterte sosiale normer) på dine egne betingelser.
Og så hva er den mest drepende form for ensomhet? Det er å leve med feil person! Alle de i undersøkelsen som var skilt var fullstendig klare på akkurat dette punkt. Ensomhet i tosomhet er drepen! Som en kjent skuespillerinne sa det : " Det er bedre å våkne opp alene om morgenen enn ved siden av en person som alltid vil være en fremmed for deg!"
Den økende skismissestatistikken viser jo at stadig fler tar konsekvensen av dette. Som likeverdige i arbeidslivet er ikke lenger ekteskapet et livsvarig fengsel for underkuede hustruer som tidligere nærmest ble betraktet som mannens eiendom.
Nå finnes det jo de som enten ved første eller senere forsøk finner "den rette". De har vunnet i lotto. Men for oss andre som stortrives som singel på livets scene med utstrakt sosialt nettverk er ekteskap ikke et alternativ.
Vi har valgt dette selv, på tross av mange muligheter.
For de som derimot er så innadvente og sjenerte at tilværelsen har tvunget på dem et nitrist singelliv er historien en annen.
Jeg har det imidlertid krystallklart for meg at de som lever sammen i en harmonisk og lykkelig familie er de som kommer best ut. Så får Time mene hva de vil om det lykkelige singelliv.
Jeg legger dette ut på facebook slik at enkelte som vil kan kommentere konklusjonen til Time magazine.
Konklusjonen er at å leve alene betyr ikke at du nødvendigvis føler deg ensom. Det er en dyp sannhet i " den er aldri ensom som er i selskap med seg selv". Du kan ha et utstrakt sosialt nettverk som er ditt og ikke noe som er blitt påprakket deg av den du lever sammen med.
Time skriver at " å leve alene hjelper deg å leve ut moderne verdier- individuell frihet, personlig kontroll og selvrealisering. Å leve alene betyr at du kan gjøre det du ønsker ( innenfor lov og aksepterte sosiale normer) på dine egne betingelser.
Og så hva er den mest drepende form for ensomhet? Det er å leve med feil person! Alle de i undersøkelsen som var skilt var fullstendig klare på akkurat dette punkt. Ensomhet i tosomhet er drepen! Som en kjent skuespillerinne sa det : " Det er bedre å våkne opp alene om morgenen enn ved siden av en person som alltid vil være en fremmed for deg!"
Den økende skismissestatistikken viser jo at stadig fler tar konsekvensen av dette. Som likeverdige i arbeidslivet er ikke lenger ekteskapet et livsvarig fengsel for underkuede hustruer som tidligere nærmest ble betraktet som mannens eiendom.
Nå finnes det jo de som enten ved første eller senere forsøk finner "den rette". De har vunnet i lotto. Men for oss andre som stortrives som singel på livets scene med utstrakt sosialt nettverk er ekteskap ikke et alternativ.
Vi har valgt dette selv, på tross av mange muligheter.
For de som derimot er så innadvente og sjenerte at tilværelsen har tvunget på dem et nitrist singelliv er historien en annen.
Jeg har det imidlertid krystallklart for meg at de som lever sammen i en harmonisk og lykkelig familie er de som kommer best ut. Så får Time mene hva de vil om det lykkelige singelliv.
Jeg legger dette ut på facebook slik at enkelte som vil kan kommentere konklusjonen til Time magazine.
onsdag 7. mars 2012
BEGEISTRING SOM KONKURRANSEFORTRINN OVER ALT
Olaf Thon ble engang spurt om årsaken til at han var eier av milliarder. Han svarte at for det første må du ville det nok. OG FOR DET ANDRE MÅ DU VÆRE BEGEISTRET NOK.
Dette er jo en selvfølge når det tenkes etter, men dette uhyre viktige konkurransefortrinn er forretningsverden nå omsider blitt oppmerksom på til fulle.
Dette var et av hovedtemaene under siste samling sportshandlere. (Jeg er ikke lenger medlem av denne kvasireligiøse bevegelse. ) Men jeg får fortsatt medlemsbladet slik at jeg er oppdatert.
