I 2009 sto jeg på den verdensberømte Bondi Beach i utkanten av Sydney. ( Stranden var forøvrig en skuffelse). Da kom jeg i prat med en attraktiv dame fra Vancouver. Det hun fortalte meg om hennes hjemby gjorde at jeg bestemte meg der og da. Vancouver skulle besøkes en gang. Ikke minst fordi det også var noen helt egenartede spesialforretninger der.
Etter påskeuke i Seattle dette år bar det direkte til Vancouver. Seattle har 600000 innbyggere og noen få skyskrapere, mens Vancouver har 4 milloner innbyggere og "et hav " av skyskrapere. Seattle føltes faktisk som en "småby" i sammenlikning.
Men det som skiller Vancouver fra mesteparten av verdens storbyer, er magiske Stanley Park. ( Gå inn på nettet under Stanley Park, Vancouver).
Parken er fra 1880 tallet og er en drøm. Selvom highwayen går midt gjennom parken ødelegger det ikke "villmarksfølelsen". Den berømte Seewall ( sykkel og gangsti) rundt hele halvøya er ca 9 km lang og benyttes flittig. Det er forøvrig kun tillatt å sykle i en retning. De syklende og gående har hver sin helt adskilte fil. Men det som imponerte meg mest med parken, var den "skogens ro" som fantes. Gikk du inn på en av skogsstiene skulle du ikke mange hundre meter spasere før du var helt alene omgitt av gigantiske trær av en størrelse som ikke finnes i Skandinavia.
Jeg forelsket meg i vannet som var midt i parken. Der var det skillpadder, ender av mange raser, et heigrepar og et par kongeørner med sine hvite hoder. Du skulle ikke tro at du var bare en snau halvtimes spasertur fra et til de grader pulserende sentrum i en millionby. Parkene i New York og San Francisco er ingenting i sammelikning. Jeg har spasert i de begge.
Mens jeg satt og filosoferte på en av benkene ved vannet ( med ørnene flygende rett over meg) kom jeg i prat med en attraktiv dame. Hun viste seg å være filolog (språkforsker). Hun kunne fortelle meg at dagens engelsk var en blanding av den enkle engelsken som underklassen i England brukte for rundt 1000 år siden , pluss vikingenes norse-dialekt!
Hun fortalte at overklassen på den tid i Englande enten snakket latin eller fransk eller allernådigst gammelengelsk som var overmåte gramatikalsk komplisert. Så takket være "underklassen" den gang har vi idag et engelsk som er uendelig mye enklere og har samme setningsbygging som norsk! Alt dette og mye mer fortalte damen meg! Så du snakker om at det å reise er utviklende. Vel og merke hvis du reiser alene som jeg. Da kommer du i kontakt med folk du ellers ikke ville fått i tale grunnet at du måtte konsentrere deg om de du reiste sammen med.
Det var nesten ikke til å tro. Jeg tok av fra Sewlallen og spasert 600 meter inn i skogen langs bekken og fossene fram til tjernet og var i en verden så magisk at språket ikke strekker til for å beskrive det. Jeg kan ikke tenke meg at noen storby i verden har en liknende "villmark" så kloss inntil sentrum. Så bare Stanley Park alene er verdt reisen til Vancouver.
Mer i neste nr.
