I morges sto jeg sammen med min evig elskede Anna Lovinda (min damesykkel) og betraktet minnesmerket over Jasmin, et av de mange offer på Utøya. Vi studerte teksten som var inngravert på den konsentrerte statuen.
Det geniet som har utformet dette magiske minnesmerke må ha fått sin inspirasjon fra oven. Sjelden har jeg opplevet et så til de grader forståelig kunstverk. Et menneske har gått ut av tiden og inn i evigheten, men etterlater seg omrisset av sin jordiske tilværelse.
Derfor er det en selvfølge at dette minnesmerke skal stå der hvor elvene møter hverandre. Det kan også være et symbol på at uten at vi mennesker møtes og flyter sammen mot det store hav, kan det bli en tom og ensom tilværelse. Jeg vil også minne mine blogglesere om det kinesiske ordspråk:" Hva er lyden av en hånd som klapper? Svaret vet vi.
Dette grensesprengende minnesmerke tilfører Egersund by en ny dimensjon. Hverdagens trivialiteter blir nokså små sammenliknet med de virkelige prøvelser enkeltpersoner og familier kan bli utsatt for. Skjebnen er sandelig, SANDELIG, ikke rettferdig.
Det er også et annet meget viktig moment når det gjelder dette for folk flest forståelig kunstverk. Og det er at i kunstnerkretser ble det tommelen ned for utformingen av det samme kunstverk. Det måtte angivelig en komite til for å bestemme om de innsendte forslag holdt den nødvendige standard!
Jeg vil da minne om ordspråket som er:"Da Satan fikk i sinn at intet skulle skje, da satte han i verden inn den første komite".
Det kan også være interessant å sitere Winston Churchill:"EN KAMEL ER EN HEST SOM ER TRUKKET GJENNOM EN KOMITE".
Så kan jo enhver tenke seg hvordan et minnesmerke hadde sett ut som skulle blitt trukket gjennom en sosialdemokratisk komite bestående av sure, grå og selvgode individer. Da hadde sannsynligvis en kamel blitt meget elegant i sammenlikning.
Jeg vil foreslå for mine blogglesere at de i framtiden foretar en legemets og sjelens pilegrimsreise til denne statuen sånn i ny og ne. Og så skal du stille deg disse to spørsmål:
"Når var du sist til stede i ditt eget liv?"
"Og hvor går du så hen med resten av dette ditt ENESTE jordiske liv?"
For de som ikke er helt følelsesmessig avstumpet, eller helt hjernedøde, kan møtet med dette monumentale minnesmerke blir starten på en nytt - og meget berikende- kapittel på sin korte jordiske vei.
Så vil jeg avslutte med noe jeg har suget av eget bryst:
" Skjenker du roser, i tilstrekkelige doser, på ditt jordiske livs korte vei?" Det kan høres banalt ut , men, å glede andre er faktisk den største glede.
Ha en strålende helg med pilegrimstur til et av landets mest unikt plasserte minnesmerker. Intet mindre!
