Når jeg nå i ettertid betrakter mine sju år på dissenterskolen (Peraskulen) på Gamleveien, er det noen artige minner fra den nokså uskyldige tid som dukker frem. Og jeg ser nå at vi var ikke de eneste ungene som ble religiøst hjernevasket. Det gjaldt stort sett alle ungene på det pietistiske Sør-Vestlandet. Bedehus, søndagsskole og Jesus var blandt standardprogrammet. Og som jeg har skrevet på bloggen tidligere; det var mye humør i de lokale sekter, i kontrast til de den gang gravalvorlige bedehus.
Og nok en gang, sektene var mye mer et sosialt system, enn det var religiøst. Avgudsdyrkelsen av henholdsvis Per Nodland og Endre Lomeland var av en slik grad at lederen av Nord Korea ville nikket anerkjennende med hodet.
Vi "perunger" gikk på skolen annenhver dag i motsetning til "de ugudelige verdens børn". Vi var så få at det var bare to klasser. Første til tredje og fjerde til syvende. Og i værelset hvor vi yngste holdt til, regjerte Klara med strengt blikk. Og på veggen bak kateteret hang et enormt kart over det hellige land, Israel.
Det var streng disiplin. Ulydighet betydde skammekroken. Skulle du rette spørsmål til Klara, var det opp med en lydig pekefinger. Og den skulle holdes i været helt til "Hennes Nåde" ga signal. Ettersom jeg var den i klasserommet med den (seelvfølgelig!!) største kjeften, ble det å stå i skammekroken både tidt og ofte, alene. Tenke seg til at dette skulle kunne skje i dag! Læreren hadde blitt avskjedigt etter at gullungen hadde fortalt sine foreldre om "mobbingen". Foreldrene hadde fluksens stilt med advokat!
Et opphold i skammekroken husker jeg spesielt godt. Vi var to. En av jentene i klassen hadde begått den uhyrlige synd å stille med rødmalte negler i timen!! Hun ble fluksens sendt i skammekroken som straff for sin meget syndige og ugudelige forfengelighet! Jeg ante at hun ville få et ekstra langt opphold i skammekrokens gapestokk. Det stemte!
Jeg kunne ikke lenger la dette passere. Mens Klara belærte om de ti bud, brøt jeg inn med en forstyrrende kommentar. Som planlagt, ble også jeg fluksens sendt til å stå ved siden av den syndige og forfengelige. Og skammekroken var virkelig en av krokene i værelset.Vi sto med ryggen mot kateteret slik at ingen, heller ikke læreren, kunne se ansiktene til synderene. Dette utnyttet jeg ved å gjøre grimaser til hun med de røde neglene slik at hun etterhvert byttet ut sitt triste anikt med å begynne å le høyt! Det hele endte med at vi måtte sitte igjen begge to og få de aller alvorligste formaninger fra Klara. Hun ville oss jo bare vel og lede oss bort fra hovmodighetens (jeg) og syndens vei (de røde neglene).
I våre karakterbøker (flid, orden og oppførsel) fikk vi begge en gigantisk blå S under kolonne oppførsel. Hvis alt var på stell var det rød S.
Da jeg senere begynte på realskolen (blandt de ugudelige) så jeg hvor viktig det hadde vært å være få elever i klassen og ha "kadaverdisiplin". Når det gjaldt geografi, historie, regning og skriftlig norsk lå jeg langt foran de fleste ugudelige. En lærdom jeg har hatt stort utbytte av i resten av mitt liv.
Min kjære Klara! Hvor du enn monne være nå, jeg minnes deg med varme og glede!
torsdag 29. desember 2016
torsdag 22. desember 2016
Minne om et stort hjerte julen 1949
Julen 1949 skulle jeg feire hos mine foreldre nr. 2 på Hovland i Helleland. Det var tre gårdsbruk på Hovland. Under bakken lå selveste lensmannsgården med et våningshus som den dag i dag er det mest majestetiske i Helleland. På toppen av bakken, rundt svingen ved Øvre Bekkjadalsægrå (Bekkedalens Eng), lå den første av de to øvre Hovlandsgårdene. Helt på toppen holdt Sigvart og Pippa til. Rett i nærheten hadde det en gang i hine hårde dage vært et gudehov. Derav navnet Hovland. Det var den gang bygdas mektige hovedsete. Som så mange andre steder i Norge med det samme navn.
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
tirsdag 20. desember 2016
Julegrisen i Gåda under Grønning
Da mine reserveforeldre, Sigvart, Pippa (mors søster) , nyfødte Sverre og jeg ankom Hovland i Helleland våren 1949, følte jeg det som jeg kom til en storgard. Her ble det utover våren hest, 6 kyr, 48 sauer, 19 griser og en relativ stor hønseflokk.
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
torsdag 15. desember 2016
Julebyen Egersund og nytenkende bokhandlere i USA
Julebyen Egersund har en lysende framtid hvis den utvikler seg stadig videre. Den er nemlig bygget på tre helt avgjørende pilarer: 1. Enestående opplevelser du husker resten av livet. 2. Opplevelser du deler med andre. 3. Du deltar selv i "showet". Nr. 3 er SÆRDELES VIKTIG.
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
onsdag 14. desember 2016
Anzac utklasser den hellige treenighet i Australia.
Jeg har vært flere ganger i Sydney og trives godt der. "Vent til du kommer til Melbourne!" har flere australiere fortalt meg. Etter tre uker i Melbourne forstår jeg hva de mener.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
mandag 12. desember 2016
Melbourne- kåret til verdens beste storby å leve i
Det var med et visst vemod jeg forlot Adelaide. Adelaides airport var ny og meget oversiktlig. På luftferden til Melbourne ble jeg sittende ved siden av et ektepar som viste seg å bo i Tasmanias hovedstad Hobart. Fruen bladde i en tykk Lonely Planet reisebok om Norge. En forsiktig setning fra meg, og så gikk de to timene som en røyk, og ekteparet hadde fått lagt opp detaljert reiserute i Norge i mai og juni.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
onsdag 7. desember 2016
Jeg foretrekker Trump fremfor Norges godhets-tyrannister
Jeg har med stor interesse fulgt Donald med sitt gule hår på vei mot presidentembedet i USA. Han er et underholdende bevis på at "løgnen reiser flere ganger jorden rundt før sannheten har fått sko på beina". Som en reisende i løgn og bedrag stiller han på linje med religiøse forkynnere vi har, og har hatt, så alt for mange av i alle land. Oppskriften er presis den samme. Og det er å love tilstrekkelig mange enkle sjeler, enten et liv i himmelen etter døden, eller at industrijobber som er blitt overtatt av roboter vil komme tilbake.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
tirsdag 6. desember 2016
Australias mest originale hattebutikk
Etter å "etablert" meg i Adelaide ventet 3 utflukter. Den første gikk til Kangaroo Island rett syd for Adelaide. Øya er ca 15 mil lang og 5 mil bred. Jeg hadde følelsen at vi kjørte på et mini-kontinent som en blanding av Midtvestens sletter i USA og Nord-Sveriges endeløse skoger. Jeg hadde iallefall ikke følelsen av å være på ei øy! Landskapet på halvøya Fleuriu før ferjeovergang lignet på bakkelandskapet i England sterkt forstørret. Så sent som rundt 1980 var det rundt en og en halv million sauer på Kangaroo Island! Men markedet kratsjet fullstendig, og det ble slaktet ned for fote. Jeg skal legge ut noen bilder fra naturseverdighetene på denne øy nesten på Rogalands størrelse.
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
lørdag 3. desember 2016
Adelaides eventyrlige gågate og omgivelser.
Som jeg sto der i resepsjonen på 5 stjerners Peppers satset jeg offensivt fra første stund. Jeg sa til de tre damer "at som sauegjeter fra Norge som hadde overnattet i primitive hytter i den norske fjellheimen( et faktum) , var jeg litt skeptisk til 5 stjerners luksus. Men ettersom jeg øyeblikkelig observerte at damene hadde 6 stjerners vennlighet, føler meg helt hjemme". Det gjorde susen! Det ble 14 dager nærmest omgitt av en adoptert familie både i resepsjon, frokostsal og restaurant.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
torsdag 1. desember 2016
En sauegjeter møter 5 stjernes luksushotell i Adelaid.
Den store fordel med å sitte inneklemt på økonomiklasse i mer en 40 timer totalt på et fly, er at du blir svært oppmerksom på den luksusen du har i eget hus, og som du tar som en selvfølge i dagliglivet. Selv ikke første klasse på en jumbojet kan konkurrere med heimen. Eget bad, enorm plass i sammenlikning med jumbojet, du kan lage din egen mat når det passer deg, personlig møblement osv. osv. Derfor kan noen lange flyturer være godt for å minne om nettopp denne hverdagens luksus som vi tar som en selvfølge.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
onsdag 30. november 2016
Med drosjesjåfør Hansemann på vei mot Australia
Tidlig søndag morgen 23. okt. kl 0600 var drosjesjåfør Hansemann Sæstad på plass utenfor kinoen. I likhet med sin sjef, Rolf, er Hansemann en sympatisk og trivelig herremann, så jeg visste at turen til Sola ville bli en varm sosial opptakt til min ekspedisjon mot Adelaide og Melbourne.Tidligere hadde jeg gjordt unna Sydney (4 ganger), Brisbane og Perth av de større byene på dette kontinent nesten 25(!) ganger større enn Norge i flate. Nå gjensto Adelaide (ca. 1 million) og Melbourne med sine drøyt 4 millioner innbyggere. Melbourne er forøvrig kåret til verdens beste storby å bo i.
Hansemann hadde hatt store helsemessige utfordringer og lang sykemelding. Men med jernvilje hadde han klart å trene seg tilbake i god arbeidsform. Imponerende! Min hjerteoperasjon i Bergen var jo bare småtterier i sammenlikning. Men en tidliger fisker fra Øyne er laget av solid stoff.
Turen på første klasse gikk som smurt, og Hansemann vinket meg av gårde på ferden. Opptakten kunne ikke bedre bli.
I utenlandsavdelingen på Sola traff jeg tre egersundere på vei mot Tenerife. De var litt snurtne ettersom de,ifølge dem selv, hadde kjøpt alt for dyr vin. Ca. 180 kr. for et lite glass. Det blir 1000 kr. flasken. " Vi var lovet at det skulle være utsøkt vin, men vi opplevde det aldeles ikke slik!" Ja slik er nå engang livet.
Min 5 ukers ekspedisjon til Australia var ingenlunne en slaraffen-ferie. Jeg er pukka nødt til å ha et mål, oppdrag og ærende med turen. Og oppdraget denne gang (som før) var å sjekke hattebutikkene, denne gang i de to storbyer, pluss alle andre som solgte australske hatter. Jeg hadde sjekket på forhånd at de to eneste virkelig "britiske" hattebutikker på det australske kontinent fantes nettopp i Adelaide og Melbourne. Sydney har ingen.
På forhånd hadde jeg fått et godt tips av en australier fra Adelaide. Han var imponert av min Australske Hatwalk som den nest mest originale på kloden. "Hva sier du? Og jeg som trodde at ingen kunne slå originaliteten av det australske hatteprosjekt jeg har i Egersund!" " Reis opp til byen Hahndorf på høydene (700 m.o.h.) utenfor Adelaide og du vil forstå hvorfor. For i Hanhdorf finner du ikke bare den mest originale hatteforretning i Australia, men i hele verden!" Dette var sannelig en meeeget interessant utfordring. Veldig bra! Et ekstra interessant oppdrag på ekspedisjonen.
Mens jeg slentret rundt på Kastrup, slo deg meg at verdens store flyplasser mer og mer får preg av et eksklusivt shoppingsenter med flytransport som tillegg. Akkurat som de moderne bensistasjoner er en ikke helt billig kombinasjon av dagligvarehandel og pølsebu med drivstoffsalg som "et nødvendig onde".
Alle de opdollete og stivpyntede damer og herrer som var plassert i disse luksusbutikkene på Kastrup som salgspersonell har min aller største medfølelse. Hadde de ikke hatt mobilen (som de glanet i hele tiden) ville nok dagene blitt meeeget langtekkelige. Det som slår meg mer og mer på verdens flyplasser er den meningsløse tomheten som henger over disse luksusutsalgene. Den varme medmenneskelig dimensjon som du i "gamle dager" fant på "krambua" er helt borte i disse iskalde sterile omgivelser. Så sånn sett ser jeg at krambuene på "min barndoms grønne dal" på Helleland var de egentlig luksusbutikker i sammenligning med flyplassenens golde ørken. Men nå- Singapore!
Hansemann hadde hatt store helsemessige utfordringer og lang sykemelding. Men med jernvilje hadde han klart å trene seg tilbake i god arbeidsform. Imponerende! Min hjerteoperasjon i Bergen var jo bare småtterier i sammenlikning. Men en tidliger fisker fra Øyne er laget av solid stoff.
Turen på første klasse gikk som smurt, og Hansemann vinket meg av gårde på ferden. Opptakten kunne ikke bedre bli.
I utenlandsavdelingen på Sola traff jeg tre egersundere på vei mot Tenerife. De var litt snurtne ettersom de,ifølge dem selv, hadde kjøpt alt for dyr vin. Ca. 180 kr. for et lite glass. Det blir 1000 kr. flasken. " Vi var lovet at det skulle være utsøkt vin, men vi opplevde det aldeles ikke slik!" Ja slik er nå engang livet.
Min 5 ukers ekspedisjon til Australia var ingenlunne en slaraffen-ferie. Jeg er pukka nødt til å ha et mål, oppdrag og ærende med turen. Og oppdraget denne gang (som før) var å sjekke hattebutikkene, denne gang i de to storbyer, pluss alle andre som solgte australske hatter. Jeg hadde sjekket på forhånd at de to eneste virkelig "britiske" hattebutikker på det australske kontinent fantes nettopp i Adelaide og Melbourne. Sydney har ingen.
På forhånd hadde jeg fått et godt tips av en australier fra Adelaide. Han var imponert av min Australske Hatwalk som den nest mest originale på kloden. "Hva sier du? Og jeg som trodde at ingen kunne slå originaliteten av det australske hatteprosjekt jeg har i Egersund!" " Reis opp til byen Hahndorf på høydene (700 m.o.h.) utenfor Adelaide og du vil forstå hvorfor. For i Hanhdorf finner du ikke bare den mest originale hatteforretning i Australia, men i hele verden!" Dette var sannelig en meeeget interessant utfordring. Veldig bra! Et ekstra interessant oppdrag på ekspedisjonen.
Mens jeg slentret rundt på Kastrup, slo deg meg at verdens store flyplasser mer og mer får preg av et eksklusivt shoppingsenter med flytransport som tillegg. Akkurat som de moderne bensistasjoner er en ikke helt billig kombinasjon av dagligvarehandel og pølsebu med drivstoffsalg som "et nødvendig onde".
Alle de opdollete og stivpyntede damer og herrer som var plassert i disse luksusbutikkene på Kastrup som salgspersonell har min aller største medfølelse. Hadde de ikke hatt mobilen (som de glanet i hele tiden) ville nok dagene blitt meeeget langtekkelige. Det som slår meg mer og mer på verdens flyplasser er den meningsløse tomheten som henger over disse luksusutsalgene. Den varme medmenneskelig dimensjon som du i "gamle dager" fant på "krambua" er helt borte i disse iskalde sterile omgivelser. Så sånn sett ser jeg at krambuene på "min barndoms grønne dal" på Helleland var de egentlig luksusbutikker i sammenligning med flyplassenens golde ørken. Men nå- Singapore!
lørdag 22. oktober 2016
Ondskapens akse Krossmoen- Irak
Jeg må følge opp mitt siste blogginnslag med en rask og kort oppfølger grunnet ferske opplysninger.
De jordens fordømte som har blitt befridd fra IS sin terror, kunne i går gjennom en riksavis opplyse følgende som viser den onde i ekstremt fri dressur.
IS sine terrorister kunne når som helst dukke opp i hjemmene til sakesløse borgere. Hvis fruen, i eget hus(!) ikke hadde dekket hode med slør, måtte mannen piske(!) henne offentlig.
Da forsto jeg jo den uhyggelige likheten med min barndoms relegiøse sekt og IS.
Når presteskapet på Krossmoen beordrer kvinnene til å gå med skjørt, er de da i prinsippet ikke i samme liga som IS? Hvis de i likhet med IS kunne opptre med hårreisende oppførsel aldeles ustraffet, kunne sakesløse medlemmer ikke da regnet med å få presteskapet på besøk i hjemmet for å sjekke at ingen kvinnelig medlem av sekten gikk med bukser?
Og det er ikke den eneste likheten jeg (100 % subjektivt) ser med IS og min barndoms sekt ( og maaange andre sekter verden rundt). Mer om dette senere.
Det er kun snakk om forskjell i brutale maktmidler for å underkue sakesløse mennesker i den ondes navn. Offisielt er alle disse kvasireligiøse virksomhetene navngitt utspekulert av den onde som den eneste riktige og sanne LÆRE. Ytterligere kommentarer i denne omgang unødvendig.
De jordens fordømte som har blitt befridd fra IS sin terror, kunne i går gjennom en riksavis opplyse følgende som viser den onde i ekstremt fri dressur.
IS sine terrorister kunne når som helst dukke opp i hjemmene til sakesløse borgere. Hvis fruen, i eget hus(!) ikke hadde dekket hode med slør, måtte mannen piske(!) henne offentlig.
Da forsto jeg jo den uhyggelige likheten med min barndoms relegiøse sekt og IS.
Når presteskapet på Krossmoen beordrer kvinnene til å gå med skjørt, er de da i prinsippet ikke i samme liga som IS? Hvis de i likhet med IS kunne opptre med hårreisende oppførsel aldeles ustraffet, kunne sakesløse medlemmer ikke da regnet med å få presteskapet på besøk i hjemmet for å sjekke at ingen kvinnelig medlem av sekten gikk med bukser?
Og det er ikke den eneste likheten jeg (100 % subjektivt) ser med IS og min barndoms sekt ( og maaange andre sekter verden rundt). Mer om dette senere.
