Min spissformulerte blogg angående det å sperre narkomane inn i arbeidsleirer avstedkom så alt for få saftige motinnlegg. Det burde vært mange flere som ga meg noen kilevinker.
Når det gjelder mennesker "som har ramlet uti" grunnet omstendigheter de liten og ingen innflytelse har hatt over, har de min fulle forståelse.
Problemet som jeg ser det er at byråkratiet gjør dem til evige "klienter" uten at de får sjansen til å oppnå selvrespekt. Uten selvrespekt begynne selvforakten. Å stille klare krav til disse uheldige er å ta dem på alvor og på den måte vise dem respekt. Mange unger som aldri har fått klar og ansvarlig disiplin hjemmenfra vil senere i livet bittert anklage sine foreldre som ikke satte grenser.
Fra mitt ståsted viser det omfangsrike byråkrati innen rusomsorgen disse sine klienter liten respekt i så måte. Varm bestemthet er en oppskrift som jeg ser er helt fraværende. Varm bestemthet for å bygge dem opp til å få seg et yrke og kunne ta ansvar for eget liv.
Når det gjelder narkomane så har jeg i så alt for mange år hatt nærkontakt med to "reir" i nærmeste nabolag. Og her snakker vi om organisert kriminalitet! Det er faktisk noe mange glemmer når vi snakker om de narkomane. Mennesker som livnærer seg av å selge narkotika, og selv bruker narkotika, skal altså bli møtt "med verdighet og respekt". Og losji betalt av kommunen!
De mest kyniske av disse, som jeg opplevde dem i nærmiljøet, var de siste jeg kom på at "de strevet med sine liv". De hardkokte øynene avslørte en steinhard og kalkulerende sjel.
De årene med dette svineriet til enhver tid rundt meg, gjorde noe med mitt syn på narkotika som organisert kriminalitet. Samtlige som har rusomsorg som levebrød burde hentet sine erfaringer fra akkurat et slikt nabolag. Å samle byråkratiet innen rusomsorgen til regelmessige teoretiske kongresser er i allefall for meg helt meningsløst.
Det er jo klart at det er i rusbyråkratiets egeninteresse at "klientene" til enhver tid skal forbli "klienter". Da trenges det selvsagt mange oppassere.
I sin tid dumpet jeg uforvarende inn i en heim som så ut som en krigssone. Faderen gikk rundt i rus, brølte og skreik. Kona og de fire ungene satt vettskremte i krokene. Jeg forsto etterhvert at dette var nærmest en dagligdags situasjon. To av ungene klarte seg utmerket senere i livet. To av dem gikk under og fikk en sørgelig skjebne.
Derfor er jeg ytterst forsiktig med å gjøre meg opp noen hovmodige tanker om enkelte "tapere". Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor.
Men fortsatt mener jeg at klar organisert vennlig BESTEMTHET er den eneste farbare vei for å få disse uheldige inn på en kurs som gir dem VARIG selvrespekt. Og en helt annen livskvalitet.
Jo mer bestemte krav overfor disse uheldige, jo større respekt vises de.
Men det er jo klart at et samfunn som legger til at på skolen skal det ikke stilles krav til læring og disiplin, vil jo masseprodusere tapere når sistnevnte skal ut i den harde virkelighet på arbeidsmarkedet. Så dette er for meg et strukturelt problem. Stadig flere rusmisbrukere er et klart sympton. I Pontoppidans forklaring over de ti bud, står det at når det gjelder barnas synder, er foreldrene titt og ofte, og med stor flid, den egentlige årsak. En vis mann, Pontoppidan!
