Mine facebookvenner har jo kunnet følge mine videosnutter fra Melbourne. Da jeg etter nesten tre uker i denne millionbyen (5) skulle sette nesen hjem, fikk jeg to opplevelser som satte et flott punktum for et uforglemmelig opphold. I en by som flere år etter hverandre har blitt kåret til verdens mest levelige storby. Melbourne ble i fjor danket ut av Wien. Men der er jeg ikke enig!
Drosjesjåføren som tok meg fra hotell Ibis(midt i sentrum) til flyplassen var russisk og hadde vært 24 år i Melbourne. Dette til tross, hans engelsk var langt fra flytende. Det forbauset meg. Men på tross av at vi begge hardde forskjellig engelsk ordforråd, kommuniserte vi godt. Begge med sterk aksent.
Jeg ville anslått mannen til å være rundt 60, og spurte hvor gammel han var. Han blir 76 i februar! Jeg trodde knapt mine egne ører og øyne. Noe mer råsprekl og vital 76-åring har jeg knapt truffet i hele mitt liv. Og sjefen hans hadde oppfordret ham til å holde på i så mange år framover som han ville selv.Sjefen hadde nemlig gitt beskjed om at hvis han parkerte seg i sofaen hjemme, ville han daue fort. For en instilling fra begge sider! For meg personlig en bra innsprøyting.
Terje på reisebyrået hadde anbefalt meg å reise den lange strekning, totalt rundt 48 timer flytid, på oppgradert economy plus. For noen få ekstra tusenlapper var dette en helt annen og avslappet opplevelse. Følelsen av å sitte som sild i tønne, var helt borte. Anbefales alle som reiser med Singapore airlines på laaange strekninger.
Jeg hadde en knapp time til rådighet i den enorme Singapore Airport melleom flightene Melbourne-Singapore og Singapore-London. Dette var ikke rikelig med tid, spesielt hvis jeg skulle forflytte meg mellom to ulike terminaler, 2 og 3.
Og så ble flighten Melbourne-Singapore forsinket med 30 minutter! Jeg begynte å svette.Dette kunne ikke gå! En ting var å bli stående igjen på perrongen i Singapore etter at "toget var gått til London". Noen annet var at jeg ikke tatt høyde for dette, og hadde ikke nok forråd av mine daglige helt nødvendige 7 hjertetabletter enn akkurat til de dagene jeg regnet med å være borte.
Oppe i luften snakket jeg med både en kvinnelig og mannlig kabin-ansatt og forela dem min akutte stressituasjon. De beroliget meg begge. Singapore Airlines skulle sørge for at jeg kom meg til London til avtalt tid. Dessuten var både ankomst og avreise fra terminal 3. Men- jeg var ikke helt trygg. Noe som skulle vise seg å være helt berettiget.
Takket være at med Economy Plus sitter du langt fram, var jeg blandt de første som kom meg av ! Takk og pris! Sammen med en atletisk dame rundt 25 som hadde sittet ved siden av meg i Economy Plus. Begget halset vi av gårde. Etter "tunnellen" åpnet den flere kilometer (!) lange terminal A seg. Det sto det en representant fra flyselskapet med svær plakat med London, pluss retningspil under. Han pushet på oss og sa "you need only 5 munutes til Gate B 8". (Dere trenger bare 5 minutter). Jovisst!
Den atletiske dame satte avgårde i tempo ilmarsj (hurtigere enn småspringing) over fast gulv og over de lange horisontale transportbåndene. Her var det bare å henge seg på og håpe at blodpumpa klarte dette forrykende tempoet. Og da viste det seg at pacemakeren viiirkelig var en venn i nøden. Dette interne radarparet sørget for at en snart 75-åring , uten minste problem, fulgte tempoet til "haren". Vi brukte rundt 10 minutter og kom til gaten i tide. Foruten oss to, var det også noen få andre som var ute i aller siste liten. Så fort har jeg aldri kommet inn i et fly før. Alle de andre hundrevis av passasjerende var allerede på plass!
Bare det å få testet radarparet hjerte/pacemaker og få det svaret, var verdt hele turen til Melbourne. For ikke å snakke om møtet med russeren som skulle kjøre drosje til han ble hundre år. Minst!