Det er kun snakk om forskjell i brutale maktmidler for å underkue sakesløse mennesker i den ondes navn. Offisielt er alle disse kvasireligiøse virksomhetene navngitt utspekulert av den onde som den eneste riktige og sanne LÆRE. Ytterligere kommentarer i denne omgang unødvendig.
fredag 21. oktober 2016
Religion er Den Ondes mest effektive våpen
Ingen skulle , fra mitt klare ståsted, fått bekle rollen som rikspolitiker uten å ha erfart Den Onde på nært hold. Og den erfaringen gjør du til fulle i en "religiøs" sekt. Ikke minst når en sekt deles og Djevelen opptrer i fullstendig fri dressur. Og den aldeles redselsfulle erfaringen gjør hele verden til sin forskrekkelse nå, når menneskeheten ser Den Onde gallopperer i klesdrakten Islams Stat.
Det er min fulle overbevisning om at inkompetente politikere er farligere for offentligheten enn korrupte politikere. Og " hodeløse" politikere med "stort hjerte" er mye farligere enn "hjerteløse" politikere med "klart hode".
Et forskrekkelig eksempel på denne katastrofe så vi under asylkrisen i fjor hvor de "hodeløse" svenske politkere med "sitt store hjerte" med statsministeren i spissen stå og gråt for åpen skjerm,fordi at de ikke kunne ta imot de "millioner" av flyktninger de ønsket. Virkeligheten ble så altfor påtrengende. Angela Merkel erfarte det samme.
I Polen og Ungarn derimot demonstrerte de "hjerteløse" politikerne med "klart hode" hvordan en flyktningsstrøm utenfor enhver kontroll effektivt ble stanset. Det "hodeløse" hylekoret fra Europas naive rødgrønne lot ikke vente på seg.
Jeg har alltid hevdet (utfra personlig erfaring) at Den Onde i religiøs forkledning opererer i to omganger. Først forteller han deg hva du ikke skal gjøre. (For IS betyr det at den stakkars befolkningen i Mosul har forbud mot å bruke internett bl.a. Det er også forbudt for mannen å barbere seg. Og prøver du å flykte blir du kontant henrettet.) Og i neste omgang forteller Den Onde (virkelig!!) hva du skal gjøre hvis du vil unngå å bli henrettet. ( Enhver muslims mann i Mosul må observere hver eneste bønnestund daglig hvis død skal unngås. Alle kvinner må være tildekket fra topp til tå).
Den verste råheten i religionens navn under 2.verdenskrig ble foretatt i den gang Jugoslavia. De kroatiske katolikkene slaktet de ortodokse serbere ned for fote. En fanatisk katolsk prest, som var en av de verste morderne, kalte sitt drapsvåpen for "Herrens rettferdige sverd". Med å slakte ned sakesløse kvinner og barn utførte han "Guds vilje".
Under Balkankrigen rundt 1990 slaktet så igjen de ortodokse serbere ned titusenvis av bosniske muslimer. Jeg kunne gått videre med utallige eksempler gjennom historien.
Og det er det tragiske med Den Ondes forskrekkelige oppfinnelse med navn religion. De hodeløses store hjerter blir grovt utnyttet av de hjertesløses onde hoder. Og psykopatene er Den Ondes "religiøse" fortropp.
At verden nå omsider er forenet i den felles religion materialismen, passer Den Onde utmerket.. Gjennom sin utspekulerte oppfinnelse smartphonen har Den Onde nå total kontroll på menneskehetens hjerte, hjerne og ånd.
Hitler var jo bare speidergutten i forhold. Han påførte iallefall ingen kirke- og bønnetukt.
Det er min fulle overbevisning om at inkompetente politikere er farligere for offentligheten enn korrupte politikere. Og " hodeløse" politikere med "stort hjerte" er mye farligere enn "hjerteløse" politikere med "klart hode".
Et forskrekkelig eksempel på denne katastrofe så vi under asylkrisen i fjor hvor de "hodeløse" svenske politkere med "sitt store hjerte" med statsministeren i spissen stå og gråt for åpen skjerm,fordi at de ikke kunne ta imot de "millioner" av flyktninger de ønsket. Virkeligheten ble så altfor påtrengende. Angela Merkel erfarte det samme.
I Polen og Ungarn derimot demonstrerte de "hjerteløse" politikerne med "klart hode" hvordan en flyktningsstrøm utenfor enhver kontroll effektivt ble stanset. Det "hodeløse" hylekoret fra Europas naive rødgrønne lot ikke vente på seg.
Jeg har alltid hevdet (utfra personlig erfaring) at Den Onde i religiøs forkledning opererer i to omganger. Først forteller han deg hva du ikke skal gjøre. (For IS betyr det at den stakkars befolkningen i Mosul har forbud mot å bruke internett bl.a. Det er også forbudt for mannen å barbere seg. Og prøver du å flykte blir du kontant henrettet.) Og i neste omgang forteller Den Onde (virkelig!!) hva du skal gjøre hvis du vil unngå å bli henrettet. ( Enhver muslims mann i Mosul må observere hver eneste bønnestund daglig hvis død skal unngås. Alle kvinner må være tildekket fra topp til tå).
Den verste råheten i religionens navn under 2.verdenskrig ble foretatt i den gang Jugoslavia. De kroatiske katolikkene slaktet de ortodokse serbere ned for fote. En fanatisk katolsk prest, som var en av de verste morderne, kalte sitt drapsvåpen for "Herrens rettferdige sverd". Med å slakte ned sakesløse kvinner og barn utførte han "Guds vilje".
Under Balkankrigen rundt 1990 slaktet så igjen de ortodokse serbere ned titusenvis av bosniske muslimer. Jeg kunne gått videre med utallige eksempler gjennom historien.
Og det er det tragiske med Den Ondes forskrekkelige oppfinnelse med navn religion. De hodeløses store hjerter blir grovt utnyttet av de hjertesløses onde hoder. Og psykopatene er Den Ondes "religiøse" fortropp.
At verden nå omsider er forenet i den felles religion materialismen, passer Den Onde utmerket.. Gjennom sin utspekulerte oppfinnelse smartphonen har Den Onde nå total kontroll på menneskehetens hjerte, hjerne og ånd.
Hitler var jo bare speidergutten i forhold. Han påførte iallefall ingen kirke- og bønnetukt.
mandag 17. oktober 2016
Amfi i Egersund, Flekkefjord og Farsund
Nå som jeg sitter noe på sidelinjen i forretningsverden, er det interessant å sammenlikne sentrum i de tre småbyene Egersund, Flekkefjord og Farsund. Spesielt nå som de alle tre har fått Amfi-sentere.
Det flotteste Amfibygget har Farsund. Det nyåpnede shoppingsenteret er i egen klasse når det gjelder arkitektur og beliggenheten ved Lyngdalsfjorden. Parkeringssituasjonen er også mye bedre enn Flekkefjord og Egersund. Vandrer du rundt i de gamle handelsgatene får du imidlertid mye mer museumsfølelse enn i Egersund og tildels Flekkefjord. Kulisser over en handels-sivilisasjon som engang var. Og det flotte Amfiet er ikke integrert med resten av sentrum som i Egersund og Flekkefjord. Og jeg kan ikke forstå annet enn voldsomme utbyggingen av Handelsparken i Lyngdal må være en stadig større konkurrent til senterne i Farsund og Flekkefjord. Der er Egersund i en meget mer skånet situasjon.
Når jeg sammenlikner gigantene Kvadrat og Sørlandssenteret og nesten-giganten Handelsparken med de tre Amfiene i Egersund/Farsund/Flekkefjord, blir sistnevnte (for meg) den moderne utgave av butikken-på-hjørnet. Og her har Egersund den klart best integrerte. Det er en helt naturlig overgang fra den ytre gågate ((Storgaten/m.m.) til indre gågate i Egersund Amfi med Lerviksområdet som navet. Flekkefjord og Farsund (særlig) er mye mer oppdelt.
Faktisk ligner Amfiet i Mandal mye mer på Egersund i så måte. Det henger naturlig sammen med gågaten- som i Egersund. Men parkeringen i tilknytning til senteret er mye mer plundrete enn i okka by.
Og når det gjelder parkering kan jeg ikke forstå annet enn at Egersund har sovet veldig i timen. Jeg har for flere år siden argumentert offentlig for at vi må få parkeringshall innvendig i Kråkefjell med innkjøring fra Vågskagaten. Når Mandal har klart å sprenge ut parkerings-fjellhall, hvorfor ikke i Egersund? Vi har jo lokal ekspertise i så måte i form av B&G.
De selvstående butikker som kan overleve fremtiden utenom nett og shoppingsenterne er de som produserer de beste historiene. Varer er det enorm overproduksjon av, mens de gode og originale historiene er mangelvare.
En ekstra utfordring i framtiden for de mange butikkansatte, er amerikaniseringen av varehandelen. Det vil blir fler og fler som har dårlig basislønn mens provisjonen av det du personlig selger vil utgjøre mesteparten av lønnen. Så kan man jo bare forestille seg hvilket klima det blir i deler av varehandelen i framtiden, med et salgspress og kjøpepress uten like.
I "de døde perioder" med lite kunder må det jo bli "svelt-i-hjel" for noen og hver.
Da er det jo bare å noe så ekstra interessant å tilby, at det er minimum" med døde perioder.
Uansett. som i avisene og fjernsynsstasjonene, varehandelen går utfordrende tider i møte. Som bør takles mest mulig offensivt.
Å sitte stille og "håpe på det beste" er iallefall en sikker resept for langsomt og sikkert å forsvinne fra varehandelen. (Og imens eksploderer netthandelen).
Det flotteste Amfibygget har Farsund. Det nyåpnede shoppingsenteret er i egen klasse når det gjelder arkitektur og beliggenheten ved Lyngdalsfjorden. Parkeringssituasjonen er også mye bedre enn Flekkefjord og Egersund. Vandrer du rundt i de gamle handelsgatene får du imidlertid mye mer museumsfølelse enn i Egersund og tildels Flekkefjord. Kulisser over en handels-sivilisasjon som engang var. Og det flotte Amfiet er ikke integrert med resten av sentrum som i Egersund og Flekkefjord. Og jeg kan ikke forstå annet enn voldsomme utbyggingen av Handelsparken i Lyngdal må være en stadig større konkurrent til senterne i Farsund og Flekkefjord. Der er Egersund i en meget mer skånet situasjon.
Når jeg sammenlikner gigantene Kvadrat og Sørlandssenteret og nesten-giganten Handelsparken med de tre Amfiene i Egersund/Farsund/Flekkefjord, blir sistnevnte (for meg) den moderne utgave av butikken-på-hjørnet. Og her har Egersund den klart best integrerte. Det er en helt naturlig overgang fra den ytre gågate ((Storgaten/m.m.) til indre gågate i Egersund Amfi med Lerviksområdet som navet. Flekkefjord og Farsund (særlig) er mye mer oppdelt.
Faktisk ligner Amfiet i Mandal mye mer på Egersund i så måte. Det henger naturlig sammen med gågaten- som i Egersund. Men parkeringen i tilknytning til senteret er mye mer plundrete enn i okka by.
Og når det gjelder parkering kan jeg ikke forstå annet enn at Egersund har sovet veldig i timen. Jeg har for flere år siden argumentert offentlig for at vi må få parkeringshall innvendig i Kråkefjell med innkjøring fra Vågskagaten. Når Mandal har klart å sprenge ut parkerings-fjellhall, hvorfor ikke i Egersund? Vi har jo lokal ekspertise i så måte i form av B&G.
De selvstående butikker som kan overleve fremtiden utenom nett og shoppingsenterne er de som produserer de beste historiene. Varer er det enorm overproduksjon av, mens de gode og originale historiene er mangelvare.
En ekstra utfordring i framtiden for de mange butikkansatte, er amerikaniseringen av varehandelen. Det vil blir fler og fler som har dårlig basislønn mens provisjonen av det du personlig selger vil utgjøre mesteparten av lønnen. Så kan man jo bare forestille seg hvilket klima det blir i deler av varehandelen i framtiden, med et salgspress og kjøpepress uten like.
I "de døde perioder" med lite kunder må det jo bli "svelt-i-hjel" for noen og hver.
Da er det jo bare å noe så ekstra interessant å tilby, at det er minimum" med døde perioder.
Uansett. som i avisene og fjernsynsstasjonene, varehandelen går utfordrende tider i møte. Som bør takles mest mulig offensivt.
Å sitte stille og "håpe på det beste" er iallefall en sikker resept for langsomt og sikkert å forsvinne fra varehandelen. (Og imens eksploderer netthandelen).
lørdag 15. oktober 2016
Enormt viktig opplysning vedrørende hjernen
For mange år siden fikk jeg opplyst i eller annen artikkel i en mine maaange aviser og magasiner at hjernen er en muskel. Personlig har jeg alldri tvilt på dette, og har vært krystallklar på at det er kroppens viktigste muskel. Derfor er jeg nærmest fanatisk når det gjelder å holde den i trim hele tiden ved maksimal lesing av helst aviser og norske og utenlandske magasiner.
Enkelte har møtt min innstilling med hånlatter. Da vil jeg henvise til vår ruvende landsmann Magnus Carlsen og hans prestasjoner på sjakkbrettet. Sjakk er nå helt riktig blitt kvalifisert som idrett.
I en artikkel i min uunværlige Aftenposten i går fallt den siste brikken på plass. I en artikkel om hjerneforsking ble det listet opp 10 punkter. Nr. 8 var til de grader opplysende.
Tanker er fysiske. TANKER ER FYSISKE.
I den sammenheng kom jeg til å tenke på et annet viktig moment når det gjelder den menneskelige kropp. MUSKLER ER FERSKVARE. Hvis en topptrent idrettsutøver brekker beinet og går med gips, vil beinmusklene forsvinne i sjokkerende og rekordaktig fart. Jeg har snakket med folk som har vært gjennom dette. Det har faktisk gått år før det er igjen likevekt mellom musklene i høyre- og venstrefot.
Og her vi ved mitt poeng. Og da tenker jeg på visdommen hos den russiske litterære gigant, Maxim Gorkij:" Når ting går for lett, blir man fort dum". Som kroppen trenger motbakker for å holde kondisen oppe, så trenger også hjernemuskelen motbakker. Brukes ikke kroppen eller hodet, svinner de hen.
Et annet (for meg) særdeles viktig punkt i denne artikkelen var: "Hjernen viser deg ikke verden slik den er, men en tilpasset virkelighet." Så alle lever vi altså våre helt originale liv og tilpasser virkeligheten så den stemmer overens mest mulig med våre tillærte indre forestillinger.
Spør du eksempelvis en barneflokk hvordan de opplevde barndomshjemmet, får du helt ulike svar. Spør du en et utvalg av mennesker som fortsatt er med i min barndoms sekt, og vi "ugudelige" som har forlatt sekten for godt, vil du få helt forskjellige svar hva angår den totale opplevelsen.
Skulle vi alle vært like, utvendig og innvendig, studer en maurtue!
Jeg vil avslutte med noen "lette" visdomsord jeg leste nylig i en artikkel i en dansk avis.
"De fleste av oss lever små almindelige liv, der rummer de største mirakler: at vågne hver dag, at nogen elsker os, at verden findes, at vi er her".
Og med disse varmende og kloke ord ønsker jeg mine facebookvenner en strålende helg!
Enkelte har møtt min innstilling med hånlatter. Da vil jeg henvise til vår ruvende landsmann Magnus Carlsen og hans prestasjoner på sjakkbrettet. Sjakk er nå helt riktig blitt kvalifisert som idrett.
I en artikkel i min uunværlige Aftenposten i går fallt den siste brikken på plass. I en artikkel om hjerneforsking ble det listet opp 10 punkter. Nr. 8 var til de grader opplysende.
Tanker er fysiske. TANKER ER FYSISKE.
I den sammenheng kom jeg til å tenke på et annet viktig moment når det gjelder den menneskelige kropp. MUSKLER ER FERSKVARE. Hvis en topptrent idrettsutøver brekker beinet og går med gips, vil beinmusklene forsvinne i sjokkerende og rekordaktig fart. Jeg har snakket med folk som har vært gjennom dette. Det har faktisk gått år før det er igjen likevekt mellom musklene i høyre- og venstrefot.
Og her vi ved mitt poeng. Og da tenker jeg på visdommen hos den russiske litterære gigant, Maxim Gorkij:" Når ting går for lett, blir man fort dum". Som kroppen trenger motbakker for å holde kondisen oppe, så trenger også hjernemuskelen motbakker. Brukes ikke kroppen eller hodet, svinner de hen.
Et annet (for meg) særdeles viktig punkt i denne artikkelen var: "Hjernen viser deg ikke verden slik den er, men en tilpasset virkelighet." Så alle lever vi altså våre helt originale liv og tilpasser virkeligheten så den stemmer overens mest mulig med våre tillærte indre forestillinger.
Spør du eksempelvis en barneflokk hvordan de opplevde barndomshjemmet, får du helt ulike svar. Spør du en et utvalg av mennesker som fortsatt er med i min barndoms sekt, og vi "ugudelige" som har forlatt sekten for godt, vil du få helt forskjellige svar hva angår den totale opplevelsen.
Skulle vi alle vært like, utvendig og innvendig, studer en maurtue!
Jeg vil avslutte med noen "lette" visdomsord jeg leste nylig i en artikkel i en dansk avis.
"De fleste av oss lever små almindelige liv, der rummer de største mirakler: at vågne hver dag, at nogen elsker os, at verden findes, at vi er her".
Og med disse varmende og kloke ord ønsker jeg mine facebookvenner en strålende helg!
fredag 14. oktober 2016
Menneskelige møter på en sørlandstur.
Onsdag avgang Egersund kl 0615. Jeg ville sjekke ut frokosten på Moi Hotell. Og den var helt grei. Du parkerer bilen rett utenfor og får tilført nok mat og drikke til å holde deg i gang utover dagen. Det var en meget taus forsamling av mest trailersjåførere. Den blide dame i resepsjonen hadde et eksotisk utseende. Jeg tippet Fillipinene. Det stemte på en prikk. Da hun og jeg ble alene innledet jeg en interessant samtale med henne. Hun hadde bodd i Norge i 30 år og var godt gift med en pensjonert gardbruker på Sira. Hun hadde full jobb på hotellet, og tvillingdøtrene arbeidet i Stavanger. Søsteren var gift i Bjerkreim med en fjern slektning av meg fra Brådli i Bjerkreim. Verden er ikke stor. Mitt møte med damen? Varmt og berikende!
