I 1949 kom Pippa, Sigvart, halvt år gamle Sverre og jeg til Hovland. Helt fra dag en hadde vi et særdeles godt naboforhold til mor Berthe, datter Borghild og sønn Botolf. Fader Peder kom fra Eikeland i Bjerkreim og gikk bort tidlig på 50 tallet. Om sommeren var det et yrende liv der oppe på toppen av bakkene med den aldeles eventyrlige utsikt mot Gyaaksla.
Medlemmer av Pippa og Sigvarts store familie var "fast" inventar. Og på nabogarden var politi Reinert Andersen og fru Betsine (søster til Borghild) med barna Per og Gunn oppe hele sommeren i slåtten da Reinert hadde ferie. Ved Dalheim Husmorskule bodde elektriker Jonas Sandstøl, gift med Thelma (også søster til Borghild). I slåtten var også de tilstede på nabogarden og hjalp til sammen med barna Bergljot, Jorunn og Sverre. Så det var latter og aktivitet mellom hesjene og bakkene!!
1956 var siste året nabogarden var i drift. Det var som en vegg ble borte.
Jeg satt i går i min filosofiske lesestue og studerte et luftfotografi tatt sensommeren 1957 av de to gardsbruk med alle bygninger fortsatt intakt. Bildet er et minne fra en sivilisasjon som hadde mye mer til felles med år 1717 enn 2017.
Årene gikk, og både folk og bygninger gikk ut av tiden. Den eneste bygning som står igjen nå fra den gang er det sterkt forfalne våningshuset på nabogarden.
Som jeg mimret i filosofistolen, strømmet minnene på fra de åtte årene med drift på begge gardsbruk. Det var bare å lukke øynene og la det gå i sakte film. Det var nemlig en helt annen ro over det hele den gang. Spesielt godt likte jeg å sitte i fjoset når Borghild melket de få kyrne, med Berthe som mental "assistent" sittende på sin stol og fortalte meg om gamle dager på Hovland.
De var alle på de to gardene noen kløppere med orv og ljå. Den som imponerte meg mest var Betsine. For en teknikk! Desverre gikk Betsine bort så alt for tidlig grunnet uhelbredelig sykdom.
Som læremester i slåtteteknikk var Sigvart helt uovertruffen. Han lærte meg at orvet var som en dansepartner, hvor det gjalt å finne rytmen med lange seige drag. Ingen hogging! Han prøvde også å innprente ganske ettertrykkelig at når jeg skulle "kvedja" (kvesse ljåen med brynesteinen) så skulle jeg la orvet stå på fjellstøtt underlag. Det glemte jeg bort en uke før sesjon, slik at orvet gled, og ljåen kappet senen til tommelfingeren. Så det ble å møte opp på sesjon med gipset tommelfinger og bruk av venstre hånd som skriveredskap. Første gang jeg som sjuåring skulle kvedje, skar jeg ljåen langt inn i høyre pekefinger. Det lange arret ser jeg rett ned på som jeg blogger dette. Jeg kaller arret et adelsmerke og bevis fra en på mange måter sosialt berikende og utdødd sivilisasjon.
Jeg pleier i lukket lag å vitse med at iallefall på tre områder i livet vil ikke all verdens teori hjelpe deg det aller minste i forhold til praksis (om den er aldri så klønete!) Og det er sex, bygging av racerhjul og saueklypping med håndsaks. Og det kan jeg iallefall med dårlig samvittighet i ettertid fastslå. Den stakkars skamferte og blodige sauen jeg (uten lov)klyppet med håndsaks da jeg var 8 år, ville vært særdeles tilfreds om jeg hadde holdt meg kun til teoretisk lærebok.
De åtte år med drift på begge gardsbruk på Øvre Hovland følte jeg den gang var en liten evighet. En evighet fyllt med et interesssant persongalleri. Og sveivetelefon!! For et eventyr! Ikke minst takket være et særdeles godt naboskap. (Selv om det var beinhard konkurranse hvert eneste år om å bli førstemann til å få alt høyet i hus.) Den slags fredelig kappestrid bare krydrer de levende minner!
