Sølvpilen (2000 mod. Peugeot, 115 særdeles sprek 115 HK HDI) settes på stallen når sommertiden er slutt, og sales opp igjen når ny sommertid begynner. De to første småturer i april (rundt 300 km) var greie nok, men nå ville Sølvpilen lange skikkelig ut ( Det betyr minimum 800 km i ett jafs). Det skal sannelig bli!
Søndag morgen avgang sentrum 0500 retning Mortavika , hvor vi ankom rundt 0730. Kjedelig strekning, bortsett fra etter siste Rennfast tunnell. Her fikk vi et glimt av Ryfylkets snødekte fjell og Boknafjordens dimensjoner.
Ankomst Maritim hotell Haugesund 0810 etter å forsert den nye underjordiske tunnel i det splitter nye veisystem som fører fylkesvei 47 mye mer direkte til Haugesund sentrum. Ingen problemer med å finne min faste, gratis parkeringsplass tidlig en søndag morgen. Jeg betalte Rogalands overdådige frokost (billig!) i resepsjonen, og fant mitt faste bord med full utsikt over Smedasundet. Tre timer nøt jeg livet med mye "folk flest" rundt meg. Det som før var luksus (flyreiser, utenlandsturer, bil, telefon og hotellopphold m.m.) er nå (til de grader) blitt demokratisert!! Og takk for det!
Så bar det videre langs E134 langs et vårgrønnende Ryfylkelandskap. Det var når vi nærmet oss Åkrafjorden og kikket opp til høyre på ansamlingen av fjelltopper rundt 1300 m/oh,at vi forstå at i år er det ekstra store snømengder. En av verdens mest spektakulære fosser, Langfossen (total høydeforskjell rundt 600 (!) meter) var slunken. Snøsmeltingen hadde ikke ennå begynt. Når smeltingen pågår for fullt, og fossen slår over E134, er det et natursyn som vil følge deg resten av ditt liv. Fra Fjæra i bunnen av Åkrafjorden og opp til veikrysset mot Odda, forsto vi virkelig denne snøvinteren. Det var nærmest hvitt overalt!
Når det gjelder tunnel/vei kvaliteten i alle tunnellene fra Røldal til Haukeliseter, er den primitiv og under enhver kritikk. Fartsgrense 60 og 70 km/t er sannelig fort nok. Bilkjørere med sterk klaustrofobi bør være passasjer i alle fall første gang de forserer disse forhistoriske veikonstruksjoner.
På Haukeliseter var det full vinter. Jeg har gjennom årene passert seteren "utallige" ganger, men det er første gang jeg har opplevd at det var hvitt overalt. Rømmegraut m/saft kostet kr. 100, og du kunne ha så mye påfyll du ville! (Selvbetjening). Mye for pengene. Sammen med den velskmakende grauten, og kaffe etterpå, måtte jeg ha en times tid til å annamme fullt ut fjellets evige og uforstyrrelige ro. Jeg måtte tenke på Salomons ordspråk: "Mennesket lever en stakket tid , og gjør seg megen uro forgjeves."
Så gikk det strake veien over Haukeligrend til Evje (18 mil). Den nedre del av Setesdalen har fått en veldig heving av veistandarden. Her kan man faktisk snakke om autobahn light! Jeg måtte ha en stopp på Evje for å se om faktisk tre sportsforretninger vegg-i-vegg ennå eksisterte. (På Evje!!). Kun en var tilbake. Det rimer. Nest siste strekk var veinr. 42-405-406-402 til Lillesand. Målet var Beddingen sjørestaurant midt i sentrum ved bryggen, havnen og direkte utsikt mot havet. For meg er det en total paradisisk opplevelse å nyte den enestående rustikk-maritime innredning, utsikten fra mitt favorittbord og kvaliteten på Beddingens aldeles gedigne og ekstra velsmakende fiskesuppe. Kjøper du "magnumutgaven", (hvilken bollestørreselse!) får du like mye suppe som i rundt 4-5 vanlige porsjoner.
Som jeg avrundet det hele med sterk kaffe og utsyn mot havet, lurte på om alt dette denne magiske dag var noe jeg hadde drømt! Jeg kløp meg i armen. Det var virkeligheten. Det er bare å komme seg opp tidlig nok om morgenen! Siste strekk er ikke noe å skrive hjem om. Det vet alle som har kjørt denne trøtte plankekjøring. Så nå har mine kjære facebookvenner oppskriften! Levende liv skal ikke utsettes! Lev nå!!!!