I det nye Amfiet i Farsund kom jeg i snakk med først en dame i en klesbutikk i 2.etasje. Jeg ga komplimenter for den originale og røffe stilen i butikken. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier) om utfordringene i dagens varehandel med enorm overproduksjon. I første etasje hadde jeg en god prat med en blid ung dame som hadde bodd 5 år i Skottland og var gift med en skotte. Jeg tok bilde (legges ut på facebook) av en modell i kjole av bjørkebark. Den mest originale "kjole" jeg noensinne har sett. Ellers var det lite originalt med Amfiet.
Etter å ha vasset meg gjennom overfloden av tilbudsvarer og rabattplakatene hos MX i Handelsparken i Lyngdal, hadde jeg et hyggelig halvtimes møte med en blid dame hos Bohus. Hun likte godt at jeg fortalte at det mest berikende som Lyngdal hadde eksportert til Egersund, var prost Kåre Mjølhus. Den møbelavdelingen er virkelig diger, som også hele Handelsparken er det.
Vel ankommet Sørlandsparken trålet jeg den "enorme" XXL og ikke fullt så enorme Gmax. Ærendet mitt var å sjekke priser og typer "villmarksklær". Det gikk mest i kunsstoff. Det virker som om jeg er en av de ytterst få i Norge som kun selger friluftsklær i ren langfibret bomull (Som i tidligere mitilæruniformer og telt). Det var denne nødvendige "spionasje" som var dagens forretningsoppdrag for meg. Jeg er nødt til å oppdatere meg hele tiden ettersom jeg er så langt fra (kjedelig?) kjedebutikk som det er å komme.
Stavanger Aftenblad hadde for en tid tilbake en rangering av veikroene langs E39 i Rogaland og Agderfylkene. Bens Kafe kom meget godt ut av det, men hvis jeg ikke husker feil, var det Spiseriet i Vigeland som kom ut på topp. Dette måtte sjekkes ut på hjemveien. Og noe kan jeg øyeblikkelig opplyse om. Og det er at Spiseriet er så langt fra "veikro" som det er mulig å komme. I annen etasje var det så til de grader koselig at jeg hadde lyst til å flytte inn på flekken. Spisekartet viste at her var det snakk om godt kjøkken. Den blide og vennlige damen som serverte opplyste om at de hadde vanligvis dagens rett , og på onsdager var det fisk. Denne gang ørret. Ørret har jeg spist rundt på forskjellige spisesteder, men denne porsjon var mektig i egen klasse. Pris? kr.129,-.
Jeg forstår godt at for å sikre seg plass på søndager bør bord reserveres . Spiseriet er overmåte enkelt å finne fram til. Når du kommer fra Rogaland, er det bare å svinge til høyre i rundkjøringen med Lindesnes fyr i midten. Etter få meter kjører du "rett på" Spiseriet og kan parkere bilen. Anbefales på det varmeste til alle mine Facebookvenner.
I det nye Amfiet i Farsund kom jeg i snakk med først en dame i en klesbutikk i 2.etasje. Jeg ga komplimenter for den originale og røffe stilen i butikken. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier) om utfordringene i dagens varehandel med enorm overproduksjon. I første etasje hadde jeg en god prat med en blid ung dame som hadde bodd 5 år i Skottland og var gift med en skotte. Jeg tok bilde (legges ut på facebook) av en modell i kjole av bjørkebark. Den mest originale "kjole" jeg noensinne har sett. Ellers var det lite originalt med Amfiet.
Etter å ha vasset meg gjennom overfloden av tilbudsvarer og rabattplakatene hos MX i Handelsparken i Lyngdal, hadde jeg et hyggelig halvtimes møte med en blid dame hos Bohus. Hun likte godt at jeg fortalte at det mest berikende som Lyngdal hadde eksportert til Egersund, var prost Kåre Mjølhus. Den møbelavdelingen er virkelig diger, som også hele Handelsparken er det.
Vel ankommet Sørlandsparken trålet jeg den "enorme" XXL og ikke fullt så enorme Gmax. Ærendet mitt var å sjekke priser og typer "villmarksklær". Det gikk mest i kunsstoff. Det virker som om jeg er en av de ytterst få i Norge som kun selger friluftsklær i ren langfibret bomull (Som i tidligere mitilæruniformer og telt). Det var denne nødvendige "spionasje" som var dagens forretningsoppdrag for meg. Jeg er nødt til å oppdatere meg hele tiden ettersom jeg er så langt fra (kjedelig?) kjedebutikk som det er å komme.
Stavanger Aftenblad hadde for en tid tilbake en rangering av veikroene langs E39 i Rogaland og Agderfylkene. Bens Kafe kom meget godt ut av det, men hvis jeg ikke husker feil, var det Spiseriet i Vigeland som kom ut på topp. Dette måtte sjekkes ut på hjemveien. Og noe kan jeg øyeblikkelig opplyse om. Og det er at Spiseriet er så langt fra "veikro" som det er mulig å komme. I annen etasje var det så til de grader koselig at jeg hadde lyst til å flytte inn på flekken. Spisekartet viste at her var det snakk om godt kjøkken. Den blide og vennlige damen som serverte opplyste om at de hadde vanligvis dagens rett , og på onsdager var det fisk. Denne gang ørret. Ørret har jeg spist rundt på forskjellige spisesteder, men denne porsjon var mektig i egen klasse. Pris? kr.129,-.
Jeg forstår godt at for å sikre seg plass på søndager bør bord reserveres . Spiseriet er overmåte enkelt å finne fram til. Når du kommer fra Rogaland, er det bare å svinge til høyre i rundkjøringen med Lindesnes fyr i midten. Etter få meter kjører du "rett på" Spiseriet og kan parkere bilen. Anbefales på det varmeste til alle mine Facebookvenner.
torsdag 13. oktober 2016
En ekspedisjon gjennom detaljhandelens desperate rabattverden
I går, 12.10. hadde jeg et ærende til G-Max og XXL i Sørlandssenteret. Jeg startet opp i Farsund for å sjekke det nye Amfi. Nydelig arkitektur og en beliggenhet ved Lyngdalsfjorden som er nærmest enestående i Norge hva angår kjøpesentere. Amfi i Egersund og Flekkefjord, move over! Så var det det innvendige da. Noe nytt? Nei! Det var den "samme gamle salgshore" som i alle andre "kjøpesentere" over den ganske verden. Produkter som ingen trenger. Derfor var det "salg" og "tilbud" over hele fjøla. På en stor vegg var det annonsert at nå skulle det komme Fashion Outlet. Og jeg som trodde at fashion (mote) var ferskvare akkurat som muskler i menneskekkroppen! Jeg ble deprimert og vandret rundt i det folketomme "gamle" Farsund. Kulisser fra en lengst forsvunnet sivilisasjon. Akkurat som alle andre småbyer i Norge.
Så bar det videre til Handelsparken i Lyngdal. Og dette er virkelig "svære greier". Jeg kan ikke tenke meg at noen "by" i Norge med Lyngdals innbyggertall har noe tilsvarende når det gjelder varetilbud. Utenom hovedbygningens (Handelsparken) butikker (Amfi Egersund er en entre i sammenlikning) er det et gigantisk Spar Kjøp, Biltema, Europris ,Coop osv., og i tillegg jobbet anleggsmaskinene på høytrykk for å klargjøre svææære XXL som er operativ om ikke alt for lenge. Stakkars Farsund, Flekkefjord og "gamle" Lyngdal sentrum. Var jeg deprimert etter Amfi i Farsund, ble denne sinnstemning ytterligere forsterket i Handelsparken. Hvilke enorme mengder av unødvendige produkter opphopet som absolutt ingen trenger. Man kan bli matt av mindre. Rabattene og "tilbudene" var overalt. Den MX-sport som gikk konk ifjor, hadde nå svære plakater med opptil 80 (!) prosent rabatt.
Men det skal Handelsparken ha. Parkeringsforholdene er et eventyr. Gratis og nok plass. På det området har ikke de gamle bysentra nubbesjanse å konkurrere. En av de forretningsdrivende var "svær i kjeften" og snakket om at de snart skulle blir større enn Sørlandssenteret i Kristiansand! Er det mulig?
Så bar det videre til Sørlandsparken med stivt blikk på alle varselskilt om fotobokser. Etter avkjørsel fra E39 ble det snart klart at her har vi en ny "amerikanisert" by basert fullstendig på bil som transportmiddel. Siste gang jeg var i Sørlandssenteret var for et par år siden. Jeg hadde fullstendig glemt dimensjonene. Kvadrat har jo utgangspunkt i et gammelt fabrikklokale. Sørlandssenteret på sin side er bygget opp fullstendig fra null. For å illustrere dimensjonene kan jeg si at den gedigne Handelsparken i Lyngdal størrelsesmessig forholder seg til Sørlandssenteret som Amfi Farsund forholder seg til Handelsparken.
Jeg vandret timesvis rundt i det svære senteret. Eeeeenorme varemengder overalt. Rabattplakater og "tilbud" overalt. Ikke minst i de som driver "i min gamle bransje" sportsbransjen. XXL og G-max har et utvalg som (fra mitt ståsted) er nærmest perverst. Selv jeg med min bransjebakgrunn ble så forvirret av det (unødvendige?) ekstreme utvalget at jeg kom til å tenke på det jeg opplevde i 1997 i Aberdeen. Jeg hadde tenkt å kjøpe med meg en flaske utsøkt maltwhisky, men utvalget var så enormt at det endte opp med en flaske konjakk. Var så denne min Sørlandsekspedisjon bare dommedag? Så langt derifra!! Mer om dette i neste blogginnslag.
Så bar det videre til Handelsparken i Lyngdal. Og dette er virkelig "svære greier". Jeg kan ikke tenke meg at noen "by" i Norge med Lyngdals innbyggertall har noe tilsvarende når det gjelder varetilbud. Utenom hovedbygningens (Handelsparken) butikker (Amfi Egersund er en entre i sammenlikning) er det et gigantisk Spar Kjøp, Biltema, Europris ,Coop osv., og i tillegg jobbet anleggsmaskinene på høytrykk for å klargjøre svææære XXL som er operativ om ikke alt for lenge. Stakkars Farsund, Flekkefjord og "gamle" Lyngdal sentrum. Var jeg deprimert etter Amfi i Farsund, ble denne sinnstemning ytterligere forsterket i Handelsparken. Hvilke enorme mengder av unødvendige produkter opphopet som absolutt ingen trenger. Man kan bli matt av mindre. Rabattene og "tilbudene" var overalt. Den MX-sport som gikk konk ifjor, hadde nå svære plakater med opptil 80 (!) prosent rabatt.
Men det skal Handelsparken ha. Parkeringsforholdene er et eventyr. Gratis og nok plass. På det området har ikke de gamle bysentra nubbesjanse å konkurrere. En av de forretningsdrivende var "svær i kjeften" og snakket om at de snart skulle blir større enn Sørlandssenteret i Kristiansand! Er det mulig?
Så bar det videre til Sørlandsparken med stivt blikk på alle varselskilt om fotobokser. Etter avkjørsel fra E39 ble det snart klart at her har vi en ny "amerikanisert" by basert fullstendig på bil som transportmiddel. Siste gang jeg var i Sørlandssenteret var for et par år siden. Jeg hadde fullstendig glemt dimensjonene. Kvadrat har jo utgangspunkt i et gammelt fabrikklokale. Sørlandssenteret på sin side er bygget opp fullstendig fra null. For å illustrere dimensjonene kan jeg si at den gedigne Handelsparken i Lyngdal størrelsesmessig forholder seg til Sørlandssenteret som Amfi Farsund forholder seg til Handelsparken.
Jeg vandret timesvis rundt i det svære senteret. Eeeeenorme varemengder overalt. Rabattplakater og "tilbud" overalt. Ikke minst i de som driver "i min gamle bransje" sportsbransjen. XXL og G-max har et utvalg som (fra mitt ståsted) er nærmest perverst. Selv jeg med min bransjebakgrunn ble så forvirret av det (unødvendige?) ekstreme utvalget at jeg kom til å tenke på det jeg opplevde i 1997 i Aberdeen. Jeg hadde tenkt å kjøpe med meg en flaske utsøkt maltwhisky, men utvalget var så enormt at det endte opp med en flaske konjakk. Var så denne min Sørlandsekspedisjon bare dommedag? Så langt derifra!! Mer om dette i neste blogginnslag.
tirsdag 11. oktober 2016
Djevelen oppfant kristendommens uhyggelige kapitalisme
Kristendommen er den mest materalistiske av alle verdens religioner. Den oppsto i middelalderen i Sveits (hvor ellers ?). Derfor har alltid Sveits vært stedet hvor Djevelen har rendyrket den organiserte økonomiske kriminalitet i form av lagringsplass for kriminelle penger, også kalt banker. Uansett hvordan du hadde tjent dine kriminelle og svarte penger-du var trygg for innsyn i de sveitsiske banker. Så ettertrykkelig har Djevelen infisert Sveits at det er landsforræderi for bankansatte å røpe svarte konti. At Djevelen på dette område har vært meget aktiv, viser alle de andre skatteparadiser han har opprettet de senere år.
Djevelens allsidige nærvær i banksektoren vises også nå i form av den aldeles uhyggelige kombinerte pengeutpressingen/svindelen i en av de største bankene i USA. Intetanende kunder har blitt påført flere kontoer (opptil 10) bak ryggen , for at banken skulle kunne melke dem for maks kontogebyrer. De ansatte har på sin side blitt presset rått av ledelsen til å råselge "bankprodukter", som er intet annet enn avansert svindel. Dette svineri ("kombinerte spareprodukterr") har vært utbredt over hele verden, også i Norges største bank, og var årsaken til det verdensomspennende økonomiske sammenbruddet noen år tilbake. Selv sitter bankledelsen og tildeler seg milliarder i "bonus" som er jo intet annet enn det råeste og frekkeste tyveri som tenkes kan, velsignet av myndighetene! Er det rart at Djevelen er i storform for tiden?
"In God we trust" (vi stoler på Gud) står det på de amerikanske dollarsedlene. Tydeligere kan det ikke uttrykkes av at Gud betyr Mammon, og Mammom betyr Gud, for amerikanerne. Og de samme amerikanerne er selvsagt flittige kirkegjengere, etter som de offisielt tror på "Gud". Og kristendommens ritualer er jo intet annet enn et påskudd for å dyrke Djevelens materalisme fullt ut. Dåp, konfirmasjon, gravferd pluss jul, pinse og mere til demonstrerer jo for all verden at disse bare er et påskudd for å presse maks penger ut av befolkningen i "kristendommens" materialistiske konsentrasjonsleir.
"Vis meg din tro med dine gjerninger". Så hvis din "tro" (materalistisk aktivitet) er den samme, hva enten du vanker i det "fysiske" bordellet eller "det åndelige bordellet" ved navn kirken, så foretrekker jeg personlig det fysiske bordellet. Og til de som leser dette og hopper i stolen, kan jeg bare opplyse om at selveste Erik Pontoppidan advarte i sin tid på det sterkeste om å "drive horeri med den utvortes gudstjeneste".
Materialismen på sitt beste har rykket milliarder av mennesker ut av fattigdom og uvitenhet i den vestlige verden og Kina. Så ikke i de muslimske land Saudi-Arabia, Iran og Irak. Der skal folket holdes i uvitenhet, mens eliten velter seg i den materialistisk luksus. Presis som kirkelederne i USA.
Kristus i sin tid sa "at mitt rike er ikke av denne verden". Og han hadde den allerstørste forakt for hyklere. Han var også krystallklar på at "kirken er ikke et hus bygget av tre eller sten, men hellige menneskers samfunn, sammenbindelse og forening i ånden." I dag har kirken, især den katolske, forfalt til å bli en grotesk åndelig svindelbevegelske hvor skinnhellige hyklere er sammenbundet og forenet i tom materialisme. (Jesus ville nok brukt askillig hardere enn jeg; som da ham jagde pengevekslerne ut av templet. Hva da med alle de millioner som i dag misbruker hans navn daglig?
Djevelens allsidige nærvær i banksektoren vises også nå i form av den aldeles uhyggelige kombinerte pengeutpressingen/svindelen i en av de største bankene i USA. Intetanende kunder har blitt påført flere kontoer (opptil 10) bak ryggen , for at banken skulle kunne melke dem for maks kontogebyrer. De ansatte har på sin side blitt presset rått av ledelsen til å råselge "bankprodukter", som er intet annet enn avansert svindel. Dette svineri ("kombinerte spareprodukterr") har vært utbredt over hele verden, også i Norges største bank, og var årsaken til det verdensomspennende økonomiske sammenbruddet noen år tilbake. Selv sitter bankledelsen og tildeler seg milliarder i "bonus" som er jo intet annet enn det råeste og frekkeste tyveri som tenkes kan, velsignet av myndighetene! Er det rart at Djevelen er i storform for tiden?
"In God we trust" (vi stoler på Gud) står det på de amerikanske dollarsedlene. Tydeligere kan det ikke uttrykkes av at Gud betyr Mammon, og Mammom betyr Gud, for amerikanerne. Og de samme amerikanerne er selvsagt flittige kirkegjengere, etter som de offisielt tror på "Gud". Og kristendommens ritualer er jo intet annet enn et påskudd for å dyrke Djevelens materalisme fullt ut. Dåp, konfirmasjon, gravferd pluss jul, pinse og mere til demonstrerer jo for all verden at disse bare er et påskudd for å presse maks penger ut av befolkningen i "kristendommens" materialistiske konsentrasjonsleir.
"Vis meg din tro med dine gjerninger". Så hvis din "tro" (materalistisk aktivitet) er den samme, hva enten du vanker i det "fysiske" bordellet eller "det åndelige bordellet" ved navn kirken, så foretrekker jeg personlig det fysiske bordellet. Og til de som leser dette og hopper i stolen, kan jeg bare opplyse om at selveste Erik Pontoppidan advarte i sin tid på det sterkeste om å "drive horeri med den utvortes gudstjeneste".
