Da jeg nylig på TV overvar countrymusikkens ekstra store jubileumskveld, registrerte jeg også at Dolly Parton hadde fått Willie Nelsons hederspris for livslang innsats for countrymusikken. Og det var akkurat DA jeg først forsto FULLT UT betydningen av mitt korte møte med contrylegenden Willie Nelson i Farsund for få år siden. Jeg husker hver detalj som om det hendte for en time siden.
I min kreative fantasi holdt jeg følgende korte tale (på flytende engelsk med aksent) til den oppdressede og feststemte forsamlingen i Nashville." Den store kirkefader Martin Luther sa i sin tid at Djevelen er aldri er i bedre humør enn når han vandrer blandt sure folk.Nå har jeg ikke minste peiling på hvor Mørkets Fyrste befinner seg i kveld, men det er iallefall ikke her! For i dette gigantiske rom med tusentalls feststemte mennesker, ser jeg ikke et eneste surt ansikt.Only smiles all around.
Men logisk betyr det jo at en motsatt lysest kraft er mektig tilstede her i kveld. Og hvor kommer den fra? (Så ville jeg langsomt hevet armen og pekefingeren rett oppover). Og faktisk er det en dyp sammenheng mellom et varmt forhold til Gud, gjensidig berikende sex og countrymusikk (!) (Kunstpause mens jeg lot dette synke inn).
Jeg vil nå fortelle forsamlingen kort om mitt første, eneste og korte møte med Willie Nelson. Jeg var på besøk i nabobyen og utenfor hotellet hvor jeg skulle ha frokost, sto en større menneskemengde i ærbødig avstand fra en mann som gikk over plassen, trillende på en sykkel. Han så ut som en ærlig sauebonde med hatt.
Jeg gikk direkte bort til han ( han hadde ryggen til) og spurte ham om hva som var den mest utbredte sauerase her (Listalandet). Og så skjer det surrealistiske. Mannen snur seg, retter fram en ærlig arbeidsneve og sier: Hello, I am Willie Nelson, and as you see, I am on the road again!.
Det som brente seg inn i meg for alltid, var, for utenom hans forbausende faste arbeidshender, også det behagelige og milde blikket som åpenbarte en vennlig sjel.
Og så var det to faktorer til. Før jeg hadde våget meg ut på selv den korteste tur med hans sykkel, ville jeg hatt tredobbelt livsforsikring. Det rustne kjede hadde garantert ikke sett en dråpe olje i hele kjedets mistrøstige liv. Og de utslitte joggeskoene hadde to store hull. Og ut av disse to hull stakk begge Willie Nelsons storetær opp!
Garth Brooks, på vegne av Willie Nelsons sykkel og joggesko, foreslår jeg at du sender din generøse hatt rundt blandt forsamlingen. Takk for oppmerksomheten!
(Tror ikke mine facebookvenner at denne tale ville gått hjem blandt den feststemte forsamlingen fra countrymusikkens absolutte førstedivisjon?)
I ettertid har jeg tenkt på hvorfor i all verden countrylegenden ikke hadde livvakt tett på. Personlig er jeg svært glad for dette faktum. Da hadde ikke fått med meg denne ytterst sjeldne opplevelse på min korte reise på Moder Jord.
