Nå har jeg reiret meg så ettertrykkelig til på Hauen Kro at det dekker tidligere Eiger Motels slagord: " Ditt hjem borte fra hjemmet." Å vandre fra mitt hovedkvarter ved kinoen til Hauen Kro i tiden rundt 1600 på hverdager har blitt en uunværlig del av min nåtid og framtid.
Jeg har nå adoptert hele gjengen, servitører, kokker og ledelse, som min nye og helt uunværlige storfamilie. Velsmakende, "hjemmelaget" og assortert mat, god kaffe og VG til slutt. Jeg har nå utnevnt meg som Hauen Kros åndelige og kulturelle beskytter. Ettersom prosjekt The Australian Hatwalk og Saloon Kakadu nå er sjøsatt med bunnsolid kurs mot nasjonal legendestatus må jeg bruke energien på et nytt prosjekt. ( I den sammenheng kan nevnes at en dame i fra Ålesund ringte i går og spurte om hun var kommet til " Hatter fra Australia. Hun ville komme ens ærende for å kjøpe hatt. Fra Ålesund!)
Det som er virkelig interessant med Hauen Kro er at fra mitt ståsted er det fire forskjellige avdelinger som tar seg av hele skalaen fra totalavholdende bedehusfolk til de mer "ugudelige" begersvingere. Og at så forskjellige mennesketyper kan være der samtidig uten å sjenere hverandre.
Det observerte jeg helt klart en lørdags ettermiddag her forleden. I den lille stue rett inn fra Grisatorvet observerte jeg bedehusfolk ved ett bord og noen lettere "ugudelige" ved et annet. Alle nøt sin middag i ro og fred uten at alkohol var tilstede. Samdig var det overbyggede røykerommet overfyllt med humørfyllte og røykende begersvingere. To himmelropende forskjellige kulturer adskilt med få meter.
Sistnevnte sjenerte ikke førstnevnte overhodet.
Så har du området rundt bardisken. Dette er en-alt-mulig-sosial oppholdsplass. Her drikkes det te og kaffe, øl og en "skarp" en samtidig som det nytes middag i en overmåte intim og sosial atmosfære. Dette er det kulturelt-åndelige "maskinrommet".
Og så til slutt har du andre etasje overfor "maskinrommet". For en som hadde oppvekst "samtidig" i det gamle bondesamfunnet og Egersund sentrum rundt 1950 er dette selve himmelen. Her er det masse bilder fra gamle Egersund og redskaper fra det gamle bondesamfunnet. Så selv om jeg en sjelden gang er fysisk alene her, så strøymer minnene på fra begge kulturer med en kraft som gjør at "eg knapt kan anda". Ensom er det siste jeg føler meg akkurat der og da.
Vi har en liten sjølutnevnt "kulturell elite" i Egersund som tildeler hverandre "kulturpriser". Nå synes jeg det er på tide at Hauen Kro tildeles folkets kulturpris. Dette gjør jeg her og nå. Det var på tide! Etter at Hauen Kro har beriket livet til så mange mennesker i så mange, mange år!
Jeg legger dette ut på facebook slik at de som er uenige kommentere dette og begrunner hvorfor de er uenige med meg her. Jeg har nemlig ikke hele vettet. Det bare virker slik. (Selvironi er MEGET, MEGET viktig!!!!)