Materialismen på sitt beste har rykket milliarder av mennesker ut av fattigdom og uvitenhet i den vestlige verden og Kina. Så ikke i de muslimske land Saudi-Arabia, Iran og Irak. Der skal folket holdes i uvitenhet, mens eliten velter seg i den materialistisk luksus. Presis som kirkelederne i USA.
Kristus i sin tid sa "at mitt rike er ikke av denne verden". Og han hadde den allerstørste forakt for hyklere. Han var også krystallklar på at "kirken er ikke et hus bygget av tre eller sten, men hellige menneskers samfunn, sammenbindelse og forening i ånden." I dag har kirken, især den katolske, forfalt til å bli en grotesk åndelig svindelbevegelske hvor skinnhellige hyklere er sammenbundet og forenet i tom materialisme. (Jesus ville nok brukt askillig hardere enn jeg; som da ham jagde pengevekslerne ut av templet. Hva da med alle de millioner som i dag misbruker hans navn daglig?
mandag 10. oktober 2016
Naiv troskyldighet redder ikk framtidens sentrumshandel
Når det gjelder framtidens handel i de gamle bysentrum, er framtiden meget usikker. Shoppingsentrene fosser fram , for ikke å snakke om handel på internett!
Ta et eksempel som Kristiansand. I 2014 omsatte sentrumsbutikkene for en prosent mindre enn i 2009, mens for Sørlandssenteret var resultatet en økning på 59 prosent!
Men shoppingsenterne har heller ikke de lyseste utsikter. VG rapporterer at i nær framtid må nok en tredjedel av de tradisjonelle shoppingmalls (type Kvadrat) i USA stenge. Den eksplosive økningen i netthandel er årsaken.
En kjent motebutikk i Norge stilte seg selv spørsmålet:" Hvorfor skal de moteinteresserte handle akkurat hos oss når de kan handle det samme på nett fra sofakroken? Vi blir nødt til å by dem noe mer. En følelse, en opplevelse- en relasjon. Og det er her de ansatte kommer inn.
Denne motebutikk har taklet netthandel offensivt. Den er tilstede og presenterer kolleksjonene på nettet med sine egne ansatte , og ikke iskalde, mekaniske fotomodeller. Derfor får kundene et forhold til fotomodellene. De er naturlige mennesker som arbeider i butikken som er avbildet på nettet.
XXL har også taklet nettet offensivt. Kjeden er offensivt tilstede både her og i de stadig mer gigantiske "sportsforretninger" de bygger overalt. Nå står Bryne og Lyngdal for tur. Det betyr at du har 100 % trygghet når du handler hos XXL på nettet. Er det en seriøs reklamasjon kan du bare møte opp i nærmeste fysiske XXL.
Og dette betyr at sentrumshandelen (fra mitt spesielle ståsted) må drive ekstremspesialisering for å overleve framtiden. For Egersunds vedkommende må butikkene tenke som kiropraktor Atle Tostensen og de spesialiserte tannlegene som drar folk fra viden om til vår kjære by. Det nytter ikke med de samme produktene du kan finne overalt ellers, også på nett.
De planene jeg hørte nettopp om hva Røyslands Gaard planlegger i Egersund må jo være feiende musikk i ørene på Senterforeningen. Eierne av Røyslands Gaard eier jo også Sjokoladehjørna ved bunnen av Lerviksbakken. De planlegger nå (jfr. mine opplysninger) å selge pinnekjøtt fra lokalet i julesesongen med merkelapp på hver hver eneste pakke hvilken gard kjøttet kommer fra! Prøv å matche den, Rema 1000 og alle de andre kjedene! Mer av denne type tenking!
Jeg vil forøvrig gratulere de ansvarlige med et strålende markensarrangement nå lørdag. Minst mulig plastikk og mest mulig original kvalitet. Svein Narve, vi skal bli større enn Bjerkreimsmarken!
Tilslutt vil jeg minne de"litt troskyldige" som skrek over seg da jeg la ut på nett et bilde av en tom Elvegaten en "trøtt tirsdag". (Bildet ville vært det samme i alle småbyer i Norge på dsamme tidspunkt).
I 1986 sto jeg voldsomt på for å få et vinmonopol til Egersund, før Flekkefjord og Bryne. Det lykkes mot alle odds. Ikke minst ettersom jeg fikk null støtte av byens handelsstand. NULL!!!!!
Polet var ikke så viktig. Å hindre en vanvittig og unødig bomring rundt Egersund Sentrum var MYE viktigere. Det var min viktigste kamp offentlig noensinne. (Maaange leserbrev) AP tok til vett og snudde i sisteliten. Hvilken støtte fikk jeg av Sentrumsforeningen ? Nok en gang NULL!!
Når jeg tenker tilbake på "pol-borgerkrigen" i 1987, har jeg prøvd å finne en vinner i konkurransen om mest offentlig feighet. Handelsstanden eller kommunestyret? Det må bli SOLID uavgjort!
Ta et eksempel som Kristiansand. I 2014 omsatte sentrumsbutikkene for en prosent mindre enn i 2009, mens for Sørlandssenteret var resultatet en økning på 59 prosent!
Men shoppingsenterne har heller ikke de lyseste utsikter. VG rapporterer at i nær framtid må nok en tredjedel av de tradisjonelle shoppingmalls (type Kvadrat) i USA stenge. Den eksplosive økningen i netthandel er årsaken.
En kjent motebutikk i Norge stilte seg selv spørsmålet:" Hvorfor skal de moteinteresserte handle akkurat hos oss når de kan handle det samme på nett fra sofakroken? Vi blir nødt til å by dem noe mer. En følelse, en opplevelse- en relasjon. Og det er her de ansatte kommer inn.
Denne motebutikk har taklet netthandel offensivt. Den er tilstede og presenterer kolleksjonene på nettet med sine egne ansatte , og ikke iskalde, mekaniske fotomodeller. Derfor får kundene et forhold til fotomodellene. De er naturlige mennesker som arbeider i butikken som er avbildet på nettet.
XXL har også taklet nettet offensivt. Kjeden er offensivt tilstede både her og i de stadig mer gigantiske "sportsforretninger" de bygger overalt. Nå står Bryne og Lyngdal for tur. Det betyr at du har 100 % trygghet når du handler hos XXL på nettet. Er det en seriøs reklamasjon kan du bare møte opp i nærmeste fysiske XXL.
Og dette betyr at sentrumshandelen (fra mitt spesielle ståsted) må drive ekstremspesialisering for å overleve framtiden. For Egersunds vedkommende må butikkene tenke som kiropraktor Atle Tostensen og de spesialiserte tannlegene som drar folk fra viden om til vår kjære by. Det nytter ikke med de samme produktene du kan finne overalt ellers, også på nett.
De planene jeg hørte nettopp om hva Røyslands Gaard planlegger i Egersund må jo være feiende musikk i ørene på Senterforeningen. Eierne av Røyslands Gaard eier jo også Sjokoladehjørna ved bunnen av Lerviksbakken. De planlegger nå (jfr. mine opplysninger) å selge pinnekjøtt fra lokalet i julesesongen med merkelapp på hver hver eneste pakke hvilken gard kjøttet kommer fra! Prøv å matche den, Rema 1000 og alle de andre kjedene! Mer av denne type tenking!
Jeg vil forøvrig gratulere de ansvarlige med et strålende markensarrangement nå lørdag. Minst mulig plastikk og mest mulig original kvalitet. Svein Narve, vi skal bli større enn Bjerkreimsmarken!
Tilslutt vil jeg minne de"litt troskyldige" som skrek over seg da jeg la ut på nett et bilde av en tom Elvegaten en "trøtt tirsdag". (Bildet ville vært det samme i alle småbyer i Norge på dsamme tidspunkt).
I 1986 sto jeg voldsomt på for å få et vinmonopol til Egersund, før Flekkefjord og Bryne. Det lykkes mot alle odds. Ikke minst ettersom jeg fikk null støtte av byens handelsstand. NULL!!!!!
Polet var ikke så viktig. Å hindre en vanvittig og unødig bomring rundt Egersund Sentrum var MYE viktigere. Det var min viktigste kamp offentlig noensinne. (Maaange leserbrev) AP tok til vett og snudde i sisteliten. Hvilken støtte fikk jeg av Sentrumsforeningen ? Nok en gang NULL!!
Når jeg tenker tilbake på "pol-borgerkrigen" i 1987, har jeg prøvd å finne en vinner i konkurransen om mest offentlig feighet. Handelsstanden eller kommunestyret? Det må bli SOLID uavgjort!
mandag 3. oktober 2016
Ekspedisjonen til Elvira Madigans grav
I min barndom var jeg oppslukt av dramaet på Mayerling slott i Østerrike 30.1. 1889 hvor kronprins Rudolf i en alder av 31 år skjøt først sin kjæreste Mary Vetsera (17 år gammel), og siden seg selv. 19.7. samme år ble Norden rystet av et lignende dobbelt mord/selvmord. Det var den 31 år gamle svenske dragonløytnant Sixten Sparre som skjøt sin elskerinne, 21 gamle linedanser Elvira Madigan, og siden seg selv i Nørreskoven på øya Tåsinge rett sør for Svendborg i Danmark.
Selv om Sparre var født inn i adelsslekt, var han lutfattig og sterkt forgjeldet. Han stakk av fra kone og to barn, og flyktet til Tåsinge sammen med sirkus-linedanserinne Hedvig Jensen som hadde tatt kunstnernavnet Elvira og etternavnet Madigan etter sin stefar, amerikanske John Madigan. Den tragiske kjærlighetshistorien endte i Nørreskoven, men har fått et fysisk minnesmerke i form av en helt enestående gravlund på Landet kirkegård under et enormt eiketre.
Jeg besøkte graven for 25 år siden og fant også stedet i Nørreskoven hvor dramaet utspant seg. Selv om jeg spurte meg for i nabolaget, var det ingen den gang som "visste" eller "ville vite"hvor åstedet var. Jeg forstår veldig godt at de ikke ville ha noe "renn". Imidlertid traff jeg en gardbruker som hadde vært fisker og vært mye i Egersund. Det gjorde susen. Jeg fikk detaljert beskrivelse av ruten jeg måtte følge i skogen, og uten den hadde det vært umulig å finne stedet. Jeg synes i dag det faktisk er helt greit at det ikke er noe som helst skilt som viser veien til mord/selvmordstedet.
Men den spektakulære graven, DEN er det enkelt å finne fram til der graven dominerer Landet kirkegård.
Jeg hadde lest at siden mitt besøk var graven blitt "oppgradert" til et enestående grav/minnesmerke om de to korte liv og tragiske skjebner. Derfor bestemte jeg meg for nok en gang å ha en ekspedisjon til graven på Landet kirkegård, en kirkegård som er plassert i aldeles idylliske omgiverser.
I uke 38 hadde jeg min forretningsmessige base på hotell Postgaarden i Frederica, og etter at min siste arbeidsøkt var gjennomført i Rudkøbing, hadde jeg noen timer til overs før hjemturen til good old Egersund.
Øya Tåsinge med den aldeles idylliske skipperby Troense er virkelige et ukesopphold verdt. Bo på hotell Troense. Hvilken kvalitet på kjøkkenet!! Hvilke vedlikeholdte hus med stråtak! Du vasser i opplevelser med Valdemar slott og tilhørerende herligheter rett rundt hjørnet . Du har eiketreet Ambrosius ,og du har ikke minst Bregninge kirke. Fra toppen av tårnet har du et utsyn som kan ta pusten av selv den mest blaserte nordmann.
Omsider ankom jeg Landet kirke. Elvira og Sixtens graver var blitt oppgradet i en grad som er like "enestående" som dramaet som utspilte seg i sin tid i nabolaget. Hele historien står å lese på et flott utformet skilt. Granitten på den felles gravstein kommer fra Sverige, og den kunstneriske sirkelen av solide eikeplanker kommer fra Danmark, sannsynligvis fra Nørreskov.
Under det særdeles mektige eiketreet på Landet kirke har omsider det aldeles tragiske kjærlighetspar Elvira og Sixten funnet den harmoniske ro som de ikke fant i sine korte og tragiske liv. Og i det harmoniske landskap på Tåsinge har de blitt forunt den endelige og jordiske hvile. Til ettertanke for noen og enhver.
Selv om Sparre var født inn i adelsslekt, var han lutfattig og sterkt forgjeldet. Han stakk av fra kone og to barn, og flyktet til Tåsinge sammen med sirkus-linedanserinne Hedvig Jensen som hadde tatt kunstnernavnet Elvira og etternavnet Madigan etter sin stefar, amerikanske John Madigan. Den tragiske kjærlighetshistorien endte i Nørreskoven, men har fått et fysisk minnesmerke i form av en helt enestående gravlund på Landet kirkegård under et enormt eiketre.
Jeg besøkte graven for 25 år siden og fant også stedet i Nørreskoven hvor dramaet utspant seg. Selv om jeg spurte meg for i nabolaget, var det ingen den gang som "visste" eller "ville vite"hvor åstedet var. Jeg forstår veldig godt at de ikke ville ha noe "renn". Imidlertid traff jeg en gardbruker som hadde vært fisker og vært mye i Egersund. Det gjorde susen. Jeg fikk detaljert beskrivelse av ruten jeg måtte følge i skogen, og uten den hadde det vært umulig å finne stedet. Jeg synes i dag det faktisk er helt greit at det ikke er noe som helst skilt som viser veien til mord/selvmordstedet.
Men den spektakulære graven, DEN er det enkelt å finne fram til der graven dominerer Landet kirkegård.
Jeg hadde lest at siden mitt besøk var graven blitt "oppgradert" til et enestående grav/minnesmerke om de to korte liv og tragiske skjebner. Derfor bestemte jeg meg for nok en gang å ha en ekspedisjon til graven på Landet kirkegård, en kirkegård som er plassert i aldeles idylliske omgiverser.
I uke 38 hadde jeg min forretningsmessige base på hotell Postgaarden i Frederica, og etter at min siste arbeidsøkt var gjennomført i Rudkøbing, hadde jeg noen timer til overs før hjemturen til good old Egersund.
Øya Tåsinge med den aldeles idylliske skipperby Troense er virkelige et ukesopphold verdt. Bo på hotell Troense. Hvilken kvalitet på kjøkkenet!! Hvilke vedlikeholdte hus med stråtak! Du vasser i opplevelser med Valdemar slott og tilhørerende herligheter rett rundt hjørnet . Du har eiketreet Ambrosius ,og du har ikke minst Bregninge kirke. Fra toppen av tårnet har du et utsyn som kan ta pusten av selv den mest blaserte nordmann.
Omsider ankom jeg Landet kirke. Elvira og Sixtens graver var blitt oppgradet i en grad som er like "enestående" som dramaet som utspilte seg i sin tid i nabolaget. Hele historien står å lese på et flott utformet skilt. Granitten på den felles gravstein kommer fra Sverige, og den kunstneriske sirkelen av solide eikeplanker kommer fra Danmark, sannsynligvis fra Nørreskov.
Under det særdeles mektige eiketreet på Landet kirke har omsider det aldeles tragiske kjærlighetspar Elvira og Sixten funnet den harmoniske ro som de ikke fant i sine korte og tragiske liv. Og i det harmoniske landskap på Tåsinge har de blitt forunt den endelige og jordiske hvile. Til ettertanke for noen og enhver.
onsdag 28. september 2016
Fredericia og Postgården en egen reise verdt.
Etter å ha innstallert meg på mitt værelse i Postgården var det så tidlig på søndags ettermiddag at jeg hadde tid til "å gjerde inn mitt revir". Og det var først og fremst besøk i en av Danmarks mest særpregede parker. Og den består av festningsanlegget som ble reist i den første borgerkrig med dansk-tyskerne i 1948, som danskene vant. (Den neste i 1864 tapte de, og Slesvig-Holstein var for alltid tapt for Danmark).
Bare denne parken alene er turen til Frederica verdt. Det er det best bevarte "fort" i Nord-Europa. Her får du krighistorie så det holder, med kanonene fra den gang i sine stillinger. Å spasere gjennom de mest idylliske deler av parken er en lise for sjelen. Jeg satt en hel time på en benk og nøt stillheten og endene som padlet rundt i de kunstige "sjøer". Når du etter langsom vandring i nåtid har fordøyet fortid langs alle bastionene med egne navn, avslutter du runden langs Østerstrand og ser over til Fyn. Å være plassert langs "sjøen" gir en by en helt egen kvalitet og atmosfære. Og midt i denne min "vandringssirkel" befinner shoppingstrøket og gågatene seg. Med 40000 innbyggere har strøket noe mer "action" enn eks. Farsund. Min vandringsirkel ble sluttet ved havnen som var forbausende storslått og åpen. Her er det et yrende sosialt liv hele dagen med sportsfiskere overalt. Frederica er flott blanding av småby, "storby" og naturreservat. Jeg var i Frederica for 30 år siden, men hadde kun en natt på et hotell et stykke fra sentrum. Så jeg fikk ikke noe forhold til Frederica den gang. Men sannelig har jeg det nå!!
Og så var det hotell Postgaarden da! På Trip Advisor var det nevnt noe om at her finner du den rette "Matador-atmosfære". For de av oss som har levd en stund, betyr det et stevnemøte med tiden rundt 1930, som ble så fremragende presentert i den danske serien Matador som gikk på norsk TV rundt 1980. Og sannelig var det for meg et kontant møte med en lengst forsvunnen tid, hvor kjedehoteller uten sjel og opplevelses-kultur var helt ukjent. Men på Postgaarden er det sannelig sjel og kultur som går utenpå det meste av hoteller i dag! Middagen var i restauranten som kunne gått rett inn i Matador. Maten var i første divisjon, og det som ga måltidet et ekstra løft , var å ta inn den småpludrende og lavmælte samtale danskene imellom. Selv med full restaurant var støynivået usedvanlig behagelig i forhold til tilsvarende setting i Norge med vårt høylydte syngende språk.
