Kollisjon med bjørk og avansert psykologi.

En lørdag november 1962 var undertegnede sammen med to kamerater på dans på Moi. Det var den gangen det ble danset på festene, for ikke å si slåsst!! De av min generasjon som nå beklager seg over "den villstyrige ungdommen nå til dags" har tydeligvis glemt fullstendig bort vill-vest tilstandene det var den gang på dansefestene. Dagens ungdom er jo bare "veldresserte pudler" i sammenlikning. Jeg har ikke tall på alle de slagsmålene jeg ble vitne til på den tiden rundt i Dalane.

Etter dansen på Moi den gang, bar det til Rusdal i Hovsherad. Det jeg husker best fra den kvelden, er foruten de flotte damene, de enorme mengder med fløtekaker i huset. Det hadde tydeligvis vært familiefest dagen i forveien og vi tre egersundere fikk fråtse i fløtekaker som aldri før. Her var det sannelig gjestfrihet så det holdt i lange baner.
Utpå morgenkvisten bar det hjemover med en av mine faders lærevogner. Den gang het det sjåførlærer og lærevogner. Uheldigvis hadde det snødd om natten. Farten var alt for høy, og i den farlig uoversiklige Handelandssvingen gikk det som det måtte. Svingen kom så brått på at jeg måtte bråbremse, og på det glatte føret bar det rett fram i den stakkars forsvarløse bjørka. (Mye slankere enn på facebookbildet).
Bjørka kilet seg inn mellom panser og forskjerm. Ved felles anstrengelser klarte vi tre i bilen å vri skjermen klar forhjulet slik at bilen ,sterkt skadeskutt, kunne omsider nå Egersund. Mine to kamerater kom seg trygt hjem, men for meg var det viiirkelig oppgjørets time  overfor sjåførlærer Endresen.
Det hadde seg nemlig slik at mine foreldre skulle bruke bilen på den obligatoriske søndagstur til Det Alm. Samfunds kirke på Krossmoen.
Her var virkelig gode råd dyrere enn noengang i mitt unge og attenårige liv. Jeg forsto med en gang at her måtte det sjokkbehandling til. Jeg entret soverommet til mine foreldre og satte opp den mest sorgfulle mine jeg kunne mestre. "Kå e dettan?" spurte min fader.'
" Jo du ser det at vi har vært på fest i Hovsherad, og på heimveien på det glatte føret havnet bilen i Hovsvatnet hvor den gikk til bunns. Jeg fikk slengt meg ut av døren i siste liten, men Andreas og Sebastian (oppdiktet- de riktige navn sa jeg til foreldrene) fulgte bilen til bunns og er druknet!"
Aldri i min levetid har jeg sett to så aldeles forskrekkelige ansiktsuttrykk.
"Nei, det var ikke så gale. Vi kolliderte med et tre, og panseret og forskjermen har fått seg en smell. Ikke verre enn at bilen gikk for egen maskin inn i garasjen hvor den nå står"og mine venner sover nå.
Aldri i min levetid har jeg sett to så aldeles lettede ansiktsuttrykk.
Så med utspekulert psykologi kan du slippe unna mye.
Lærevogna var forøvrig i nystrøken tilstand tilbake i virksomhet tre dager senere. Og jeg etterlot meg et "evig" minne i Handelandssvingen.