Rundt 1960 leste jeg en interessant artikkel skrevet av en journalist som hadde fulgt en kamelkaravane i flere måneder gjennom Afghanistan. Han bodde i teltene sammen med kameldriverne og deres familier. Etter å ha opplevd den tidløse og stressløse roen som gjennomsyret hele karavanen under hele marsjen, først da forsto han hva materialismen hadde gjordt med menneskene i Vesten. Et evig jag! Han skulle vært her i dag! Hvor som helst i verden! Det er det samme avsindige "kjøpe siste modell" overalt.
Grunnen til at jeg husket artikkelen var en film til ettertanke som nettopp gikk på NRK. Filmen het "The Company Men." Den burde vært pensum på skolen. For den viste med skremmende klarhet det kapitalistiske system på sitt aller verste. Og den avkledde også "den amerikanske friheten" totalt som den totale materialistiske ufrihet den vitterlig er.
Historien tok utgangspunkt i en middelklassefamilie i USA hvor den samme familie bodde i et drømmehus som var belånt til pipa. Mannen kjørte Porche som også var belånt til eksospotta. Barna deltok på dyre aktiviteter, og mye av dette var finansiert med kredittkortgjeld. Kona hadde grei jobb mens mannen hadde en meget godt betalt stilling som salgssjef på et skipsverft. Dette til tross, det var med nød og neppe de holdt hodet finansielt over vannet. Og det er her ufriheten slår inn. Det er overmåte viktig for en middelklassefamilie i USA "å beholde en skinnende fasade". Koste hva det koste vil.
Så fant eieren av skipsverftet på å legge ned en avdeling med flere tusen arbeidere "på gulvet". Og mye av den godt betalte administrasjon gikk med i dragsuget. Også "vår mann". Å følge hans brutale møte med virkeligheten var særdeles lærerikt. Hus og bil måtte avhendes, og familien måtte flytte inn hos mannens foreldre. Men det var den desperate og ydmykende jakten på en ny jobb som var virkelig interessant. Han fikk den ene trøkken "i trynet" etter den andre og måtte stadig senke kravene til lønn.Etter flere måneders jobbjakt endte han opp som murerlærling hos svogeren. "Vår mann" hadde aldri før utført fysisk arbeid.
Samtidig fikk vi følge hvordan "vår manns" sjef taklet sin oppsigelse. Kona kommanderte ham til å kle seg opp hver dag og oppføre seg som om han var på jobb. Forlate huset og komme tilbake til faste tider så naboene overhodet ikke skulle at de hadde "en taper" blandt seg. Det ville blitt utfrysing. I det snobbete nabolaget tåltes ikke slikt. Så han tilbrakte dagene på en bar og en vakker kveld lukket han garasjedøren startet bilen og en slange over eksospotten inn gjennom sidevinduet.
Men eieren av verftet gikk det finansielt meget bra. Aksjekursen gikk i været takket være oppsigelsene. Og da selve verftsdirektøren gikk i rette med eieren fikk han til svar at han (eieren) først og fremst tok hensyn til aksjonærene. De tusener av oppsagte interesserte ham ikke i det hele tatt.
Ser vi det samme i Norge hvor det sies opp i hytt og pine mens overskuddene er i hundremillionersklassen?
Når blir eierne (aksjonærene) fornøyde? Aldri??
I et kapitalistisk samfunn kommer kapitalen i første rekke. Det er derfor det heter kapitalisme!
Kapitalismen er helt uinteressert i mennesker som en verdi i seg selv. Bare som et middel til å tjen maks penger. Og når de kapitalistiske slavene har gjordt sitt, og blitt utnyttet nok, på dynga med dem!