Gjennom mange år bestilte jeg varer fra et større norsk firma. Resepsjonsdamen hadde en metallstemme som et rustent lydbånd. Fullstendig flat stemme og uten minste innlevelse.En robot med inspillt stemme hadde gjordt det mye bedre.
I stikk motsatt ende av skalaen var mister Kazama fra Japan som jeg traff på den enorme vintersportsmessen ISPO i 1976. Det er den mest fantastisk begeistrede produsent jeg har truffet i hele mitt liv. Ja faktisk et av de mest begeistrede mennesker overhodet. Jeg klarte å inspirere ham noe aldeles voldsomt og fikk rikelig betalt i form av en medmenneskelig opplevelse for resten av mitt liv. Han var skiprodusent og fikk noen gode råd av meg.
Som produsent lå han langt foran sin tid. Jeg fikk med meg et par Kazama modell Genesis som har en nærmest magisk design og utførelse. De står nå på min sykkelpsykiatriske klinikk(sykkelversksted) og minner meg daglig om dette aldeles uforglemmelige sprudlende mennesket fra Japan.
Så er du av de heldige som lett lar deg begeistre og klarer å formidle dette videre , vil du oppleve en magisk dimensjon av et liv med mange overdådige kapitler.
Jeg kan ikke tenke meg en menneskelig aktivitet som gir deg mer igjen. Så er du ikke naturtalent på området, så øv hver dag. Det kan bringe underverker. På ALLE livets viktigste områder.
For som HellBillies synger: DET ER FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI.
Nettopp dette er noe de fleste angrer på dødsleiet. At de ikke var flinkere til å uttrykke følelsene sine. Begynn i dag I morgen kan det være for sent- altfor sent.
LEV!
Dette er jo en selvfølge når det tenkes etter, men dette uhyre viktige konkurransefortrinn er forretningsverden nå omsider blitt oppmerksom på til fulle.
Dette var et av hovedtemaene under siste samling sportshandlere. (Jeg er ikke lenger medlem av denne kvasireligiøse bevegelse. ) Men jeg får fortsatt medlemsbladet slik at jeg er oppdatert.
Gjennom mange år bestilte jeg varer fra et større norsk firma. Resepsjonsdamen hadde en metallstemme som et rustent lydbånd. Fullstendig flat stemme og uten minste innlevelse.En robot med inspillt stemme hadde gjordt det mye bedre.
I stikk motsatt ende av skalaen var mister Kazama fra Japan som jeg traff på den enorme vintersportsmessen ISPO i 1976. Det er den mest fantastisk begeistrede produsent jeg har truffet i hele mitt liv. Ja faktisk et av de mest begeistrede mennesker overhodet. Jeg klarte å inspirere ham noe aldeles voldsomt og fikk rikelig betalt i form av en medmenneskelig opplevelse for resten av mitt liv. Han var skiprodusent og fikk noen gode råd av meg.
Som produsent lå han langt foran sin tid. Jeg fikk med meg et par Kazama modell Genesis som har en nærmest magisk design og utførelse. De står nå på min sykkelpsykiatriske klinikk(sykkelversksted) og minner meg daglig om dette aldeles uforglemmelige sprudlende mennesket fra Japan.
Så er du av de heldige som lett lar deg begeistre og klarer å formidle dette videre , vil du oppleve en magisk dimensjon av et liv med mange overdådige kapitler.
Jeg kan ikke tenke meg en menneskelig aktivitet som gir deg mer igjen. Så er du ikke naturtalent på området, så øv hver dag. Det kan bringe underverker. På ALLE livets viktigste områder.
For som HellBillies synger: DET ER FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI.
Nettopp dette er noe de fleste angrer på dødsleiet. At de ikke var flinkere til å uttrykke følelsene sine. Begynn i dag I morgen kan det være for sent- altfor sent.