I baren finnes muligens en av de største samlinger av flotte tekanner du vil finne noe sted. For fayance-entusiaster må denne bar være forværelset til paradis. I gangene mellom værelsene var veggene dekket av gedigne malerier. Likedan i restauranten med tilstøtende selskapslokaler. En uke i Postgaarden fyller deg kulturelt til randen. En uke som går sa altfor fort.
Postgaarden passer for par som er godt voksne, med ungene ute av redet. Atmosfæren passer ikke like godt for småbarnsfamilier. Den (for meg) herlige setting med trange ganger og trapper vil være litt upraktisk for gjester med småunger.
Jeg skal legge ut på Facebook to "bolker " av bildene jeg tok i parken og i Postgaarden.
God reise en gang i framtiden!
Bare denne parken alene er turen til Frederica verdt. Det er det best bevarte "fort" i Nord-Europa. Her får du krighistorie så det holder, med kanonene fra den gang i sine stillinger. Å spasere gjennom de mest idylliske deler av parken er en lise for sjelen. Jeg satt en hel time på en benk og nøt stillheten og endene som padlet rundt i de kunstige "sjøer". Når du etter langsom vandring i nåtid har fordøyet fortid langs alle bastionene med egne navn, avslutter du runden langs Østerstrand og ser over til Fyn. Å være plassert langs "sjøen" gir en by en helt egen kvalitet og atmosfære. Og midt i denne min "vandringssirkel" befinner shoppingstrøket og gågatene seg. Med 40000 innbyggere har strøket noe mer "action" enn eks. Farsund. Min vandringsirkel ble sluttet ved havnen som var forbausende storslått og åpen. Her er det et yrende sosialt liv hele dagen med sportsfiskere overalt. Frederica er flott blanding av småby, "storby" og naturreservat. Jeg var i Frederica for 30 år siden, men hadde kun en natt på et hotell et stykke fra sentrum. Så jeg fikk ikke noe forhold til Frederica den gang. Men sannelig har jeg det nå!!
Og så var det hotell Postgaarden da! På Trip Advisor var det nevnt noe om at her finner du den rette "Matador-atmosfære". For de av oss som har levd en stund, betyr det et stevnemøte med tiden rundt 1930, som ble så fremragende presentert i den danske serien Matador som gikk på norsk TV rundt 1980. Og sannelig var det for meg et kontant møte med en lengst forsvunnen tid, hvor kjedehoteller uten sjel og opplevelses-kultur var helt ukjent. Men på Postgaarden er det sannelig sjel og kultur som går utenpå det meste av hoteller i dag! Middagen var i restauranten som kunne gått rett inn i Matador. Maten var i første divisjon, og det som ga måltidet et ekstra løft , var å ta inn den småpludrende og lavmælte samtale danskene imellom. Selv med full restaurant var støynivået usedvanlig behagelig i forhold til tilsvarende setting i Norge med vårt høylydte syngende språk.
I baren finnes muligens en av de største samlinger av flotte tekanner du vil finne noe sted. For fayance-entusiaster må denne bar være forværelset til paradis. I gangene mellom værelsene var veggene dekket av gedigne malerier. Likedan i restauranten med tilstøtende selskapslokaler. En uke i Postgaarden fyller deg kulturelt til randen. En uke som går sa altfor fort.
Postgaarden passer for par som er godt voksne, med ungene ute av redet. Atmosfæren passer ikke like godt for småbarnsfamilier. Den (for meg) herlige setting med trange ganger og trapper vil være litt upraktisk for gjester med småunger.
Jeg skal legge ut på Facebook to "bolker " av bildene jeg tok i parken og i Postgaarden.
God reise en gang i framtiden!
tirsdag 27. september 2016
Jakten på perfekt hotell i Fredericia, Danmark
For å få mest ut av mine en-ukes vårlige og høstlige forretningsturer til Danmark, er det helt avgjørende at hotellet jeg skal bo på er strategisk plassert. Hotel Tønderhus i Tønder har i så måte vært perfekt de senere årene. Flott hotell, mitt kjære værelse 207 (egentlig en suite), topp service, faste madrasser og , meget viktig, skikkelig leselys når jeg inntar horisontalen. Så er det bare å fordele dagsturene på Ribe, Esbjerg, Sønderborg, Flensburg og Husum og mere til. Fra samme hotell! "Værelse" 207 er i den gamle og fornemme del av Tønderhus og minner om en annen tid.
Imidlertid vil jeg ikke gro fast, så derfor ville jeg denne gang prøve Fredericia som base. Så var det enkelt med dagsturer til Svendborg, Odense, Kolding, Vejle, Rudkøbing og helst mere til. Men så var det hotellet da! Bortsett fra sentral plassering, gratis parkering, fast madrass, skikkelig leselys, vennlig betjening og grei nok standard på værelse og mat, har jeg ingen som helst luksuskrav. Luksushotell er bestemt ikke greien for en tidligere sykkelreperatør og sauegjeter.
Jeg gikk inn på Tripadvisor og festet meg spesielt ved hotell Postgaarden. Det var også andre alternativer. Ankommet Hirtshals bar det med en meeeget opplagt Sølvpil ut på motorveien. Hvis Sølvpilen ligger i venstre fil i sprek hastighet, og det kommer opp bak noen fete tyske luksusmaskiner, slipper Sølvpilen disse arroganser forbi ,og så!!!! (I say no moore.......)
To-tre kilometer fra Frederica sentrum stoppet jeg på en parkeringsplass m/diger informasjonstavle for å sluttorientere meg. En vennlig syklist svarte kontant Postgaarden1!! på mitt spørsmål om hvilket hotell han ville bodd på i en uke. "God mat og vennlig betjening og det hele!" Da var det avgjordt.
Langs 28 kjørte jeg inn mot sentrum, fulgte Strandveien og tok til sist av retning sykehuset. Etter ca 400 m åpenbarte Postgaarden seg i all sin velde med stor parkeringsplass i enden av bygningen! Inne i resepsjonen traff jeg en herre med skikkelig bakkekontakt. Jeg smisket litt med at jeg hadde lest alle de gode anmeldelsene, og at mine eneste krav (bortsett fra nøktern basiskomfort) var faste madrasser (grunnet mitt bekken) og skikkelig leselampe ettersom jeg hadde "et hav" av danske søndkagsaviser.
Hvorpå resepsjonisten kontant rasket ned 4 nøkler fra tavlen med en smilende beskjed "sjekk disse værelsene"! Det er vel det man kaller kontant velkomstservice!
Første, annet og tredje værelse innbydende nok, men.. Fjerde værelse bingo!!! Ned i hotellresepsjonen til litt "forhandling". "Hvis jeg bor på mitt foretrukne værelse en uke og betaler nuh med visakort, hva kan jeg da få som totalpris? Her er ikke kredittkortgebyrer og noensomhelst gebyr involvert. Beløpet går uavkortet inn på hotellets konto på sekundet!). Vedkommende brukte kalkulatoren og kom så opp med prisen. DKR 625,- pr. natt. Visakortet kom avmålt (!) ut av min lomme. Det var jo ikke nødvendig å signalisere for klart at jeg var svært så fornøyd med prisen.
Og mer og mer fornøyd ble jeg ettersom dagene gikk. Hvorfor skal jeg berette om i mitt neste blogginnslag. Da forstår du også hvorfor Postgaarden og Fredericia bør ligge i dine framtidige reiseplaner i Danmark. Og fra den base vil du oppleve et virkelig storslått stykke Danmark som ikke alle nordmenn er oppmerksom på!
Imidlertid vil jeg ikke gro fast, så derfor ville jeg denne gang prøve Fredericia som base. Så var det enkelt med dagsturer til Svendborg, Odense, Kolding, Vejle, Rudkøbing og helst mere til. Men så var det hotellet da! Bortsett fra sentral plassering, gratis parkering, fast madrass, skikkelig leselys, vennlig betjening og grei nok standard på værelse og mat, har jeg ingen som helst luksuskrav. Luksushotell er bestemt ikke greien for en tidligere sykkelreperatør og sauegjeter.
Jeg gikk inn på Tripadvisor og festet meg spesielt ved hotell Postgaarden. Det var også andre alternativer. Ankommet Hirtshals bar det med en meeeget opplagt Sølvpil ut på motorveien. Hvis Sølvpilen ligger i venstre fil i sprek hastighet, og det kommer opp bak noen fete tyske luksusmaskiner, slipper Sølvpilen disse arroganser forbi ,og så!!!! (I say no moore.......)
To-tre kilometer fra Frederica sentrum stoppet jeg på en parkeringsplass m/diger informasjonstavle for å sluttorientere meg. En vennlig syklist svarte kontant Postgaarden1!! på mitt spørsmål om hvilket hotell han ville bodd på i en uke. "God mat og vennlig betjening og det hele!" Da var det avgjordt.
Langs 28 kjørte jeg inn mot sentrum, fulgte Strandveien og tok til sist av retning sykehuset. Etter ca 400 m åpenbarte Postgaarden seg i all sin velde med stor parkeringsplass i enden av bygningen! Inne i resepsjonen traff jeg en herre med skikkelig bakkekontakt. Jeg smisket litt med at jeg hadde lest alle de gode anmeldelsene, og at mine eneste krav (bortsett fra nøktern basiskomfort) var faste madrasser (grunnet mitt bekken) og skikkelig leselampe ettersom jeg hadde "et hav" av danske søndkagsaviser.
Hvorpå resepsjonisten kontant rasket ned 4 nøkler fra tavlen med en smilende beskjed "sjekk disse værelsene"! Det er vel det man kaller kontant velkomstservice!
Første, annet og tredje værelse innbydende nok, men.. Fjerde værelse bingo!!! Ned i hotellresepsjonen til litt "forhandling". "Hvis jeg bor på mitt foretrukne værelse en uke og betaler nuh med visakort, hva kan jeg da få som totalpris? Her er ikke kredittkortgebyrer og noensomhelst gebyr involvert. Beløpet går uavkortet inn på hotellets konto på sekundet!). Vedkommende brukte kalkulatoren og kom så opp med prisen. DKR 625,- pr. natt. Visakortet kom avmålt (!) ut av min lomme. Det var jo ikke nødvendig å signalisere for klart at jeg var svært så fornøyd med prisen.
Og mer og mer fornøyd ble jeg ettersom dagene gikk. Hvorfor skal jeg berette om i mitt neste blogginnslag. Da forstår du også hvorfor Postgaarden og Fredericia bør ligge i dine framtidige reiseplaner i Danmark. Og fra den base vil du oppleve et virkelig storslått stykke Danmark som ikke alle nordmenn er oppmerksom på!
torsdag 15. september 2016
Kollisjon med bjørk og avansert psykologi.
En lørdag november 1962 var undertegnede sammen med to kamerater på dans på Moi. Det var den gangen det ble danset på festene, for ikke å si slåsst!! De av min generasjon som nå beklager seg over "den villstyrige ungdommen nå til dags" har tydeligvis glemt fullstendig bort vill-vest tilstandene det var den gang på dansefestene. Dagens ungdom er jo bare "veldresserte pudler" i sammenlikning. Jeg har ikke tall på alle de slagsmålene jeg ble vitne til på den tiden rundt i Dalane.
Etter dansen på Moi den gang, bar det til Rusdal i Hovsherad. Det jeg husker best fra den kvelden, er foruten de flotte damene, de enorme mengder med fløtekaker i huset. Det hadde tydeligvis vært familiefest dagen i forveien og vi tre egersundere fikk fråtse i fløtekaker som aldri før. Her var det sannelig gjestfrihet så det holdt i lange baner.
Utpå morgenkvisten bar det hjemover med en av mine faders lærevogner. Den gang het det sjåførlærer og lærevogner. Uheldigvis hadde det snødd om natten. Farten var alt for høy, og i den farlig uoversiklige Handelandssvingen gikk det som det måtte. Svingen kom så brått på at jeg måtte bråbremse, og på det glatte føret bar det rett fram i den stakkars forsvarløse bjørka. (Mye slankere enn på facebookbildet).
Bjørka kilet seg inn mellom panser og forskjerm. Ved felles anstrengelser klarte vi tre i bilen å vri skjermen klar forhjulet slik at bilen ,sterkt skadeskutt, kunne omsider nå Egersund. Mine to kamerater kom seg trygt hjem, men for meg var det viiirkelig oppgjørets time overfor sjåførlærer Endresen.
Det hadde seg nemlig slik at mine foreldre skulle bruke bilen på den obligatoriske søndagstur til Det Alm. Samfunds kirke på Krossmoen.
Her var virkelig gode råd dyrere enn noengang i mitt unge og attenårige liv. Jeg forsto med en gang at her måtte det sjokkbehandling til. Jeg entret soverommet til mine foreldre og satte opp den mest sorgfulle mine jeg kunne mestre. "Kå e dettan?" spurte min fader.'
" Jo du ser det at vi har vært på fest i Hovsherad, og på heimveien på det glatte føret havnet bilen i Hovsvatnet hvor den gikk til bunns. Jeg fikk slengt meg ut av døren i siste liten, men Andreas og Sebastian (oppdiktet- de riktige navn sa jeg til foreldrene) fulgte bilen til bunns og er druknet!"
Aldri i min levetid har jeg sett to så aldeles forskrekkelige ansiktsuttrykk.
"Nei, det var ikke så gale. Vi kolliderte med et tre, og panseret og forskjermen har fått seg en smell. Ikke verre enn at bilen gikk for egen maskin inn i garasjen hvor den nå står"og mine venner sover nå.
Aldri i min levetid har jeg sett to så aldeles lettede ansiktsuttrykk.
Så med utspekulert psykologi kan du slippe unna mye.
Lærevogna var forøvrig i nystrøken tilstand tilbake i virksomhet tre dager senere. Og jeg etterlot meg et "evig" minne i Handelandssvingen.
tirsdag 13. september 2016
Eventyrlig 898 kilometers søndagstur.
Avgang Egersund 0300. Oppdraget var todelt. Hente 3 steinmalerier på Dyrskuen på Seljord og prøve å få kjøpt en enestående kubbestol på Tuddal Høyfjellshotell under Gaustadtoppen.
Det ble moderat fart til Seljord over Sulesskard. Regn og dårlig sikt. Sauer i veien i mørket.
Frokosten på Seljord Hotell kan anbefales. Benytt "den gamle stue" med en aldeles enestående atmosfære. Det mangedobler opplevelsen.
Solen tittet fram, og det ville bli en aldeles strålende dag. Jeg hentet mine tre steinmalerier etter å ha surfet i folkehavet (80000 på tre dager) på Dyrskuen et par timer. Så strakeste veien til Tuddal Høyfjellshotell. Er Dalen Hotell eventyrhotellet så er eventyr bare fornavnet når det gjelder dette aldeles,aldeles magiske hotell. Unn deg opplevelsen en gang i livet hvis du er i nærheten. Desverre var kubbestolen ikke til salgs, selv ikke om jeg hadde bydd 40000. Verten var fullstendig klar over at skikkelige kubbestoler ikke er å få fatt i lenger. De hadde en miniatyrutgave på Dyrskuen (rosemalt og 30 cm høy) til kr.12000. Der var et par stykker til i standardstørrelse, umalt, til rundt 15000,-.Neste stopp var Gaustadblikk Høyfjellshotell for en rast med suppe og brød. Strekningen mellom disse to hoteller denne strålende høstdag med høstfarver og meeeektig høyfjellsterreng er en opplevele for år framover. Og på Gaustadblikk fant jeg en unik kubbestol som jeg skal legge ut foto av på facebook.
Det ble langsom plankekjøring Rjukan-Rauland- ÅmoDalen i fortsatt eventyrlig høstvær. De veldige dimensjonene på landskapet rundt Møsvatnet viser egentlig hvor trangt det er i Dalane.
Og så- turens store, store overraskelse. Istedfor å kjøre den trøtte strekning langs Nisser, tok jeg av ved Vråliosen og kjørte langs Fyrisvatet til Tjønnefoss. Jeg hadde kjørt strekningen for rundt 20 år siden og hadde fullstendig glemt den voldsomme opplevelsen. Flott strak vei med lite trafikk og en utsikt fra veien i høyden over mektige Fyrisvatnet (dobbelt så lang og bredt som Ørsdalsvatnet) som bokstavelig kan ta pusten fra noen hver. Plott inn denne strekningen i din planlagte bilturbok øyeblikkelig! Et av innlandet i Sør-Norge mektigste natursyn!
Den siste strekningen mot Tjønnefoss har du følelsen av ødemark bare noen kilometer fra sterkt trafikerte fylkesvei 41. Kjør 355! Så strake veien til Birkeland og 402 til Lillesand.
Jeg har fått et sterkt forhold til Lillesand sentrum med originale sentrumsbutikker , koselig og originalt hotell. (Spist mange fremragende middager der). Etterhvert har jeg fått mer og mer sans for Beddingen restaurant med havutsikt(!). Joviale og serviceinnstillt Svein Arne Bjelland var på vakt og serverte en aldeles gedigen fiskesuppe. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier). En totalopplevelse som ble avrundet med skumringstimen mens håpets grønnfarve blinket fra Saltholmen Fyr. Hav og høyfjell, Telemark og Sørlandet. Alt dette kan du faktisk oppleve på en dag hvis du er oppe grytidlig, hjem en time etter midnatt og uten å råkjøre. Jeg kjørte gjennom to laserkontroller. No problems.
Det ble moderat fart til Seljord over Sulesskard. Regn og dårlig sikt. Sauer i veien i mørket.
Frokosten på Seljord Hotell kan anbefales. Benytt "den gamle stue" med en aldeles enestående atmosfære. Det mangedobler opplevelsen.
Solen tittet fram, og det ville bli en aldeles strålende dag. Jeg hentet mine tre steinmalerier etter å ha surfet i folkehavet (80000 på tre dager) på Dyrskuen et par timer. Så strakeste veien til Tuddal Høyfjellshotell. Er Dalen Hotell eventyrhotellet så er eventyr bare fornavnet når det gjelder dette aldeles,aldeles magiske hotell. Unn deg opplevelsen en gang i livet hvis du er i nærheten. Desverre var kubbestolen ikke til salgs, selv ikke om jeg hadde bydd 40000. Verten var fullstendig klar over at skikkelige kubbestoler ikke er å få fatt i lenger. De hadde en miniatyrutgave på Dyrskuen (rosemalt og 30 cm høy) til kr.12000. Der var et par stykker til i standardstørrelse, umalt, til rundt 15000,-.Neste stopp var Gaustadblikk Høyfjellshotell for en rast med suppe og brød. Strekningen mellom disse to hoteller denne strålende høstdag med høstfarver og meeeektig høyfjellsterreng er en opplevele for år framover. Og på Gaustadblikk fant jeg en unik kubbestol som jeg skal legge ut foto av på facebook.
