Det finnes i enkelte menneskeliv enkelte og aldeles uutslettelige, og magiske, øyeblikk. Øyeblikk hvor sjelen for en stakket stund forlater jordens overflate. Hva denne nødvendige livets kvalitet angår har jeg fråtset i dem gjennom mitt ikke helt anonyme og begiventhetsrike liv. Men, blandt alle disse rikdommene, er det et som skinner i en helt egen stråleglans. Og det er det jeg opplevde i den meget gamle by Colonia Del Sacramento i Uruguay tvers over Buenos Aires på andre siden av Rio de la Plata. Det var i påsken 2000.
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
