Hvis du skal reise som turist til Seattle anbefaler jeg at du tar deg inn på hotellet EdgeWater. Det ligger i vannkanten og du har en eventyrlig utsikt mot fjellkjeden i Olympic National Park. Der satt jeg noen ettermiddager/tidlig kveld i tidspunktet for Happy Hour. Dette betyr at øl og mat da selges til meget sterkt reduserte priser. I Norge drikker jeg ikke øl ettersom jeg ikke liker smaken. Men Old Dark på New Zealand og Stout i Seattle er noe annet. Svart øl og tilsvarende smak.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
