Da alle mine forretningsgjøremål i Seattle var unnagjordt hadde jeg omsider tid til å besøke den meget omtalte bydel Freemont. Og jeg kan allerede nå anbefale en dag der på det aller sterkeste. En av de geografiske kvaliteter i Seattle er du har den ikke helt lille sjø ved navn Lake Union beliggende mellom havnen og den digre sjøen Lake Washington. Og langs Unionsjøens vestre bredd vandret jeg mot Freemont og over broen som krysser kanalen mellom Union og Puget Sound.
Det som slo meg øyeblikkelig var roen i denne "hippielandsbyen" sammenliknet med trafikkinfernoet downtown. Jeg fant meg den kafeen med best utsikt over nedre Freemont. Servicen og maten var fremragende og persongalleriet meget underholdende. Jeg ser krystallklart for meg det ene paret rett over meg. Damen var en grotesk overvektig ballong og stappet i seg mengder som sto i stil. Mannen hadde tydeligvis gitt opp det hele. Sjeldent har jeg sett et mer resignert blikk, og sjeldent har jeg sett et mer lite tiltrekkende par hva fysikk og utstråling angikk.
Kontrasten til paret ved den andre nærmeste bord kunne ikke vært større. Mannen var filmstjerneflott og når det gjelder damen er det ikke ord som kan beskrive hennes totale deilighet. De rålekre solbrillene sto helt i stil. Sandelig er det både roser og mindre attraktive vekster i VårHerres have. Og alle pablet de ustoppelig i mobilen! De par-tre timene jeg tilbrakte her var i seg selv en reise verdt. Mye storartet gratis underholdning hvis man bare har evne- og ikke minst TID- til å ta det inn.
Så bar det mot øvre Freemont. Reklamen hadde ikke overdrevet. På begge sider av den lange hovedgate var det et vell av virkelig originale forretninger. De var så langt fra de drittkjedelige norske kjedebutikker som det går an å komme. Som jeg vandret gatelangs ble jeg oppmerksom på et skilt med Quality Bicycles and professional wheelbuilders. Professjonelle hjulbyggere!!! Her måtte jeg inn.
Det som slo meg øyeblikkelig var den totalt uamerikanse avslappede atmosfjære. Det viste seg at dette var et slags kollektiv hvor hver sykkelmekaniker var sin egen sjef og leide plass av eieren av lokalet som jeg øyeblikkelig kalte Big Boss. Vi fant tonen med ene eneste gang. Han hadde i sin tid importert og solgt svenske Crescent. ( Min damesykkel Anna Lovinda er Crescent).
Faktisk ante jeg litt av den samme atmosfære som på det sykkelverksted jeg var vokset opp med på 1950 tallet og hvor det var flere sykkelreparatører samtidig. Jeg måtte også sammenlikne et av de store sykkelverkstedene downtown Seattle hvor det hele var ekstremt ryddig og effektivt organisert. Reparatørene sto på rekke og rad og skulle ikke forstyrres. I motsetning til Big Boss og hans "medarbeidere" var det sterilt her og uten sjel.
Og sjel hadde også det rotete sykkelvekstedet jeg var innom i "norske" Ballard. I den mest rotete og overfyllte " hummer og kanari" sportsforretning jeg har vært i befant seg sykkelvekstedet i et hjørne. Mekanikerne her hadde også tid til å slå av en prat. Men profesjonelle hjulbyggere hadde de ikke. Det krevdes det eksperter til. (I all beskjedenhet må jeg tilføye at jeg selv har bygget adskillige racerhjul. Det er som med orvslått. Har du lært det grundig så sitter det for resten av din tid.)
Den timen hos hjulbyggerne i "hippilandsbyen" var sammen med besøket hos REI Flagstore det profesjonelle høydepunkt for meg i Seattle. Mer om sensasjonen REI senere.
