Jeg besøkte Madeira påsken 1994 og har opplevelsene med meg i mitt indre til min siste bevisste time. Jeg forstår godt de som reiser tilbake år etter år. Noe mer variert natur på 737 kvadratkilometere ( Bjerkreim 660) finnes ikke på kloden. Madeira kan med godvilje kalles et rektangel og er 60 km fra spiss til spiss i lengderetning og 24 km fra nord mot sør.
De mest ihuga Mallorcafans bor på samme hotell (helst samme rom) i hovedstaten Funchal år etter år. For meg hadde dette blitt for kjedelig. Her måtte leiebil til. Første to netter overnattet jeg i Machico helt øst. Derfra hadde jeg en halsbrekkende tur ut til Ponta De São Lourenco. Dette er en halvøy med en adkomst så smal at Besseggen (har vært der) er rene autostradaen i sammenlikning. Jeg glemmer aldri da jeg balanserte på den drøyt en meter brede sti med havet buldrende dypt under på begge sider! Sandelig ingen øvelse for folk med høydeskrekk!
Er det noe som kjennetegner Madeira i tillegg til den aldeles enorme variasjonen i topografi, så er det sandelig levadaene.Dette er vannkanaler som leder vannet fra det regnfulle nord til det helt tørre sør. Uten disse helt avgjørende vannårene hadde sannsynligvis sørsiden vært folketom helt fram til vår tid. Dette er ingeniørkunst i absolutt verdensklasse. Det er en gåte hvordan de klarte å beregne fallet på millimeteren over flere mil. Levadaene ble hogget inn i fjellsidene av slaver hengende i kurver med avgrunn som Prekestolen under seg!
Fra byen Santana kjørte jeg opp til en av levadaene, plasket i vannet noen små kilometer gjennom tunneller til jeg sto ved selve avgrunnen, Caldeirão do Inferno, (helvetesgryta). Dette var som å skue inn i grønneste jungelen med vann fossende ned fra alle sidet mot avgrunnen dyyypt der nede.
Fra dette fryktinngydende djup er det snaut 10 km i luftlinje vestover til ørkenen Paul Da Serra. Det som om du skulle kjøre fra Amazonas til Sahara på samme strekning som Egersund-Krossmoen!
Ferden gikk videre langs nordkysten São Vicente- Seixal- Porto -Moniz. Jeg må fraråde bilførere med svake nerver å kjøre strekningen. Flere steder var det havet laaangt under deg uten sikringsvern av noe slag! Og i den retningen kjørte jeg på utsiden hele tiden på en meget smal vei. Når biler kom mot meg og passerte var det nok bare en nokså snau meter mellom min leiebil og avgrunnen!
I São Vicente hadde jeg to overnattinger med overdådig utsikt mot havet. Det jeg husker i tillegg derfra var min vandring mellom baren og kirken på 1. påskedag. Fra kirkedøren til baren i smauet rett bak kan det hæ vært drøyt 10 meter. Landsbykirken var fyllt av enkle bondefamilier i moderat påkledning. Jesus ville følt seg helt hjemme her. Jeg fant et fint personlig opplevelsesmøsnster akkurat her. Jeg deltok i gudstjenesten så godt jeg kunne med å lalle med i salmene på et slags portugisisk. Da det ble opphold i salmesangen og prestene overtok, sprintet jeg over til baren og hadde meg et par solide drinker mens jeg pablet på portugisisk/engelsk/norsk med barkeeperen som hadde vært sjømann på et norsk skip. Ifølge han var norsk klippfisk en av favorittene på matbordene på Madeira. Så begynte salmesangen igjen, og dermed rask spurt inn i kirken for å synge med nok en gang. Dette mønsteret gjentok seg i flere omganger. Og da den siste salme var sunget var jeg helt sikker på at jeg behersket syngende portugisk perfekt!
Mer i neste nr.
