Jeg må takke noen av mine facebook-venner pluss min datter for at de gjorde meg oppmerksom på at jeg i dag har levet hele 68 ikke helt anonyme og aldeles ikke kjedelige år. Jeg hadde faktisk glemt dagen bort ettersom jeg ikke har noe forhold til dette med gebursdager.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