LEV!
mandag 5. mars 2012
SPØRSMÅLET SOM REDDET MIN YRKESKARRIERE
Når du driver et enkeltmannsforetagende som mitt er du alltid på jobb. De hundretusentalls i Norge som er i denne situasjonen vet hva jeg snakker om. Mennesker i trygge, stort sett offentlige, arbeidsplasser ville fått sjokk hvis de skulle vært sin egen arbeidsgiver. Etter at jeg i fjor fikk en grei (ikke all verdens) pensjon erfarer jeg nå den enorme forskjell mellom det å ha garantert inntekt og det å leve med konstante grublerier om en usikker økonomisk framtid.
I sistnevte situasjon har jeg befunnet meg hele mitt yrkesliv. Det er ikke noe å jamre om ettersom det er mange, mange i samme bås. At jeg i dag ser svært lyst på min yrkesframtid ( jeg blir her til jeg stuper) skyldes at en forretningsmann i Egersund en gang stilte meg følgende spørsmål: " Hva koster det å ikke foreta seg noe som helst offensivt og fremtidsrettet?" Det uhyre viktige spørsmålet reddet min økonomiske framtid og hele livskvaliteten.
Faktisk er det et så fundamentalt spørsmål at vi alle bør stille oss dette både yrkesmessig og og privat. Det jeg husker fra de helt meningsløse år i heimevernet var SITRAP, forkortelse for situasjonsrapport. Vi bør alle holde regelsmessig dommedag over oss selv med å stille oss fortløpende ubehagelige spørsmål og konkludere med den for øyeblikket presise situasjon vi befinner oss i.
For undertegnede var yrkessituasjonen rundt 1990 krystallklar. Selvstendige små sportsforretninger hadde ingen framtid. Jeg fikk til de grader rett. XXL "raukjører" nå hele denne økonomisk pressede bransje i en slik grad at til og med G-sport nå føler presset. XXL er nå så finansiell sterk ( dekker snart hele Norden) at "frittstående" sportsforretninger nå hører hjemme på museum. Som sådan får du rett og slett ikke tilgang på attraktive produkter. Kjedene har låst disse samtidig som de får en helt annen pris fra produsent.
Utfra det spørsmålet som forretningsmannen i sin tid stilte meg måtte jeg foreta meg noe aldeles radikalt. Stikkordet ble Australia. Jeg reiste tl Sydney i 2002 og i tre uker trålet jeg "alle" butikker og kvartaler i sentrum. Jeg så at butikkene var flatemessig små grunnet enorme husleier.
For å gjøre en langt historie kort sitter jeg nå "med den mest australske forretning i Europa" med endel produkter som bare finnes i Egersund. Aldri har jeg vært mer "giret" enn jeg er i dag. For nå har jeg fått en slik status hos leverandørene at de skreddersyr produktene ut fra mine (og kundenes) spesielle ønsker.
Og dette kan ikke kopieres. For skal du betale lønn til en stab (som stort sett har for lite å gjøre) pluss husleie må du ha volum og omsetningshastighet. Det får du ikke med mine australprodukter. De varer rett og slett for lenge. Det blir som med noen Volvemodeller før i tiden at du måtte bruke dynamitt for å ødelegge dem
Så takket være forretningsmannens spørsmål sitter jeg i en aldeles spesiell situasjon som ( hvis jeg ikke skulle omkomme) kan gjøre de kommende år til de mest spennende i hele min yrkeskarriere. Så sandelig er det bedre sent enn aldri.
Så nå blir det fast opplegg med to "halvdaue" påskeuker i USA og hele daue november i Australia/New Zealand! Alt takket være et enkelt spøsmål som til de grader gikk hjem!
I sistnevte situasjon har jeg befunnet meg hele mitt yrkesliv. Det er ikke noe å jamre om ettersom det er mange, mange i samme bås. At jeg i dag ser svært lyst på min yrkesframtid ( jeg blir her til jeg stuper) skyldes at en forretningsmann i Egersund en gang stilte meg følgende spørsmål: " Hva koster det å ikke foreta seg noe som helst offensivt og fremtidsrettet?" Det uhyre viktige spørsmålet reddet min økonomiske framtid og hele livskvaliteten.
