På hotellet nå lørdag så jeg et ordspråk i Dagbladet. "Hva slags fred er det vi trenger? Fred til å være oss selv, fred til å være mennesker!" Jeg glemte bort forfatteren, men ordene etset seg inn i meg hele helgen. For den brutale sannhet er at vi ikke lenger får fred til å være oss selv i dagens oppgjagede Iphone-samfunn. Og da forsvinner den menneskelig dimensjon. Og da blir du- skrekk og gru- en fremmed for deg selv.
Nå skal jeg ingenlunne ønske meg tilbake til "de gode gamle dager" med utedass, mor på kjøkkenet og ikke like muligheter for utdannelse for de som hadde talent og evner osv. osv. osv.
Men- og det er et MEGET STORT men! Og det er at vi masseproduserer "den ensomme forbruker" som ikke lenger får tid til å bygge opp de indre resurser til å tåle eget selskap, og bare det alene, om ikke annet enn for noen timer uforstyrret. Dette handler ikke om å være forelsket i seg selv, men rett og slett hele tiden å bygge opp egen idenditet. For da kan du med din uredde originalitet berike andres liv. Da får du en konstruktiv kjedereaksjon hvor "alle" beriker "alle" og "alle" tør være konstruktivt originale.
I ensrettede samfunn er det ingen som får lov om å være originale. Alle skal tenke likt, og dermed tenker ingen. Å gi uttrykk for selvstendig tenking, kan i de mest fanatiske islamske stater medføre dødsstraff. Som eksempelvis å forlate den islamske religion. Mange hundretalls millioner er født religiøse slaver livet ut.
Og for meg er det et meget viktig ord som er uløselig knyttet til fred, og det er frihet.
Nå er for første gang i verdenshistorien hele menneskerasen samlet i samme daglig utøvende religion, og det er materialismen. Intet ondt ord om den, den har løftet millioner ut av fattigdom, som i eks. China. Men- denne ekte religionen skaper også sine ufrie tapere. Og det er de økonomiske slaver. Og når banken eier alt du har, har du sannelig ikke mye frihet igjen.
Etter i alt for mange år å ha drevet en sportsforretning uten noen framtid, og med konstant stresset økonomi , føler jeg meg hver dag nå som i himmelen i så måte. (Jeg har gjennom årene hatt stor fornøyelse av de mange som har snakket om "hvor mye penger" jeg hadde.) Spør min revisor og bankforbindelse hvordan det egentlig sto til! Og nettopp med disse stressede økonomiske erfaringer gjennom årene som bakgrunn, kan jeg derfor full ut glede meg daglig over en helt annen situasjon i så måte. Hadde jeg gjennom hele mitt liv hatt det så romslig økomomisk som jeg har det nå, etter å ha kommet i pensjonsalderen, så ville jeg ikke til de grader satt så mye pris på det å ha total økonomisk frihet!
Tenke seg til at det nå tikker pensjonspengene (ikke rikelig, men nok) inn på kontoen uten at jeg behøver å vri hjernen dag og natt om hva jeg må selge for at det skal går rundt. Hvilken luksus! Offentlig ansatte i trygge jobber ville raskt blitt nervevrak hvis de skulle vært i min tidligere økonomisk/yrkesmessige (og millionvis andre "private") sin situasjon.
Så det nye klasseskillet i dag er de som har sikker, og de som ikke har sikker jobb. Spør de tusenvis av oppsagte i oljeindustrien!
En fjern slektning sa en gang at livet ble mer og mer ensomt når alderen satte inn. Nå hadde han ikke vært av den mest sosialt generøse gjennom årene, så det var prisen han måtte betale.
For min egen del har aldri tilværelsen vært mer interessant enn nå. Og på den scenen jeg har bygget opp inne i magiske og australske Saloon Kakadu treffer jeg daglig spennende medmennesker. Senest nå lørdag- en helg haug. Skulle jeg drevet en butikk med bare produkter på veggene, ville det for meg blitt helt tomt.TOMT!!!
