Selv om jeg ikke tar bilder , foreløpig, på mine turer i den store verden, så er det intet problem for mine blogglesere. Det er bare å klikke seg inn på Google Earth. Der finner du Mount Cristina i all sin majestetiske velde. Og der finner du også Milford Sound.
Etter å jaget bort papegøyene, bar det gjennom tunnellen mot Milford Sound. Der hadde jeg vært første gang i 2008, med overskyet vær. Denne gang var det strålende sol. Turen utover fjorden, på New Zealandsk fiord, var som å fartøye seg utover Sognefjorden. Det var stupbratte fjellsider, men forbausende få fosser og nesten intet fugleliv. Men den ene av de to fosser som jeg husker, var til gjengjeld i absolutt verdensklasse. Mer enn 150 meter stupbratt rett ned i fjorden.
Turistbåten måtte stoppe i god avstand fra nedslagsfeltet for å unngå at alle vi turister ble "pisseblaute". Vøringsfossen i Hardanger er i verdensklasse, ikke minst takket være sine omgivelser. Denne enestående foss i Milford Sound gikk faktisk utenpå Vøringsfossen i så måte. Som vi seilet utover Milford Sound opplevet vi sel og pingviner. Sistnevnte er en helt egen utgave av pingvinfamilien som bare finnes på New Zealand. Jeg fikk en særdeles god kontakt med et ektepar som hadde utvandret fra Skottland for 40 år siden og nå bodde i Australia. Meget sympatisk ektepar, og meget berikende samtaler , ettersom vi var på samme alder. Begge, var i likhet med meg, innfødt i det gamle bondesamfunnet. Sandelig hadde vi mye å prate om!
På norsk har vi noe som heter snøskred. Her har de noe som heter treskred. Det er nemlig slik at fra fjorden og opp mot 2000 meter er det dekket med vegetasjon, mesteparten trær. Når så stormene røsker tak i de øverste trærne får det en domino-effekt. Disse drar med seg alt som er under i samme bredde. Derfor får du lange "sår" i landskapet fra fjord til fjelltopp. Det tar en generasjon å gro til igjen. Det var derfor facinerende å observere alle sårene utover fjorden i forskjellige stadier av gjengroing. Meget lærerikt!
Etter å ha forlatt båten, bar det mot tunnellen. Denne gang fra motsatt side av magiske Mount Christina. Var opplevelsen av Mount Christina i verdensklasse. så var sandelig den totale settingen fra motsatt side på minst samme nivå. Jeg måtte ut av bilen før tunnellen. Intet sted i FjellNorge opplever du noe så voldsomt. Dette kan ikke beskrives med ord. En voldsom gryte med flere kilometer-lang- og solide 1000 meter + rett opp fjellvegg med fosser overalt.
De som tror at New Zealand er en "lille ø" kan bare stå her og brekke nakken oppover. Jeg tror ikke det finnes noe lignende i hele Europa, ja kanskje verden for den del. For de av oss som er lokalkjent, vil nok Gyaaksla med omgivelser være imponerende i Dalane-sammenheng. Men, men. Det blir småtterier sammenliknet med denne ekstreme naturkatedral. Du tror det ikke før du ser det. Etter tunnellen på tilbaketuren til Manapouri, stå jeg i giv akt foran magiske Mount Christina. Papegøyene hadde jeg skremt bort med voldsomme kroppsbevegelser og , ikke minst, vikingbrøl. De mange turister som bivånet denne opptreden fra en " riv ruskende gal" nordmann , vil huske denne seansen resten av deres liv.
Mer New Zealand etterhvert.
