Jeg hadde besøk i dag av en meget sympatisk mann i 25-30 års alderen fra Oslo. Han fortalte at han var kommet ens ærende med tog til Egersund for å bli intervjuet om en jobb i fiskeridirektoratet. Av 50 søkere var han en av fire som ble innkalt til intervju. Han fortalte at han hadde søkt ørten stillinger siden september. Han sa at jobbmarkedet var ekstremt beinhardt for tiden. Hele mannen bar preg av dette, og jeg prøvde å mote han opp det beste jeg kunne. Mannen hadde tydeligvis god utdannelse, men hva hjelper det når det ikke er jobber nok til selv de velutdannede.
Å møte et menneske som ga et ansikt til en stadig mer usikker arbeidsframtid for flere og flere, ga meg mye å tenke på. En avisartikkel i Aftenposten bekreftet det jeg selv har ant lenge. Den teknologiske ekspressutvikling vil, verden, over masseprodusere tapere. Ikke minst de flere og flere som dropper ut av skolen tidlig.
For Eigersunds vedkommende er situasjonen på arbeidsmarkedet meget krevende. Med Rogalands høyeste arbeidsledighet og oljens gullalder over, trenges det samling i bunn. Her hjelper det ikke det aller minste med tro og håp. Her må beinhard realisme på plass. Og det er å anerkjenne at den politiske forsømmelse og stakkarslighet lokalt har lagt grunnlag for den situasjon kommunen er i nå.
Med muligens Nordsjøens aller beste havn, uten tidevann. har forsynet gitt oss et naturkort på hånden som er blitt forvaltet særdeles dårlig av politikerne. Hvis det hadde vært nok politiske visjoner vedrørende denne luksushavn, hadde vi hatt en stor fiskeflåte og et sydende allsidig næringsliv knyttet til fiskeriene.
Jeg blir helt matt når jeg tenker på mulighetene som er kastet bort. Istedet for å rette fullt fokus på havnens framtid, brukte politikerne tid og krefter på å prøve å få gjennomføre et (fra mitt subjektive ståsted) aldeles bakstreversk industriområde i huttiheiti ved navn Eigestad!
Julebyen Egersund har satt byen på kartet til de grader. Men den skaper ikke en eneste ekstra arbeidsplass. Det vi trenger her er mer grunderånd som på Jæren og på Møre. Å ha en dominerende aktør på arbeidsmarkedet er høyst risikabelt for en kommunes skatteinntekter. Blir det dårlige tider for dominerende konserner i en liten kommune, er masseoppsigelser massearbeidsledighet det neste.
Og så får du den helt naturlige dominoeffekt. Lite husbygging og mislikholdte lån. Osv, osv.
Når du stevner inn Egersund ytre havn, møtes du av synet av et spøkelse av en nedlagt sildoljefabrikk. Tenk bare over hva slags fremtidsrettet aktivitet det kunne vært bare på dette området, men nå!.
Det er innlysende for alle oppegående borgere og politikere at uten skikkelig utdannelse har du dystre fremtidsutsikter i en verden som teknologisk utvikler seg nesten med lysets hastighet.
Jeg føler på meg at Eigersunds framtid blir avgjordt de nærmeste årene. Enten som en søvnig sovekommune for pendlere, eller en fremtidsrettet drømmekommune som endelig tok seg sammen og realiserte sitt virkelige potential. Ikke alle kommuner har dette potentialet.
Nå er det bare å brette opp armene og tenke fundamentalt nytt.
Skal et menneske eller en kommune få robust kondisjon, trenges det regelmessig trening i motbakker. Laller du bare avgårde på flat vei, mangler du den avgjørende kraft når den virkelig trenges.
