Oslo og Zurich har omtrent samme folketall, sentralt og med omland. Men der stopper også likheten. Oslo er som en "provinsiell landsby" i forhold til "verdensmetropolen Zurich". Hvis du har besøkt begge byene, forstår du at Zurich med all rette kan kalle seg "den minste storby i verden". Når du vandrer langs Bahnhofstrasse med sine svære magasiner og luksusbutikker på rekke og rad, blir Karl Johans gate og Bogstadveien noe stakkarslig i sammenlikning.
Lørdag 24. mars landet jeg på Zurich Flughafen. Den er i siste kåring rangert som nr. 2 av verdens flyplasser , rett etter Changi i Singapore. (Har de mon glemt Adelaide i Australia)? Jeg merket at noe var galt med legemet. En stikkende smerte i høyre stortå gjorde at jeg måtte sterkt haltende komme meg inn i drosje og senere på det kontante og sentralt plasserte Bristol Hotell.
Vel installert på det komfortable værelse, ville jeg ned en tur i Zurich sin berømte gamleby for litt påfyll av drivstoff for det haltende legeme. Heldigvis var avstanden ned til inngangen til gamlebyen ikke så alt for mange hundre meter unna Bristol. Den ble en smertefull vandring. Været var strålende, og det kokte av folk overalt. Jeg fant meg en kafe som hadde omfattende meny av solide sveitser-retter. Eneste gangene jeg drikker øl, er når jeg er utenlands. Da skal ølet være nærmest svart og intenst velsmakende. Det var det her.
Mat og drikke, pluss temperatur og folkeliv, var av høy klasse. Så var det å komme seg hjem igjen senere på kvelden. Det gikk på et vis med smerter som minnet meg om urinsyreforgiftingen jeg var gjennom i 2014. Den gang var både områdene rundt høyre stortå og tommel (!) sterkt opphovnet og smertene var som om "tusen skarpe kniver" var stukket inn. Var det demonen ved navn urinsyreforgifting som var ute og red igjen? Jeg fryktet det verste.
Etter et "smertehelvete" av en natt til søndag var det ingen vei forbi. Hotellet rekvirerte drosje, og det bar direkte til akuttmottaket på UniversitetsHospitalet. Og der fikk jeg meg en ekstra trøkk. Jeg hadde ikke med meg det norske helsekortet! I mottaket fikk jeg beskjed om at uten dette ville alt bli så mye mer tidkrevende og innviklet med all verdens skjemaer som skulle fylles ut! Mine blogglesere, husk dette! Ingen reise utenlands uten helsekort (eller reiseforsikring!!!)
Jeg viftet da med MasterCardet og ga beskjed om at jeg betalte alt kontant. Og at resten var en sak mellom mitt forsikringsselskap og meg selv. Det gjorde susen! Det kom raskt en spesialist på plass som etter kort undersøkelse fastslo at jeg måtte omgående på urinologavdelingen (eller noe sånt). Jeg ble (sterkt haltende) eskortert gjennom en "endeløs korridor" inn på et venterom. Og om ikke så altfor lenge ble jeg geleidet inn til vidunderlige Natalia (fra Croatia). Vi fant tonen øyeblikkelig. Etter å ha hørt på "min aldeles forskrekkelige livshistorie" i alminnelighet, og tåsmertene i særdeleshet, ble jeg plassert i en justerbar seng. Natalia "belyste" smerteområdet med noen veldig avanserte instrumenter. Og så kom konklusjonen etter en stund. Du har gikt-smerter! Hun sprøytet inn kortison og skrev ut resept på to typer tabletter jeg skulle ta i tre-fire dager. Hun garanterte ikke at smertene ville forsvinne før torsdag. En særdeles humørfyllt 75-årig drosjesjåfør kjørte meg til det svære søndagsåpne apoteket på Zurich bahnhof. Natalia og drosjesjåføren hadde inspirert meg så mye at jeg faktisk klarte å komme meg til hotellet for egen maskin. Jeg følte at jeg var på stigende kurs. Mandag morgen var smertene helt forsvunnet!!!! Natalia, du er nå utnevnt som assosiert medlem av min personlige "hellige tre-enighet", Ole Gunnar, Atle og Jarle. Istedet for at jeg ble sendt hjem som slakt, reddet "engelen" Natalia det som skulle bli en av mitt livs minnerike turer. Natalia lenge leve!!!
