Som annonsert overfor mine facebokkvenner var det grytidlig avgang denne stjerneklare søndags morgen. Den kunne startet med totalkatastrofe. Det var minusgrader, og veiene så ikke så glatte ut. Det var de- til de grader! Det forsto jeg da jeg kjørte opp til den blinkende tankbil ved Hæstad. Den spredte salt over begge kjørebanene og holdt jevn 70 km/t. Jeg var fristet flere ganger til å gasse forbi, men klarte å holde meg i skinnet. Og takk for det! Drangsdalen var speilblank. Det fikk de erfare som smadret hele fronten etter utforkjøring der denne søndags morgen. Bildet av vraket i all sin skrekk og gru vises i dagens utgave av DT. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis jeg hadde kjørt forbi tankbilen og holdt "sportslig fart" på isholken ned Drangsdalen. Huttetu!
Lang frokost på Maritim i Flekkefjord ble avsluttet med vandring rundt i Sentrum. Det nye kulturhus som nå tar form vil forsterke Flekkefjords idenditet. Den triste murklossen i Egersund er en skrikende kontrast til det arkitektoniske praktbygg vår idylliske naboby vil få. Neste strekning var langs mektige Åptafjorden retning Farsund - og ikke minst Listastrendene. Det tar 2 timer å spasere tur/retur dette natureventyr denne magiske høst-søndag. Og disse strendene hadde jeg nesten for meg selv! Totalt så jeg rundt 10 mennesker utenom bloggeren. Du snakker om å ha en ekstrem naturopplevelse hvor du er i selskap med sjøfuglene, solen, havet og evigheten- nesten helt for deg selv.
Transportetappen til Mandal var grei nok med mye høstfarver. Og sannelig var det høstfarver over mye av farveskalaen opp nedre del av Marnadal til jeg tok over til Konsmo og så Audnedalen til endes til Sveindal. Deretter strake veien til Tonstad. Men Marnardalen og Audnedalen bør alle, som har muligheter til det, opplev en skyfri dag midt i Oktober ! Du vil få et naturminne for livet! For dette er et landskap og en kultur som er en helt egentartet overgang mellom Sørlandets kystregion og heiene lenger inne. Og en stor prosent av rogalendingene har ikke vært her.
En av de store naturopplevelsene i USA er å oppleve trærnes høstfarver i New England statene. Det er så enormt populært, at alle overnattingssteder er booket årevis på forhånd , og bilene kjører i kø.
Faktisk hadde jeg en sterk snev av New England følelse i så måte i Marnadalen/Audnedalen. Uten bilkøer. Det var sterke farver på trærne overalt. Lever jeg, så skal jeg gjenta opplevelsen. Men på andre tider av året kan jeg ikke tenke meg at det er noe særlig å oppleve . Landskapet er alt for lite dramatisk til det.
Det minneverdige kulturinnslag på denne søndagens 450 km etappe var bedehuset i Byremo på toppen av Audnedalen. Jeg fikk bakoversveis da jeg så størrrelsen og arkitekturen. Det må da være landets klart største fysiske bedehus. Jeg fotograferte det fra flere vinkler. Gott a banen! Da jeg senere passerte Byremos ærverdige kirke i anstendig størrelse, forsto jeg dimensjonene av bedehuset. Bedehuset var større med klar margin!
Ankommet Tonstad gikk det strake veien til Sinnes , ned Hunnedalen og til Byrkjedalstunet.
Jeg vil anbefale mine Facebookvenner som vurderer turen, å ta av fra Tonstad mot Egersund.
Det var lange bilkøer av hyttefolk ned Hunnedalen, og solen blendet så kraftig det faktisk var trafikkfarlig å kjøre. Selv med praktfulle høstfarver, var naturopplevelsen helt borte. Det var altfor stressaktig trafikk.
Da jeg skulle kjøre ut fra Vikeså veikro, var trafikken på E39 så kompakt at det var mesten umulig å komme seg innpå. Sølvpilen sto i lange tider på tomgang før jeg omsider med nød og neppe dristet meg innpå.
Men bortsett fra det- en skyfri høstdag i området Marnardal/Audnedal anbefales virkelig! Planlegg nå!
