I min barndoms bygd ,Helleland, skjedde flere hendelser rundt 1960, som over natten endret min barndoms Helleland for alltid.
Først ble det bygget ny bro. Og da ble det gamle Helleland sentrum liggende i skyggen. Ingen hadde lenger ærende innom. Så ble meieriet flyttet i retning Dalheim. Det var det endelige dødsstøtet for den gamle gardbruks-sivilisasjonen i Helleland. I tillegg fikk vi det første (?) byggefeltet i kommunen ( Skjærpe), Amanda startet kafe , og vi fikk bensinstasjon rett overfor Amanda. Alt dette gjorde at vi fikk en "amerikanisering" av Helleland på så kort tid som knapt noe bygdesamfunn i Norge har vært i nærheten av.
Denne opplevelsen gjør at jeg ser den samme utviklingen i Egersund sentrum; det har bare tatt litt lenger tid. Samfunnsendringene er som alderdommen, den kommer langsomt og umerkelig.I skrivende stund er byen totalt "død". Mens det i en vanlig krig lyges tapstallene nedover, så er det motsatte som skjer når "forretningsdrivende" blir intervjuet av lokalavisen. Da er det ikke måte på hvor mye de selger. Rabatt- og salgsplakater forteller en helt annen historie.
Sannheten er at vi drukner i produkter vi ikke trenger. Det samme med butikker. For min egen part ser jeg nå utelukkende min butikkvirksomhet som et middel til å holde meg sosialt engasjert og oppdatert.Så det å slippe å gå på "sosial tomgang" er for meg det aller viktigste. Jeg kjenner mange på min alder (70) som er presset ut av arbeidslivet, på tross av at de har mange "ungdommelige" år igjen.
Alle som "har levd en stund" bør være konstant nysgjerrige på livet, og ikke minst samfunnsutviklingen. Mister du interessen for livet, blir du fort parkert. En av mine best venner er noen-og-åtti og har en meget ung hjerne.Jeg kan avslutte med hans visdomsord: "Jeg synes gamle mennesker glir for lett inn i forfallet".