Faktisk er det et så fundamentalt spørsmål at vi alle bør stille oss dette både yrkesmessig og og privat. Det jeg husker fra de helt meningsløse år i heimevernet var SITRAP, forkortelse for situasjonsrapport. Vi bør alle holde regelsmessig dommedag over oss selv med å stille oss fortløpende ubehagelige spørsmål og konkludere med den for øyeblikket presise situasjon vi befinner oss i.
For undertegnede var yrkessituasjonen rundt 1990 krystallklar. Selvstendige små sportsforretninger hadde ingen framtid. Jeg fikk til de grader rett. XXL "raukjører" nå hele denne økonomisk pressede bransje i en slik grad at til og med G-sport nå føler presset. XXL er nå så finansiell sterk ( dekker snart hele Norden) at "frittstående" sportsforretninger nå hører hjemme på museum. Som sådan får du rett og slett ikke tilgang på attraktive produkter. Kjedene har låst disse samtidig som de får en helt annen pris fra produsent.
Utfra det spørsmålet som forretningsmannen i sin tid stilte meg måtte jeg foreta meg noe aldeles radikalt. Stikkordet ble Australia. Jeg reiste tl Sydney i 2002 og i tre uker trålet jeg "alle" butikker og kvartaler i sentrum. Jeg så at butikkene var flatemessig små grunnet enorme husleier.
For å gjøre en langt historie kort sitter jeg nå "med den mest australske forretning i Europa" med endel produkter som bare finnes i Egersund. Aldri har jeg vært mer "giret" enn jeg er i dag. For nå har jeg fått en slik status hos leverandørene at de skreddersyr produktene ut fra mine (og kundenes) spesielle ønsker.
Og dette kan ikke kopieres. For skal du betale lønn til en stab (som stort sett har for lite å gjøre) pluss husleie må du ha volum og omsetningshastighet. Det får du ikke med mine australprodukter. De varer rett og slett for lenge. Det blir som med noen Volvemodeller før i tiden at du måtte bruke dynamitt for å ødelegge dem
Så takket være forretningsmannens spørsmål sitter jeg i en aldeles spesiell situasjon som ( hvis jeg ikke skulle omkomme) kan gjøre de kommende år til de mest spennende i hele min yrkeskarriere. Så sandelig er det bedre sent enn aldri.
Så nå blir det fast opplegg med to "halvdaue" påskeuker i USA og hele daue november i Australia/New Zealand! Alt takket være et enkelt spøsmål som til de grader gikk hjem!
torsdag 1. mars 2012
EN SIVILISASJONS LANGSOMME OG SIKRE DØD
Hvis jeg hadde reist fra Egersund for 50 år siden til en annen verdensdel og besøkt Egersund sentrum akkurat i dag 1. mars 2012 kr. 1500; hva ville forskjellen vært?
Mens jeg vandret gjennom hele gågatesystemet og opplevde den skremmende folketomheten utenfor butikkene ville jeg tenkt at her hadde det vært atomkrig. Minnene om det pulserende folkeliv i og utenfor butikkene, ungene i gatene og det hele hadde strøymt på meg så eg knapt kunne anda. Konstrasten er voldsom.
Som det nå er har jeg opplevd at sentrumshandelens langsomme død er liksom alderdommen. Den kommer snikende på deg uten at du merker det. Og dette at sentrumshandelens butikker bukker under den ene etter den andre er et internasjonal fenomen. Shoppingsenterne og traktorene gjorde sentrumsbutikkene og hest-og-kjerre gammeldags.
Jeg diskuterte i dag med min gode venn Arnt Olav Klippenberg hvordan han ville drevet butikk i et bysentrum som Egersund hvis han var tvunget til det. Hans tanker var interessante og helt i tråd med min egen oppfatning.
