Vi i vårt beskyttede Norge har ikke opplevd terrorisme på nært hold før 22.7.2011. Hva som foregikk i denne spesielle terroristens indre har jeg mine vage anelser om.
Men takket være en meget innsiktsfull artikkel i Time fikk verden et innblikk i motivene til den eneste overlevende etter terroren i november 2008 i Mumbai, India. Hans navn var Mohammad Amir Ajmal Qasab, og han var født meget fattig i Rawalpindi, Pakistan hvor klasseforskjellene er enorme. Den sosiale avstanden for fattigfolket utenfor det forsterkede gjerdet til byens golfklubb til den snobbete overklassen innenfor er større enn den fysiske avstand mellom jorden og månen.
Den eneste måten for denne unge mann å livnære seg på var å bli medlem i en ekstrem islamsk gruppe som hadde som oppgave å drive terror på indisk jord. India og erkefienden Pakistan har aldri blitt enige om Kashmirs grenser etter mer enn femti år.
Det var iskalt skremmende for meg som tidligere sektmedlem å se en faktisk likhet mellom hjernevaskingen jeg ble utsatt for i en av Egersunds fanatiske sekter og den ekstreme hjernevaskingen Mohammad ble utsatt for.
Likheten var at det var om å bygge opp fiendebilder overfor omverdenen. Jeg ble opplært til å betrakte alle andre enn rundt 200 sjeler som fortapte og ugudelige verdens barn. Mohammad ble opplært til å betrakte inderne som islams fiender og at den sikreste vei til paradis var å begå terrorangrep på indisk jord med døden som visshet.
Mohammad fikk effektiv våpentrening som forberedelsene til bombingene av jernbanestasjonen og Indias mest luksuriøse hotell. Resultatet var 165 døde tilsammen i begge disse bombeangrepene. Det tragiske var at flesteparten var fattigfolk som omkom i bombingen av jernbanestasjonen mens et noe mindre antall ble drept på luksushotellet.
Mohammad var den eneste terroristen som ble tatt i live. Han var ytterst deprimert fordi han ikke hadde fått sjansen til å bli drept og ikke kunne forenes med sine medsammensvorne i paradis. Særdeles deprimert.
Jo mer jeg erfarte Mohammads historie, jo mer fikk jeg sympati for gutten. Med samme bakgrunn og omgivelser hadde jeg gjordt presis det samme. Hvis eneste vei utav ekstrem fattigdom, med null framtidsutsikter til å forandre en tøddel av min situasjon som en av jordens elendige, var å kopiere Mohammad; ja så hadde jeg gjordt det. Men jeg ville konsentrert meg helt om den arrogante parasittiske overklassen på luksushotellet.
Jeg har veldig stor sans for det japanske ordspråk om at det er bedre å dø med ære, enn å eksistere krypende. I det øyeblikket jeg åpnet kuleregnet mot overklasseparasittene ville jeg hatt en ekstrem følelse av at en viss rettferdighet omsider gikk i oppfyllelse. FORUTSATT AT JEG HADDE HATT SAMME BAKRUNN SOM MOHAMMAD.
