De 14 dagene i Zurich etterlot mange interessante minner og sammenlikninger med det norske samfunn. Det første som slo meg var væpnet og synlig politi i gatebildet. Og med dette politi hadde jeg en minneverdig opplevelse. En dag jeg ruslet i den særdeles idylliske gamlebyen, ble jeg stoppet av to polifolk, en kvinne og en mann. Væpnet "til tennene". De ville se "mein Ausweis" (legimitasjon). Jeg trakk opp passet og plasserte etterpå hendene i stikklommene på min oilskinjakke. Men nei, hendene måtte jeg holde ut til siden! Mens den mannlige betjent nøye saumfor passet og ringte , på sin mobil, inn opplysningene, betraktet jeg ansiktsuttrykkene til alle de forbipasserende. Noen av disse passerende var nok sikker på at her var det en mistenkt terrorist som måtte sjekkes.
Da betjenten hadde fått sjekket at alt var i orden (selvfølgelig), ønsket de meg begge et fortsatt godt opphold i Zurich. Det var ingenlunde en ubehagelig situasjon, ettersom begge opptrådte med vennlig autoritet. Mange innen norsk politi har i så måte mye å lære.
På hotellet nevnte jeg episoden. Der forklarte de at dette var dagligdags. Og for ikke å bli anklaget for rasisme, så kontrollerte politiet like mange hvite som mørkhudete.
Noe annet interessant jeg erfarte i Zurich, var at Sveits har "amerikansk type" helsesystem. Jeg fikk bakoversveis når jeg fikk vite hva enkelte av mine samtalepartnere betalte månedlig inn i helseforsikring. Så hvis det norske helsesystem ikke skal ende opp som i Sveits og USA, må det iallefall ikke misbrukes i for stor grad. Tendensene er ikke helt gode.
Og hva innvandring angår, ville aldri Sylvi Listhaug hatt en politisk sjanse i Sveits. Hun er altfor innvandrer-vennlig(!!) Den uansvarlige innvandrerholdningen "godhetstyranistene" på venstresiden i Norge synes er helt greit (ingen krav til noen og toleranse uten grenser), ville vært helt utenkelig i Sveits. Der må de som vil bli sveitsiske borgere gjennom en meget tøff prosess. Du må selvfølgelig lære deg sveitsisk flytende. Og du må kunne dokumentere at du vil bli en konstruktive bidragsyter til det sveitsiske samfunn og ikke bare en "snyltende gratispassasjer".
En annen erfaring var de nitriste kirkene. Jeg har aldri vært i en storby med så begredelig interiør i et "gudshus". Jeg lurte på om det var samme arkitekt som hadde konstruert de tidliger nakne og pietistiske bedehus i Norge. Ikke mye humør, farve, glede og festivas der i gården. Men så hadde jo Luther sine åndelige reform-tvillingbrødre (i ånden) i Sveits, Calvin og Zwingli.
Som jeg i lørdagens og vårens første dag returnerer fra rundvask på YX, Eie av Sølvpilen (min kanonspreke bil), slår den voldsomme stillheten i Egersund Sentrum meg i møte. Akkurat nå sitter det tusener på tusener i Zurich sentrum innen- og utenfor de tallrike resturanter med et voldsomt sosialt trøkk. Og de 14 dager jeg var i Zurich kan jeg forsikre at det var ikke mye pietistisk og bedehusaktig over befolkningen.
Bortsett fra den vennlige betjening på Bristol hotell i sentrum og maaange flere, er det spesielt to jeg aldri vil glemme fra min minnerike reise. Den ene er Natalia på Universitetspital (sykehuset) som fikset min giktsmerte. (Det var egentlig Podagra, sykdommen til Kaptein Vom). Den andre er drosjesjåføren som kjørte meg fra sykehuset til det veldige apoteket på Jernbanestasjonen. Han var 75 år og en underholdningsmaskin av en annen verden. Han informerte meg om at i Sveits kunne du kjøre som privatpraktiserende drosjesjåfør til du ble hundre, så fremt du fikk fornyet helsesertifikatet hvert andre år. Han avskjedsord var følgende: " Glem aldri å nyte tilstrekkelig de tre viktigste ting i livet". Og det er god mat og MYE god drikke. DISSE TRE! Ha en strålende helg!!