Det ble langsom plankekjøring Rjukan-Rauland- ÅmoDalen i fortsatt eventyrlig høstvær. De veldige dimensjonene på landskapet rundt Møsvatnet viser egentlig hvor trangt det er i Dalane.
Og så- turens store, store overraskelse. Istedfor å kjøre den trøtte strekning langs Nisser, tok jeg av ved Vråliosen og kjørte langs Fyrisvatet til Tjønnefoss. Jeg hadde kjørt strekningen for rundt 20 år siden og hadde fullstendig glemt den voldsomme opplevelsen. Flott strak vei med lite trafikk og en utsikt fra veien i høyden over mektige Fyrisvatnet (dobbelt så lang og bredt som Ørsdalsvatnet) som bokstavelig kan ta pusten fra noen hver. Plott inn denne strekningen i din planlagte bilturbok øyeblikkelig! Et av innlandet i Sør-Norge mektigste natursyn!
Den siste strekningen mot Tjønnefoss har du følelsen av ødemark bare noen kilometer fra sterkt trafikerte fylkesvei 41. Kjør 355! Så strake veien til Birkeland og 402 til Lillesand.
Jeg har fått et sterkt forhold til Lillesand sentrum med originale sentrumsbutikker , koselig og originalt hotell. (Spist mange fremragende middager der). Etterhvert har jeg fått mer og mer sans for Beddingen restaurant med havutsikt(!). Joviale og serviceinnstillt Svein Arne Bjelland var på vakt og serverte en aldeles gedigen fiskesuppe. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier). En totalopplevelse som ble avrundet med skumringstimen mens håpets grønnfarve blinket fra Saltholmen Fyr. Hav og høyfjell, Telemark og Sørlandet. Alt dette kan du faktisk oppleve på en dag hvis du er oppe grytidlig, hjem en time etter midnatt og uten å råkjøre. Jeg kjørte gjennom to laserkontroller. No problems.
onsdag 7. september 2016
Middelalderen vandrer gatelangs i Egersund
I dagens VG kommer det fram noen skremmende tall. For 50 år siden var 70% av jobbene for folk uten utdannelse. I 2016 er kun 10 % av jobbene tilgjengelig for dem uten utdannelse. Og disse 10 % stillinger uten utdanningskrav er stort besatt av innvandrere. Nordmenn som skulker skolen og gir blanken i å stille krav til seg selv, kan ende opp som uføretrygdede fra tjue års alder og resten av sitt liv. Dette er i dag mer og mer en uhyggelig realitet i dagens Norge.
Som født i 1944 fikk jeg oppleve rasjoneringskortene rett etter krigen og ferden mot et overflodssamfunn som i dag har møtt veggen. Det er simpelthen ikke kjøpere nok til i framtiden å holde liv i de 350000 (!) ansatte i varehandelen og like mange i transportsektoren. Sistnevnte er avhengig av at butikkene ustoppelig pøser ut produkter. Forresten- det selges ikke produkter lenger. Det selges rabatter, pristilbud, halv pris av halv pris, 99-prisen og billig-billig-billig. Dette bombarderes vi daglig med fra butikkvinduer, aviser, TV og sosiale medier.
Når det gjelder min egen utdannelse så har jeg kun realskolen og handelsskolen på Bryne. Hvis jeg skulle brukt det jeg lærte på Bryne, ville jeg nok endt opp som en figur i komikveld. Men, det at jeg lærte meg engelsk og tysk på realskolen, har hatt en slik betydning for mitt private og profesjonelle liv at jeg kunne ikke forestilt meg det uten. Lær språk, og slurv ikke med grammatikken!
Og så var det tilbake til overskriften. Når seg ser en muslimsk familie vandre gjennom dagens Egersund, så ser jeg middelalderen. Foreldrene vil aldri komme seg ut av islams underkuende tankegods, og barna er jeg redd for "vil ta skade på sin sjel" for resten av livet om de aldri så mye lærer seg perfekt norsk. De vil aldri bli 100 % integrerte nordmenn.
Jeg kan bare ta mitt eget eksempel. Selv om jeg har norsk pass og bodd i Norge hele mitt liv, har jeg aldri fått norsk idenditet. Det skrekkbilde som "helvetespredikantene" i min barndoms sekt malte om "verdens ugudelige børn" ( alle de utenomstående) sitter ennå (ørlite) i følelsessystemet. 17.mai har jeg derfor et distansert forhold til. Det var noe alle "de ugudelige" drev på med. Den store fordelen er imidlertid at jeg har fått "verdenshorisont", både når det gjelder religioner og mennesker av alle hudfarver.
Men jeg ser jo mer og mer at det å ha sektebakgrunn ( med godt hode og liberale foreldre) er en aldeles utrolig utdannelse i å forstå hvorfor andre kan tenke det stikk motsatte av deg selv, ikke minst politisk og religiøst. Hvis svenske, norske og tyske politikere på toppnivå hadde hatt samme bakgrunn som jeg selv, ville de like krystallklart sett den realiteten jeg selv ser. Innvandrere med muslimsk bakgrunn vil aldri noensinne bli demokratisk innstilte nordmenn. Profetens jernharde og umenneskelige lov dominerer totalt deres liv og tenking. Så hvis Norge i dag var blitt angrepet av en militært sterk muslimsk stat, ville nesten alle "norske" muslimer øyeblikkelig fulgt profetens lov og slått seg sammen med angriperne i deres kamp mot "de vantro" ( alle andre nordmenn). Og de er ikke dårligere mennesker enn oss andre. Men Profeten gjennomsyrer deres liv i en slik grad at de hadde følt at de gjorde en god gjerning ved å jage ut "de vantro hunder" (oss andre) fra Norge. Selv om de materielt har utnyttet oss det beste de kunne.
Som født i 1944 fikk jeg oppleve rasjoneringskortene rett etter krigen og ferden mot et overflodssamfunn som i dag har møtt veggen. Det er simpelthen ikke kjøpere nok til i framtiden å holde liv i de 350000 (!) ansatte i varehandelen og like mange i transportsektoren. Sistnevnte er avhengig av at butikkene ustoppelig pøser ut produkter. Forresten- det selges ikke produkter lenger. Det selges rabatter, pristilbud, halv pris av halv pris, 99-prisen og billig-billig-billig. Dette bombarderes vi daglig med fra butikkvinduer, aviser, TV og sosiale medier.
Når det gjelder min egen utdannelse så har jeg kun realskolen og handelsskolen på Bryne. Hvis jeg skulle brukt det jeg lærte på Bryne, ville jeg nok endt opp som en figur i komikveld. Men, det at jeg lærte meg engelsk og tysk på realskolen, har hatt en slik betydning for mitt private og profesjonelle liv at jeg kunne ikke forestilt meg det uten. Lær språk, og slurv ikke med grammatikken!
Og så var det tilbake til overskriften. Når seg ser en muslimsk familie vandre gjennom dagens Egersund, så ser jeg middelalderen. Foreldrene vil aldri komme seg ut av islams underkuende tankegods, og barna er jeg redd for "vil ta skade på sin sjel" for resten av livet om de aldri så mye lærer seg perfekt norsk. De vil aldri bli 100 % integrerte nordmenn.
Jeg kan bare ta mitt eget eksempel. Selv om jeg har norsk pass og bodd i Norge hele mitt liv, har jeg aldri fått norsk idenditet. Det skrekkbilde som "helvetespredikantene" i min barndoms sekt malte om "verdens ugudelige børn" ( alle de utenomstående) sitter ennå (ørlite) i følelsessystemet. 17.mai har jeg derfor et distansert forhold til. Det var noe alle "de ugudelige" drev på med. Den store fordelen er imidlertid at jeg har fått "verdenshorisont", både når det gjelder religioner og mennesker av alle hudfarver.
Men jeg ser jo mer og mer at det å ha sektebakgrunn ( med godt hode og liberale foreldre) er en aldeles utrolig utdannelse i å forstå hvorfor andre kan tenke det stikk motsatte av deg selv, ikke minst politisk og religiøst. Hvis svenske, norske og tyske politikere på toppnivå hadde hatt samme bakgrunn som jeg selv, ville de like krystallklart sett den realiteten jeg selv ser. Innvandrere med muslimsk bakgrunn vil aldri noensinne bli demokratisk innstilte nordmenn. Profetens jernharde og umenneskelige lov dominerer totalt deres liv og tenking. Så hvis Norge i dag var blitt angrepet av en militært sterk muslimsk stat, ville nesten alle "norske" muslimer øyeblikkelig fulgt profetens lov og slått seg sammen med angriperne i deres kamp mot "de vantro" ( alle andre nordmenn). Og de er ikke dårligere mennesker enn oss andre. Men Profeten gjennomsyrer deres liv i en slik grad at de hadde følt at de gjorde en god gjerning ved å jage ut "de vantro hunder" (oss andre) fra Norge. Selv om de materielt har utnyttet oss det beste de kunne.
torsdag 1. september 2016
Jesus fullstendig utkonkurrert av smartphonen
Religion er ikke først og fremst hva du prediker , men hva du faktisk gjør. Og din egentlige Gud er ikke den du (aldeles uforpliktende!) bekjenner deg til, men den gud du praktiserer omgang med DAGLIG. I så henseende har de "kristelige" i Norge forlengst erstattet den "hellige" treenighet med den mest mest allmektige Gud i historien, NEMLIG SMARTPHONEN!
Så fra mitt 100 % - til de grader- gjennomreflekterte ståsted finnes ikke minste tvil. Hva enten du regelmessig besøker bordellet, eller bedehuset. så er guden eksakt den samme, smartphonen!
I min bardoms ekstremt primitive ( i religiøs sammenheng) skole, lærte jeg " at en kristens levnet skal være hans dåps daglige øvelse", men jeg kan love at det ikke var noe særlig kristelig over min barndoms sekt. Det var "selvutvalgt og vederstyggelig gudsdyrkelse" på sitt aller verste.
Takket være en liberal far (den eneste i sekten!) var det enkelt for meg å ta farvel med "dette organiserte kvasireligiøse galehus", men jeg lærte utrolig mye om hjernevask.
Fra mitt 100 % frittenkende ståsted har jeg forlengst sett at min barndoms sekt ingenlunne er det eneste "religiøse samfunn" som kan karaktiseres som en kombinasjon av "et åndelig horehus og psykisk narkotikasentral". Du finner dem i mer og mindre grad over hele den "religiøse"verden, hva enten det er i Norge eller verden forøvrig.
Mammons materialisme er verdens helt felles religion i dag, hva enten du bekjenner deg til buddisme, islam, kristendom, shintoisme, hinduisme, jødedom eller tilsvarende. Og for aller første gang i verdenshistorien har mennesket fått en felles gud og diktator, SMARTPHONEN.
Denne grensesprengende (bare fornavnet!) oppfinnelsen har faktisk delt hele menneskerasens millionårige historie inn i to epoker, før og etter smartphonen.
Smarthphonen er en på mange måter berikende oppfinnelse, bevares, men det skumle er forholdet mellom umåtelig nyttig og umåtelig kontrollerende. Filosofen Henry David Thoreau uttalte en gang at det moderne teknifiserte menneske er blitt sine redskapers REDSKAPER. Hr. Thoreau ville funnet smartphonen det endelige beviset på sin gjennomtenkte påstand.
Jeg erindrer humoristisk jenta som ble spurt "om hun var jomfru"? "Ikke fanatisk", svarte jenta. Men nå er det så, at enten er du 100 % jomfru, eller så er du det ikke! Det går ikke an å være "litt" jomfru. Fra mitt ståsted ser jeg det presist likedan med de som skal være "litt kristelige", da i særdeles på kvalmende hallelujamøter eller liknende. Og så skikker disse utgaver av menneskerasen seg forøvrig 99 % av sin tid "tillike med denne verdens syndige børn".
Det går ikke an å tjene to (eller flere) herrer samtidig, (Jesus, smartphone og mammon). Så da må enhver "bekjennende kristen" spørre seg selv. "Hva betyr mest i livet mitt, Jesus, mammon eller smartphonen?" Er det noe oppegående menneske som er det minste tvil om svaret?
I mine daglige samtaler med Vår Herre har HAN informert meg om at på regnskapets dag skal hykleri rangeres som mye større "synd" enn småforbrytelser, og straffes deretter. For min egen del har smartphonen beriket mitt liv myyye fordi jeg kan ha regelmessig kontakt med alle mine gode facebookvenner. Men kontrollen over iphonen- den har jeg tilnærmet 100 %, og ikke omvendt!!!!
Så fra mitt 100 % - til de grader- gjennomreflekterte ståsted finnes ikke minste tvil. Hva enten du regelmessig besøker bordellet, eller bedehuset. så er guden eksakt den samme, smartphonen!
I min bardoms ekstremt primitive ( i religiøs sammenheng) skole, lærte jeg " at en kristens levnet skal være hans dåps daglige øvelse", men jeg kan love at det ikke var noe særlig kristelig over min barndoms sekt. Det var "selvutvalgt og vederstyggelig gudsdyrkelse" på sitt aller verste.
Takket være en liberal far (den eneste i sekten!) var det enkelt for meg å ta farvel med "dette organiserte kvasireligiøse galehus", men jeg lærte utrolig mye om hjernevask.
Fra mitt 100 % frittenkende ståsted har jeg forlengst sett at min barndoms sekt ingenlunne er det eneste "religiøse samfunn" som kan karaktiseres som en kombinasjon av "et åndelig horehus og psykisk narkotikasentral". Du finner dem i mer og mindre grad over hele den "religiøse"verden, hva enten det er i Norge eller verden forøvrig.
Mammons materialisme er verdens helt felles religion i dag, hva enten du bekjenner deg til buddisme, islam, kristendom, shintoisme, hinduisme, jødedom eller tilsvarende. Og for aller første gang i verdenshistorien har mennesket fått en felles gud og diktator, SMARTPHONEN.
Denne grensesprengende (bare fornavnet!) oppfinnelsen har faktisk delt hele menneskerasens millionårige historie inn i to epoker, før og etter smartphonen.
Smarthphonen er en på mange måter berikende oppfinnelse, bevares, men det skumle er forholdet mellom umåtelig nyttig og umåtelig kontrollerende. Filosofen Henry David Thoreau uttalte en gang at det moderne teknifiserte menneske er blitt sine redskapers REDSKAPER. Hr. Thoreau ville funnet smartphonen det endelige beviset på sin gjennomtenkte påstand.
Jeg erindrer humoristisk jenta som ble spurt "om hun var jomfru"? "Ikke fanatisk", svarte jenta. Men nå er det så, at enten er du 100 % jomfru, eller så er du det ikke! Det går ikke an å være "litt" jomfru. Fra mitt ståsted ser jeg det presist likedan med de som skal være "litt kristelige", da i særdeles på kvalmende hallelujamøter eller liknende. Og så skikker disse utgaver av menneskerasen seg forøvrig 99 % av sin tid "tillike med denne verdens syndige børn".
Det går ikke an å tjene to (eller flere) herrer samtidig, (Jesus, smartphone og mammon). Så da må enhver "bekjennende kristen" spørre seg selv. "Hva betyr mest i livet mitt, Jesus, mammon eller smartphonen?" Er det noe oppegående menneske som er det minste tvil om svaret?
I mine daglige samtaler med Vår Herre har HAN informert meg om at på regnskapets dag skal hykleri rangeres som mye større "synd" enn småforbrytelser, og straffes deretter. For min egen del har smartphonen beriket mitt liv myyye fordi jeg kan ha regelmessig kontakt med alle mine gode facebookvenner. Men kontrollen over iphonen- den har jeg tilnærmet 100 %, og ikke omvendt!!!!
onsdag 31. august 2016
50 år og ferdig på arbeidsmarkedet
Jeg hadde forleden en interessant diskusjon med en meget samfunnsorientert og forholdsvis ung herremann.. Han har topp utdannelse og kompetanse som er etterspurt i den digitale verden.
Han tegnet et meget dystert bilde for de over 50 i fremtidens høyteknoligiske bedrifter. Ettersom den digitale verden utvikler seg med sjuhundremilssteg er "gammel" arbeidskraft (over 50) helt uinteressant for firmaer av type Telenor. For å følge med i den beinharde konkurransen må denne type firma hele tiden ha "ung og sulten" arbeidskraft som fortløpende holder seg helt oppdatert. Det betyr at den kyniske amerikanske tenkemåten regjererer mer og mer. Mennesker betraktes kun på samme nivå som maskiner. Når disse er utdatert skrotes de på flekken (oppsigelser). Det skys ingen midler, og tas ingen som helst menneskelige hensyn, i den halsløse jakten på profitt.
Diskusjonen ga meg en virkelig aha-opplevelse. I denne "krigen" gjelder samme regler som i den vanlige krig og forberedelser til krig. "Gamle" soldater (over 40) kan ikke lenger brukes ved fronten. I HV hvor jeg avtjente mesteparten av min verneplikt ble vi skrotet når vi var rundt 44.
Når nå erværdige A. Friestad etter 128 års drift legger inn årene i Egersunds gågate, er dette nok et tegn på at den gamle butikkstruktur i verdens gågater ikke har noen fremtid lenger. På samme måte som den tidligere gullklokke-kultur har det. Den tradisjonelle måten å drive butikk på er gått ut på dato forlengs. Som også tradisjonelle tradisjonelle aviser og TV.
Nypensjonerte Nils Gunnar Lie (65) blir intervjuet i VG i dag og sier at han er bekymret for TV-fremtiden. "Endringene slår inn som en tsunami", sier han. Og jeg kan tilføye, overalt!
