Julen 1949 skulle jeg feire hos mine foreldre nr. 2 på Hovland i Helleland. Det var tre gårdsbruk på Hovland. Under bakken lå selveste lensmannsgården med et våningshus som den dag i dag er det mest majestetiske i Helleland. På toppen av bakken, rundt svingen ved Øvre Bekkjadalsægrå (Bekkedalens Eng), lå den første av de to øvre Hovlandsgårdene. Helt på toppen holdt Sigvart og Pippa til. Rett i nærheten hadde det en gang i hine hårde dage vært et gudehov. Derav navnet Hovland. Det var den gang bygdas mektige hovedsete. Som så mange andre steder i Norge med det samme navn.
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
