Når du driver et enkeltmannsforetagende som mitt er du alltid på jobb. De hundretusentalls i Norge som er i denne situasjonen vet hva jeg snakker om. Mennesker i trygge, stort sett offentlige, arbeidsplasser ville fått sjokk hvis de skulle vært sin egen arbeidsgiver. Etter at jeg i fjor fikk en grei (ikke all verdens) pensjon erfarer jeg nå den enorme forskjell mellom det å ha garantert inntekt og det å leve med konstante grublerier om en usikker økonomisk framtid.
I sistnevte situasjon har jeg befunnet meg hele mitt yrkesliv. Det er ikke noe å jamre om ettersom det er mange, mange i samme bås. At jeg i dag ser svært lyst på min yrkesframtid ( jeg blir her til jeg stuper) skyldes at en forretningsmann i Egersund en gang stilte meg følgende spørsmål: " Hva koster det å ikke foreta seg noe som helst offensivt og fremtidsrettet?" Det uhyre viktige spørsmålet reddet min økonomiske framtid og hele livskvaliteten.
Faktisk er det et så fundamentalt spørsmål at vi alle bør stille oss dette både yrkesmessig og og privat. Det jeg husker fra de helt meningsløse år i heimevernet var SITRAP, forkortelse for situasjonsrapport. Vi bør alle holde regelsmessig dommedag over oss selv med å stille oss fortløpende ubehagelige spørsmål og konkludere med den for øyeblikket presise situasjon vi befinner oss i.
For undertegnede var yrkessituasjonen rundt 1990 krystallklar. Selvstendige små sportsforretninger hadde ingen framtid. Jeg fikk til de grader rett. XXL "raukjører" nå hele denne økonomisk pressede bransje i en slik grad at til og med G-sport nå føler presset. XXL er nå så finansiell sterk ( dekker snart hele Norden) at "frittstående" sportsforretninger nå hører hjemme på museum. Som sådan får du rett og slett ikke tilgang på attraktive produkter. Kjedene har låst disse samtidig som de får en helt annen pris fra produsent.
Utfra det spørsmålet som forretningsmannen i sin tid stilte meg måtte jeg foreta meg noe aldeles radikalt. Stikkordet ble Australia. Jeg reiste tl Sydney i 2002 og i tre uker trålet jeg "alle" butikker og kvartaler i sentrum. Jeg så at butikkene var flatemessig små grunnet enorme husleier.
For å gjøre en langt historie kort sitter jeg nå "med den mest australske forretning i Europa" med endel produkter som bare finnes i Egersund. Aldri har jeg vært mer "giret" enn jeg er i dag. For nå har jeg fått en slik status hos leverandørene at de skreddersyr produktene ut fra mine (og kundenes) spesielle ønsker.
Og dette kan ikke kopieres. For skal du betale lønn til en stab (som stort sett har for lite å gjøre) pluss husleie må du ha volum og omsetningshastighet. Det får du ikke med mine australprodukter. De varer rett og slett for lenge. Det blir som med noen Volvemodeller før i tiden at du måtte bruke dynamitt for å ødelegge dem
Så takket være forretningsmannens spørsmål sitter jeg i en aldeles spesiell situasjon som ( hvis jeg ikke skulle omkomme) kan gjøre de kommende år til de mest spennende i hele min yrkeskarriere. Så sandelig er det bedre sent enn aldri.
Så nå blir det fast opplegg med to "halvdaue" påskeuker i USA og hele daue november i Australia/New Zealand! Alt takket være et enkelt spøsmål som til de grader gikk hjem!