Ikke minst i detaljhandelen. Et lite eksempel fra min tidligere puritanske alt-mulig-friluft-og sportsbransje. I siste utgave av Villmarksliv hadde Biltema(!) en tosiders annonse med kanontilbud på fiskestenger og fiskesett som i forhold til kvaliteten må få selv XXL til å bli nervøs.
De "unødvendige" butikker som akter å overleve framtiden, må mer og mer bevege seg over i underholdningsbransjen med opplevelser og historier folk husker. Aldri i menneskehetens historie har det vært en mer vanvittig ubalanse mellom altfor liten etterspørsel og en overflod av unødvendige varer.
Og aldersrasismen vil legge mer og mer en skygge over mange "unge tidligpensjonerte" menneskers liv. De er stemplet som overflødige og ubrukelige. Hvis du da ikke har mulighet til som helt spesialisert og selvstendig næringsdrivende å kontrollere fullstendig tidspunktet for din endelige avskjed med arbeidslivet.
Min datter jobber som jurist i staben i et av de store statskonsernene. Hun fortalte at en av de virkelige toppkompetente autoriter der (ungdommelig, topptrimmet og oppdatert hjerne fortløpende) fikk et kaldt brev fra Staten om at hans engasjenment (mer enn 30 år) opphørte ved oppnådd 67 års alder. Vedkommende hadde forgjeves prøvd å få forlenge sitt arbeid med få år til , men det var ubønnhørlig nei. På tross av at staben hadde støttet ham 100%. Så derfor ser jeg nå i en alder av svært så ungdommelige 72 år at jeg er privigert som kan holde på i mange år enda med fullt faglig og sosialt trøkk. (Med forbehold om atomkrig og plutselig død).
Han tegnet et meget dystert bilde for de over 50 i fremtidens høyteknoligiske bedrifter. Ettersom den digitale verden utvikler seg med sjuhundremilssteg er "gammel" arbeidskraft (over 50) helt uinteressant for firmaer av type Telenor. For å følge med i den beinharde konkurransen må denne type firma hele tiden ha "ung og sulten" arbeidskraft som fortløpende holder seg helt oppdatert. Det betyr at den kyniske amerikanske tenkemåten regjererer mer og mer. Mennesker betraktes kun på samme nivå som maskiner. Når disse er utdatert skrotes de på flekken (oppsigelser). Det skys ingen midler, og tas ingen som helst menneskelige hensyn, i den halsløse jakten på profitt.
Diskusjonen ga meg en virkelig aha-opplevelse. I denne "krigen" gjelder samme regler som i den vanlige krig og forberedelser til krig. "Gamle" soldater (over 40) kan ikke lenger brukes ved fronten. I HV hvor jeg avtjente mesteparten av min verneplikt ble vi skrotet når vi var rundt 44.
Når nå erværdige A. Friestad etter 128 års drift legger inn årene i Egersunds gågate, er dette nok et tegn på at den gamle butikkstruktur i verdens gågater ikke har noen fremtid lenger. På samme måte som den tidligere gullklokke-kultur har det. Den tradisjonelle måten å drive butikk på er gått ut på dato forlengs. Som også tradisjonelle tradisjonelle aviser og TV.
Nypensjonerte Nils Gunnar Lie (65) blir intervjuet i VG i dag og sier at han er bekymret for TV-fremtiden. "Endringene slår inn som en tsunami", sier han. Og jeg kan tilføye, overalt!
Ikke minst i detaljhandelen. Et lite eksempel fra min tidligere puritanske alt-mulig-friluft-og sportsbransje. I siste utgave av Villmarksliv hadde Biltema(!) en tosiders annonse med kanontilbud på fiskestenger og fiskesett som i forhold til kvaliteten må få selv XXL til å bli nervøs.
De "unødvendige" butikker som akter å overleve framtiden, må mer og mer bevege seg over i underholdningsbransjen med opplevelser og historier folk husker. Aldri i menneskehetens historie har det vært en mer vanvittig ubalanse mellom altfor liten etterspørsel og en overflod av unødvendige varer.
Og aldersrasismen vil legge mer og mer en skygge over mange "unge tidligpensjonerte" menneskers liv. De er stemplet som overflødige og ubrukelige. Hvis du da ikke har mulighet til som helt spesialisert og selvstendig næringsdrivende å kontrollere fullstendig tidspunktet for din endelige avskjed med arbeidslivet.
Min datter jobber som jurist i staben i et av de store statskonsernene. Hun fortalte at en av de virkelige toppkompetente autoriter der (ungdommelig, topptrimmet og oppdatert hjerne fortløpende) fikk et kaldt brev fra Staten om at hans engasjenment (mer enn 30 år) opphørte ved oppnådd 67 års alder. Vedkommende hadde forgjeves prøvd å få forlenge sitt arbeid med få år til , men det var ubønnhørlig nei. På tross av at staben hadde støttet ham 100%. Så derfor ser jeg nå i en alder av svært så ungdommelige 72 år at jeg er privigert som kan holde på i mange år enda med fullt faglig og sosialt trøkk. (Med forbehold om atomkrig og plutselig død).
onsdag 10. august 2016
Usain Bolt bør undervise detaljhandelen
Usain Bolt er selve stjernen i Rio-OL. Ikke først og fremst fordi han er den hurtigste sprinteren noensinne, men fordi han i tillegg vet å underholde til de grader! Derfor er han blitt megastjerne grunnet denne dynamiske kombinasjonen. Og her har detaljhandelen mye, undelig mye å lære. Å gå i vanlige butikker kun for å shoppe må være en gørr kjedelig opplevelse.
Personlig har jeg kommet så langt med mitt (spesielle forretningsprosjekt) at jeg faktisk mener at mye av detaljhandelen verden over hører hjemme på museum. De som ikke får på plass X-factoren (som Bolt) har lite å stille opp med overfor netthandelen og shoppingsenterne.
Jeg skal sitere fra noen av utklippene jeg har klistet inn i min "Bibel".
"The marketing come down to the power of storytelling". Og det budet adlyder jeg konsekvenst. Historiefortelling er den helt avgjørende grunnmur for de som akter å overleve.
"Bedriftene er veldig opptatt av å utvikle gode produkter, men de klarer ikke å bygge opp den følelsesmessige dimensjon rundt det de skal selge". Et produkt uten en historie er like grått og uinteressant som et menneske uten noen som helst av interesse og historie å fortelle.
"Jeg har troen på showroom-aktige butikker hvor man går for å bli inspirert. Det er en vanvittig markedsføringskanal". Helt enig! Butikker som ikke inspirerer deg som menneske har mørke framtidsutsikter.
" Uansett hvilken gruppe man søker å nå, bør man være annerledes, ha en historie å fortelle". Der har vi det igjen! Interessante historier må til, ikke bare trøtte varer man kan få overalt.
"Butikkene er vår tids teatre, og vi forventer en ny forestilling hver gang!" Se det! Vedkommende har forstått mye.
" Essensen er at det ikke er luksus å shoppe. Det er opplevelsen i butikken som er luksusen. Men alle reglene rundt butikkutvikling, og hvordan mennesker shopper fysisk er så fastgroddee at ingen tør å utvikle dem!" Vedkommende har også forstått mye.
Jeg vil avrunde med et sitat om hvorfor vi over hele verden har så alt for mange butikker og alt for mange produkter ingen har bruk for. "
" Produksjon, markedsføring og forbruk av UNØDVENDIGE produkter har blitt hovedbeskjeftigelsen for FLERTALLET i vår sivilisasjon".
Konklusjon?
Alt for mange produkter og alt for få historier og minnerike opplevelser i verdens detaljhandel i dag. (De gamle krambuene hadde en sosial dimensjon. Det har ikke shoppingsenterne, som kun er konsturert som en upersonlig salgsmaskin.)
Personlig har jeg kommet så langt med mitt (spesielle forretningsprosjekt) at jeg faktisk mener at mye av detaljhandelen verden over hører hjemme på museum. De som ikke får på plass X-factoren (som Bolt) har lite å stille opp med overfor netthandelen og shoppingsenterne.
Jeg skal sitere fra noen av utklippene jeg har klistet inn i min "Bibel".
"The marketing come down to the power of storytelling". Og det budet adlyder jeg konsekvenst. Historiefortelling er den helt avgjørende grunnmur for de som akter å overleve.
"Bedriftene er veldig opptatt av å utvikle gode produkter, men de klarer ikke å bygge opp den følelsesmessige dimensjon rundt det de skal selge". Et produkt uten en historie er like grått og uinteressant som et menneske uten noen som helst av interesse og historie å fortelle.
"Jeg har troen på showroom-aktige butikker hvor man går for å bli inspirert. Det er en vanvittig markedsføringskanal". Helt enig! Butikker som ikke inspirerer deg som menneske har mørke framtidsutsikter.
" Uansett hvilken gruppe man søker å nå, bør man være annerledes, ha en historie å fortelle". Der har vi det igjen! Interessante historier må til, ikke bare trøtte varer man kan få overalt.
"Butikkene er vår tids teatre, og vi forventer en ny forestilling hver gang!" Se det! Vedkommende har forstått mye.
" Essensen er at det ikke er luksus å shoppe. Det er opplevelsen i butikken som er luksusen. Men alle reglene rundt butikkutvikling, og hvordan mennesker shopper fysisk er så fastgroddee at ingen tør å utvikle dem!" Vedkommende har også forstått mye.
Jeg vil avrunde med et sitat om hvorfor vi over hele verden har så alt for mange butikker og alt for mange produkter ingen har bruk for. "
" Produksjon, markedsføring og forbruk av UNØDVENDIGE produkter har blitt hovedbeskjeftigelsen for FLERTALLET i vår sivilisasjon".
Konklusjon?
Alt for mange produkter og alt for få historier og minnerike opplevelser i verdens detaljhandel i dag. (De gamle krambuene hadde en sosial dimensjon. Det har ikke shoppingsenterne, som kun er konsturert som en upersonlig salgsmaskin.)
torsdag 14. juli 2016
Kadaverdisiplin eneste effektive resept overfor narkomane.
Hvis jeg hadde fått all makt i verden , var noe av det første jeg skulle gjennomført var å sperre alle rusmisbrukere inne i tidligere militærleire som skulle vært omgitt av et svært høyt piggtrådgjerde. Og så skulle de fått perm ut fra innsatsen for å bli "dugelige samfunnsborgere". Forhåpentligvis kunne mesteparten blitt utskrevet etter kort tid, ettersom de ikke lenger var en sikkerhetstrussel overfor storsamfunnet. De inngjerdede skulle blitt inkvartert på 16-mannsrom med køyer i to etasjer. Akkurat som jeg opplevde under militærtjenesten på Evje. De skulle vasket gulvene hver dag, sengene skulle vært oppredd og de skulle tilberedt alle sine måltider. Alt dette for at de skulle få den nødvendige sosiale kompetanse. Jeg at en sosialarbeider i en norsk by sa at det trengtes så mange sosialarbeidere som mulig for å passe på at rusmisbrukerne i sosialboligene skulle ha et "menneskeverdig" liv. Rusmisbrukerne manglet nemlig "bokompetanse". Oversatt til forståelig norsk betyr dette at sosialboligene så ut som svinestier mesteparten av tiden. Jeg prøver ennå å fortrenge synet som møtte meg i mine foreldres hytte etter at tre rusmisbrukere hadde gjordt innbrudd og holdt til der noen dager. En grisebinge var i sammenlikning et kulturelt hus med kunst og piano, etter at disse svin på to bein hadde utfoldet seg.
For noen år tilbake uttalte en person offentlig i Egersund at rusmisbrukerne var en "ressurs". Det var i forbindelse med at kommunen planla å stue så mange rusmisbrukere som mulig inn i et boligkompleks i nærheten av Bakkebø. Jeg måtte gå voldsomt ut i lokalavisen for å hindre at naboene skulle lide samme skjebne som de ulykksalige på Nærbø. I Stavanger Aftenblad 13.7 er det en artikkel med undertittel "Uro og utrygghet preger et helt nabolag på Nærbø, etter at Hå kommune etablerte fire boliger for rusmisbrukere i boligfeltet". Jeg siterer videre:"Sist torsdag rykket politiet ut og pågrep en av beboerne i de forsterkede boligene. Ved hjelp av jernstang hadde mannen slått seg vei inn i en av naboleilighetene. Osv."
Jeg minnes lignende scener som utspant seg i narko-leilighetene ved inngangen til Eigerøy-tunnellen. Husker jeg ikke feil måtte også der på plass ettersom en av "ressuspersonene" gikk amok med øks. Selv har jeg opplevd narkomiljøet på nært hold. I to av nabobyggene holdt for få tilbake narkolangere til , og det var et daglig renn av "ressuspersoner" som skulle kjøpe narko. Så jeg føler inderlig med de stakkarne på Nærbø som har fått livet fullstendig ødelagt grunnet politikere som er så himmelropende uansvarlige. Og ikke bare der i det "sosialpolitisk korrekte" Norge. Det er de "snakkende klasser" som har tvunget gjennom en snillisme overfor denne nye "overklasse" av "ressuspersoner" som er en kreftsvulst på samfunnet (over hele verden) sett fra mitt 100 % subjektive ståsted.
Ansvarlige foreldre tar kraftig tak i ungene når de er kommet ut på skråplanet , ikke minst av hensyn til barnas fremtid. Det ligger mange sørgelige skjebner bak rusmisbrukerne. Og det er nettopp i respekt av hva slags konstruktive samfunnsborgere de kunne ha blitt, at jeg ser at dagens passive og politiske snillisme-forståelse fører ingens steds hen. Militær kadaverdisiplin ser jeg som eneste oppskrift for å rette opp ødelagte rusliv. Og når det gjelder langerne? Kort prosess! Nøytralisert fra storsamfunnet resten av deres ynkelige og forbryterske liv!
For noen år tilbake uttalte en person offentlig i Egersund at rusmisbrukerne var en "ressurs". Det var i forbindelse med at kommunen planla å stue så mange rusmisbrukere som mulig inn i et boligkompleks i nærheten av Bakkebø. Jeg måtte gå voldsomt ut i lokalavisen for å hindre at naboene skulle lide samme skjebne som de ulykksalige på Nærbø. I Stavanger Aftenblad 13.7 er det en artikkel med undertittel "Uro og utrygghet preger et helt nabolag på Nærbø, etter at Hå kommune etablerte fire boliger for rusmisbrukere i boligfeltet". Jeg siterer videre:"Sist torsdag rykket politiet ut og pågrep en av beboerne i de forsterkede boligene. Ved hjelp av jernstang hadde mannen slått seg vei inn i en av naboleilighetene. Osv."
Jeg minnes lignende scener som utspant seg i narko-leilighetene ved inngangen til Eigerøy-tunnellen. Husker jeg ikke feil måtte også der på plass ettersom en av "ressuspersonene" gikk amok med øks. Selv har jeg opplevd narkomiljøet på nært hold. I to av nabobyggene holdt for få tilbake narkolangere til , og det var et daglig renn av "ressuspersoner" som skulle kjøpe narko. Så jeg føler inderlig med de stakkarne på Nærbø som har fått livet fullstendig ødelagt grunnet politikere som er så himmelropende uansvarlige. Og ikke bare der i det "sosialpolitisk korrekte" Norge. Det er de "snakkende klasser" som har tvunget gjennom en snillisme overfor denne nye "overklasse" av "ressuspersoner" som er en kreftsvulst på samfunnet (over hele verden) sett fra mitt 100 % subjektive ståsted.
Ansvarlige foreldre tar kraftig tak i ungene når de er kommet ut på skråplanet , ikke minst av hensyn til barnas fremtid. Det ligger mange sørgelige skjebner bak rusmisbrukerne. Og det er nettopp i respekt av hva slags konstruktive samfunnsborgere de kunne ha blitt, at jeg ser at dagens passive og politiske snillisme-forståelse fører ingens steds hen. Militær kadaverdisiplin ser jeg som eneste oppskrift for å rette opp ødelagte rusliv. Og når det gjelder langerne? Kort prosess! Nøytralisert fra storsamfunnet resten av deres ynkelige og forbryterske liv!
mandag 11. juli 2016
Politikerne som byråkratenes og kapitalens hoffnarrer
Hos meg er tiltroen til politikerne som ansvarlige personer med mot og ryggrad fullstendig smadret for resten av min levetid, desverre.
At Blair i England og Bush i USA nå av mange blir betraktet som regelrett krigsforbrytere har jeg full forståelse for. Invasjonen i Irak er jo et stjerneeksempel på vanvittig og arrogant uvitenhet vedrørende den konstante borgerkrig mellom Shia- og Sunnimuslimer. Og denne uvitenhet har jo skapt ISS som vil ligge som giftslanger over hele verden langt inn i framtiden og hogge til i skikkelsene av hjernevaskede selvmordere som sprenger seg selv og så mange sakesløse medmenneske som mulig i luften. Så "krigsekteparet" Bush/Blair skapte monsteret ISS, som jo får vanlige klapperslanger og krokodiller til å virke harmløse i sammenlikning.
At politikere, også lokalt, kan være en konstant trussel mot livskvaliteten til intetanende borgere, behøver vi ikke gå ut av Eigersund for å konstantere. Jeg tenker da på de to vanvidder, bomstasjoner og vindmøller. Ikke trenger vi vindmøller og ikke trenger vi bomstasjoner i Dalane. Men når det politiske vettet er minimalt og uvitenheten total, så klekkes ut et monstrum ved navn Dalanepakken. Og dette ble velsignet i fylkestinget! Jeg kjempet min livs kamp for å hindre at Egersundere spesielt skulle bli sittende i en fangeleir hvor det måtte betales både ved inn- og utkjørsel til byen. Akkurat den prosessen påførte meg en total politikerforakt som aldri kan vaskes bort. At AP i siste liten snudde i denne (for meg subjektivt) kriminelle prosessen tjener dem til all ære. Desverre er dette et alt for sjelden unntak i det hav av politisk udugelighet og stakkarslighet som finnes overalt , ikke bare i dette land.
