Jeg kommer tilbake til overskriften. I 1995 var jeg på Dingle-halvøya sørvest i Irland. En av de siste konservative utposter hvor det ennå fantes esler. Rett ut av pynten på halvøya ligger Blasket island. Denne øya er i verdenssammenheng helt spesiell.Øya var bebodd frem til tidlig på 1950tallet. En gutt ble akutt sjuk og døde om natten fordi værforholdene gjorde det umulig å få doktor over. Nærmest over natten flyttet hele befolkningen inn til fastlandet.
De etterlot seg en spøkelsesby bestående av to deler, Upper Village og Lower Village. Øvre og nedre del av landsbyen var adskilt av en smal "gate" med bredde snaut 2 meter. Jeg sto på fastlandet og betraktet landsbyen gjennom min kraftige kikkkert fra land. Det utrolige var at denne klyngen hus i sin tid inneholdende rundt 200 sjeler hadde frembrakt 3 av Irlands aller største forfattere. Disse tre hadde fått hver sin store avdeling på fastlandet i et overdådig museumsannlegg.
Polfarerne, skisport og friluftsliv har gitt det nye Norge idenditet. For Irland er det til de grader forfatterne. Noe annen helt ekstraordinært med Blasket island var at det var to vidt forskjellige dialekter her. Øvre landsby hadde en helt annen dialekt enn nedre del. Og det skilte snaut 2 meter!
Da jeg skulle ha husvære i Dingle by så jeg meg ut et Bed and Breakfast anlegg med overdådig utsikt. Bukken med "skiltet"ledig sto utenfor. Jeg banket på og presenterte meg. Den noe jomfruaktige dame rundt 50 informerte meg om hun hadde 4 rom som alle var dobbeltrom. Enkeltrom var ikke tilgjengelig. For sikkerhets skyld dro hun reklameskiltet inn i gangen og var lettere avvisende. Jeg gikk med uforrettet sak, men bestemte meg for at der bare skulle jeg overnatte. Her måtte tenkes nytt.
Mens jeg sirklet utenfor fant jeg løsningen. Jeg banket på igjen, damen åpnet og spurte meg i en noe krass tone om jeg ikke hadde forstått hva hun nettopp hadde informert meg om. Jeg svarte at det hadde jeg øyeblikkelig forstått, men jeg hadde faktisk rent glemt bort at vi faktisk var to som trengte husvære. Hun kikket ut av døra og speidet i alle retninger. Hun sa i en meget sur tome at så ingen andre enn meg.
Jeg svarte da meget smilende at den andre gjest var usynlig. Vi var nemlig to, legeme og sjel. Og sjelen trengte ikke frokost. Dermed ville hun få betaling for to, men slapp unna med frokost til bare en person. Jeg kan love leserne at hennes vesen forandret seg på flekken. Det ble et storartet opphold i tre dager. Hun og hennes søster var vennligheten selv hele tiden.
Konklusjon: Spill alltid på folks egeninteresse. Da løser ting seg meget raskt.
