I denne oppjagede juletid skrur jeg minnet tilbake til julaften tidlig 1950-tall. I de år tilbrakte jeg julaften på Hovland sammen med "foreldrepar nr. 2", pluss søskenbarn Sverre. Det var virkelig julaften i nærheten av den stemning du finner på julekortene fra det gamle bondesamfunnet.
Etter morgenmelkingen i fjoset var det min jobb å få de 48 sauene ut i marka for lufting. Når så dette var gjordt, var det å gå i spenning hele dagen til julekvelden, da pakkene under juletreet i den lille stue skulle åpnes. Sverre og jeg hadde ikke klart å holde oss, så vi hadde "prøveåpnet" et par pakker på lille julaften.
Omsider var det tid for innhenting av saueflokken. Sporene i snøen viste vei høyt inn i marka. Fra der har du en eventyrlig utsikt mot Gyaaksla og Ualandsbassenget. På veien opp var det harespor alle vegne. Når de svarte orrhaner braste opp i det snødekte landskapet mot denne veldige bakgrunn, var det en naturopplevelse de luxe som sitter krystallklart i mitt indre til dagers ende.
Der saueflokken vandret på linje foran meg mot markaleet (grinda) med den magiske klangen av sauebjeller i det stille landskap uten en sivilisert ulyd, ser jeg nå var en eksklusiv opplevelse for evigheten. Grinda hadde jeg lukket, for at jeg skulle stille meg opp og sjekke at alle 48 var med "på laget". Kommen til gards sto Sigvart med pipa i munnen og hatten på hodet dirigerende gimrene og annæringene ( årslam og andreårslam) inn i det minste sauehus og de voksne sauer inn det store.
Å være der inne og kjenne lukten av sau og tørt høy, pluss alle lydene som sauene holdt i gang, står ennå for meg som det ypperste av det hav av barndomsopplevelser på Hovland gard.
Så var det tid for kveldsmjølking. Sigvart og Pippa satt på hver sin mjølkekrakk mens spruten hadde symfoni i bøtta. Tantes navn var Petra, men ettersom jeg som toåring uttalte det Pippa, så ble det Pippa for meg resten av hennes tid. Det som slår meg i dag, var den roen som lå over det hele.
Etter at pinnekjøttet, kaker og det hele var unnagjordt senere på kvelden, var det tid for den store finale- åpningen av presanger. Sigvart satt i gyngestolen med pipa , og Pippa satt med spøtet. Rett utenfor vinduet hadde småfuglene festmåltid i neket. Hunden Kvikk hadde kroet seg attmed føttene til Sigvart. Og så begynte Sigvart vekselvis å synge og fortelle fra en svunnen tid. Som han kunne fortelle , og som han kunne synge!
Sandelig var det stor hugnad i den lille stue!
Dette er ikke noe sentimental nostalgi om at "alt var så mye bedre før". Men det er ikke tvil om at en magisk dimensjon i menneskelivet er forsvunnet i en ufri stresstilværelse som den moderne julefeiring utvilsomt er blitt. Vi som var så heldige å få være med å skrive det aller siste kapitlet i et naturalsamfunn som strakte seg århundrer tilbake i tid, vet det bedre enn noen.
Gamle Hovland- takk for alt det du var og alt det du gav. I stram giv akt hedrer og ærer jeg ditt lysende minne!
