En dødsannonse i lokalavisen satte i gang veldig sterke følelser hos denne blogger. Minnene strøymer på, så eg knapt kan anda (puste).
Stedet er Evjemoen 1964. Første tropp i Kompani C besto av dalbuer og jærbuer. Den eneste dagen under vårt 3 måneder korte opphold det var sol, var selvfølgelig den dagen vi skulle ta marsjmerket! Jeg svettet som ti griser på ferden med oppakning Evje-Bygland-Evje. Men merket fikk jeg!
En helg vi hadde perm, bestemte Klaus, John og undertegnede at vi skulle haike til Tingvatnstinget ved Lygnevatnet i Eiken. Vi var heldige og fikk haik fredags kveld til krysset hvor veien tar av til Åseral. Men så var det stopp. Ingen av de passerende sjåfører forbarmet seg over de tre soldater som trengte skyss. Det led mot natt. Så fikk vi øye på det, som før veien kom, var en utløe. Vi skimtet faktisk noe høy som kunne brukes som underlag.
Akkurat da stoppet en bil. Det viste seg å være lensmannen som bodde i Eiken. Vi fikk sitte på med ham til hans hus. Det lå rett over Eiken pensjonat. Han fikk oss innlosjert der til en meget hyggelig soldatpris. Og morgenen etter fikk vi sandelig følge ham til Tingvatnstinget. Aldri vil jeg glemme dette vennlige og i alle deler rause mennesket!
Nå er jo dette den delen av Norge som er mest "amerikanisert". Derfor var det jo helt naturlig at akkurat her skulle vi få se en Ford Mustang. Dette er jo den bilmodell i historien som har solgt 100000 (hundretusen) eksemplarer raskest.
Vedkommende som eiet bilen var jo så til de grader omsvermet! Ikke minst av damer! Aldri vil jeg glemme dette råskinn av en bil! Den sitter prentet på min "harddisk" til "evig" tid.
Hele oppholdet på Tingvatnstinget var alt i alt et minne for livet! Haiken tilbake til Evjemoen gikk også uten minste problem.
At livet ikke er det minste rettferdig, er skjebnen til oss tre soldatkamerater et godt bevis på. Sympatiske John døde av kreft i en alder av rundt 50. Og Klaus falt om på en sykkeltur i sist uke grunnet hjertestans.
Og her sitter jeg (såvidt jeg vet) i kanonform mentalt og god form fysisk. John og Klaus, hvor dere enn måtte befinne dere nå. Takk for at dere var med å skrive et kapitel av mitt liv jeg aldri kommer til å glemme! I likhet med den røde Mustang 1964 på Tingvatnstinget!
Jeg er en så sentimetal type at rett nå må jeg tørke et par tårer.