Han ville drevet innen flere sjangrer samtidig. Personlig er jeg helt overbevist om at det er den eneste mulighet for selvstendige og små butikker for å overleve. Klarer de ikke å fornye seg og tilføre sine kunder en minneverdig merverdi i tillegg til produktene, har de absolutt ingen berettigelse i framtidens krevende handelsklima.
Jeg har gjordt meg noen tanker om forskjellen på et gravalvorlig norsk bedehus og de farvedes overdådige og livsbejaende gospelgudstjenester i USA. Hvis begge fører deg til himmelen, hvilken type gudstjeneste ville du deltatt i mens du var på jorden? Svaret er jo innlysende. Akkurat denne forskjellen kan du også overføre til forholdet kjedelige blodfattige shoppingsentere versus intime og minneverdige spesialforretninger. Du kan selvfølgelig også viderføre dette til forskjellen i opplevelsen av spisesteder.
Nettopp derfor gleder jeg meg inn i hampen til å dra til Seattle 14 dager i påsken. Jeg skal grundig undersøke forskjellen på de straite Starbuck-coffeeshoppene og de spesialiserte , originale og uavhengige konkurrentene.
De sistnevnet har innført begrepet coffe-bar-theatre. Kompromissløs kvalitet, enesteånde miljø og mye underholdning- alt i en pakke.
Jeg er ikke i tvil om at akkurat denne oppskrift- kjøp, se og bli sett, og ikke minst delta i business-showet , er en lovende oppskrift.
Den som lever får se.
Mens jeg vandret gjennom hele gågatesystemet og opplevde den skremmende folketomheten utenfor butikkene ville jeg tenkt at her hadde det vært atomkrig. Minnene om det pulserende folkeliv i og utenfor butikkene, ungene i gatene og det hele hadde strøymt på meg så eg knapt kunne anda. Konstrasten er voldsom.
Som det nå er har jeg opplevd at sentrumshandelens langsomme død er liksom alderdommen. Den kommer snikende på deg uten at du merker det. Og dette at sentrumshandelens butikker bukker under den ene etter den andre er et internasjonal fenomen. Shoppingsenterne og traktorene gjorde sentrumsbutikkene og hest-og-kjerre gammeldags.
Jeg diskuterte i dag med min gode venn Arnt Olav Klippenberg hvordan han ville drevet butikk i et bysentrum som Egersund hvis han var tvunget til det. Hans tanker var interessante og helt i tråd med min egen oppfatning.
Han ville drevet innen flere sjangrer samtidig. Personlig er jeg helt overbevist om at det er den eneste mulighet for selvstendige og små butikker for å overleve. Klarer de ikke å fornye seg og tilføre sine kunder en minneverdig merverdi i tillegg til produktene, har de absolutt ingen berettigelse i framtidens krevende handelsklima.
Jeg har gjordt meg noen tanker om forskjellen på et gravalvorlig norsk bedehus og de farvedes overdådige og livsbejaende gospelgudstjenester i USA. Hvis begge fører deg til himmelen, hvilken type gudstjeneste ville du deltatt i mens du var på jorden? Svaret er jo innlysende. Akkurat denne forskjellen kan du også overføre til forholdet kjedelige blodfattige shoppingsentere versus intime og minneverdige spesialforretninger. Du kan selvfølgelig også viderføre dette til forskjellen i opplevelsen av spisesteder.
Nettopp derfor gleder jeg meg inn i hampen til å dra til Seattle 14 dager i påsken. Jeg skal grundig undersøke forskjellen på de straite Starbuck-coffeeshoppene og de spesialiserte , originale og uavhengige konkurrentene.
De sistnevnet har innført begrepet coffe-bar-theatre. Kompromissløs kvalitet, enesteånde miljø og mye underholdning- alt i en pakke.
Jeg er ikke i tvil om at akkurat denne oppskrift- kjøp, se og bli sett, og ikke minst delta i business-showet , er en lovende oppskrift.
Den som lever får se.
Abonner på:
Innlegg (Atom)