Og så har vi dette fenomen som heter vindmøller. Aldri har jeg (subjektivt) opplevd at totalt uvitende og uansvarlige folkevalgte har så til de grader valgt å opptre som hoffnarrer for grådige individer. Siragrunnen er selve skrekkeksemplet. Her gikk hoffnarrene, både i kommunestyrer og fylkesting, inn i konkurranse om hvem som kunne slikke ryggen til "utbyggerne" mest intens. Heldigvis stoppet ansvarlig departement galskapen.
Desverre er ikke dette blitt gjordt i Eigersund og Sokndal. Nå går bulldoserne effektivt til verks og ødelegger et aldeles uerstattelig heielandskap. Hvis utbyggerne av Jæren Vindpark skulle betalt hele regningen, ville det aldri blitt reist en eneste vindmølle på Høg-Jæren. Den norske stat betalte 512 millioner kroner i subsidier! Og ikke nok med det. Elsertifikatene gjør at de utenlandske eierne får 20 øre i tilskudd pr produserte kWh som blir belastet oss alle over strømregningen. For Sokndalsutbyggingen alene tilsvarer dette 120 millioner kroner hvert år som vi strømbrukere forærer de utenlandske eierne hvert år. Og ikke bare i Sokndal. Hvis de mest vindmøllefrelste lokalpolitikere ikke er oppmerksom på dette vanvidd, er det aldeles uhyggelig. Og er de det, burde de alle vært forvart bak lås og slå i maaange år fremover.
Jo lenger jeg lever, mer og mer ser jeg sannheten i gangsterbossen Al Capones visdomsord. "Jeg er overrasket over at så mange mennesker blir kriminelle, når det finnes så mange lovlige måter å være uærlig på!"
At Blair i England og Bush i USA nå av mange blir betraktet som regelrett krigsforbrytere har jeg full forståelse for. Invasjonen i Irak er jo et stjerneeksempel på vanvittig og arrogant uvitenhet vedrørende den konstante borgerkrig mellom Shia- og Sunnimuslimer. Og denne uvitenhet har jo skapt ISS som vil ligge som giftslanger over hele verden langt inn i framtiden og hogge til i skikkelsene av hjernevaskede selvmordere som sprenger seg selv og så mange sakesløse medmenneske som mulig i luften. Så "krigsekteparet" Bush/Blair skapte monsteret ISS, som jo får vanlige klapperslanger og krokodiller til å virke harmløse i sammenlikning.
At politikere, også lokalt, kan være en konstant trussel mot livskvaliteten til intetanende borgere, behøver vi ikke gå ut av Eigersund for å konstantere. Jeg tenker da på de to vanvidder, bomstasjoner og vindmøller. Ikke trenger vi vindmøller og ikke trenger vi bomstasjoner i Dalane. Men når det politiske vettet er minimalt og uvitenheten total, så klekkes ut et monstrum ved navn Dalanepakken. Og dette ble velsignet i fylkestinget! Jeg kjempet min livs kamp for å hindre at Egersundere spesielt skulle bli sittende i en fangeleir hvor det måtte betales både ved inn- og utkjørsel til byen. Akkurat den prosessen påførte meg en total politikerforakt som aldri kan vaskes bort. At AP i siste liten snudde i denne (for meg subjektivt) kriminelle prosessen tjener dem til all ære. Desverre er dette et alt for sjelden unntak i det hav av politisk udugelighet og stakkarslighet som finnes overalt , ikke bare i dette land.
Og så har vi dette fenomen som heter vindmøller. Aldri har jeg (subjektivt) opplevd at totalt uvitende og uansvarlige folkevalgte har så til de grader valgt å opptre som hoffnarrer for grådige individer. Siragrunnen er selve skrekkeksemplet. Her gikk hoffnarrene, både i kommunestyrer og fylkesting, inn i konkurranse om hvem som kunne slikke ryggen til "utbyggerne" mest intens. Heldigvis stoppet ansvarlig departement galskapen.
Desverre er ikke dette blitt gjordt i Eigersund og Sokndal. Nå går bulldoserne effektivt til verks og ødelegger et aldeles uerstattelig heielandskap. Hvis utbyggerne av Jæren Vindpark skulle betalt hele regningen, ville det aldri blitt reist en eneste vindmølle på Høg-Jæren. Den norske stat betalte 512 millioner kroner i subsidier! Og ikke nok med det. Elsertifikatene gjør at de utenlandske eierne får 20 øre i tilskudd pr produserte kWh som blir belastet oss alle over strømregningen. For Sokndalsutbyggingen alene tilsvarer dette 120 millioner kroner hvert år som vi strømbrukere forærer de utenlandske eierne hvert år. Og ikke bare i Sokndal. Hvis de mest vindmøllefrelste lokalpolitikere ikke er oppmerksom på dette vanvidd, er det aldeles uhyggelig. Og er de det, burde de alle vært forvart bak lås og slå i maaange år fremover.
Jo lenger jeg lever, mer og mer ser jeg sannheten i gangsterbossen Al Capones visdomsord. "Jeg er overrasket over at så mange mennesker blir kriminelle, når det finnes så mange lovlige måter å være uærlig på!"
tirsdag 28. juni 2016
Moderne sivilisasjon masseproduserer tapere
En filosof uttalte en gang at mennesket "burde leve livet baklengs". I godt voksen alder ser jeg jo visdommen i dette. Enda mer ser jeg visdommen i Salomons Ordspråk "Mennesket lever en stakket (begrenset) tid og gjør seg megen uro forgjeves".
Nå i mitt høstkapitel i livet ser jeg jo at de multinasjonale konserner er den største trussel mot en anstendig menneskelig sivilisasjon. Fra mitt ståsted er de intet annet enn utspekulerte kriminelle organisasjoner som unndrar seg skatt og andre forpliktelser og samtidig utnytter så godt de kan underbetalte medarbeidere. Og den verdensomspennende rase av komplett udugelige politikere er jo nyttige idioter i dette spillet.
I filmen Gudfaren var det de fire mafiafamilier som regjerte New York. I den moderne internasjonale verden er det de nye verdensomspennende mafiafamilier som regjerer. Og de heter bank, forsikring, legemiddel-industri, våpenindustri og korrupsjons-byråkrati pluss arroganse-byråkrati. Disse får utfolde seg "i stillhet", ettersom pressen er opptatt av den vanlige mafia som er engasjert i narkotika, prostitusjon og menneskehandel.
Den mest kriminelle del av bankindustrien er beskyttet av politikere som har gjort det til en forbrytelse å prøve å få ut opplysninger om milliarder av svarte penger på kontoer i skatteparadiser.Du leser rett. Hvis du som pågående journalist klarte å avsløre svarte bankkontoer i enkelte land i Europa(!) kunne du fått mange år i fengsel.
"Alt henger sammen med alt" , uttalte en gang en norsk politiker. Selvfølgelig! Når det kreves stadig mer spisskompetanse for å få seg jobb i framtiden, vil skoletaperne falle helt igjennom.Det vanvittige er at hele verden, med USA i front, er innrettet på stadig mer forbruk av absolutt unødvendige produkter. Og matvareindustrien er intet unntak. Hva da med "helsekostprodukter"?
Hele skolevesenet er gearet på at "alle skal lære det samme" i demokratiets hellige navn. En bråte teoretiske fag tres ned over hodet på skoletrøtte elever. Ekte arbeid med hendene er ikke lenger "fint" nok. Dette burde nemlig arrogante skoleldere lære utenat: "Kroppsarbeid kan være både mer intellektuelt, psykologisk og økonomisk stimulerende enn kontorarbeid".
Jeg mener ingenlunne vi skal tilbake til tidligere tiders beinhard og monotont kroppsarbeid som gjorde folk utslitte i 50års alderen. Men det er sannelig ikke så mye bedre å sitte bak en PC hele dagen.
Vi er opplærte til å tro at kunnskap er noe vi finner i bøkene, men der finner vi bare teorier og påstander. Det som føder, bærer og viderefører kunnskapen er HANDLING!
Og ettersom politikerne er en utgave av menneskerasen som har særdeles lite erfaring med praktisk - og ikke minst ansvarlig- handling er verden som den er. Overbefolket med sosiale og uansvarlige feiginger i alt for mange framskutte posisjoner.
Og imens havner stadig flere unge skoletapere som uføretrygdede resten av livet......
Nå i mitt høstkapitel i livet ser jeg jo at de multinasjonale konserner er den største trussel mot en anstendig menneskelig sivilisasjon. Fra mitt ståsted er de intet annet enn utspekulerte kriminelle organisasjoner som unndrar seg skatt og andre forpliktelser og samtidig utnytter så godt de kan underbetalte medarbeidere. Og den verdensomspennende rase av komplett udugelige politikere er jo nyttige idioter i dette spillet.
I filmen Gudfaren var det de fire mafiafamilier som regjerte New York. I den moderne internasjonale verden er det de nye verdensomspennende mafiafamilier som regjerer. Og de heter bank, forsikring, legemiddel-industri, våpenindustri og korrupsjons-byråkrati pluss arroganse-byråkrati. Disse får utfolde seg "i stillhet", ettersom pressen er opptatt av den vanlige mafia som er engasjert i narkotika, prostitusjon og menneskehandel.
Den mest kriminelle del av bankindustrien er beskyttet av politikere som har gjort det til en forbrytelse å prøve å få ut opplysninger om milliarder av svarte penger på kontoer i skatteparadiser.Du leser rett. Hvis du som pågående journalist klarte å avsløre svarte bankkontoer i enkelte land i Europa(!) kunne du fått mange år i fengsel.
"Alt henger sammen med alt" , uttalte en gang en norsk politiker. Selvfølgelig! Når det kreves stadig mer spisskompetanse for å få seg jobb i framtiden, vil skoletaperne falle helt igjennom.Det vanvittige er at hele verden, med USA i front, er innrettet på stadig mer forbruk av absolutt unødvendige produkter. Og matvareindustrien er intet unntak. Hva da med "helsekostprodukter"?
Hele skolevesenet er gearet på at "alle skal lære det samme" i demokratiets hellige navn. En bråte teoretiske fag tres ned over hodet på skoletrøtte elever. Ekte arbeid med hendene er ikke lenger "fint" nok. Dette burde nemlig arrogante skoleldere lære utenat: "Kroppsarbeid kan være både mer intellektuelt, psykologisk og økonomisk stimulerende enn kontorarbeid".
Jeg mener ingenlunne vi skal tilbake til tidligere tiders beinhard og monotont kroppsarbeid som gjorde folk utslitte i 50års alderen. Men det er sannelig ikke så mye bedre å sitte bak en PC hele dagen.
Vi er opplærte til å tro at kunnskap er noe vi finner i bøkene, men der finner vi bare teorier og påstander. Det som føder, bærer og viderefører kunnskapen er HANDLING!
Og ettersom politikerne er en utgave av menneskerasen som har særdeles lite erfaring med praktisk - og ikke minst ansvarlig- handling er verden som den er. Overbefolket med sosiale og uansvarlige feiginger i alt for mange framskutte posisjoner.
Og imens havner stadig flere unge skoletapere som uføretrygdede resten av livet......
torsdag 23. juni 2016
Siloen, Kodak, Nokia, Coca Cola og sportsbransjen
Kodak regjerte i sin tid verdens fotoindustri med totalt monopol på fotorullene. Arrogansen fra firmaet gjorde at dette allmektige monopol ble helt borte på rekordtid. På filmrullene fikk de konkurranse av Fuji. Fuji er meget oppegående den dag i dag, ettersom de klarte å fornye seg.
Det klarte derimot ikke Nokia. Nokia var så gigantisk for få år siden at de sto for bortimot en fjerdedel av Finnlands nasjonalprodukt. I dag er velmaktsdagene bare et fjernt minne. Oppsigelser av titusener er dagens situasjon. Det interessante er at smartphonen gjorde både Kodak, og langt på vei Nokia overflødig over natten. Du snakker om å finne opp et hendig fotoapparat som du også kan bruke som telefon! I menneskehistorien må Steve Jobs være den som mest og totalt har endret menneskerasens hverdag.
Jeg fikk oppleve fra innsiden ( på 3 gardsbruk i Bjerkreim og Helleland!) da siloene på 1950 tallet erstattet høyløene. Så kom rundballene, og siloene over det ganske land står som museumskulisser over en tid som var. Akkurat som låvebruene, som desverre forsvinner som minner om hestens og gardsfolkets slit.
Når det gjelder produkter i varehandelen, er det produsenter av tjenester (Facebook, Google o.l.) og produkter som kan brukes, konsumeres og benyttes av alle (cola, øl,smartphoner) som i dag tjener uhorvelig med penger. Du drikker den samme cola og bruker den samme smartphonen, enten du er en 200 cm høy svart mann i tjukkeste Afrika eller en hvit dame på 150 cm. i Norge. Du selger igrunnen bare et eneste produkt og får en enorm omsetningshastighet og ikke minst volum.
Det tok meg en setning i 1960 overfor min far til å si farvel med den ytterst primitive "kristendommen" i min barndoms sekt, som er ( jeg skriver er!) overbefolket av (religiøst sett!!) komplette hjernevaskete idioter.
Men det tok meg nesten 50 år til å komme meg ut av sportsbransjen ,som på sin måte var (jeg skriver var!) overbefolket av (økonomisk sett!!) like komplett hjernevaskete idioter. Og i så måte var jeg den mest hjernevaskede av alle! Alt skulle være så seriøst. Jeg glemte fullstendig bort at det måtte tjenes penger. Et evig økonmisk stress og slit! I så måte er jeg i dag i stikk motsatt situasjon!
Her skal du drive med produkter for 4 forskjellige sesonger! Vinter med ski, skøyter og tekstiler for kalt vær. Vår med sykkel og sportsfiske. Sommer med turutstyr. Og høst med jakt og jaktutstyr. Og alt dette skal du ha i forskjellige størrelser og farver! Og så må du dumpe det du har til overs når sesongen er over. For neste sesong er det nye farver og modeller på ski, sykler og det hele. Og i motsetning til cola og ølprodusentene har du hengende over deg garantiansvaret og reklamasjoner som en konstant mare! Ikke har du kontroll på produksjonen, og ikke har du kontroll på bruken! Du er klemt mitt imellom i dødens posisjon. Omsetningshastighet og volum? En "gammeldags" alt-mulig-sportsbutikk kan bare glemme det. Heldigvis forsvinner disse slavevirksomhetene i rekordtempo. Nå er det netthandel og XXL som lager vei i vellinga og tjener penger i søkk og kav. Gresvig som trodde de "regjerte alene" i sportsbransjen i Norge, ble tatt fullstendig på sengen og kaver i dag med underskudd og en gjeldsbyrde som kunne ta nattesøvnen fra noen og enhver. For min egen del kan jeg i dag som fast ansatt i NAV slippe å tenke på at jeg må selge. Kontoen fylles opp regelmessig av NAV, og de australske produktene jeg er alene om i Europa selger seg selv! So what?
Det klarte derimot ikke Nokia. Nokia var så gigantisk for få år siden at de sto for bortimot en fjerdedel av Finnlands nasjonalprodukt. I dag er velmaktsdagene bare et fjernt minne. Oppsigelser av titusener er dagens situasjon. Det interessante er at smartphonen gjorde både Kodak, og langt på vei Nokia overflødig over natten. Du snakker om å finne opp et hendig fotoapparat som du også kan bruke som telefon! I menneskehistorien må Steve Jobs være den som mest og totalt har endret menneskerasens hverdag.
Jeg fikk oppleve fra innsiden ( på 3 gardsbruk i Bjerkreim og Helleland!) da siloene på 1950 tallet erstattet høyløene. Så kom rundballene, og siloene over det ganske land står som museumskulisser over en tid som var. Akkurat som låvebruene, som desverre forsvinner som minner om hestens og gardsfolkets slit.
Når det gjelder produkter i varehandelen, er det produsenter av tjenester (Facebook, Google o.l.) og produkter som kan brukes, konsumeres og benyttes av alle (cola, øl,smartphoner) som i dag tjener uhorvelig med penger. Du drikker den samme cola og bruker den samme smartphonen, enten du er en 200 cm høy svart mann i tjukkeste Afrika eller en hvit dame på 150 cm. i Norge. Du selger igrunnen bare et eneste produkt og får en enorm omsetningshastighet og ikke minst volum.
Det tok meg en setning i 1960 overfor min far til å si farvel med den ytterst primitive "kristendommen" i min barndoms sekt, som er ( jeg skriver er!) overbefolket av (religiøst sett!!) komplette hjernevaskete idioter.
Men det tok meg nesten 50 år til å komme meg ut av sportsbransjen ,som på sin måte var (jeg skriver var!) overbefolket av (økonomisk sett!!) like komplett hjernevaskete idioter. Og i så måte var jeg den mest hjernevaskede av alle! Alt skulle være så seriøst. Jeg glemte fullstendig bort at det måtte tjenes penger. Et evig økonmisk stress og slit! I så måte er jeg i dag i stikk motsatt situasjon!
Her skal du drive med produkter for 4 forskjellige sesonger! Vinter med ski, skøyter og tekstiler for kalt vær. Vår med sykkel og sportsfiske. Sommer med turutstyr. Og høst med jakt og jaktutstyr. Og alt dette skal du ha i forskjellige størrelser og farver! Og så må du dumpe det du har til overs når sesongen er over. For neste sesong er det nye farver og modeller på ski, sykler og det hele. Og i motsetning til cola og ølprodusentene har du hengende over deg garantiansvaret og reklamasjoner som en konstant mare! Ikke har du kontroll på produksjonen, og ikke har du kontroll på bruken! Du er klemt mitt imellom i dødens posisjon. Omsetningshastighet og volum? En "gammeldags" alt-mulig-sportsbutikk kan bare glemme det. Heldigvis forsvinner disse slavevirksomhetene i rekordtempo. Nå er det netthandel og XXL som lager vei i vellinga og tjener penger i søkk og kav. Gresvig som trodde de "regjerte alene" i sportsbransjen i Norge, ble tatt fullstendig på sengen og kaver i dag med underskudd og en gjeldsbyrde som kunne ta nattesøvnen fra noen og enhver. For min egen del kan jeg i dag som fast ansatt i NAV slippe å tenke på at jeg må selge. Kontoen fylles opp regelmessig av NAV, og de australske produktene jeg er alene om i Europa selger seg selv! So what?
Abonner på:
Innlegg (Atom)