Når jeg nå i ettertid betrakter mine sju år på dissenterskolen (Peraskulen) på Gamleveien, er det noen artige minner fra den nokså uskyldige tid som dukker frem. Og jeg ser nå at vi var ikke de eneste ungene som ble religiøst hjernevasket. Det gjaldt stort sett alle ungene på det pietistiske Sør-Vestlandet. Bedehus, søndagsskole og Jesus var blandt standardprogrammet. Og som jeg har skrevet på bloggen tidligere; det var mye humør i de lokale sekter, i kontrast til de den gang gravalvorlige bedehus.
Og nok en gang, sektene var mye mer et sosialt system, enn det var religiøst. Avgudsdyrkelsen av henholdsvis Per Nodland og Endre Lomeland var av en slik grad at lederen av Nord Korea ville nikket anerkjennende med hodet.
Vi "perunger" gikk på skolen annenhver dag i motsetning til "de ugudelige verdens børn". Vi var så få at det var bare to klasser. Første til tredje og fjerde til syvende. Og i værelset hvor vi yngste holdt til, regjerte Klara med strengt blikk. Og på veggen bak kateteret hang et enormt kart over det hellige land, Israel.
Det var streng disiplin. Ulydighet betydde skammekroken. Skulle du rette spørsmål til Klara, var det opp med en lydig pekefinger. Og den skulle holdes i været helt til "Hennes Nåde" ga signal. Ettersom jeg var den i klasserommet med den (seelvfølgelig!!) største kjeften, ble det å stå i skammekroken både tidt og ofte, alene. Tenke seg til at dette skulle kunne skje i dag! Læreren hadde blitt avskjedigt etter at gullungen hadde fortalt sine foreldre om "mobbingen". Foreldrene hadde fluksens stilt med advokat!
Et opphold i skammekroken husker jeg spesielt godt. Vi var to. En av jentene i klassen hadde begått den uhyrlige synd å stille med rødmalte negler i timen!! Hun ble fluksens sendt i skammekroken som straff for sin meget syndige og ugudelige forfengelighet! Jeg ante at hun ville få et ekstra langt opphold i skammekrokens gapestokk. Det stemte!
Jeg kunne ikke lenger la dette passere. Mens Klara belærte om de ti bud, brøt jeg inn med en forstyrrende kommentar. Som planlagt, ble også jeg fluksens sendt til å stå ved siden av den syndige og forfengelige. Og skammekroken var virkelig en av krokene i værelset.Vi sto med ryggen mot kateteret slik at ingen, heller ikke læreren, kunne se ansiktene til synderene. Dette utnyttet jeg ved å gjøre grimaser til hun med de røde neglene slik at hun etterhvert byttet ut sitt triste anikt med å begynne å le høyt! Det hele endte med at vi måtte sitte igjen begge to og få de aller alvorligste formaninger fra Klara. Hun ville oss jo bare vel og lede oss bort fra hovmodighetens (jeg) og syndens vei (de røde neglene).
I våre karakterbøker (flid, orden og oppførsel) fikk vi begge en gigantisk blå S under kolonne oppførsel. Hvis alt var på stell var det rød S.
Da jeg senere begynte på realskolen (blandt de ugudelige) så jeg hvor viktig det hadde vært å være få elever i klassen og ha "kadaverdisiplin". Når det gjaldt geografi, historie, regning og skriftlig norsk lå jeg langt foran de fleste ugudelige. En lærdom jeg har hatt stort utbytte av i resten av mitt liv.
Min kjære Klara! Hvor du enn monne være nå, jeg minnes deg med varme og glede!
