Å ligge en hel uke på et større sjukehus, som SUS Stavanger , er en opplevelse av "kompakt menneskelig drama". Du får folk tett innpå deg, og du ser at mange har "det mye verre enn deg selv". Ikke minst det siste er en viktig motgift mot enhver selvmedlidenhet.
Jeg kom inn på tirsdag og fikk beskjed om at jeg skulle få pacemakeren innsatt på onsdag. Jeg dusjet i to omganger og har sjelden vært så gullende ren. Ti minutter før den planlagte operasjonen kom det kontrabeskjed. Et akutt tilfelle gjorde at operasjonen ble utsatt til fredag. ( Da tok jeg høyde for at det ikke ville skje før mandag). Helt riktig; på torsdag fikk jeg beskjeden om utsettelse til mandag. New Zealand var allerede avskrevet. Det gikk nok flere tog. Fra da av var jeg i "feriemodus".
Men. så plutselig "ut av ingenting" skjedde noe som resulterte i min mest"forskrekkelige" natt noensinne. Jeg lå avslappet i sengen og løste kryssord utpå kvelden, da det plutselig skjedde. Mitt blodtrykk gikk på få sekunder opp på farenivå med blinkende røde lys på alle skjermene rundt meg. Jeg kunne knapt puste og inne i meg skvulpet det som havets bølger. Hele støtteapparatet kom løpende med alarm i ansiktene. Jeg ble plassert på enerom med surstoffmaske over ansiktet, nitroglyserinbehandling, og i det hele tatt hele pakken med slange tilkoplet "darren" osv. Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har følt meg så hjelpeløs. Inne i meg messet jeg country-Kris sitt refreng: "Help me make it through the night". Det var hun tute meg ikke lett!!
Det viste seg at jeg hadde opplevd lungeødem (ikke helt uvanlig). Det betyr at blodtrykket går ekspress i været og presser blodet ut av årene som igjen presser vann inn i lungene. I de mest ekstreme tilfellene renner vannet ut av munnen. Jeg overlevde natten, og fra da av var blodtrukket helt normalt. Som det er nå som jeg sitter her og blogger. Men, takk himmel og hav at jeg var på SUS da blodtrykket "eksploderte". Det kunne like godt vært hjemme, og da hadde det vært mye nærmere "kvelden".
Så bar det til nytt "eksklusivt" tomannsrom tre etasjer opp med strålende utsikt. Min første romkamerat var jevnaldrende og var vokset opp på gard ut av Stavanger. Han kjørte på femtitallet med faren med hest og kjerre fyllt av gulerøtter til Stavanger Torg for å overleve økonomisk. Langs strekket var det flere hestedrikker. Det var mange flere bondefamilier som livnærte seg med å selge grønnsaker, bær og poteter på torget. Vi hadde mye felles å mimre om. Etter å ha studert meg en stund, sa han:" Å beskrive deg som ADHD er ikke tilstrekkelig. Her trengs hele alfabetet, to ganger minst!!"(En virkelig observant mann). Mens mitt blodtrykk var rundt 215 krisenatten, var hans ved en måling 227! Han hadde levd "godt" med høyt blodtrykk de siste 20 år.
Nestemann var fra Jæren, 60 år, og ansatt i biltilsynet og var regelmessig innom Slettebø Veistasjon. Han hadde vært bilmekaniker til han var 50, men hoppet av til noe mindre stressende. Han sa at utviklingen innen bilindustrien hadde vært så enorm de siste 10 år at han hadde ikke hatt mulighet til å fungere som bilmekaniker i dag. Forøvrig hadde han inntrykk av at ingen holder ut som "bilreparatør" etter 50 i dag. Da er du utbrent.
Så ble jeg tilslutt "jaget" inn på et fem-mannsrom med et interessant persongalleri. Var jeg ikke i sengen, befant jeg meg i "salongen". Der kom jeg i prat med en noen år yngre enn meg. Han besøkte sin søster. Det han fortalte meg om sin oppvekst "i helvete" (forskjellige barnehjem) var så aldeles jæ.... at jeg var imponert over at han i det hele tatt hadde overlevd den brutale mobbingen av medelever, og ikke minst sadistiske lærere. Alt i alt var det for meg en uke til ettertanke. Og med en sprek pacemaker som allerede har gjordt motbakkene mot Husabø mye letterere. Heia SUS og takk!!
